Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I sak om igangsetting av stanset tvangsfullbyrdelse over fast eiendom, avsa Nordfjord namsrett 25. januar 1995 kjennelse med slik slutning: "1. Gjennomføring av tvangsauksjon over gnr. 45, bnr. 108 gnr. 1 i Stryn igangsettes. 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger." Det fremgår av kjennelsen at tvangsfullbyrdelse var blitt stanset ved namsrettens kjennelse av 03. november 1992. Namsrettens begrunnelse for igangsetting av saken fremgår av premissene hvor det bl.a. heter: "Retten vil innledningsvis bemerke at det ikke er Nordfjord herredsretts dom av 22. april 1994, men pantobligasjon av 16. juli 1986, tinglyst 18. juli s.å. som kreves tvangsfullbyrdet. Namsrettens hjemmel for å stanse saken var tvistemålsloven §107 første ledd. Opphør av stansingen i denne saken må eventuelt skje etter reglene i tvistemålsloven §108 tredje ledd som viser at en sak kan igangsettes når saken som ga grunnlag for stansingen, ikke avgjøres innen den tid som var forutsatt. Angjeldende sak ble stanset 3. november 1992. Hovedforhandling i saken som ga grunnlag for stansingen var da berammet til 25. januar 1993. Hovedforhandlingen ble utsatt flere ganger etter begjæring fra A og B før hovedforhandling endelig ble avholdt den 25., 26., 27. og 31. januar 1994. Dom ble avsagt den 22. april 1994 der Den norske Bank AS ble frifunnet i hovedspørsmålet, og der det ble slått fast i motsøksmålet at pantobligasjonen i eiendommen gnr. 45, bnr. 180 i Stryn kan brukes som tvangsgrunnlag for den gjeld A og B har til DnB. Dommen ble anket av ekteparet A og B. Retten har ikke fått opplyst når saken er berammet for Gulating lagmannsrett. Retten finner bevist at saken ikke er rettskraftig avgjort innen den tid som var forutsatt, jfr. slutningen i Nordfjord namsrett kjennelse av 3. november 1992 der det fremgår at saken ble utsatt inntil det forelå dom i 1.instans, og at hovedforhandling var berammet til 25. januar 1993. Forutsetningen var altså at saken skulle ha vært avgjort våren 1993. I namsrettens kjennelse av 8. desember 1993 forutsatte retten at saken skulle være avgjort våren 1994 da hovedforhandling var berammet i slutten av januar 1994. Retten legger videre til grunn at ekteparet A og B i all hovedsak er årsaken til den lange saksbehandlingstiden, først ved utsettelsene av hovedforhandlingen ved herredsretten, deretter ved å anke herredsrettens dom inn for Gulating lagmannsrett. Således foreligger etter rettens skjønn begge vilkårene i tvistemålsloven §108 tredje ledd, idet avgjørelsen man avventer ikke er kommet innen den tid som er forutsatt, og utsettelsene skyldes ekteparet A og B. Retten finner således at tvangsauksjon over gnr. 45, bnr. 108, gnr. 1 i Stryn skal igangsettes, og retten finner ingen grunn til å gå nærmere inn på partenes øvrige anførsler. Retten vil dog bemerke at hvis A og B får medhold i et eventuelt erstatningskrav er DnB søkegod slik at det er ingen grunn til å tro at A og B ikke vil få dekket sitt krav." Kjennelsen er i rett tid påkjært til lagmannsretten. Lagmannsretten ser ikke grunn til å gå nærmere inn på mindre prosessuelle komplikasjoner under saksforberedelsen av kjæremålsaken. Det bemerkes at det, som nevnt av namsretten, mellom partene verserer en ankesak som er berammet til 18. september 1995. Det har vært utvekslet en del prosesskriv. Lagmannsretten oppfatter anførslene i kjæremålet slik at det prinsipalt gjøres gjeldende at tvangsfullbyrdelsen ikke kan igangsettes før ankesaken er avgjort. Den kjærende part fremholder at de vil tape sin rettssikkerhet hvis pantet realiseres før det i ankesaken er avgjort hvem som har misligholdt overfor hvem. Pantet tjener såvel som bolig som arbeidsplass for ektefellene A og B. Det vil være rettsfornektelse om man tillater tvangssalg av eiendommen og overlater A og Bs å kreve erstatning. Det anføres at sorenskriveren er inhabil og følgelig skulle ikke dommerfullmektigen ha truffet avgjørelse i saken, jf. domstolsloven §109. Det fremheves at sorenskriveren i sin tid var ansatt ved bankens juridiske avdeling i Ålesund. I sak mot DnB i 1991 erklærte han seg ugild. Det er vist til andre hendelser mellom sorenskriveren og/eller kontoret og de kjærende parter som har medført svekkelse av tilliten til sorenskriveren. Namsretten har i sin kjennelse anvendt feil hjemmel. Tvistemålsloven kap. 8 gjelder ikke i tvangsfullbyrdelsessaker, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §6-1. Det er uklart om saken i 1992 ble stanset