Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om oppreisning for ulovlig herunder konvensjonsstridig bruk av mekaniske tvangsmidler (belter og remmer) overfor pasient under tvungent psykisk helsevern, samt for sent behandlet krav om utskriving. A, født i 1971, har vært tvangsinnlagt ved Fylkessykehuset i Molde, psykiatrisk storavdeling X, siden januar 1992. I mai 1994 ble han overført fra ungdomsposten til sikkerhetsposten, hvor han fremdeles er innlagt, med diagnosen paranoid schizofreni. Pasienten har i perioder hatt imperative hørselshallusinasjoner og paranoide vrangforestillinger. Dette sykdomsbildet førte til voldelig og truende utagering mot betjeningen. As aggressive utfall førte til at institusjonen tok i bruk mekaniske tvangsmidler. Han ble første gang reimlagt ved påmontering av fotbelter den 6. desember 1996. Siste gang han var i belter var 20. mai 1997. I løpet av dette halve året var A undergitt belteregime i forskjellige varianter i til sammen 78 døgn over fem perioder, som alle ble innledet av fysisk angrep mot betjening, men hvor varigheten av den sammenhengende beltebruken og tid fra angrep til seponering varierte. Den første belteperioden varte i 4 dager, fra 6. til 10. desember 1996, men ny periode, som varte i 15 dager ble innledet allerede dagen etter, den 11. desember 1996. Tredje belteperiode varte fra 23. januar til 18. februar 1997, med siste fysiske angrep 3. februar. Fjerde belteperiode varte fra 22. til 28. mars 1997 og den siste og lengste belteperioden strakk seg over 1 måned, fra 20. april til 20. mai 1997, med siste angrep 10. mai, slik at beltene ble seponert 10 dager etter siste angrep. A klaget den 7. mai 1997 muntlig over beltebruken til Kontrollkommisjonen, som besluttet å ta opp As sak. Kommisjonen tilskrev sykehuset den 14. mai 1997, som besvarte henvendelsen den 20. mai 1997, samme dag som de da gjenværende håndbelter ble tatt av A. Han har som nevnt siden ikke vært beltelagt. Kontrollkommisjonen fant den betydelige bruk av tvangsmidler betenkelig, men innenfor tvangsmiddelforskriftens rammer og tok ikke As klage over unødvendig bruk av mekaniske tvangsmidler til følge. Avgjørelsen ble tatt den 6. august 1997. Den 14. november 1997 fremsatte A klage til fylkeslegen i Møre og Romsdal vedrørende bruken av mekaniske tvangsmidler og dessuten institusjonens nektelse av å søke ham overført til TPS Brøset. Fylkeslegen behandlet klagen 1. juni 1998. Fylkeslegen hadde kritiske merknader til sykehusets journalføring og tvangsmiddelprotokoll. Han stilte seg også kritisk til bruken av mekaniske tvangsmidler. Den 12. november 1998 fremmet A skriftlig klage over tvangsinnleggelsen med krav om utskriving. Det er anført at kravet også ble fremsatt muntlig den 3. november 1998. Kontrollkommisjonen behandlet kravet om utskriving den 2. desember 1998. Kommisjonen konkluderte med at vilkårene for tvangsinnleggelse fortsatt var til stede og kravet om utskriving ble ikke tatt til følge. A brakte Kontrollkommisjonens vedtak inn for rettslig overprøving for Romsdal herredsrett. Ved dom avsagt 4. februar 1999 ble staten frifunnet for utskrivningskravet. As anke ble nektet fremmet til Høyesterett. Den 22. desember 1998 anla så A søksmål mot fylkeskommunen som sykehuseier og staten som ansvarlig for Kontrollkommisjonen med krav om oppreisning for ulovlig beltebruk og for sen behandling av utskrivningskravet grunnet saksbehandlingsfeil. Romsdal herredsrett ved settedommer avsa 24. mars 2000 dom med slik domsslutning: «1. Møre og Romsdal fylkeskommune frifinnes. 2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes. 3. Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene.» A har anket herredsrettens dom i sin helhet til lagmannsretten som følge av feil i rettsanvendelsen. Ankeforhandling fant sted i Molde 17.-20. april 2001 som fremgår av rettsboken. A møtte ikke. Det ble hørt tretten vitner. Under forhandlingene fikk lagmannsretten demonstrert de aktuelle belter og remmer. Herredsretten har gitt en utførlig fremstilling av sakens faktiske bakgrunn i sin dom. Således inneholder herredsrettens dom side 1-16 alle relevante referater fra pasientjournal og tvangsmiddelprotokoll, dommen side 17-19 omhandler Kontrollkommisjonens behandling av tvangsmiddelbruken, dommen side 19-21 sammenfatter As klage til fylkeslegen og dennes behandling og uttalelser om tvangsmiddelbruk og protokollasjon. Til slutt beskriver herredsretten i dommen side 21-23 As krav om utskriving og Kontrollkommisjonens behandling av dette. Sakens faktum er i det alt vesentlige uomtvistet, slik som beskrevet av herredsretten. Lagmannsretten kan derfor nøye seg med å vise til herredsrettens dom side 1-23. Det sentrale rettslige spørsmål i saken er om bruken av mekaniske tvangsmidler, herunder varigheten av slik bruk, er i overensstemmelse med reglene i tvangsmiddelforskriften av 1977 og EMK, artiklene 8 og 3, og om det eventuelt foreligger grunnlag for å ilegge noen av de saksøkte erstatningsansvar. Det blir i så fall også spørsmål om Staten kan ilegges såkalt organansvar som følge av et eventuelt grovt uaktsomt forhold fra kontrollkommisjonens side. Et særlig spørsmål blir om kontrollkommisjonens behandling av As krav om utskriving tilfredsstiller kravet i EMK artikkel 5.4 om behandling «speedily by court». A har i det vesentlige gjort gjeldende: Sakens grunnleggende spørsmål er om det etter norsk rett er tillatelig å anvende mekaniske tvangsmidler mot en pasient som etter å ha vært voldelig forholder seg rolig. Svaret er nei. A var i hvert fall i de fleste tilfelle rolig da beltene ble satt på. Det er feil rettsanvendelse når herredsretten har lagt til grunn at tvangsmidler lovlig kan brukes selv om pasienten er fysisk rolig, for å hindre uønskede følger av et antatt forestående aggresjonsutbrudd. Det er ikke rettslig adgang til slik preventiv bruk av tvangsmidler. Dette er i strid med tvangsmiddelforskriften §2. Det kreves at angrep er på gang. Antatt fremtidig aggresjonsutbrudd faller utenfor. «Føre var» prinsippet kan ikke legges til grunn. Bruk av tvangsmidler er basert på strafferettens nødvergeprinsipp. Det er ikke behov for preventiv nødverge overfor pasienter i psykiatriske institusjoner, hvor pasienten er under kontroll av pleiere som kjenner pasienten og som har psykiatrifaglig kompetanse. Et forventet aggresjonsutbrudd kan forberedes, slik at andre tiltak enn mekaniske tvangsmidler kan anvendes. Da foreligger ingen nødvergesituasjon. Vilkårene for tvangsmiddelbruk reguleres av tvangsmiddelforskriften §2. Av denne følger at preventiv beltelegging ikke kan benyttes når et akutt angrep er avverget og pasienten forholder seg i ro. En psykiatrisk institusjon har handlingsalternativer. Som understreket i forarbeider og rundskriv anses bruk av tvangsmidler som en