Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved stevning 01. juni 1995 reiste kjæremotpartene sak for Bergen byrett mot de kjærende parter med krav om tilbakeføring av berikelse og/eller erstatning i forbindelse med ugyldige disposisjoner. Samtlige parter i saken er barnebarn av skipsreder Ole Andreas Knutsen som døde 24. april 93. Boet skiftes offentlig ved Haugesund skifterett. De kjærende parter mottok i januar 1987 som gave eiendommen Karmsundgaten 54, gnr. 33 bnr. 579 i Haugesund. Eiendommen ble etter kort tid videresolgt. I følge stevningen er kravet bl.a. basert på at O.A. Knutsen manglet rettshandleevne på tidspunktet da gavedisposisjonen ble foretatt. De kjærende parter har for byretten prinsipalt krevd saken avvist for alle saksøkerne, subsidiært er det krevd frifinnelse. Bergen byrett avsa 09. oktober 1995 kjennelse vedrørende avvisningspåstanden med slik slutning: "Sak 95-01320 A 03 avvises for saksøker nr 1 Ole Andreas Knutsens dødsbo. Saken avvises ikke for saksøker nr 2 Olav F Knutsen og saksøker nr 2 John F Knutsen." De kjærende parter, Olav Omdahl og Ole Andreas Knutsen d. y., gjør gjeldende at byretten har lagt en feil rettsanvendelse til grunn for sin kjennelse. Saken må også avvises for kjæremotpart nr. 1 og nr. 2 både med hensyn til den prinsipale og subsidiære påstand. Det er vist til anførslene for byretten. Disse går i hovedsak på at saken må avvises siden den subsidiære påstand i stevningen ikke oppfyller vilkårene i tvistemålsloven §300 første ledd nr 2 om at den skal inneholde en bestemt angivelse av kravet samt de omstendigheter det støttes på. Kjæremotpartene kan som loddeiere ikke gjøre gjeldende noe krav før boet er gjort opp og loddeierne har fått utlagt dette. De tvistegjenstander som ikke har vært forliksmeklet, dvs. at gavedisposisjonen også er ugyldig iht. avtaleloven §30 og §33, må avvises. I kjæremålet gjøres det videre gjeldende: "Arvingene i O. A. Knutsens dødsbo er barna Knut Knutsen, Gjertrud Pande og Anna Omdahl og de to kjæremotpartene (barnebarn). Det er på det rene at Knut Knutsen, Gjertrud Pande og Anna Omdahl har motsatt seg at boet skulle gå til dette søksmålet. Det er videre på det rene at heller ikke bobestyrer har besluttet å fremme søksmålet. Det fremgår av stevningen og dokument nr. 4 at kjæremotpartene gjennom sin prosessfullmektig ikke opptrer på vegne av boet. Det fastholdes at kjæremotpartene hverken har rett til å fremme det prinsipale kravet på vegne av boet, eller det subsidiære kravet på vegne av seg selv. Det alminnelige prinsipp er at det ikke er adgang til å reise søksmål til fordel for tredjemann, i dette tilfelle boet. Lovgivningen inneholder enkelte bestemmelser som hjemler unntak fra dette prinsippet. Slike unntak fremgår av aksjeloven §15-5, konkursloven §118 og §114 og skifteloven §22. I alle disse bestemmelsene er det klart fastslått hvor langt unntaket rekker, dvs. hvilke handlinger som kan utøves på vegne av/til fordel for tredjemann. Bestemmelsene er med andre ord ikke uttrykk for mer generelle prinsipper om retten til å reise søksmål på vegne av tredjemann. Aksjeloven §15-5 fastslår at minoriteten kan gjøre gjeldende erstatningskrav mot bestemte personer på vegne av selskapet og i dets navn. Skifteloven §22 er begrenset til å gjelde defensive handlinger, idet en loddeier kun kan reise tvist om et anmeldt krav. Dette viser at det kun er skifteretten/bobestyrer som med hjemmel i skifteloven §19 kan anlegge et søksmål som dette. Tvistemålsloven §42 fastslår at i den grad det ikke finnes en enkelt person som har enerett til å foreta prosesshandlinger på vegne av det upersonlige rettssubjektet, så kan slike handlinger bare foretas av en person oppnevnt av styret. Bestemmelsen gjelder alle upersonlige rettssubjekter som opptrer som part i et søksmål. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at det ikke skal bli foretatt motstridende prosesshandlinger på vegne av parten, og at motparten og retten bare skal ha n å forholde seg til. Prinsippet i tvistemålsloven §42 er i skifteprosessen uttrykkelig ivaretatt ved bestemmelsen i skifteloven §19. Denne bestemmelsen oppnevner skifteretten/bobestyrer som den som har rett til å foreta prosesshandlinger på vegne av boet. På ett enkelt område, adgangen til å reise tvist om et anmeldt krav, er kretsen av de som er berettiget til å foreta prosesshandlinger utvidet, jfr. skifteloven §22. Men som vist ovenfor hjemler ikke dette unntaket en rett for loddeierne til på egenhånd å foreta de prosesshandlinger det her er tale om. Hvis kjæremotpartene skulle ha rett til å gå til søksmål på vegne av boet, måtte dette føre til at også de andre arvingene hadde en slik rett. I denne saken vil det medføre at seks forskjellige personer, fem arvinger og n bobestyrer, skal kunne foreta prosesshandlinger på vegne av boet. Dette ville lett kunne lede til kaotiske tilstander. Boet er ikke sluttet, og boorganene fungerer derfor fremdeles. Det medfører at skifteloven uttømmende regulerer adgangen til å gå til søksmål. Ingen av kjæremotpartene har derfor, i henhold til tvistemålsloven §54, rettslig interesse i å reise søksmål på vegne av boet og/eller på vegne av seg selv som loddeiere." Det ble nedlagt slik påstand: "Bergen byretts sak nr. 95-01320 A703 avvises for kjæremotpart nr. 1 Olav F. Knutsen og kjæremotpart nr. 2 John F. Knutsen." Kjæremotpartene, Olav F. Knutsen og John F. Knutsen, gjør gjeldende at byrettens kjennelse er riktig. Det blir gjort gjeldende at vilkårene i tvistemålsloven §300 første ledd nr 2 er oppfylt, men presisert at den subsidiære påstand kommer til anvendelse dersom det ikke er grunnlag for det samlede kravet til boet, kun at kjæremotpartene har krav på sin ideelle andel av kravet. Kjæremotpartene har rettslig interesse uavhengig av utlodningen, siden flertallet i boet ikke støtter søksmålet. Hvis retten dessuten kommer til at kravet ikke skal tilfalle boet, foreligger det en rettslig interesse uavhengig av om bobehandlingen er avsluttet eller ikke. Kjærende part bruker begrepet "tvistegjenstand" uriktig. Det er verken tale om en utvidelse av sakens gjenstand eller påstand, jfr. tvistemålsloven §62. Videre anføres det: "De kjærende parters anførsler i kjæremålet utdyper det alminnelige prinsipp om at det ikke er adgang til å reise søksmål til fordel for tredjemann, i dette tilfellet boet. I byrettens kjennelse er imidlertid nettopp søksmålet fra boet avvist. Boet er ikke lenger part i saken. Jeg kan derfor ikke se at noen av de anførsler som gjøres gjeldende av de kjærende parter i kjæremålet er relevant for saken. Boet selv valgte å avstå fra å fremme et krav mot Olav Omdahl og Ole Andreas Knutsen d.y., idet deres foreldre, samt deres søster Gjertrud Pande, som er arvinger i boet etter O. A. Knutsen, var i mot dette. Olav F. Knutsen og John F. Knutsen har således en rettslig interesse i å fremme krav, og ta ut søksmål, som arvinger til O. A. Knutsen for den del av kravet som vil tilfalle dem. Dersom søksmålet fra John F. Knutsen og Olav F. Knutsen avvises, vil et senere søksmål etter at boet er sluttet sannsynligvis være foreldet. Dette vil i så fall innebære at Olav Omdahl og Ole Andreas Knutsen d.y. vil kunne sitte igjen med en uberettiget berikelse, og at Olav F. Knutsen og John F. Knutsen eventuelt ikke blir tilkjent det beløp de materielt ville hatt krav på. De tre øvrige arvinger i O. A. Knutsens dødsbo, Anna Omdahl, Knut Knutsen og Gjertrud Pande, har i boet hele tiden opptrådt samlet. Idet de saksøkte, Olav Omdahl og Ole Andreas Knutsen d.y., er barn til to av nevnte arvinger, synes det åpenbart at de tre nevnte arvingers beslutning om ikke å ta ut et krav mot de saksøkte er grunnet i det umiddelbare nære familieforhold. Interessene til deres barn er åpenbart gått foran interessene til boet m.h.t. spørsmålet om herværende krav skal fremmes. Resultatet vil således bli at boet ikke vil bli tilført midler, hvilket først og fremst går ut over Olav F. Knutsen og John F. Knutsen. Dette representerer i realiteten en forfordeling av arvingene, som er i strid med alminnelige rettsgrunnsetninger, sml. aksjeloven §8-14 og §9-16. Konklusjonen er at Olav F. Knutsen og John F. Knutsen har en selvstendig rettslig interesse av å ta ut søksmål når boet selv velger å avstå fra å fremme et krav." Det ble nedlagt slik påstand: "1. Kjæremålet forkastes. 