Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Overskjønn: Voss herredsrett avsa 21. november 1994 skjønn med slik slutning: "1. Voss kommune v/ordføraren overtar grunn og rettar mot vederlag til dei saksøkte, slik det går fram av skjønnsgrunnane. 2. Saka blir heva for så vidt gjeld saksøkte nr. 5, Jon Møn, nr. 9, Magne Bjørke, nr. 12, Hanna Irene Kruse, nr. 15, Kjellaug Velken, nr. 16, Marianne Lidsheim, nr. 17, Birger Borge og nr. 18, Ivar Møen. 3. Voss kommune v/ordføraren ber dei lovfesta kostnader ved skjønnet. 4. Voss kommune v/ordføraren betalar sakskostnadene til dei saksøkte slik: Til advokat Sjur Vinjes partar kr 51823,- - kronerfemtieintusenåttehundreogtjuetre -. Til advokat Gunnar Svartveits partar kr 65129,- - kronersekstifemtuseneitthundreogtjueni -." Voss kommune ved ordføreren med Staten ved Samferdselsdepartementet som hjelpeintervenient, har begjært overskjønn for takst nr. 2 - Marit Svensson, takst nr. 3 - Olav Gjøstein, takst nr. 10 - Kjellaug og Sjur Velken, takst nr. 11 - Bergljot Lid, og takstene nr. 13 og 14 - begge Anna Stolen. Det er uttrykkelig presisert i overskjønnsbegjæringen at det i relasjon til takst nr. 2 ikke begjæres overskjønn over gjerdeerstatning på kr 200,- pr. løpemeter, og i relasjon til takst nr. 3 at det ikke begjæres overskjønn over grunnerstatning på kr 120,- pr. m2. For øvrig er det begjært overskjønn for hele herredsrettens erstatningsfastsettelse, og også over herredsrettens fastsettelse av avsavnsrente etter vederlagsloven §10. Ingen av grunneierne har selv begjært overskjønn. Gulating lagmannsrett har behandlet saken med skjønnsforhandling og befaring på eiendommene 11. til og med 14. september 1995. Samtlige parter i overskjønnet møtte på befaringen og avga forklaring der. Det samme gjorde Nils Amundsen på vegne av Voss Glas og Fasade A/S, som er leietaker av den del av verkstedsbygget på takst nr. 30 som påvirkes sterkest ved nærværende ekspropriasjonsinngrep. I tillegg er det avhørt to vitner. To representanter for Statens Vegvesen deltok under befaringen, bl.a. for å påvise den faktiske utstrekningen av inngrepene, - én av dem deltok under hele overskjønnet. Påstandene nedlagt i saken knytter seg alle til de enkelte takstnummerne, og vil følgelig bli referert nedenfor under disse. Skjønnet gjelder avståelse av grunn til delvis omlegging av Hardangervegen og anlegg av gang- og sykkelvei i tilknytning til denne i området rett overfor og like ved Palmafossen jernbanestasjon på Hardangerbanen. I områdene der ekspropriasjonsinngrepene skal foretas, løper Hardangervegen parallelt med den gamle Hardangerbanen. Hardangervegen er en gammel ferdselsåre - den eneste direkte veiforbindelsen - mellom Vossebygden og Hardanger. Sånn sett kan den karakteriseres som én av de tre sentrale ferdselsårene til/fra Voss, de to andre er veien som forbinder Voss med Sogn og veien som forbinder bygden med Bergen. Jernbanen mellom Voss og Hardanger ble nedlagt for et par år siden, hvilket ikke har gjort trafikken på Hardangervegen mindre. Trafikken har videre tatt seg opp etter omleggingen av hovedstamveien mellom Oslo og Bergen, som har medført en betydelig opprustning av veianlegget mellom Bergen og Voss. Dette siste innebærer at mange bilister som skal til Hardangervidden eventuelt via den og videre østover, nå benytter stamveien til Voss og Hardangervegen forbi Palmafossen fremfor som før å kjøre veien gjennom hele Hardanger. Området som berøres av ekspropriasjonsinngrepet, er et blandet bolig- og industriområde ved Palmafossen. Det ligger ca 3 km fra Voss sentrum, det vil si i gangavstand fra samme. Bortsett fra det inngrepet som skjer på takst nr. 10 bnr. 1, ligger alle de berørte eiendommene mellom Hardangerbanen/Hardangervegen (på oppsiden) og Raundalselven/Palmafossen på nedsiden. For takst nr. 2 og 3's vedkommende er det svært brattlendt fra bebyggelsen på takstnummerne og ned til elven - betegnelsen "Vetle Helvete", som her brukes, er illustrerende. Området ligger i utkanten av Brynagjelet (som ligger mer i retning Voss). Til grunn for eiendomsinngrepene ligger reguleringsplanen "Palmafossen sentrum" vedtatt av Voss kommunestyre 2. juli 1987. Etter klage er planvedtaket stadfestet av Fylkesmannen i Hordaland 11. mai 1994. Voss kommune fattet 25. august 1994 vedtak om ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplanen. Underskjønnet ble krevet både i medhold av ekspropriasjonsvedtaket og i medhold av skjønnsprosessloven §4 da det for noen av grunneierne var gjort avtale om grunnerverv. Det er ikke kommet noen innsigelser mot adgangen til ekspropriasjon, og lagmannsretten finner etter det opplyste også at ekspropriasjonen er lovlig. Den riksveiparsellen som ble behandlet i underskjønnet hadde en samlet lengde på ca 1,1 km fra Brynagjelet og gjennom Palmafossen sentrum. Det skal bygges gang- og sykkelvei langs hele parsellen. På deler av parsellen vil gang- og sykkelveien også fungere som tilførselsvei for eiendommene langs veien. Saksøkeren har opplyst at formålet med veiomleggingen er en bedre og sikrere trafikkavvikling samt bedre nærmiljø for beboerne i området. Veien rettes noe ut og gjøres mer oversiktlig bl.a. ved betydelig utbedring av veikrysset Tjukkebygdsvegen (som bl.a. leder til Mjølfjell) og Liavegen. Myke trafikanter skjermes fra trafikken på selve Hardangervegen, og det skal gjennomføres en rekke støyreduserende tiltak. Det er for øvrig ikke ventet noen endring i trafikkbildet som følge av utbedringen. Som tidligere, vil den vesentligste delen av trafikken være gjennomgangstrafikk. I dag er fartsgrensen 50 km/t, det er opplyst at etter utbedringene, vil fartsgrensen bli skiltet til 60 km/t. Det er i saken bl.a. fremlagt to brev fra henholdsvis foreldrerådet ved Palmafossen barneskole og foreldre til førsteklassinger 1989/90 ved samme skole. De