med hjemmel i tvistemålsloven §107. Hjemmelen kan tenkes å ha vært tvangsfullbyrdelsesloven §5-11, jfr. §6-1 og §6-3. Etter tvistemålsloven §108 kan saken bare igangsettes etter denne bestemmelse hvis den er stanset etter tvistemålsloven §107. Vurderingstemaet er ikke det samme i de to lovene - jf. f.eks. tvangsfullbyrdelsesloven §6-1, annet ledd siste punktum hvoretter namsretten plikter å ta hensyn til om tvangsauksjon medfører at de saksøkte kan tape bolig for seg og familien. Det er krevet muntlig forhandling. Det hevdes at namsrettens kjennelse må oppheves, men lagmannsretten bør treffe ny realitetsavgjørelse. Det er nedlagt slik påstand: "1. Prinsipalt: Begjæringen om igangsetting av saken tas ikke til følge før det foreligger rettskraftig avgjørelse av det rettsforhold som skal avgjøres i Gulating lagmannsretts sak 94-00911 A. Subsidiært: Nordfjord namsretts kjennelse av 25. januar 95 oppheves og saken henvises til ny behandling. 2. Saksomkostninger tilkjennes for begge instanser." DnB har tatt til motmæle og slutter seg til namsrettens avgjørelse. Det vises til at det i kjæremålet fremmes synspunkter som er gjort gjeldende i hovedsaken og forkastet av Nordfjord herredsrett. I tilsvar og senere prosesskrift heter det ellers: "I forbindelse med saken påpekes at beslutning om å iverksette tvangsauksjon ble tatt 16. september 1992, nå 2 1/2 år siden. Kjæremotpartens innvendinger gjelder et forhold som ligger langt tilbake i tid, og den vesentlige grunn for retten til å utsette iverksettelsen av tvangsauksjonen var at hovedforhandling i hovedsaken til avgjørelse av det underliggende spørsmål skulle finne sted 25. januar 1993. Det er nå 2 år siden. I mellomtiden har kjærende part tapt hovedsaken fullt ut. En ytterligere utsettelse av tvangsauksjonen vil innebære at bankens rett til å realisere pantet helt overses. Kjærende part hevder at de har sine arbeidsplasser i hotellet. Som tidligere anført, og som anført av kjærende parter under hovedforhandlingen for Nordfjord herredsrett, kunne ikke hotellet drives på grunn av manglende finansiering. Det er i den senere tid kun vært drevet sporadisk." I prosesskriv av 4. april 1995 fra advokat Eriksen heter det: "1) INHABILITETSSPØRSMÅLET Den kjærende part trekker nå frem spørsmålet om inhabilitet for sorenskriveren i Nordfjordeid i forbindelse med sakens behandling i 1992. Det gjøres gjeldende at det for sent å komme med disse inhabilitetsinnsigelser i 1995. Jeg viser i denne forbindelse til at det ikke ble reist inhabilitetsinnsigelser mot sorenskriveren i forbindelse med hovedforhandlingen i hovedsaken i fjor. Det heter i advokat Kvinnslands prosesskrift angivelig datert 29. mars at hennes klienter skal ha vært motarbeidet fra første stund fra sorenskriverens side. De beskyldninger som nå rettes mot sorenskriveren fra ekteparets A og Bs side, burde ikke uten videre vært viderebragt til lagmannsretten. En edruelig gjennomgang av saken vil vise at ekteparet er blitt møtt med mer enn normal velvilje fra sorenskriverkontorets side. Jeg viser i denne forbindelse til de mange og lange utsettelser av tvangsuaksjoner og hovedforhandlinger. 2) RETTSANVENDELSE Hjemmel for stansing av saken må nødvendigvis ha vært tvistemålsloven §107. Jeg kan ikke se noen annen aktuell hjemmel. Den nye tvangsloven er ikke direkte anvendelig på dette forholdet, jfr. tvangsloven §16-2. Imidlertid vil reglene stort sett være parallelle. Kjærende part har nå reist spørsmålet om hvilken betydning det skal ha at de også bor på den eiendom som kreves solgt på tvangsauksjon. Den aktuelle lovbestemmelser er dekningsloven §2-10. Det vil fra kjæremotparten bli anført at å fremme denne innsigelsen nå er for sent, jfr. dekningsloven §2-10, første ledd. Videre har de ikke foretatt seg noe for å skaffe annen bolig i de 3 årene som nå er gått siden tvangsauksjon ble aktuelt, jfr. §2-10 annet ledd. Videre gjøres gjeldende at man ikke har krav på dekningsbolig idet det her er snakk om tvangsauksjon med hjemmel i pantobligasjon i denne eiendom, jfr. §2-10 tredje ledd. 3) UNDERLIGGENDE FORHOLD Dette forholdet er tilstrekkelig belyst i herredsrettens dom. Jeg gjentar at det de kjærende parter har gjort er å kreve erstatning, og at kjæremotparten utvilsomt er solvent, slik at dersom man får medhold i erstatningsøksmålet vil man helt klart få sitt oppgjør." Det er nedlagt slik påstand: "1. Namsrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes. 2. Kjærende part dekker sakens omkostninger såvel for namsretten som for