nødvergehandling, slik at nødvergeadgangen er avsluttet når angrepet er avsluttet. Slik er det når pasienten legges i golvet og da forholder seg i ro. Å holde pasienten fast er et grensesettende tiltak, lempeligere enn mekaniske tvangsmidler. Det samme gjelder skjermingsrom og samtaler. Det ble ikke utprøvd overfor A om dette var tilstrekkelig. Det er altså kun under pågående aggresjonsutbrudd som ikke er avsluttet at tvangsmidler kan anvendes. Det er irrelevant om personalet føler seg utrygge. Alle kilder trekker i retning av at det ikke er tillatelig å bruke tvangsmidler når pasienten er blitt rolig. Det er heller ikke nok med et slag eller truende adferd. Kriteriene er objektive. Det er her lagt vekt på indre forhold hos A. Journalens beskrivelser viser ikke fortsatte aggresjonsutbrudd. Det er ikke relevant hva A mente. Subsidiært kan dette bare gjelde når samtykke er protokollert. Det er verd å merke seg at tvangsmidler ikke ble anvendt i første fase med aggresjonsutbrudd hos A, til tross for at han selv sa at han manglet kontroll og ville drepe. Skjerming ble da ansett tilstrekkelig. Det er ingen situasjonsforskjell til senere episoder hvor beltelegging ble brukt med samme begrunnelse. Etter at belteregimet opphørte kunne lempelige midler igjen brukes, til tross for at A fortsatt hadde aggresjonsutbrudd. Dette vitner om vilkårlighet. Det er et gjennomgående trekk ved tvangsmiddelprotokollen at den ikke oppgir noen begrunnelse eller årsak for beltelegging og ikke viser noen nødvergesituasjon. Det fremgår heller ingenting om at lempeligere tiltak var vurdert eller forsøkt. Dersom vilkårene for tvangsmiddelbruk skulle være som herredsretten har lagt til grunn, blir de så vage og upresise at de åpner for misbruk og blir vanskelige å overprøve. Herredsretten har stilt for små krav til forutsigbarhet. Herredsretten tar feil i at vurderingen av lovligheten av tvangsmiddelbruk vil bero på et typisk psykiatrifaglig skjønn. Ved vurderingen av hvor aktuell faresituasjonen var kan man ikke bygge på en slik alminnelig faglig erfaring. Dette gjør skjønnet for vanskelig og upresist for etterfølgende domstolskontroll av om nødvergegrensen er fulgt. Dette dreier seg ikke om et forsvarlig forvaltningsskjønn, men om etterprøving av grensen for nødverge. Det er ikke avgjørende om det medisinske skjønnet var forsvarlig når det gjaldt vurdering av fare for nye aggresjonsutbrudd. Hva som ble ansett terapeutisk best for A er rettslig irrelevant. Det er ikke tillatt å ta terapeutiske behandlingsmessige hensyn ved spørsmål om bruk av mekaniske tvangsmidler. Derfor er det heller ikke relevant å basere seg på et medisinsk skjønn. Hallusinasjonsstyrte, imperative indre stemmer som styrer aggresjonsutbrudd og gjør situasjonen lite forutsigbar, er ikke uvanlig for tvangsinnlagte psykiatriske pasienter. Det er gjerne dette som begrunner tvangsinnleggelsen og det må derfor kreves noe mer før det blir adgang til bruk av mekaniske tvangsmidler. Når pasienten etter et aggresjonsutbrudd forholder seg rolig, kan det alltid være fare for nye utbrudd, men det blir altfor upresist å gi adgang til bruk av tvangsmidler på et slikt preventivt grunnlag. Dersom vilkårene for bruk av mekaniske tvangsmidler overfor A anses oppfylt til en viss grad, gjøres subsidiært gjeldende at det uansett var uhjemlet med den uvanlig langvarige beltebruken A var underlagt. Herredsretten har uriktig lagt til grunn at den hyppige og langvarig reimbruken var lovlig, både i forhold til forskriften om bruk av tvangsmidler og den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Den stadige bruk av tvangsmidler tyder på at sykehuset ikke tok seg tid til forebyggende tiltak for å møte aggresjonsutbrudd. Antatte fremtidige anfall er ikke grunnlag for bruk av mekaniske tvangsmidler. Dette har også betydning for lengden av bruken. Den akutte situasjon varer uansett ikke over flere døgn. Utgangspunktet er at tvangsmidler, dersom det er helt nødvendig, bare kan brukes noen timer. Tvangsmiddelforskriften §5 definerer bruk av tvangsmidler over åtte sammenhengende timer som langvarig. Da skal det ekstra mye til for å godta bruk over flere døgn. Likevel var A bundet i belter mange dager etter siste aggressive utfall. Sykehusets ansvarlige lege unnlot å søke A overført til annen institusjon, det aktuelle var TPS Brøset, til tross for den utstrakte bruk av reimer. Herredsretten fant dette forsvarlig. Dette er feil rettsanvendelse. Unnlatelsen er i strid med tvangsmiddelforskriften §7 tredje ledd, som innebærer at den ansvarlige lege plikter å søke overføring. Det er den andre institusjonen som skal foreta vurderingen av om den kan tilby bedre behandling. Det er en sikkerhetsforanstaltning at andre og uhildede psykiatere, med et annet behandlingsopplegg, vurderer situasjonen med friske øyne. Verken X eller retten skal vurdere hva som eventuelt kunne vært gjort annerledes ved Brøset. Poenget er at X pliktet å søke A overført til Brøset som alternativ til den langvarige beltebruken, mens denne pågikk. Det er ikke avgjørende hva A i ettertid sier om dette. Strenge krav til varighet og omfang av tvangsmiddelbruk beror på at dette er krenkende. Pasienten settes i en underlegen og forsvarsløs stilling. Det er også av betydning at beltelegging av A ikke var medisinsk nødvendig. Han måtte verken tvangsmates eller tvangsmedisineres, sml EMD Herczegfalvy (EMD=REF00000366). Han kom heller ikke med trusler om å ta eget eller andres liv. Den langvarige bruk av tvangsmidler overfor A var nedverdigende og umenneskelig og derfor i strid med EMK artikkel 3. Nødvendighets- og proporsjonalitetsvilkårene i artikkel 8 var heller ikke oppfylt. Anvendelsen av tvangsmiddelforskriften var i As tilfelle konvensjonsstridig. Norsk rett skal tolkes i samsvar med EMK jf presumpsjonsregelen i menneskerettsloven. I tillegg til at inngrep ved tvangsmiddelbruk må ha et rettsgrunnlag, kreves at reglene er så tilgjengelige og presise at de er forutberegnelige. De norske reglene er ikke slik utformet at de tilfredsstiller kravet til «law» i EMK artikkel 8. EMK artikkel 8 beskytter mot inngrep i privatlivet. Dette omfatter også inngrep i den fysiske integritet. Beltebruk er et slik inngrep, og er et særlig intenst inngrep som krever klar lovhjemmel. Det er et rettssikkerhetsmessig vern mot vilkårlighet at ethvert inngrep skal ha sitt grunnlag i klare og tilgjengelige regler. Den fortolkning av den norske tvangsmiddelforskriften som herredsretten legger til grunn, at den åpner for preventiv nødverge, er ikke i samsvar med EMK artikkel 8. Presumpsjonsregelen tilsier at forskriften må bringes i samsvar med regelverket. Tvangsmidler kan bare brukes dersom pasienten fortsatt er voldelig og lempeligere tiltak har vært prøvd først. EMK artikkel 3, som beskytter mot inhuman og nedverdigende