to brevene er av henholdsvis 1985 og 1989. Det første er stilet til Hordaland vegkontor, det annet til henholdsvis Hordaland vegkontor og Voss kommune. Brevene inneholder sterke anmodninger om trafikksikringstiltak i det aktuelle området som beskrives som uoversiktlig og farlig for den gruppen av myke trafikanter som disse skolebarna utgjør. Når det for øvrig gjelder en beskrivelse av det området som er gjenstand for ekspropriasjon, samt hva som ble gjort gjeldende for herredsretten, viser lagmannsretten til herredsrettens skjønnsgrunner. Partene har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten. De alminnelige skjønnsforutsetningene er de samme for lagmannsretten som for herredsretten. Lagmannsretten nøyer seg derfor med å henvise til herredsrettens gjengivelse av disse på ss. 6-10. Differanseprinsippet Herredsretten har orientert om sin lovbruk under avsnitt IV i skjønnet hvor det heter: "Vegen går gjennom eit bustad- industriområde, og for dei fleste av eigedommane vert berre mindre delar av tomtene erverva. For desse er erstatninga fastsett etter differanseprinsippet, jfr. Sandefjorddommen, [[Rt-1976-1507]]. Det er likevel ved differanseprinsippet berre tatt utgangspunkt i den verdireduksjon sjølve grunnavståinga utgjer, slik at erstatning for ulempen inngrepet får på resteigedommen vert vurdert særskilt." Saksøker har for lagmannsretten gjort gjeldende at herredsretten har lagt til grunn en juridisk uriktig oppdeling mellom differanseprinsippvurderinger og ulemper for resteiendommen. Dette innebærer i følge saksøker at det er gitt dobbelt erstatning for ulemper i noen sammenhenger. De saksøkte mener herredsrettens rettsanvendelse her er korrekt. Lagmannsretten finner at det er vanskelig fullt ut å forstå herredsrettens rettsanvendelse ut fra den ovenfor gjengitte knappe generelle redegjørelsen sammenholdt med den utdypning som i noen grad har funnet sted ved rettsanvendelsen i relasjon til erstatningsutmålingen for det enkelte takstnummer. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å foreta noen direkte overprøving av herredsrettens generelle rettsanvendelse. Det avgjørende for lagmannsretten er å redegjøre for sin egen forståelse og bruk av differanseprinsippet. Dette prinsippet knyttes gjerne, som påpekt av herredsretten, til Sandefjorddommen, og bygger på at det for striper av hage eller uopparbeidet grunn i utkanten av boligtomter (slik også for næringseiendommer) vanligvis ikke vil være aktuelt å sette erstatning etter bruksverdien eller omsetningsverdien av de arealene som skal avstås. Dette fordi bruksverdien ofte vil være lav, og stripene ikke behøver å ha noen markedsverdi. Den dominerende faktor derimot vil ofte være ulempene for den gjenværende eiendom. Det springende punkt i denne sammenheng er at det vanskelig kan trekkes et skarpt skille mellom omsetningsverdi eller bruksverdi på den ene side og ulemper på den annen side. Derfor vil retten vanligvis være henvist til å utmåle erstatning på grunnlag av en differansebetraktning hvor erstatningen (med visse unntak) settes til forskjellen mellom verdien av eiendommen med det areal som skal avstås, og verdien uten dette areal (jfr. Op.cit. ss. 1510-11). Ved differansebetraktningen legger Høyesterett til grunn (Op.cit. s.1511) at det må bygges på den nytten en eier av eiendommen vil kunne ha av arealet om det ikke ble avstått. Det kan ikke uten videre forutsettes at det tap som skal erstattes, vil falle sammen med kvadratmeterprisen for ubebyggede eiendommer, som er en gjennomsnittspris på den del som kan bebygges og de deler av tomten som må gis annen anvendelse. Avhengig av de konkrete forholdene på den enkelte eiendom, kan erstatningen for en del av en bebygget eiendom bli lavere, identisk med eller høyere enn den såkalte strøksprisen. Kvadratmeterprisen kan til og med variere innenfor samme eiendom, dette avhengig av de avståtte arealenes betydning for verdien av den gjenværende eiendom. Høyesterett har (l.c.) fremholdt at differansebetraktningen ikke er til hinder for at erstatningen blir satt til et beløp pr. kvadratmeter. Men også i disse tilfellene må det gjøres klart at erstatningens størrelse fremkommer som resultat av en vurdering av verdireduksjonen for eiendommene, og at det er overveid om det er grunn til å sette forskjellige kvadratmeterpriser på forskjellige eiendommer eller grupper av eiendommer. Lagmannsretten vil i det følgende bruke differanseprinsippet slik det ovenfor er beskrevet. Det generelle prisnivået. Både saksøkeren og de saksøkte har fremlagt en del materiale i form av skjønnsavgjørelser og salgspriser for å illustrere tomteprisene i Vossebygden. Lagmannsretten har tatt alt dette materialet med i sine overveielser ved fastsettelsen av erstatningen for den enkelte eiendommen i nærværende skjønn. Lagmannsretten bemerker at den finner boligtomtene på Palmafossen generelt av noe lavere verdi enn de noe mer attraktive tomtene på Skulestadmo som nå utbys til salg. I boligfeltet Skulestadmo III ligger tomteprisene på ca 160 - 300 kr pr. m2. For øvrig vil lagmannsretten bemerke at den særegne topografien på Palmafossen - mellom Hardangervegen og Raundalselven - gjør at kvadratmeterprisene der vil kunne variere betydelig også innenfor den enkelte eiendommen. DE ENKELTE TAKSTNUMMER: Takst nr. 2: Eiendommen gnr. 191 bnr. 57 i Voss kommune er eiet av Marit Svensson. Eiendommens totale areal er ukjent, men den delen av eiendommen som i praksis kan utnyttes er ikke mer enn ca 450 m2 da resten ligger ned i juvet mot Raundalselven. Eiendommen skal avstå ca 100 m2 som idag benyttes til hage. Videre blir det tatt et ca 20 m langt gjerde med port. Underskjønnet fastsatte erstatningen for dette til kr 200,- pr. løpemeter gjerde. Det er ikke begjært overskjønn for denne gjerde-erstatningen. Spesielle skjønnsforutsetninger: "1. Ervervet skyldes areal til gang- og sykkelveg. 