2. Olav F. Knutsen og John F. Knutsen tilkjennes saksomkostninger." Lagmannsretten skal bemerke: Det er anført at søksmålet må avvises under henvisning til det alminnelige prinsipp om at det ikke er adgang til å reise søksmål til fordel for tredjemann, i dette tilfellet boet. I følge skifteloven §20 er det i utgangspunktet bare skifteretten som kan saksøke og saksøkes på loddeiernes vegne i boets anliggender. Ved krav fra tredjemann mot boet har §22 annet ledd annet punktum et unntak for skiftetvister i de tilfeller der skifteretten beslutter ikke å reise tvist idet dette ikke er til hinder for at en loddeier gjøre det. Det synes videre i praksis å være antatt at en loddeier i en formuesmasse under avvikling kan gå til søksmål med krav om dom til fordel for formuesmassen, dersom formuesmassen ikke gjør det, se f. eks. [[Rt-1973-1472]]. Det avgjørende for å fremme søksmålet er om loddeieren har en slik tilknytning til tvistegjenstanden at han har rettslig interesse i å få dom for kravet, jfr. tvistemålsloven §53 og §54 og det skjer på vedkommendes egen økonomiske risiko, se [[Rt-1987-1570]] og [[Rt-1984-391]]. Loddeierens søksmålsadgang antas videre å være subsidiær i forhold til formuesmassens egen adgang, se [[Rt-1993-20]], dvs at det bare er i tilfeller der de organer formuesmassen har beslutter ikke å gjøre krav gjeldende, at søksmål kan fremmes. Lagmannsretten kan ikke se at noen av de nevnte forhold er til hinder for det søksmål som er reist. Det kan heller ikke ses å være grunnlag for avvisning grunnet manglende forliksmegling etter tvistemålsloven §277. Det anføres at det i forliksklagen som grunnlag for kravet bare er oppgitt manglende rettshandleevne og at ikke de øvrige grunnlag som blir anført i stevningen, blir nevnt. I tvistemålsloven §277 første ledd fremgår det at forliksklagen foruten partenes navn skal inneholde en kort forklaring om sakens gjenstand. Dersom saken gjelder en fordring, må både dens størrelse og grunnlag angis i følge Schei bind II, 155. Begge deler er angitt i forliksklagen. At det i stevningen blir anført ytterligere grunnlag for kravet som ikke var tatt med i forliksklagen, medfører ikke noen avvisning av saken. Det er videre anført at kjæremotpartene som loddeiere ikke har noe krav å gjøre gjeldende før boet er gjort opp og loddeierne har fått utlagt dette, m.a.o. at det ikke foreligger noen aktuell rettslig interesse. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til at det i praksis er antatt at så lenge bobehandlingen pågår, foreligger rettslig interesse i å gå til sak for å få tilført boet midler. Er bobehandlingen derimot innstilt, må det vurderes konkret om det foreligger rettslig interesse, se [[Rt-1987-1570]] (1572). Det er anført at stevningen ikke oppfyller vilkårene i tvistemålsloven §300 første ledd nr 2 for så vidt gjelder den subsidiære påstand. Selv om det hadde vært naturlig at det i stevningen ble redegjort for denne del av påstanden, kan en unnlatelse av det etter omstendighetene ikke lede til at saken skal avvises. Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten finner det mest praktisk at spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken utstår til den kjennelse eller dom som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Byrettens kjennelse stadfestes. 2. Saksomkostninsspørsmålet utstår i medhold av tvistemålsloven §179. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