behandling, er også relevant ved fortolkningen. Uterapeutisk, medisinsk ubegrunnet beltebruk er i strid med konvensjonen. Det er ikke utillatelig å ha en regel som henviser til skjønn, men da må det gis klare kriterier for skjønnsutøvelsen, jf konvensjonens krav til «law». Det er viktig med klare regler innenfor psykiatrien, nettopp fordi man der kan forvente vold og behov for bruk av tvangsmidler. Upresise regler åpner for misbruk og gjør inngrep vanskelig å overprøve. Slike regler er i strid med EMK artikkel 8.2. Offentlig myndighet har ikke gitt anvisning på slik tolkning av regelverket som X har utvist. Dersom det var meningen, ville det vært enkelt å presisere det i forskriften. Det er ikke gjort og det taler også for at det ikke har vært meningen å anvende reglene preventivt. I motsatt fall har ikke staten oppfylt sitt ansvar som regelprodusent. Staten må være ansvarlig for uklare regler, også for slike som er i strid med EMK. Herredsretten har feilaktig kommet til at kontrollkommisjonen ikke har begått feil i sin etterfølgende kontroll av tvangsmiddelbruken. Kontrollkommisjonen har ikke foretatt de nødvendige undersøkelser og har ikke informert sykehuset om regelverket. Kontrollkommisjonen var innforstått med at tvangsmidler ikke kan brukes når pasienten er i fysisk ro. Hadde kommisjonen foretatt undersøkelser ville den funnet at A virket rolig. Dette viser at kommisjonen ikke foretok de nødvendige faktiske undersøkelser. På den måten har kommisjonen opptrådt grovt uaktsomt. Dette forsterkes av at kommisjonen i tillegg godtok en så langvarig bruk av tvangsmidler, uten å forvisse seg om at det var søkt om overføring til Brøset. Dertil kommer at kommisjonen måtte være innforstått med X praktiserte en avvikende oppfatning av vilkårene. Likevel ble ikke sykehuset informert om vilkårene for bruk av tvang. Kontrollkommisjonen må, før A selv tok opp beltebruken, ha ansett protokollene tilfredsstillende, og har heller ikke etterspurt årsak, selv om dette ikke var beskrevet. Kontrollkommisjonens begrunnelse for å godta beltebruken, nemlig at A var aggressiv, holder ikke. Forskriftens krav er «uomgjengelig nødvendig.» Det er kontrollkommisjonens plikt å påpeke lovstridig bruk av tvangsmidler. Fylkeskommunen er organansvarlig etter skadeserstatningsloven §3-3 jf §3-5 bokstav b. Ansvarlig lege har kjent til beltebruken og har utvist forsett mht det faktiske og i hvert fall grov uaktsomhet ved ikke å undersøke omstendighetene omkring dette nærmere. Dersom ikke tvangsmiddelbruken er å anse som berettiget nødverge er dette en legemsfornærmelse etter straffeloven §228. Det er tilstrekkelig at det objektive gjerningsinnhold er oppfylt. Ansvaret er personlig, men spørsmålet er om den skyldige kan identifiseres med den juridiske person. [[Rt-1995-209]] gir et eksempel på at kommunen ble organansvarlig fordi den øverste ansvarlige hadde forbrutt seg. I vår sak er det sykehusets overlege som er den øverste ansvarlige for vedtak om tvangsbruk. Tilsvarende vil gjelde for kontrollkommisjonens formann, som ikke er underlagt instruksjonsmyndighet eller klageadgang. Staten vil hefte for feil begått av kontrollkommisjonen. Det var grovt uaktsomt av denne ikke å reagere på tvangsmiddelprotokollen, særlig ved så langvarig tvangsbruk som i dette tilfellet. Nødvendige undersøkelser er utelatt. Kommisjonen har medvirket til fortsatt tvangsmiddelbruk. Dette må medføre organansvar for Staten. Institusjonens overlege og kontrollkommisjonens formann har et medvirkeransvar ved at de har misligholdt sin plikt til å gripe inn overfor uberettiget tvangsmiddelbruk. Disse var klar over så vel de faktiske forhold som foranledningen til beltebruken. Dertil kommer at Staten har et særlig ansvar for at norsk rett er i samsvar med EMK. Staten har et eget ansvar som produsent av upresise, konvensjonsstridige bestemmelser. Sykehusets overlege kunne fremlagt spørsmålet om beltebruk for kontrollkommisjonen eller fylkeslegen. Dersom overlegen skal gå fri pga rettsvillfarelse vil uansett Staten bli ansvarlig som regelprodusent. Det er årsakssammenheng mellom uklare regler og overgrep. Staten er også ansvarlig for å sikre at kontrollordningen fungerer. Retten må vurdere særskilt om det foreligger konvensjonsbrudd, og kan ikke gå direkte på spørsmålet om det er utvist grov uaktsomhet. Kontrollkommisjonens behandling av As utskrivningskrav Kontrollkommisjonens behandling av As utskrivningskrav er ikke i samsvar EMK artikkel 5 pga mangel på kontradiksjon. Herredsretten har riktig lagt til grunn at kommisjonen har gjort en saksbehandlingsfeil ved at kravet til kontradiksjon etter forskrift for kontrollkommisjonens behandling av tvangsinnleggelsessaker av 15. mars 1964 §9 ikke er etterlevet. Herredsretten tar imidlertid feil når den legger til grunn at kommisjonen likevel beholder sin karakter av å være «court» og at utskrivningskravet derfor er behandlet «speedily by a court» jf EMK artikkel 5.4. Kommisjonen taper sin karakter av «court» når kravet til kontradiksjon ikke er fulgt i den konkrete sak. Det er uten betydning om saksbehandlingsfeilen har hatt noe å si for sakens avgjørelse. Det spiller ingen rolle om utfallet uansett ville blitt negativt. Det avgjørende er om de vesentlige trekk ved en domstol har vært til stede. Kontradiksjonen er en slik kriterium. Dette er et absolutt prinsipp. Kontrollkommisjonen opptrådte lovstridig ved å avholde et etterfølgende møte med avdelingsoverlege Ruseth, uten å orientere A og uten å gi hans prosessfullmektig rett til å være til stede. Det er ikke grunnlag for å trekke slutninger av den samtale kontrollkommisjonen hadde med avdelingsoverlegen. Dette er forhold man ikke vet noe om. Det avgjørende er at A ble fratatt sin adgang til å stille spørsmål. Det er kontrollkommisjonens vedtak som bringes inn for domstolbehandling. En slik etterfølgende behandling kan ikke reparere feilen. Tre måneder er for lang tid for behandling av et utskrivingskrav. Dette er et brudd på EMK artikkel 5.4 og det skal gis erstatning i følge artikkel 5.5. Dette er kun Statens ansvar. Oppreisningen må i det vesentlige referere seg til uberettiget tvangsmiddelbruk, som er et langt alvorligere inngrep enn uriktig behandling av utskrivingskravet. A har nedlagt slik påstand: «1. Bruken av mekaniske tvangsmidler overfor A i perioden 6.12.96 - 16.5.97 er i strid med EMK art. 3 og 8. 1. Behandlingen av As utskrivingsbegjæring i november 1998 er i strid med EMK art. 5 para 4. 2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet og Møre og Romsdal fylkeskommune v/fylkesordføreren forpliktes solidarisk til å betale A oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 490.000,- -firehundreognittitusen 00/100-. 3. Staten v/Sosial- og helsedepartementet forpliktes til å betale A oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 10.000,- -titusen 00/100. 