Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
År 1994 den 20. september ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. 94-00558 avsagt slik Kjennelse : Saken gjelder fremleggelsesplikten etter tvistemålsloven §250. Haugesund byrett avsa 29. mars 1994 kjennelse med slik slutning: "Dokumenter oversendt retten ved adv. Endresens ekspedisjon av 24. februar 94 pliktes fremlagt, med unntak av dokumenter og deler av dokumenter som fremkommer av kjennelsens premisser." Mot kjennelsen har A, ved advokat Håkon Helle, erklært kjæremål til Gulating lagmannsrett forsåvidt som det er gjort unntak for enkelte av de i slutningen nevnte dokumenter. Det hevdes at alle dokumenter vedrørende avskjedigelsen av dr. Schewitsch og vedrørende inndragelse av legelisensen må fremlegges. Det bestrides at hensynet til dr. Schewitschs aktelse, som en tredjeperson, kan begrunne fritak for fylkeskommunen til å fremlegge de dokumenter den innehar. Etter §250 er fremleggelsesplikten for en part begrenset på samme måte som partens plikt til å gi vitneforklaring om parten hadde vært vitne. Dokumentene angår dr. Schewitsch skikkethet i sin stilling og hans forhold til alkohol. De er av sentral betydning i den forliggende sak. Det nedlegges slik påstand: 1. Rogaland fylkeskommune plikter å fremlegge i saken alle dokumenter som er i fylkeskommunens besittelse og som angår avskjedigelsen av dr. Schewitsch, den påfølgende rettsak og henvendelser til fylkeslege og helsedirektorat vedrørende inndragning av legelisens eller nektelse av fornyelse av legelisensen. 2. Rogaland fylkeskommune betaler saksomkostninger til A i anledning kjæremålssaken med kr 2000,-. Rogaland fylkeskommune ved advokat Clement Endresen har tatt til motmæle mot kjæremålet og gjør gjeldende at de dokumenter som i Haugesund byretts kjennelse ble unntatt for fremleggelse, ikke kan tilpliktes fremlagt i nærværende sak. Tvistemålsloven §250 må forstås slik at en part ikke kan pålegges å fremlegge et skriftlig dokument forsåvidt dette dokument inneholder slike opplysninger eller er av en slik art at tredjemann ikke kunne pålegges å avgi forklaring. En slik tolking er tidligere lagt til grunn av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det vises til [[Rt-1970-831]] og [[Rt-1973-1086]]. I inneværende tilfelle beskytter regelen dr. Schewitsch's interesse i at enkelte forhold - som han eller tredjemann ikke kan pålegges å forklare seg om - ikke spres i form av skriftlig dokumentasjon. Videre inneholder deler av dokumentene forhold som åpenbart ikke har beviskraft eller kommer nærværende sak ved, jfr tvistemålsloven §189 første ledd nr 1 og 3. Det nedlegges slik påstand: 1. Haugesund byretts kjennelse av 29. mars 1994 stadfestes. 2. A betaler til Rogaland Fylkeskommune saksomkostninger i anledning kjæremålet med kr 2000,-. Lagmannsretten bemerker: Lagmannsretten er kommet til at byrettens kjennelse må oppheves og hjemvises til ny behandling. Dette dels fordi byretten har unnlatt å vurdere fremleggelsesspørsmålet i forhold til bestemmelser den ex officio skulle anvendt og dels fordi mangelfulle kjennelsesgrunner på andre punkt hindrer lagmannsrettens prøving av rettsanvendelsen. Den rettslige problemstilling er forholdet mellom edisjonsplikten og taushetsplikt, så vel profesjonsbestemt som forvaltningsmessig sådan. Utgangspunkt for avgjørelsen av om framleggelsesplikt foreligger må tas i tvistemålsloven §250 første ledd. Når det gjelder dokumenter som har karakter av skriftlig bevis og som er i en parts besittelse, foreligger plikt til å framlegge med mindre det gjelder forhold "parten efter reglerne om vidnesbyrd vilde være