2. Eksisterende avkjørsel stenges, ny adkomst blir via avkjørsel ved P 1480. 3. Vegvesenet tilbyr utført fasadetiltak i 2. etg. i samsvar med fig. 3, i støyrapport R 349, rev. 12. september 1990. 4. Eksisterende adkomst forbi inngangspartiet til huset blir breddeutvida med 0,5-1,0 meter. " Saksøkeren har anført at differanseprinsippet må legges til grunn, i dette inngår ulemper, grunn, beplanting, portsøyler og gjerde. Det er imidlertid, som ovenfor anført, direkte sagt at det ikke er anket over herredsrettens utmåling av gjerdeerstatning. Det anføres at det ikke er grunnlag for ulempeserstatning ut over dette. Marit Svensson kjøpte eiendommen i 1994, og var da kjent med at det forelå en reguleringsplan for å anlegge gang- og sykkelvei langs Hardangervegen. Hun måtte da innrette seg på hva hun visste da hun kjøpte eiendommen, og hun kan ikke nå kreve erstatning for ulempene ved nærføring, fordi disse skulle være upåregnelige. Dessuten representerer reguleringen et rent trafikksikringstiltak som ikke er upåregnelig, og som vil innebære en betydelig gevinst totalt sett for beboerne langs Palmafossparsellen av Hardangervegen. De forestående nærføringsulempene er en alminnelig ulempe, og den forestående trafikksikringen er ikke bare en påregnelig, men også ønskelig utvikling. Saksøkeren har nedlagt slik påstand: "1. Overskjønnet fremmes. 2. Saksøker dekker nødvendige omkostninger i forbindelse med overskjønnet for takst nr. 2." Saksøkte henholder seg til herredsrettens erstatningsfastsettelse og viser til de alminnelige og spesielle skjønnsgrunner som retten bygger erstatningsfastsettelsene på. Saksøkte er uenig i at erstatningene er satt for høyt, og mener tvertimot at underskjønnets fastsettelse må forhøyes. Saksøkte har nedlagt slik påstand: "1. Erstatning for grunn, skade og ulempe. Boligeiendom - differanseprinsippet. 2. Underskjønnets erstatningsfastsettelse forhøyes. 3. Erstatning for utgifter til juridisk bistand." Lagmannsretten har funnet å burde utmåle samme erstatning for avståelsen av grunn som herredsretten, kr 25000,-, basert på en erstatningsutmåling etter differanseprinsippet. Slik lagmannsretten ser det, ville det vært naturlig at også gjerdeerstatningen hadde vært tatt med som en del av helhetsvurderingen under differanseprinsippet. Men, da herredsretten har skilt gjerdet ut og erstattet det særskilt, uten at dette er gjort til gjenstand for overskjønn, er dette ikke noe som lagmannsretten finner foranledning til å komme nærmere inn på under overskjønnet. Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse innebærer at erstatningen settes lik differansen i salgsverdi av eiendommen før og etter inngrepet. Erstatningen er utmålt som en rund sum, hvor lagmannsretten har lagt særlig vekt på at denne eiendommen har mistet den klart fineste delen av tomten sin - den eneste reelle hagedelen av samme - langs hele husets forside som er solsiden. Arealet som avstås var opparbeidet og beplantet. Eiendommen er et meget godt eksempel på at kvadratmeterprisen kan variere svært meget til og med innenfor én og samme eiendom. Det er opplyst i saken at den utnyttbare delen av eiendommen er ca 450 m2, antallet kvadratmeter i juvet ned mot Raundalselven er ukjent for lagmannsretten og har ingen verdi som er sammenlignbar med de kvadratmeterne som eksproprieres og som i realiteten utgjør tomtens grøntareal. Lagmannsretten har, i motsetning til herredsretten, ikke funnet at det skal utmåles erstatning for ulemper i forbindelse med anlegget av gang- og sykkelveien. Lagmannsretten begrunner denne avgjørelsen med at Marit Svensson selv kjøpte eiendommen 5. august 1994, og da var kjent med at det ville bli anlagt en gang- og sykkelvei langs med Hardangervegen forbi eiendommen hennes. Lagmannsretten bemerker at samme eiendom var omsatt også i 1991, i 1990 og i 1988; i 1988 for kr 480000,- og senere hver gang for kr 500000,-. Hvorvidt reguleringsplanen fra 1987 har influert omsetningsverdien er ukjent, men lagmannsretten finner dette uten betydning for rettens avgjørelse i nærværende sak. I henhold til vederlagsloven §8, skal eieren ha vederlag for skade og ulempe på gjenværende eiendom, så langt dette ikke blir dekket av vederlaget for den eiendommen som blir avstått. Det skal imidlertid ikke gis vederlag for ulemper av "allmenn karakter for eigedomar i distriktet, dersom ulempene ikkje overstig det ein eigar eller rettshavar må finne seg i utan skadebot eller vederlag etter grannelova". Det er med andre ord de samme ulempene som erstattes etter vederlagsloven §8 som etter naboloven §2. Lagmannsretten finner ikke, i motsetning til herredsretten, at de prinsippene for erstatningsutmåling som skal anvendes i nærværende sak, er vesens forskjellig fra de prinsippene for flyplasstøy som Høyesterett har brukt og også funnet anvendelige for motorveier og industrbedrifter. Det er bare de ulemper som overstiger den naborettslige tålegrensen, som kan kreves erstattet. Ved å bygge i nærheten av en allerede eksisterende innretning som flyplass, vei eller industribedrift, har man tatt en risiko for visse plager knyttet til innretningen. Da vil det normalt ikke være tale om erstatning før en utvikling eventuelt sprenger rammen for det som generelt sett fremstilte seg som ventelig da man etablerte seg ved innretningen. Dette gjelder selv om det legges til grunn at rettsutviklingen i den senere tid har gått i retning av en viss oppmykning av tålegrensen i naboloven §2, sml. eksempelvis vurderingene i Ot.prp. nr. 33 (1988-89) ss. 39-41. Rent konkret ligger Hardangervegen mellom Hardangerbanen og Marit Svenssons eiendom på en slik måte at det var påregnelig for henne at en gang- og sykkelvei ville bli anlagt på hennes eiendom. Hun burde også være vel kjent med at det lenge