4. Staten v/Sosial- og helsedepartementet og Møre og Romsdal fylkeskommune v/fylkesordføreren forpliktes til å betale A og det offentlige sakens kostnader.» Møre og Romsdal fylkeskommune har i det vesentlige gjort gjeldende: Saken gjelder krav om oppreisning. Fylkeskommunen påtar seg kun ansvar i den utstrekning de ansatte kan pålegges dette. Det er ikke grunnlag for å gi fylkeskommunen organansvar. De som eventuelt kan lastes er legene som har samtykket i bruk av remmer. Legene er ordinære arbeidstakere i fylkeskommunen og kan ikke identifiseres med fylkeskommunen som sådan. Herredsretten har foretatt en korrekt vurdering når den har funnet at den beltebruk som har forekommet er lovlig og ligger innenfor regelverkets rammer. Dette kan ikke betraktes som en legemsfornærmelse etter straffeloven §228. Og uansett foreligger ikke grov uaktsomhet. Løsningen beror prinsipalt på at det ikke foreligger noe brudd på tvangsmiddelforskriften objektivt sett og subsidiært at det ikke er utvist grov uaktsomhet, som også er et vilkår for oppreisningsansvar. Det er ikke tilstrekkelig at forskriften er overtrådt, de ansatte må i tillegg kunne bebreides som grovt uaktsomt at dette er gjort. Begrepet rettsvillfarelse passer ikke inn. Det er ingen uenighet om at det er behov for klare regler for slike inngrep som bruk av mekaniske tvangsmidler innebærer, og at det er et gitt krav om tilbakeholdenhet før dette gjøres. Men vurderingen er vanskelig - det gjelder akutte situasjoner som må løses på stedet og spesifikke regler vil være uhåndterlige. Det er vesentlig at bruk av belter må vurderes individuelt, ut fra den konkrete situasjon og den enkelte pasient. Det er ikke riktig som fremholdt av A at de oppståtte konflikter dreide seg om enkeltsituasjoner. A var vurdert til å befinne seg i en vedvarende, konstant utagerende situasjon, som gjorde ham farlig. Det er på det rene at hans sykdomsforløp forverret seg høsten/vinteren 1996-97, hvor A ikke greide å gjenvinne kontroll ved utagering. Betjeningen kjente A og hadde lært å tolke symptomene, de visste hva som kom til å skje når han var på vei inn i et nytt utbrudd. Det ble valgt så lempelig belteregime som mulig. I det vesentlige var A i fotremmer, som innebærer bevegelsesfrihet, men med kortere skritt enn vanlig. Dette ble gjort for å forhindre karatespark mot betjeningen. Det må foretas en avveining av hvor stort inngrep dette var for A i forhold til sikkerheten for de ansatte og hva man oppnådde ved å gjøre dette. Det er på det rene at det er oppstått skader på de ansatte ved angrep fra A. Fylkeskommunen har som arbeidsgiver ansvar for de ansattes helse og sikkerhet. Det er feil når A hevder han ikke lenger var farlig etter å ha slått. Sykehusets fagansvarlige hadde et diametralt motsatt synspunkt. Om A i øyeblikket syntes rolig var han ikke ferdig med sin utagering. Han var ansett for å være farlig og for å kunne drepe. Tvangsmidlene skal benyttes for å forhindre skade. Det er å snu saken på hodet å spørre om A var rolig, spørsmålet vil være om han var farlig. Vurderingen av faren og derved om beltebruk var uomgjengelig nødvendig må bero på et skjønn. Så vel de ansvarlige overleger som spesialpsykologen vurderte beltebruken som nødvendig. Ved vurderingen av belteleggingen må det etterspørres hvilke alternativer man hadde i de gitte situasjoner. As aggresjonsutbrudd kunne ikke kontrolleres med medisinering, og skjerming hadde vært benyttet, uten resultater. Han var også voldelig i belteperiodene. Det kan ikke helt ses bort fra hvordan det virker behandlingsmessig for pasienten å være underlagt belter. I totalvurderingen må det legges inn en vurdering av hva som er pasientens beste, sett i en større sammenheng. Personalet på sikkerhetsavdelingen handlet forsvarlig, innenfor lovverkets rammer. Dersom de opptrådte uaktsomt, var ikke dette grovt, tvangsmiddelbruken lå langt innenfor grensen for det tillatelige i forhold til et oppreisningsansvar. Det sentrale ved vurderingen vil slik sett være spørsmål om grov uaktsomhet. De ansatte må ha handlet grovt uaktsomt ved sin vurdering av lovligheten. I så fall må reimbruken anses som et markert avvik fra det tillatte, fra forsvarlig handlingsmåte. Det er ikke tilfelle. Det gis et slingringsmonn hvor ansvarsbevisst personale gjør sitt beste, jf [[Rt-1980-1299]]. Av betydning for vurderingen må det også være at beltebruk ikke er et entydig begrep. De to første belteperiodene var A kun underlagt fotbelter, og ellers i det vesentlige armforlengere. Han var kun ti dager i belteseng. Sykehuset forsøkte hele tiden lempning i beltebruken. Det må også være et moment ved vurderingen hvordan A selv reagerte på beltebruken. Han aksepterte i hvert fall ved to anledning belter fordi det ga ham kontroll. Sykehuset har kontinuerlig vurdert lempeligere tiltak og alternativer. Slike vurderinger nedfelles ikke i journalene. Der protokolleres kun hva man gjør. Det fremstår som en virkelighetsfjern løsning når A krever at det skulle vært valgt større grad av fysisk konfrontasjon, stadige slåsskamper mellom pasient og personale, som alternativ til beltebruken. Det bestrides at X gjorde en feil ved at det ikke ble søkt om overføring av A til TPS Brøset. Det er relevant å legge inn en faglig vurdering av om andre kunne gi et bedre tilbud for A. Det ble vurdert slik at det beste tilbud for A var på X, som derfor ikke hadde noen plikt til å søke overføring. Her forelå sterke medisinske kontraindikasjoner mot overflytting. X hadde egen sikkerhetsavdeling, hvor A var, og hadde også tilstrekkelige ressurser. Plikten til å søke overføring vil spesielt gjelde institusjoner uten slik avdeling og ressurser. Forskriften må forstås på denne bakgrunn. Det bestrides at beltebruken faller innenfor anvendelsesområdet for EMK artikkel 8. Også EMK artikkel 3 retter seg mot andre forhold enn bruk av mekaniske tvangsmidler. For øvrig er det ikke adgang til å avsi dom for at et konkret forhold et konvensjonsstridig. Forholdet til EMK prøves eventuelt prejudisielt, jf [[Rt-1994-1244]]. Uansett vil krav om dom for et forhold som fant sted for fire år siden ikke være presist nok. Rettslig interesse mangler. Ved eventuelt oppreisningsansvar må det ses hen til krenkelsens art. Det dreier seg for det meste om bruk av fotremmer, noe som er en beskjeden krenkelse og som sådan ikke bør kunne gi grunnlag for erstatning. Det personlige ansvar for den enkelte ansatte vil også ligge på et vesentlig lavere nivå enn ved organansvar. Møre og Romsdal fylkeskommune har nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt: Punkt 1 i den ankende parts påstand avvises. Subsidiært: Møre og Romsdal fylkeskommune frifinnes for så vidt gjelder den ankende parts påstand punkt 1. 2. Punkt 1 i herredsrettens dom stadfestes. 