utelukket fra eller fritat for at gi forklaring om." Det er grunn til å understreke at "parten" i dette tilfellet er fylkeskommunen, og at saken ikke gjelder spørsmålet om dr. Schewitsch' adgang til - som vitne - å påberope seg tvistemålsloven §208. Når byretten, kjennelsen 3, finner vurderingstemaet i tvistemålsloven §208 å være det sentrale, er dette derfor forkjært. Det korrekte vil være å ta utgangspunkt i om fylkeskommunen har taushetsplikt eller påberoper seg en taushetsrett med den konsekvens at dokumentene - noen/alle - kan nektes framlagt. Da fylkeskommunen som sådan vanskelig kan tenkes å ha selvstendig profesjonsbestemt taushetsplikt, vil det være den forvaltningsmessige taushetsplikt som står sentralt, jfr. tvistemålsloven §204 første ledd nr. 2, jfr. bl.a. forvaltningsloven §13 flg. og sykehusloven §16. Så langt dette er vurderingstemaet, kan nektelse av å framlegge bare skje så langt opplysningene/dokumentene av fylkeskommunen er ervervet under omstendigheter som medfører rett eller plikt til taushet av hensyn til dr. Schewitsch. I hvilken stilling det enkelte dokument står i så måte, må bli å vurdere av byretten ved den fornyede behandling. Selv om fylkeskommunen som sådan vanskelig kan tenkes å ha selvstendig taushetsplikt som omhandlet i tvistemålsloven §205, vil tjenestemenn i fylkeskommunen kunne være i en slik stilling. Helseopplysninger som f.eks. en fylkeskommunalt ansatt lege har mottatt i en lege-pasientrelasjon, vil dermed være taushetsbelagt etter legeloven §31 flg., og likeledes dokumenter hvor slike opplysninger er nedfelt. Byretten må i nødvendig utstrekning vurdere også dette spørsmål. Lagmannsretten finner grunn til å presisere at det ikke er tilstrekkelig for å utløse profesjonsbestemt taushetsplikt at observasjoner/vurderinger er foretatt av en lege - det er bare den egentlige terapeutiske relasjon som er beskyttet. Om en lege ved utøvelse av administrative funksjoner gjør helserelaterte observasjoner i forhold til en underordnet lege og disse nedtegnes til administrativ bruk, er man således utenfor tvistemålsloven §205. Byretten har delvis begrunnet sin avgjørelse med at enkelte dokumenter ikke anses å vedkomme saken. Dette kan tenkes å referere til tvistemålsloven §189, som av byretten imidlertid ikke er nevnt. Byretten gir imidlertid også uttrykk for, kjennelsen side 3 øverst, at det er et vilkår for framleggelse at dokumentbeviset "har betydning for saken". Det er å bemerke at tvistemålsloven §250, i motsetning til §251, ikke uttrykkelig krever at dokumentet skal ha betydning som bevis. Noen større realitetsforskjell behøver dette ikke å innebære, i det §189 uansett gjelder, jfr. Schei, II, 121. Like fullt vil det kunne være uheldig om framleggelsesspørsmålet baseres på en prejudisiell vurdering av bevisets betydning under saksforberedelsen. Under enhver omstendighet er de deler av byrettens kjennelse som helt eller delvis er knyttet til bevisets manglende betydning mangelfullt begrunnet. Når byretten dels har anvendt loven uriktig og dels har gitt slik mangelfull begrunnelse at dens rettsanvendelse vanskelig kan prøves, finnes det riktig å oppheve kjennelsen og hjemvise saken til ny behandling. Det er krevd saksomkostninger for lagmannsretten, men lagmannsretten antar at spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den avgjørelse som endelig avgjør saken, jfr tvistemålsloven §179 første ledd 3. pkt. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Haugesund byretts kjennelse 29. mars 1994 oppheves og hjemvises til ny behandling. 2. Saksomkostningspørsmålet utstår. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