hadde vært et krav fra grupper av myke trafikanter om sikring av Hardangervegen. Hadde hun ønsket det, kunne hun konkret funnet ut av hvor nær opp til huset hennes den regulerte gang- og sykkelveien ville komme. Det var også påregnelig for henne, og noe hun kunne ha satt seg inn i før hun kjøpte eiendommen, at den del av gang- og sykkelveien som går forbi hennes eiendom, vil tjene som tilførselsvei for Marit Svenssons eiendom og hennes naboer. En såkalt snuhammer blir etablert bortenfor naboeiendommen til Marit Svensson i retning av Brynagjelet. Allerede hensett til topografien i området var det heller ikke upåregnelig at gang- og sykkelveien ville komme omlag i høyde med den eksisterende riksveien. Det er ikke påregnelig med økt støy fra veien i og med nærværende ekspropriasjonsinngrep, men Marit Svenssons eiendom vil få en betydelig reduksjon i støyplagen ved støyreduserende tiltak på huset hennes og den støyskjerm som oppføres mellom veien og gangog sykkelveien. Med den nye spesielle skjønnsforutsetningen (nr. 4 ovenfor) for lagmannsretten oppstår det ikke nevneverdige ulemper med avkjørsel til og parkering på eiendommen. Erstatningsutmåling: Erstatningen utmålt av herredsretten - stor kr 25000,- - for avståelse av grunn, blir etter dette å stadfeste. Erstatning for ulemper på resteiendommen tilkjennes ikke. Takst nr. 3: Eiendommen gnr. 191 bnr. 58, 93 og 49 er eiet av Olav Gjøstein. Eiendommens areal er 2471 m2, og det skal avstås 70 m2. Spesielle skjønnsforutsetninger: "1 Eksisterende avkjørsel endres, ny adkomst blir via avkjørsel P 1480. 2. Ervervet skyldes areal til gang- og sykkelveg. 3. Snuplass ved P 1230 blir dimensjonert for stor lastebil. 4. Framtidig eiendomsgrense vil følge kanten på gangsykkelveg. 5. Vegvesenet bygger fast rampe med varmekabler på ca 2,6 x 2,6 meter, med ca 0,7 meter høyde foran varemottaket for verkstedslokalet til Voss Glas og Fasade A/S." Eiendommen er en forretningseiendom. Herredsretten utmålte en grunnerstatning på kr 120,- pr. m2 for denne eiendommen, og det er ikke begjært overskjønn over grunnerstatningen. Overskjønnet er avgrenset til å dreie seg om ulemper på resteiendommen - som herredsretten har erstattet med kr 60000,-. Nytt for lagmannsretten er det forhold at det er tatt inn tre nye (nr. 3-5 ovenfor) spesielle skjønnsforutsetninger for denne eiendommen. Hensikten med disse er å avhjelpe ulemper på eiendommen. Saksøkeren anfører at med de nye skjønnsforutsetningene så vil forretningseiendommen bli minst like tjenlig om ikke mer tjenlig enn før ekspropriasjonsinngrepene. Voss Glas og Fasade A/S, som idag nytter den del av forretningseiendommen som vil bli mest berørt ved grunnavståelsen, har allerede problemer med lovlig å få levert store glassplater til forretningseiendommen. Større biler kan ikke levere glass uten at de delvis - og uberettiget - tar i bruk selve veibanen i Hardangervegen når de rygger inntil forretningslokalet for varelevering. Denne uberettigede bruken kan det ikke kreves noen erstatning for. Videre er den fremgangsmåten for leveranse av materialer som idag benyttes, relativt tungvint og lite tidmessig. Den nye rampen foran forretningslokalet vil gjøre at alle varer kan leveres direkte og uten problemer ved denne. Saksøkeren anfører videre at hele omleggingen med rampe skyldes en avkjørselsendring på forretningseiendommen, en endring som i seg selv ikke er erstatningsutløsende. Da saksøkte etter omleggingen får en bedre praktisk ordning enn den han tidligere har hatt, bør han selv bære de småutgifter som følger av omleggingen i form av strøm til varmekablene og en mindre ombygging inne i huset. Saksøkeren har nedlagt slik påstand: "1. Overskjønnet fremmes. 2. Saksøker dekker nødvendige omkostninger i forbindelse med overskjønnet for takst nr. 3." Saksøkte anfører at selv om han blir godt hjulpet med den nye rampen, så vil han måtte dekke utgifter til strøm i forbindelse med at det anlegges varmekabler i rampen, og dessuten må han foreta visse mindre endringer inne i bygget med utvidelse av en døråpning. Disse utgiftene kreves dekket som ulemper ved omleggingen. Det er nedlagt slik påstand: "1. Erstatning for grunn, skade og ulempe. Industrieiendom - differanseprinsippet. 2. Underskjønnets erstatningsfastsettelse forhøyes. 3. Erstatning for utgifter til juridisk bistand." Lagmannsretten finner, i motsetning til herredsretten, at det ikke skal utmåles erstatning for ulemper på gjenværende forretningseiendom. Lagmannsretten bygger på at eiendommen etter omleggingen blir klart mer tjenlig enn det den hittil har vært ved lovlig utnyttelse av egen grunn. Rimelig enkel levering av større glassplater kunne ikke skje fra store biler slik eiendommen hittil har vært, uten ulovhjemlet bruk av betydelige deler av veibanen utenfor forretningseiendommen. Slik forholdene nå legges til rette for grunneier, er det påregnelig at eiendommen vil kunne være tjenlig som forretningseiendom over lengre tid enn det som ellers ville vært tilfellet. Lagmannsretten vurderer strømutgiftene som relativt beskjedne i denne sammenheng og tilsvarende med den utvidelsen av en døråpning som må finne sted mellom to deler av forretningslokalet. Utvidelsen kan skje ved at et hyllearrangement som idag dekker halve døråpningen, blir fjernet. Idet lagmannsretten med andre ord ikke har funnet at det er noen ulempe for forretningseiendommen med den omleggingen som skjer, sammenholdt med de fordeler som oppnås ved dette, behøver lagmannsretten ikke å ta stilling til anførselen om at en omregulering av avkjørselen er forskjellig fra et ekspropriasjonslignende tiltak hva erstatningskrav angår. Erstatningsutmålingen: Erstatning for ulempe på resteiendommen tilkjennes ikke. Takst nr. 10: Eiendommen gnr. 190 bnr. 11 og bnr. 1 i Voss kommune er eiet av Kjellaug og Sjur Velken. Bruksnummer 11 er en boligeiendom med totalt areal på 2400 m2 hvorav det skal avstås 1200 m2. Bruksnummer 1 er en landbrukseiendom med et for skjønnsretten ukjent totalareal hvorav det skal avstås et trekantet areal som ligger adskilt fra det øvrige arealet på bnr. 1, opp mot Liavegen. Arealet som skal avstås er under enhver omstendighet 270 m2. Dersom Kjellaug og Sjur Velken eier grunnen under Liavegen ved siden av arealet, er det totale arealet som skal avstås 522 m2, det vil si 252 m2 som idag er utnyttet som veigrunn. Spesielle skjønnsforutsetninger: "1. Eksisterende avkjørsel til bnr. 11 stenges. Ny avkjørsel blir kommunal vei på nordsiden av eiendommen, og til Tjukkebygdvegen. 