3. Møre og Romsdal fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» Staten v/Sosial- og helsedepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende: I forhold til Staten gjelder saken krav om oppreisning på tre grunnlag, for kontroll-kommisjonens unnlatte kontroll av tvangsmiddelbruken, for å ha gitt regler som legger til rette for ulovlig eller uforutsigbar tvangsmiddelbruk, og for saksbehandlingsfeil ved kontrollkommisjonens behandling av kravet om utskriving. Staten bestrider samtlige grunnlag for oppreisning og henholder seg til herredsrettens frifinnende dom som riktig. Staten har ikke organansvar for kontrollkommisjonens virksomhet. Oppreisningsansvaret er et personlig ansvar med pønalt preg. Det er en meget begrenset krets som kan identifiseres for organansvar og identifikasjonen strekker seg i hvert fall ikke så langt som til å omfatte ansvar for kontrollkommisjonens behandling av enkeltsaker. Kommisjonen utøver sin virksomhet som et helt uavhengig organ. Organansvaret er ifølge festnet praksis enda snevrere for staten enn for kommunesektoren. Generelle hensyn tilsier også dette. Staten hefter følgelig ikke for eventuelle grove uaktsomme forhold fra kontrollkommisjonens side. Ulovlig tvangsmiddelbruk er for øvrig ikke tilstrekkelig for at Staten blir ansvarlig. Spørsmålet vil være om kontrollkommisjonen har utført sin oppgave på en så grovt klanderverdig måte at det kan medføre ansvar. Kontrollkommisjonen har ikke begått slike feil. Tvangsmiddelbruken ved sykehuset ble jevnlig gjennomgått og vurdert. Dette er en del av tilsynet. Kontrollkommisjonens medlemmer kjenner pasienten og sykehuset. De uformelle kilder til kunnskap er viktigere enn den formelle kilde i protokollen. Kontrollkommisjonen tok da også opp As situasjon til tross for manglende formell klage og manglende vedtakskompetanse. Det er et viktig poeng at kommisjonens kontroll er etterfølgende. Det vil da være vanskelig å komme i ettertid å vurdere hva som var reelt i den akutte situasjon. Det kan ikke la seg gjøre å konstatere grov uaktsomhet fra kontrollkommisjonens side. Herredsretten har behandlet dette spørsmål fornuftig og riktig. For øvrig er det vanskelig å forstå resonnementet for at kontrollkommisjonen konkret skal ha medvirket til ulovlig beltebruk. Distansen til situasjonen var for stor. Det mangler årsakssammenheng. Kontrollkommisjonen har ingen avgjørelsesmyndighet i forhold til sykehusets konkrete faglige vurdering. Kontrollkommisjonen kontrollerer, den overtar ikke behandlingen, og de ettertidige kontroller gir distanse til situasjonen. Om det så skulle være at tvangsmiddelbruken var urettmessig, mangler de øvrige vilkår for å konstatere grov uaktsomhet hos kontrollkommisjonen. Dette gjelder så vel skyldkrav, som skade og årsakssammenheng. Det er ikke kontrollkommisjonen som har lagt A i belter. Dessuten er alt gjort «i beste mening» for å hindre A i å komme i livsfarlige situasjoner. Når det gjelder lovligheten av tvangsmiddelbruken og overføringsspørsmålet henholder Staten seg til fylkeskommunens anførsler. Tvangsmidler ble tatt i bruk etter en ansvarlig vurdering. Man hadde å gjøre med en livsfarlig pasient, hvor det var vurdert slik at realistiske alternativer til beltelegging ikke forelå. Det lar seg vanskelig gjøre å sette seg helt ut over psykolog Bjørklys faglige vurderinger. Hans spesialfelt er å forutse voldshandlinger. Tvangsmiddelforskriften utelukker heller ikke bruk av tvang over lengre tid når pasienten nærmest er en permanent trussel både for seg selv og andre. Beltene ble satt på pga nye reelle faresituasjoner. Dette var basert på en konkret vurdering av hva som var nødvendig. Det foreligger heller intet ansvar for Staten som regelprodusent. Denne anførsel er et blindspor. Et eventuelt ansvar vil påligge den som anvender regelen. Det er vanlig å tolke reglene slik at de harmonerer med EMK, som altså er relevant som tolkningsmoment, jf presumpsjonsregelen. EMK anerkjenner tvangsmiddelbruk, men setter rammer. Så langt tvangsmiddelbruken er i samsvar med etablerte medisinske prinsipper, er dette ikke i strid med EMK artikkel 3, som omhandler umenneskelig eller nedverdigende behandling. Det foreligger ingen kjent praksis fra EMD som vurderer denne type spørsmål i forhold til EMK artikkel 8, som verner den private sfære. Det vil være vanskelig å gjøre en tvangsmiddelforskrift klarere enn den som er gitt. Anvendelsen må baseres på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. For øvrig er det også etter EMK relevant å anvende tvang for å hindre skade. Henvisningen vil gå til EMK artikkel 3. Det vil ikke være i konflikt med konvensjonen når et tiltak anses medisinsk nødvendig, jf saken Herczegfalvy (EMD=REF00000366). Denne viser at det er overlatt til et medisinsk skjønn å forordne behandling, herunder ved tvang. Samme vurdering må kunne brukes for tvangsmidler. Dette er ikke mer forutsigbart enn tvangsmiddelforskriften eller den alminnelige nødvergebestemmelse. Det er intet grunnlag for å hevde at kriteriene for bruk av mekaniske tvangsmidler er for løse til å oppfylle kravet til «law» etter konvensjonen. Ved eventuell motstrid er norsk rett suveren. Det kan heller ikke aksepteres at det skulle være reglene og ikke anvendelsen som skulle innebære et brudd på konvensjonen. Forskriften er tilstrekkelig klar og overprøvbar, forutselig og forholdsmessig, og på ingen måte i strid med EMK. Det er ikke adgang til å gi særskilt dom for at EMK er overtrådt. Innføring av menneskerettsloven medfører ingen endring i så måte. Det er ingen praksis for å gi dom for abstrakte rettsforhold eller rettssetninger. A er også nå ute av belter og mangler aktuell rettslig interesse. Kontrollkommisjonens behandling av As utskrivingskrav Herredsretten har valgt en riktig innfallsvinkel ved vurderingen av behandlingen av utskrivingsbegjæringen. Kontrollkommisjonen taper ikke karakteren av å være en domstol (court) ved at det gjøres en saksbehandlingsfeil. Ved behandling av krav om utskriving har kontrollkommisjonen vedtaksmyndighet, noe som skjerper kravene til handlemåte. Kommisjonen er da undergitt krav om saksbehandling med sterke innslag av kontradiksjon, jf forskrift av 15. mars 1964 nr. 3 §6 og §9, men dog ikke som ved ordinær domstolbehandling. Det kan være tvil om kontrollkommisjonen her overhodet har begått en saksbehandlingsfeil, men uansett er ikke dette alvorlig. Herredsretten er for streng i å fastslå at det er gjort en saksbehandlingsfeil, men rettsfølgen er riktig vurdert. A er ikke fratatt noen grunnleggende rettssikkerhetsgaranti. EMK er ikke krenket. Kontrollkommisjonen er ikke en ordinær domstol, den skal selv sørge for sakens opplysning. Det aktuelle tema, kommisjonens samtale med avdelingsoverlege Ruseth, gjelder en liten detalj. Det er neppe begått noen feil, uansett er feilen liten, og kommisjonen fratas ikke karakteren av å være «court». Dersom det skulle være begått en saksbehandlingsfeil er det uansett ikke grunnlag for oppreisning pga manglende økonomisk tap. Det er heller ikke nødvendig å ta standpunkt til om det forelå en saksbehandlingsfeil, idet A forgjeves krevde rettslig overprøving av vedtaket. Herredsretten kom til at vilkårene for utskriving fra tvungen psykisk helsevern ikke var til stede. Staten v/Sosial- og helsedepartementet har nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt: Punkt 1 og 2 i den ankende parts påstand avvises. 