2. Vegvesenet opparbeider avkjørsel til kommunal veg, jfr. pkt. 1, i eiendommens nordøstre hjørne." Bnr. 1: Saksøkeren anfører at i underskjønnet ble hele Liavegen regnet som kommunal vei, og derfor som skjønnet uvedkommende. En kommunal vei er ellers en vei som er åpen for alminnelig ferdsel og der vedlikeholdet foreståes av kommunen, jfr. vegloven §5. Det vil si selve veien og veigrunnen er eksklusivt underlagt kommunen ved at denne har total råderett over grunnen. Denne totale råderetten har kommunen overtatt for lenge siden, og et eventuelt krav på vederlag for tidligere kommunal overtakelse av Liavegen er eventuelt foreldet allerede før skjønnet i 1978. Dette innebærer at selv om det måtte mangle en formell overtakelse av eiendomsretten til veigrunnen, så er det ikke grunnlag for erstatning for denne nå. Hva angår arealet på 270 m2 - en trekant som er en del av et regulert boligområde - så er trekanten på grunn av sin beliggenhet mellom to veier og delvis gjennomskåret av en liten vei ikke tjenlig som byggegrunn for annet og mer enn en stolpe. Under disse forhold må en verdsettelse på kr 200,- pr. m2, som herredsretten har fastsatt, være alt for høy. Saksøkeren har nedlagt slik påstand: "1. Overskjønnet fremmes. 2. Saksøker dekker nødvendige omkostninger i forbindelse med overskjønnet for takst nr. 10." De saksøkte anfører at herredsretten heller har taksert området for lavt enn for høyt. De krever erstatning for arealet forhøyet i relasjon til den erstatningen som ble gitt i herredsretten, og utmålt under hensyntagen til at dette faktisk er en del av et regulert boligområde. De saksøkte fremholder at det ikke var deres ide at de faktisk eier veigrunnen under Liavegen, men at dette var noe de ble gjort oppmerksomme på av Voss kommune da teknisk etat skulle hjelpe dem med å påvise hvilket areal som skulle være gjenstand for ekspropriasjon. De anfører at så lenge veigrunnen under Liavegen ikke formelt er overtatt av kommunen, så må dette regnes som privat grunn som avstås, og som grunneier skal ha fullt vederlag for etter vanlige erstatnings-prinsipper. De saksøkte har nedlagt slik påstand: "1. Grunnerstatning for areal regulert til boligbygging. 2. Underskjønnets erstatningsfastsettelse forhøyes." Lagmannsretten tilføyer at selv om det ikke er sagt eksplisitt i påstanden, så må den forstå prosessfullmektigens referanse til påstandene slik de ble nedlagt for underskjønnet sammenholdt med hans gjennomgang av kravet på erstatning for veigrunnen, slik at det også er nedlagt påstand om grunnerstatning for det arealet som idag benyttes til Liavegen. Lagmannsretten er kommet til at den ikke behøver å ta stilling til om ekteparet Velken formelt eier veigrunnen under Liavegen. En slik eiendomsrett er i praksis redusert til en nullverdi ved at Voss kommune har total råderett over veigrunnen. Veien er åpen for alminnelig ferdsel og den vedlikeholdes av Voss kommune slik det har vært gjort i flere tiår. Et eventuelt erstatningskrav har således oppstått på det tidspunkt da kommunen fikk den totale råderetten, men krav om slik erstatning vil nå være foreldet. En annen sak er at det er ukjent hvorvidt grunneierne på den strekningen der Liavegen ble anlagt rent faktisk så seg tjent med å overlate den totale råderetten til kommunen med de fordeler dette innebar, f.eks. ved snømåking og annet vedlikehold. Lagmannsretten har ingen foranledning til å gå nærmere inn på dette. Konklusjonen er at det ikke tilkjennes erstatning for det arealet på 252 m2 som idag er båndlagt av Liavegen. Det avstås imidlertid et areal på 270 m2 grensende opp mot Liavegen. Arealet er regulert som boligområde, men dets topografi og faktiske beliggenhet ved det eksisterende veisystemet gjør det ikke egnet til bebyggelse. Det er heller ikke påregnelig at det ville kunne utnyttes til bebyggelse i sammenheng med noen naboeiendom. Under disse forhold finner lagmannsretten at det må være uriktig å fastsette kvadratmeterprisen for avståelse av eiendommen til en, etter forholdene, høy kvadratmeterpris for boligtomter. Lagmannsretten finner at arealets eneste verdi pr. dato er å tjene som en grønn lunge, der kvadratmeterprisen bør settes til i underkant av kr 20,- pr. m2 avrundet lik kr 5000,- for hele arealet. Erstatningsutmåling: Det utmåles ingen erstatning for veigrunnen på ca 252 m2 under Liavegen. For øvrig utmåles det en erstatning for avståelse av et areal på ca 270 m2 på kr 5000,- totalt. Bnr. 11: Saksøkeren anfører at herredsretten har utmålt en for høy erstatning når den på nærværende eiendom har gitt erstatning for grunn på kr 240000,- etter differanseprinsippet, kr 5000,- for grind, portstolper og planter, og kr 25000,- for ulemper på resteiendommen. Saksøkeren fremholder at ekteparet Velkens erverv av eiendommen ved testamente, ikke innebærer at deres ervervstidspunkt kan vurderes forskjellig fra om de hadde kjøpt eiendommen på vanlig måte. Saksøkeren har nedlagt slik påstand: "1. Overskjønnet fremmes. 2. Saksøker dekker nødvendige omkostninger i forbindelse med overskjønnet for takst nr. 10." De saksøkte anfører at de ikke bare mister ca halvparten av arealet på boligeiendommen sin, men at denne eiendommen også blir spesielt kraftig verdiforringet på grunn av inngrepet. Slik forholdene nå er, er det stor åpen plass på forsiden av huset og opp mot Hardangervegen. På den delen av eiendommen som ligger nærmest Voss sentrum, er det en stor åpen løkke som utgjør et fint grøntareal (dette er imidlertid ikke et egnet tomteareal). Eiendommen mister dessuten den egentlige hagen sin, som er langs hele forsiden av huset og skaper god avstand til Hardangervegen. Dette området er pent beplantet og er dessuten på solsiden av eiendommen. I og med reguleringen gjøres Hardangervegen bredere i området (i forbindelse med utbedringen av kryssene ved Liavegen og Tjukkebygdsvegen) og kommer også til å ligge nærmere boligeiendommen. Gang- og sykkelveien vil dessuten komme mer eller mindre rett forbi hovedvinduet til stuen i boligen og gi betydelig innsyn. Dessuten er hele huset orientert slik at eiendommens areal er utnyttet under forutsetning av at det skulle være innkjørsel til eiendommen direkte fra Hardangervegen. I og med reguleringen blir det ny innkjørsel til eiendommen fra baksiden av samme (området grensende ned mot Raundalselven). De ankende parter anfører videre at det er uten betydning at de selv overtok eiendommen 7. mai 1993 med hjemmel i testamente. Riktignok var det allerede den gangen regulert for det ekspropriasjonsinngrepet som nå foretas, men det kan ikke være av betydning for dem som har fått eiendommen ved testamente. Hovedelementet i den testamentariske disposisjonen var at eiendommen skulle tilfalle den av avdødes slektninger som ved hennes død var hjemmelshaver(e) til Lid, gnr. 190 bnr. 1 i Voss kommune. Dette bør medføre at arvingene får samme vern mot særulemper som deres rettsforgjenger. De saksøkte har nedlagt slik påstand: "1. Grunnerstatning - differanseprinsippet. 2. Erstatning for ulemper/særulemper på gjenværende eiendom, bl.a. flytting av stuevindu, inngangsparti og bygningsmessige tilpasninger innendørs. 3. Erstatning for tap av to portstolper, grind og beplantning. 4. Underskjønnets erstatningsfastsettelse forhøyes. 5. Erstatning for utgifter til juridisk bistand." Lagmannsretten er kommet til at differanseprinsippet må legges til grunn for erstatningsutmålingen; jfr. også det som er sagt om dette i relasjon til takst nr. 2 ovenfor. Dette innebærer at erstatningen settes lik differansen i salgsverdi for eiendommen før og etter inngrepet. Erstatningen utmåles som en rund sum, hvor lagmannsretten legger særlig vekt på at eiendommen har mistet det meste av sitt grøntareal som var opparbeidet og beplantet, samt grind, portstolper og planter. Erstatningen er utmålt samlet for avståelsen av hagegrunn, vegetasjon, grind og portstolper. Lagmannsretten bemerker, som herredsretten, at gang- og sykkelveien vil komme ca 1 meter over bakkenivå, ca 5-6 meter fra husveggen på forsiden av huset, og en 2 meter høy støyskjerm vil bli oppført ca 9 meter fra samme husvegg. Støyskjermen vil stenge for noe av utsikten, men vil også redusere trafikkulempene for eiendommen. Det bemerkes at gang- og sykkelveien her blir en ren gang- og sykkelvei uten bilkjøring. Fra sistnevnte vei vil man ha direkte innsyn i husets stue. Lagmannsretten bemerker at ekteparet Velken overtok eiendommen i henhold til testament i 1993 til skattetakst som var på kr 170000,-. Lagmannsretten legger til grunn at denne verdien er vesentlig lavere enn markedsverdien for eiendommen. Lagmannsretten legger videre til grunn at eiendommen mister et stort og attraktivt grøntareal, et areal som dog ikke på grunn av sin beskaffenhet og beliggenhet, er egnet til å kunne nyttiggjøres som selvstendig tomteområde. Arealet som avstås, ligger videre på solsiden. I motsetning til det som gjelder for avståelsen for takst nr. 2 (jfr. dette takstnummeret ovenfor) så har nærværende eiendom også andre verdifulle grøntområder. Det er ikke på samme måte brattlendt i bakkant og har en stilleflytende del av Raundalselven i god avstand fra eiendommen. Etter reguleringsinngrepets sterke arealmessige reduksjon vil eiendommen også falle i verdi fordi det da ikke lenger vil være naturlig å ha inngang til eiendommen fra forsiden mot gang- og sykkelveien, men mot den nye avkjørselen som kommer på baksiden av huset. Videre vil området mellom bolighuset og driftsbygningen få en slags funksjon som tun, hvortil det kan være naturlig at inngang og utgang fra huset vender. Lagmannsretten bemerker at den legger vekt på at ekteparet Velken ervervet eiendommen først i 1993 - det vil si på et tidspunkt da nærværende regulering burde vært vel kjent for dem (de var allerede berørt av reguleringen som grunneiere på bnr. 1). Lagmannsretten finner ikke at det bør gjøres unntak for dem etter de prinsipper som Høyesterett har lagt til grunn i dommen inntatt i [[Rt-1982-588]] hva angår betydningen av ervervstidspunktet for visse typer arvinger. Der er det lagt vekt på at grunneiere som hadde fått eiendommene ved arv, fra et tidligere tidspunkt var slik engasjert i bruken og driften av eiendommene (konkret gårdene) at de ikke hadde hatt den vanlige friheten til å treffe et valg med hensyn til spørsmålet om å erverve og slå seg ned på brukene. Det at ekteparet Velken allerede drev bnr. 1, gjorde det ikke i og for seg naturlig at de også skulle overta den utskilte boligeiendommen med bnr. 11, selv om det ofte forekommer at eiere av utskilte parseller ved egen bortgang disponerer til fordel for eier av det hovedbruk som parsellen i sin tid var utskilt fra. Boligeiendommen fremstår som en utskilt og adskilt enhet som ikke i og med eiendomsovergangen igjen slås sammen med bnr. 1, og som heller ikke naturlig utnyttes sammen med denne. For øyeblikket disponerer Velkens datter med familie boligeiendommen. Lagmannsretten finner følgelig ikke at det skal tilkjennes