2. Subsidiært: Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes for så vidt gjelder den ankende parts påstand punkt 1 og 2. 3. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 2, stadfestes. 4. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling finner sted.» Lagmannsretten bemerker: A er under tvungent psykisk helsevern. Han har en paranoid schizofreni og personlighetsforstyrrelse. Han har fra 1994 av vært innlagt ved institusjonens sikkerhetspost. Hans psykiske form har vært ustabil. I perioder har han opptrådt voldelig og truende, under innflytelse av hallusinerte vrangforestillinger og paranoide tanker. Han har da vært ansett uberegnelig og potensielt farlig, uten aggresjonskontroll, undergitt indre stemmer som beordret ham til å utføre alvorlige handlinger, som drap, vold og ildspåsettelser. I slike psykotiske, hallusinerte perioder har A manglet aggresjonskontroll. Han har agert ut sinnet ved å angripe personalet. Ut over høsten 1996 opplevde avdelingen en gradvis forverring i As tilstand, med en eskalering av fysisk utagering. I det aktuelle tidsrom oppsto jevnlige konfrontasjoner mellom pasienten og betjeningen. På bakgrunn av dette utslag av sykdommen tok sykehuset i bruk mekanisk tvangsmidler i betydelig grad. Fra 6. desember 1996 til 20. mai 1997 var A periodevis undergitt langvarig belteregime. Pasienter som er innlagt i institusjon kan pga sin sinnstilstand ha en slik utagerende adferd at de kan være til fare for seg selv eller omgivelsene. Psykiatrien er derfor avhengig av å ha regler om spesielle tiltak som kan settes inn fra institusjonens side for å takle slike situasjoner. Sakens grunnleggende spørsmål er om tvangsmiddelbruken overfor A ligger innenfor den ramme for begrenset adgang til bruk av tvangsmidler innen psykisk helsevern som tvangsmiddelforskriften setter. Den aktuelle forskrift, gjeldende for den tid A var undergitt mekaniske tvangsmiddel, er av 3. juni 1977. I forbindelse med gjennomføring av ny psykisk helsevernlov er det, den 24. november 2000, gitt nye forskrifter om bruk av tvangsmidler. Den nye forskriften opprettholder realiteten i 1977-forskriften. Mekaniske tvangsmidler hindrer pasientens bevegelsesfrihet. Slike tvangsmidler er i forskriften definert som bl.a. belte, sengebelte, håndrem og fotrem. A opplevde alle former for beltelegging, dog i det alt vesentlige fotrem og til dels håndrem med armforlenger. Dette hindret ikke, men begrenset i varierende grad As bevegelsesfrihet. Av protokollene vil man se at A i de to første periodene kun hadde fotbelter, og han var også innenfor periodene hyppig helt fri eller lempet for belter. Bruk av tvangsmidler er ekstraordinære tiltak som krever strenge vilkår for bruk. Berettigelsen vil utelukkende ligge i en konkret oppstått og vedvarende faresituasjon. Nødvergebetraktninger er av betydning ved tolkningen av tvangsmiddelforskriften. Den akutte nødsituasjon må være alvorlig og forholdene må gjøre bruken uomgjengelig nødvendig. Mer lempelige midler må ha vist seg åpenbart utilstrekkelige. Bruken av tvangsmidler må knytte seg til en aktuell konkret fare i en uttalt angrepssituasjon. Tvangsmidler kan ikke brukes bare fordi pasienten tidligere har vært voldelig eller fordi personalet føler seg utrygge. Når tvangsmidler således ikke kan brukes for å forhindre antatte fremtidig aggresjonsutbrudd, eller alene under henvisning til arbeidsmiljøloven, jf Helsedirektoratets rundskriv av 6. februar 1986, ligger det i det at tvangsmidler ikke kan anvendes av bekvemmelighetshensyn eller ressurshensyn, heller ikke på grunnlag av tidligere opplevelser og generelt frykt eller fare for at angrep kan gjenta seg. Det er utelukket å benytte tvangsmidler av hensyn til personalet primært, men disse har selvfølgelig også krav på beskyttelse mot overgrep fra pasienter som ikke kan avverges på annen måte enn uskadeliggjøring gjennom beltelegging. Det er heller ikke tillatt å bruke tvangsmidler i behandlingsøyemed. Lagmannsretten legger til grunn at den aktuelle bruk av tvangsmidler ikke berodde på utenforliggende hensyn. Det lå en seriøs faglig vurdering av As konkrete farlighet til grunn. Belteregimet ble iverksatt og opprettholdt «i beste mening». A har en alvorlig sinnslidelse, og verken diagnosen eller de utslag sykdommen kan gi vil i seg selv berettige bruk av tvangsmidler. Han er pasient ved en sikkerhetsavdeling, hvor det må forventes at personalet takler aggressive anfall fra pasientene. Pasienter ved en sikkerhetsavdeling vil være potensielt farlige i perioder. Det må noe mer til, hvilket også fremgår av forskriftens §2. Tvangsmidler skal bare anvendes når det er «uomgjengelig nødvendig» for å hindre skade, og bare når lempeligere midler har vist seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelig. Valg av tvangsmiddel må tilpasses situasjonen, slik at det til enhver tid velges det som etter forholdene vil være det minst inngripende. Enhver iverksettelse av tvangsmidler overfor A var foranlediget av voldsbruk. Dette kom som kjappe utageringer, som overrumplende slag eller spark mot betjeningen. A har fremholdt at han etter en slik utagering forholdt seg rolig i det ytre og at det derfor ikke var hjemmel for å benytte tvangsmidler. Dette er ikke riktig. Kriteriene for bruk av tvangsmidler er som påpekt ovenfor strenge. Likevel er det åpenbart at adgangen ikke er begrenset så snevert som A gjør seg til talsmann for. Dette følger allerede av kriteriet «hindre skade». Tvangsmiddel er akseptert som avvergende tiltak i situasjoner hvor det foreligger en fare for skade. Det er med andre ord ikke meningen at iverksettelsen må utsettes til noen blir skadet. Vurderingen av om det foreligger en slik konkret fare for fysiske angrep som gjør bruk av tvangsmiddel berettiget, må være objektiv. Dette innebærer at det må foretas en konkret vurdering av om situasjonen er av en slik karakter at man på et mer generelt grunnlag kan si at det foreligger en reell fare. Det vises til Ot.prp.nr.11 (1998-1999) side 120. Departementet har gitt merknader til den nye forskriften om bruk av tvangsmidler for å avverge skade innenfor psykisk helsevern. Til forskriftens §5, vilkår for bruk av tvangsmidler, er