erstatning for særulemper på resteiendommen for nærværende inngrep. Det skal imidlertid tilkjennes erstatning etter differanseprinsippet for selve grunnavståelsen og herunder skal det tas hensyn til at erstatningen skal forsøkes satt til forskjellen mellom verdien av eiendommen med det areal som skal avstås, og verdien uten dette arealet. Det er intet skarpt skille mellom omsetningsverdi eller bruksverdi på den ene siden og ulempene på den annen side. Lagmannsretten bemerker at boligeiendommen er av enkel standard. Etter avståelsen av de aktuelle areal vil den på et vis fremstå som galt orientert hva inngangsparti og hovedutsikt angår. Lagmannsretten har tatt dette med i betraktning ved verdifastsettelsen på arealet. Under noen tvil er lagmannsretten kommet til at det avståtte areal, hensett til de spesielle kvalitetene som akkurat dette arealet på eiendommen representerer, bør settes så høyt som til kr 150000,- totalt, hvilket motsvarer en kvadratmeterpris på kr 125,-. Erstatningsutmålingen: Grunn (med grind, portstolper og planter): kr 150000,-. Takst nr. 11: Eiendommen gnr. 190 bnr. 40 i Voss kommune eies av Bergljot Lid. Eiendommen er en boligeiendom med et totalareal på ca 2100 m2 hvorav det skal avstås ca 350 m2. Spesielle skjønnsforutsetninger: "1. Eksisterende avkjørsel via Tjukkebygdvegen opprettholdes." Saksøkeren anfører at den grunnerstatningen som er utmålt av herredsretten ligger alt for høyt. Det bemerkes at Sjur Lid, Bergljot Lid's avdøde ektefelle, ervervet eiendommen (som tomt) 17. juli 1987 for et totalt vederlag på kr 70000,-. Dette utgjør ca kr 33,- pr. m2 for råtomten. Ervervet fant også sted i tid etter at reguleringen var foretatt. Saksøkeren har nedlagt slik påstand: "1. Overskjønnet fremmes. 2. Saksøker dekker nødvendige omkostninger i forbindelse med overskjønnet for takst nr. 11." Saksøkte som målbar et nøkternt og positivt syn på trafikksikringen, fremholdt at hun mente at herredsrettens erstatningsutmåling under enhver omstendighet ikke var for høy. Saksøkte har nedlagt slik påstand: "1. Grunnerstatning boligeiendom og ubebygd tomt. Differanseprinsippet. 2. Erstatning for tap av granplanter. 3. Underskjønnets erstatningsfastsettelse forhøyes. 4. Erstatning for utgifter til juridisk bistand." Lagmannsretten legger ved sin erstatningsutmåling til grunn, slik også herredsretten har gjort det, at ekspropriasjonsinngrepet ikke vil forhindre at en del av Bergljot Lids eiendom vil kunne skilles ut som en egen boligtomt. Ekteparet Lid har oppført sitt bolighus på eiendommen slik at det ikke vil få generende innsyn når gang- og sykkelveien anlegges. Derimot bemerket fru Lid - uten at det har direkte erstatningsrettslig relevans - at hun synes det ville bli trist å miste utsynet til Palmafossen stasjon med det liv og virke som der var, når gang- og sykkelstien oppføres. Lagmannsretten har ved sin erstatningsutmåling lagt vekt på at de kvadratmeterne som avstås fra eiendommen, ikke utgjør noen spesiell verdi sammenholdt med de øvrige arealene på eiendommen. Riktignok finner inngrepet sted på langsiden og solsiden av eiendommen, men den har også en fin side ut mot Raundalselven som her flyter rolig før Palmafossen. Lagmannsretten antar at ekspropriasjonsinngrepet vil ha liten betydning for det vederlag fru Lid vil kunne oppnå for den tomten som kan skilles ut fra eiendommen hennes. Lagmannsretten finner etter en totalvurdering at grunnavståelsen etter differanseprinsippet (hvori medtas erstatning for små granplanter som idag står langs grensen mot Hardangervegen) passende kan settes til ca kr 100,- pr. m2 avrundet lik kr 35000,-. Erstatningsutmåling: Grunn (herunder granplanter): kr 35000,-. Takst nr. 13: Eiendommen gnr. 190 bnr. 32 i Voss kommune eies av Anna Stolen. Eiendommen som er en boligeiendom har et totalt areal på ca 900 m2 hvorav det skal avstås ca 180 m2. Spesielle skjønnsforutsetninger: "1. Eksisterende adkomst stenges, midlertidig avkjørsel blir via kommunal veg fra Tjukkebygdvegen. Framtidig avkjørsel vil framgå av reguleringsplan for Renefeltet." Saksøkeren anfører at selv om denne eiendommen mister pent opparbeidet og vel anvendt grunn på forsiden av huset med hekk, portstolper, grind og busker, så er herredsrettens erstatningsutmåling for høy. Det er dessuten ikke grunnlag for å tilkjenne ulempeserstatning for særulemper for resteiendommen. Saksøkeren har nedlagt slik påstand: "1. Overskjønnet fremmes. 2. Saksøker dekker nødvendige omkostninger i forbindelse med overskjønnet for takst nr. 13." Saksøkte anfører at hun vil miste en pen og flat del av tomten sin som ligger på husets solside og er beplantet bl.a. med bærbusker og en hekk langs veien. Saksøkte har nedlagt slik påstand: "1. Grunnerstatning - differanseprinsippet. 2. Erstatning for ulemper/særulemper på gjenværende eiendom. (Nærføringsulemper, innsyn, tap av utsikt som følge av støyskjerm m.v). 3. Erstatning for tap av 2 portstolper, grind og beplantning. 4. Underskjønnets erstatningsfastsettelse forhøyes. 