det presisert at begrepet «hindre» i denne sammenheng innebærer at også adferd som oppfattes som truende i forhold til at skade kan komme til å inntreffe, kan begrunne bruk av tvangsmidler. Slike tiltak er imidlertid forbeholdt de ekstreme og på andre måter uhåndterlige situasjoner, som ikke kan avverges ved lempeligere midler. Det understrekes at det er situasjonen for den enkelte pasient som skal vurderes. Tvangsmiddelforskriften utelukker ikke bruk av tvang over tid. Vilkårene for bruk av mekaniske tvangsmidler er strenge, noe sykehusets ansvarlige var innforstått med. Belteregime ble iverksatt og opprettholdt fordi dette ble ansett å være den eneste måte å unngå pågående utagering som ellers ville medføre farlige situasjoner. A var som aggressiv psykotisk pasient ansett farlig i sine utagerende perioder. Dette berettiget sykehuset til å ta over kontrollen før ytterligere skade oppsto. Beltelegging var ansett nødvendig for å hindre pasienten i å utøve vold. Her må man ha for øye at A allerede hadde oppført seg voldelig da beltelegging ble innført. Dette var den umiddelbare opptakten. Det ble fortløpende vurdert om pasienten hadde tilstrekkelig egenkontroll for heving av beltestatus. A var ikke sammenhengende undergitt beltene i belteperiodene. Han hadde imidlertid flere voldelige aggresjonsutbrudd også i belter. Situasjonen ble kontinuerlig overvåket og vurdert av sykehusets personale. Adgangen til å anvende tvangsmidler er ikke begrenset til en pågående voldsutøvelse, men slike midler kan heller ikke benyttes rent preventivt ut fra «føre var»-prinsippet. Selv om pasienten der og da er fysisk rolig, er det adgang til å bruke belter ved et pågående latent aggresjonsutbrudd, som uten beltelegging når som helst igjen vil medføre voldsbruk. Vurderingen av om situasjonen krevde beltebruk må nødvendigvis bero på et psykiatrifaglig skjønn. Den faglige, ansvarlige vurdering av A var at han, når han var i sin utagerende paranoide tilstand, virkelig var farlig. Det symptomatiske ved ham var at han ble rolig når han hadde slått. Det var ikke dermed sagt at han var blitt ufarlig om han for øyeblikket var rolig. Han var ansett som en «tikkende bombe». Den konkrete vurdering tilsa at han ville angripe igjen om kort tid. Da han gikk inn i sine dårligste perioder ble han gjentakende i sine ønsker om å ta liv. Overlegen, avdelingsoverlegen og behandlende spesialpsykolog, alle med spesialkompetanse, fant grunn til å ta As trusler alvorlig. Uten tvangsmidler ville man stadig risikert en situasjon, hvor man måtte slåss med pasienten. Når beltene ble forsøkt løst opp, kom det også jevnlig nye voldelige aggresjonsutfall. Sykehusets personale kjente A, og symptomene på at det var alvor i aggresjonsutbruddene. De kunne se på ham når han var plaget med paranoide tanker. Han fikk da et flakkende blikk, var mimikkfattig, blek, stakkato i gangen osv. Erfaringsmessig ga dette seg utslag i sinne og aggresjonsutbrudd. Mekaniske tvangsmidler ble brukt i perioder der angrepene fra A var mange og alvorlige. Vurderingen av at hyppigheten av angrepene ville vært langt høyere uten beltelegging er det vanskelig for lagmannsretten å sette til side. Det er ikke holdepunkter for annet enn at sykehuset har lagt en tilstrekkelig streng vurdering til grunn for sine beslutninger om anvendelse av mekaniske tvangsmidler overfor A. Slik situasjonene er beskrevet og begrunnet, var beltebruken i samsvar med forskriften. Når faren var ansett som vedvarende og konkret, uten alternative muligheter for avverging, var det også hjemmel for det langvarige belteregimet. Dette gjelder også vurderingen av når det var forsvarlig å oppheve belteregimet etter siste utbrudd. Lagmannsretten har vurdert spørsmålet om det lovbestemte rammeverket og hjemmelen for anvendelse av tvangsmidler i de konkrete tilfelle på samme måte som herredsretten. Om det skulle være slik at belteregimet i enkelte tilfelle kunne vært hevet på et tidligere tidspunkt, ville ikke det medføre noe annet resultat. Det kreves grov uaktsomhet for oppreisningsansvar. De vurderinger sykehusets personale har gjort, ligger langt fra en slik karakteristikk. De konkrete vurderinger som er gjort i dette spesielle tilfelle representerer intet markert avvik fra en forsvarlig handlemåte. Samme vurdering gjør seg gjeldende for spørsmålet om overføring av A til TPS avdeling Brøset. Ifølge 1977-forskriften §7 tredje ledd plikter ansvarshavende lege, dersom det viser seg nødvendig gjentatte ganger å nytte tvangsmidler, å søke overføring av pasienten snarest mulig til institusjon hvor tilstanden kan vurderes og behandles mer effektivt og om mulig uten tvangsmidler. Lagmannsretten kan ikke se at dette innebærer plikt til å søke overføring, uten nærmere vurdering fra Xs side. X kunne henholde seg til egne vurderinger og konklusjon om at man ikke fant grunn til å søke overføring til Brøset. X hadde også egen sikkerhetsavdeling. Det viser seg da også at A tilbakevant bedre kontroll over sin aggresjon etter halvåret med stadig beltebruk. Heller ikke her har sykehuset handlet uhjemlet eller uforsvarlig. Lagmannsretten kan heller ikke se at As anførsler om at tvangsmiddelforskriftens vilkår, herunder anvendelsen av denne, er i strid med EMK artikkel 8 eller artikkel 3 kan føre frem. EMK artikkel 8.2 setter krav om lovhjemmel for inngrep, og forutsetter en detaljert spesifisering og oppregning av betingelsene for de konkrete inngrep. Tvangsmiddelforskriften tilfredsstiller dette krav, og det vil heller ikke i den utøvende virkelighet være mulig å gi mer detaljerte bestemmelser. Vilkårene er uttalt strenge, slik det må og skal være ved iverksettelse av ekstraordinære tiltak som bruk av mekaniske tvangsmidler. Krav om nødvendighet og proporsjonalitet er ivaretatt i forskriftens vilkår. For øvrig mener lagmannsretten at henvisning til EMK artikkel 8, som omhandler vern om privatlivet, er malplassert i denne sammenheng. Det vil i så fall være EMK artikkel 3 som fanger opp situasjonen og regelverket for bruk av tvangsmidler i institusjon. Bestemmelsen verner mot umenneskelig eller nedverdigende behandling. De norske regler for bruk av tvangsmidler i institusjon må holdes innenfor den ramme som artikkel 3 i EMK setter. Denne innebærer ikke i seg selv noe forbud mot bruk av tvangsmidler, som fra tid til annen er et helt nødvendig virkemiddel i psykiatrien. Det avgjørende er at tvangsmidlene ikke må være av en slik art eller brukes på en slik måte eller under slike omstendigheter at de utgjør en umenneskelig eller nedverdigende behandling av pasienten. Dette er hensyn som uavhengig av EMK er ivaretatt i våre egne vilkår for anvendelse av tvangsmidler. Når institusjonen har holdt seg innenfor tvangsmiddelforskriftens rammer, har den heller ikke overtrådt EMK. Tvangsmiddelforskriften gir klare nok kriterier, uten å stå i motstrid til EMK. Påstanden om ansvar for Staten som regelprodusent savner grunnlag. Lagmannsretten har kommet til at de ansvarlige ved institusjonen har henholdt seg til lovverket ved den betydelige bruk av tvangsmidler i dette konkrete tilfelle. Av dette følger at kontrollkommisjonen heller ikke kan lastes for mangelfull kontroll, reaksjon eller informasjon. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle at institusjonens protokoller hadde visse formelle feil og mangler. Så vel fylkeskommunen som sykehuseier, som Staten som ansvarlig for kontrollkommisjonen, må frifinnes for kravet om oppreisning på det gitte grunnlag. Det skal imidlertid tilføyes at hindrene for å ilegge Staten ansvar for grov uaktsom erstatningsbetingende opptreden fra kontrollkommisjonens side, er langt flere og større enn de ville ha vært for å ilegge fylkeskommunen slik ansvar. Dette ville falt allerede på grunnlag av mangel på identifikasjon. Det finnes ingen rettslige holdepunkter for at Staten skal kunne bli organansvarlig for kontrollkommisjonens handlinger. Utgangspunktet for et oppreisningsansvar etter skadeserstatningsloven er som kjent et personlig ansvar. Det er også vanskelig for lagmannsretten å se hvordan kontrollkommisjonen, med sin etterfølgende tilsyns- og kontrolloppgave, uten vedtaks- eller instruksjonsmyndighet for tvangsmiddelbruk, på grovt uaktsomt grunnlag kunne bli medansvarlig for institusjonens eventuelle overtredelse av regelverket. Da saken er løst på annet grunnlag, er det unødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på dette. Lagmannsretten kan ikke se at A kan kreve fastsettelsesdom for overtredelse av EMK, slik påstandens punkt 1 og 2 er formulert. Dette er prøvet prejudisielt, som en del av oppreisningskravene. Under henvisning til [[Rt-1994-1244]] finner lagmannsretten at påstanden prosessuelt må avvises. Kontrollkommisjonens behandling av As utskrivingskrav Spørsmålet er om kontrollkommisjonen, ved behandlingen av A s utskrivingskrav, gjorde en feil og om denne feil i så fall kan berettige til oppreisningserstatning fra Staten. A har basert sitt krav på det formalistiske synspunkt at hans krav om utskriving ikke er «decided speedily by a court», og derfor i strid med EMK artikkel 5.4. Dette krav er ikke oppfylt, hevder A, idet kontrollkommisjonen under behandlingen ikke ivaretok hans krav på kontradiksjon, noe som gjør at kommisjonen taper sin karakter av domstol. Lagmannsretten kan ikke se at dette har noe for seg. Regelverket er ikke så firkantet som fremholdt av A. EMK er i hvert fall ikke krenket. Spørsmålet må ses i sammenheng med de krav til saksbehandling som gjelder ved kontrollkommisjonens behandling av saker hvor den har vedtaksmyndighet, som ved klage over tvangsinnleggelse og begjæring om utskriving. Det er gitt forskrift for kontrollkommisjonens behandling av slike saker den 15. mars 1964. Denne viser bestemmelser om saksbehandling med sterke innslag av kontradiksjon, men dog ikke som ved ordinær domstolbehandling. Kommisjonen skal i slike tilfelle forberede saken og avholde forhandlingsmøte før vedtak treffes. Ifølge forskriften §9 har pasienten rett til å være til stede i den utstrekning kommisjonen finner det tilrådelig, mens prosessfullmektig har rett til å være til stede under parts- og vitneavhør og i det avsluttende forhandlingsmøte. Lagmannsretten viser her til herredsrettens dom, premissene side 43. Det springende punkt er at kommisjonen etter forhandlingsmøtet hadde en samtale med avdelingsoverlegen om enkelte av As anførsler uten at A eller hans advokat fikk anledning til å overhøre den. Det synes på det rene at de eventuelt nye opplysninger var detaljer om planer for fremtidig behandling av A, men ingenting som berørte spørsmålet om det burde skje en utskriving. Det synes tvilsomt om dette kan ses som en saksbehandlingsfeil i forhold til kommisjonens behandling av utskrivingsbegjæringen. Det dreier seg uansett ikke om en alvorlig feil, med brudd på krav til kontradiksjon, som kan få noen betydning for verken vedtaket eller følgen. En slik eventuell mindre vesentlig saksbehandlingsfeil kan ikke frarøve kontrollkommisjonen karakteren av å være en «court» i EMKs forstand. Kravene til kontradiksjon etter EMK artikkel 5.4 er ikke absolutte. Dertil kommer at utskrivingskravet ble rettslig overprøvet innen to måneder etter kontrollkommisjonens vedtak. Krav på erstatning vil for øvrig heller ikke være en automatisk følge av en eventuell overtredelse av EMK artikkel 5.4, jf artikkel 5.5. Lagmannsretten slutter seg til herredsrettens konklusjoner, dommens premisser side 44. Saksomkostninger As påstand punkt 1 og 2 er nye for lagmannsretten. Resultatet er avvisning, og saksomkostningsspørsmålet beror på tvistemålsloven §180 annet ledd jf §175. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det foreligger noen merkostnader av betydning knyttet til dette. For øvrig har anken vært forgjeves og saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd i relasjon til begge motparter. Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Randi Grøndalen og Hans Christian Hoff, finner grunn til skille mellom fylkeskommunen og Staten. Saken har hva gjelder bruken av mekaniske tvangsmidler dreiet seg om prinsipielle spørsmål av stor velferdsmessig betydning for A. I relasjon til fylkeskommunen som sykehuseier finner flertallet at A pga sakens særlige omstendigheter bør fritas for plikten til å erstatte fylkeskommunen dens saksomkostninger. Mindretallet, ekstraordinær lagdommer Bård Olav Røsæg, ser ingen grunn til å fravike hovedregelen for As saksomkostningsansvar overfor fylkeskommunen. I relasjon til Staten ser lagmannsretten ingen særlige omstendigheter som tilsier at A bør fritas for saksomkostningsansvaret for ankeinstansen. A ilegges derfor saksomkostninger for lagmannsretten i forhold til Staten i samsvar med hovedregelen. Regjeringsadvokaten v/advokat Haugen har inngitt omkostningsoppgave som for lagmannsretten lyder på kr 65.000,-, hvorav salær utgjør kr 50.000,-. Saksomkostninger tilkjennes i samsvar med dette, jf tvistemålsloven §176. Herredsretten tilkjente ikke saksomkostninger. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i denne avgjørelse. A hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten i første instans i relasjon til begge motparter. Dommen er enstemmig hvor ikke annet fremgår. Domsslutning: 1. Den ankende parts påstand punkt 1 og punkt 2 avvises. 2. Herredsrettens dom stadfestes. 3. Møre og Romsdal fylkeskommune tilkjennes ikke saksomkostninger. 4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/Sosial- og helsedepartementet 65.000 - sekstifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - % årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