5. Erstatning for utgifter til juridisk bistand." Lagmannsretten finner å burde utmåle erstatningen etter differanseprinsippet slik at erstatningen settes lik differansen i salgsverdi før og etter inngrepet. Erstatningen utmåles som en rund sum, hvor lagmannsretten legger særlig vekt på at eiendommen mister et pent arrondert grøntareal, beplantet og med en skjermende hekk mot veien. Arealet utgjør dessuten en slakk og fin del av hagen. Gang- og sykkelveien som dessuten vil tjene som adkomstvei til eiendommen og tilstøtende eiendommer, vil gå i en avstand av 5 meter fra huset, og støyskjermen mellom gang- og sykkelveien og Hardangervegen i en avstand av ca 8 meter. Det vil bli anlagt en såkalt snuhammer på deler av det arealet som avstås. Eiendommen vil imidlertid ikke få samme grad av innsyn som det som vil bli følgen av inngrepet på takst nr. 10 bnr. 11 og takst nr. 2. En liten skjermet plass foran huset vil ikke bli omfattet av inngrepet, og det vil heller ikke bli direkte innsyn i sentrale deler av bolighuset. Lagmannsretten finner ikke at den trafikksikringen som finner sted på eiendommen er upåregnelig og representerer særulemper ut over det som må tåles etter vederlagsloven, jfr. naboloven. Lagmannsretten bemerker at de kvadratmeterne av boligeiendommen som Anna Stolen må avstå har en slik utnyttelse, karakter og beliggenhet at de fremstår som spesielt verdifulle i relasjon til en tenkt omsetningsverdi for eiendommen før og etter inngrepet. Lagmannsretten finner at Anna Stolens eiendom, som fremtrer som spesielt godt holdt i hevd, er den av de eiendommene som omfattes av overskjønnet, som blir sterkest berørt av nærværende regulering hva omsetningsverdi for eiendommen angår. På denne bakgrunn har lagmannsretten funnet det riktig å fastsette en forholdsvis høy erstatning for den delen av eiendommen som avstås. Etter en totalvurdering finner lagmannsretten at erstatningen bør fastsettes til kr 50000,- med utgangspunkt i differanseprinsippet. Erstatningen er i og for seg identisk med den som ble utmålt av herredsretten, som dog hadde underinndelt den i en erstatning for grunn etter differanseprinsippet på kr 40000,- og en erstatning for tap av hekk, portstolper, grind og busker på kr 10000,-. Lagmannsretten tilkjenner ikke erstatning for ulemper på resteiendommen. Erstatningsutmåling: Grunn (herunder hekk, portstolper, grind og busker) - differanseprinsippet: kr 50000,-. Anna Stolen, som er en gammel dame som nå nyttiggjør seg av gåstol, er spesielt avhengig av at adkomsten til hennes eiendom ikke på noe tidspunkt er i en slik forfatning at hun hindres i å ta seg frem med gåstolen sin. Lagmannsretten forutsetter at det tas tilbørlig hensyn til dette under utførelsen av anleggsarbeidene slik representantene for Statens Vegvesen lovet under overskjønnets befaring av eiendommen. Takst nr. 14: Eiendommen gnr. 190 bnr. 53 i Voss kommune eies av Anna Stolen. Eiendommen er en ubebygget tomt på ca 603 m2 hvorav det skal avstås 35 m2. Spesielle skjønnsforutsetninger: "Eksisterende adkomst stenges, midlertidig avkjørsel blir via kommunal vei fra Tjukkebygdvegen. Framtidig avkjørsel vil fremgå av reguleringsplan for Renefeltet." Saksøkeren anfører kort at den utmålte erstatningen fra herredsretten ligger vesentlig for høyt. Saksøkeren har nedlagt slik påstand: "1. Overskjønnet fremmes. 2. Saksøker dekker nødvendige omkostninger i forbindelse med overskjønnet for takst nr. 14." Saksøkte fremholder at arealet som hun mister på nærværende takstnummer - som grenser opp mot hennes boligeiendom og for tiden utnyttes som hage til samme - er pent opparbeidet som resten av det hagearealet som avstås under takst nr. 13 ovenfor. Hun mener at herredsrettens erstatningsutmåling under enhver omstendighet ikke er for høy. Saksøkte har nedlagt slik påstand: "1. Grunnerstatning. Ubebygd boligtomt. 2. Erstatning for tap av beplantning. 3. Underskjønnets erstatningsfastsettelse forhøyes. 4. Erstatning for utgifter til juridisk bistand." Lagmannsretten finner at de arealene som avstås fra tomten ikke vil ha nevneverdig betydning for salgsverdien for samme. Hensett til differanseprinsippet hvori det ved erstatningsutmålingen tas hensyn til at det også går med noe hekk ved inngrepets gjennomføring, utmåler lagmannsretten erstatningen for dette takstnummeret til kr 3500,-, det vil si til en kvadratmeterpris på ca kr 100,- som motsvarer den erstatningen som Bergljot Lid (takst nr. 11 ovenfor) ble tilkjent. Erstatningsutmåling: Grunn (herunder hekk) - differanseprinsippet: kr 3500,- AVSAVNSRENTE: Herredsretten har på 12 i skjønnet kort sagt at: "Avsavnsrente etter vederlagslova §10 vert sett til 10 %." Fastsettelsen er ubegrunnet og ikke gjentatt i slutningen, der det dog mer generelt er bestemt at: "1. Voss kommune v/ordføraren overtar grunn og rettar mot vederlag til dei saksøkte, slik det går fram av skjønnsgrunnane." Saksøkeren har uttrykkelig begjært overskjønn over fastsettelsen av avsavnsrenten som anføres å være vesentlig for høy i dagens rentemarked. De saksøkte på sin side har vist til en rekke rettsavgjørelser (gjengitt i RG-1994)-som indikerer at selv en høyere rente enn den herredsretten har fastsatt, kan være aktuell. Lagmannsretten bemerker at avsavnsrente bare kommer til utbetaling i situasjoner der en ekspropriant ikke får utbetalt (hele) erstatningsbeløpet på samme tid som vedkommende må avstå eiendommen, jfr. vederlagsloven §10 i.f. Hvorvidt denne situasjonen vil være aktuell i relasjon til nærværende skjønn, er usikkert. Lagmannsrettens verdsettelsestidspunkt faller sammen med det tidspunktet da dens skjønn avhjemles. En avsavnsrente må således reflektere dagens rentenivå og det rentenivået som kan forventes i nær fremtid. Utviklingen på rentemarkedet i den senere tid, samt dagens inn- og utlånsrenter gir veiledning her. På denne bakgrunn skjønner lagmannsretten at avsavnsrenten i nærværende skjønn rimelig kan settes til 7 % p.a. SAKSOMKOSTNINGER: Etter skjønnsloven §54b, jfr. §54 skal Voss kommune erstatte de saksøkte deres saksomkostninger. Dette samsvarer med samtlige parters påstander. Saksomkostningene settes til kr 36862,- i samsvar med omkostningsoppgave fra advokat Svartveit. Kr. 36000,- av beløpet er salær. Overskjønnet er enstemmig. Slutning: 1. Voss kommune v/ordføreren betaler de saksøkte de erstatninger som er fastsatt ovenfor. 2. Avsavnsrenten etter vederlagsloven §10 i.f. skal være 7 % p.a. 3. Voss kommune v/ordføreren betaler saksomkostninger til de saksøkte ved advokat Gunnar Svartveit med kr 36862,- - kronertrettisekstusenåttehundreogsekstito 00/100 -. 4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