lagmannsretten." Lagmannsretten vil bemerke: Det finnes ikke tilstrekkelig grunn til å holde muntlig forhandling i saken, jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd. Namsrettens begrunnelse for å stanse tvangsfullbyrdelsen i kjennelsen av 3. november 1992 er knapp. Banken krevde i september 1993 tvangsfullbyrdelsen igangsatt og den samme dommer - som i november-kjennelsen - ga i en beslutning av 8. desember 1993 en inngående vurdering av forholdet hvor det bl.a. uttales: "Namsrettens hjemmel for å stanse saken var tvistemålsloven §107 selv om dette ikke fremgår uttrykkelig av kjennelsen. Det aktuelle alternativet i første ledd som kan begrunne stansing, er at et rettsforhold som er avgjørende for utfallet av namsrettssaken, skal avgjøres i et annet søksmål, sak nr. 92-00144 A for Nordfjord herredsrett. Hovedforhandling i denne saken var opprinnelig berammet til 21. juni 93, men har blitt utsatt til 25. januar 94 på grunn av forhold som framgår av saksøktes tilsvar. Det vil være en forutsetning for stansing etter denne bestemmelsen at herredsrettsaken skal avgjøre forhold som namsretten prejudisielt vil måtte ta stilling til i tvangsauksjonssaken. Namsretten begrunnet stansingskjennelsen med at herredsrettssaken til en viss grad kunne sies å gjelde et bakenforliggende forhold for tvangsauksjonen. Partene synes å være enige om at dette fortsatt er tilfellet. Det som likevel kan synes noe tvilsomt, er om resultatet av den siste saken vil kunne være avgjørende for utfallet av namssaken. Tvilen skyldes at de saksøktes påstand for herredsretten er at de tilkjennes inntil kr 1,5 millioner i erstatning, mens saksøkerens pantesikrete krav, som er grunnlaget for auksjonsbegjæringen, er atskillig høyere. Hvis det forholder seg slik at saksøkeren uansett utfallet av herredsrettssaken vil ha et krav mot saksøkte som kan tvangsfullbyrdes ved auksjon av den aktuelle eiendommen, vil det ikke være hjemmel for fortsatt stansing. Retten antar imidlertid at det vil være en viss mulighet for at saksøkte, dersom han får medhold i herredsretten, vil kunne reise innsigelser mot størrelsen av bankens krav og/eller dens rett til å inndrive kravet ved tvangsauksjon. På denne bakgrunn vil namsretten derfor legge til grunn at det foreligger hjemmel for fortsatt stansing av saken. Det neste spørsmålet er om stansing fortsatt framstår som hensiktsmessig i nåværende situasjon. Et moment som begge partene har anført, er tidsaspektet. Saksøkeren har påpekt at herredsrettssaken har blitt kraftig forsinket med den følge at banken står i fare for å lide tap. Saksøkte har på sin side lagt vekt på at hovedforhandlingen i sak 92-00144 A snart skal avholdes. Retten har forståelse for at banken begynner å bli utålmodig for å få tvangsfullbyrdet det den oppfatter som et klart og forfalt krav mot saksøkte. Men retten vil likevel legge avgjørende vekt på at det nå etter all sannsynlighet bare gjenstår ca halvannen måned før hovedforhandling vil bli avholdt i herredsrettssaken. Dom kan ventes innen rimelig tid etter dette. Tatt i betraktning den lange tiden som konflikten mellom partene i denne saken har vart, framstår et ikke som urimelig for saksøkeren å måtte vente i ytterligere 2-3 måneder på dom i herredsretten. Det inngår også i denne vurderingen at de to verserende sakene må antas å være av svært vidtrekkende betydning for de saksøkte. Retten finner ikke at saksøktes mulige ansvar for forsinkelsen av hovedforhandlingen i herredsretten skal føre til noe annet resultat. Retten kan ikke se at fortsatt stansing i en begrenset periode vil innebære rettsfornektelse i forhold til saksøkeren." Som det fremgår i begrunnelsen i den kjennelse som dette kjæremålet gjelder, har namsretten vurdert om vilkårene for igangsetting etter tvistemålsloven §108 foreligger siden fullbyrdelsen er stanset i medhold av tvistemålsloven §107. Om det skulle være slik, som hevdet, at tvistemålsloven kap. 8 ikke gjelder, vil det bety at tvangsfullbyrdelsen er stanset uten benyttelse av korrekt hjemmel. At fullbyrdelsen bør kunne igangsettes hvis vilkårene etter §108 ellers anses oppfylt burde da uten videre være klart. Det vises til kjæremotpartens anførsler som lagmannsretten slutter seg til. Lagmannsretten mener, som hevdet av den kjærende part, at tvistemålsloven kap. 8 - herunder §107 og §108 - ikke gjelder ved tvangsfullbyrdelse. Utsettelse kan etter den nye tvangsfullbyrdelsesloven besluttes etter de bestemmelser som er pekt på av de kjærende parter. I denne saken vil begjæringen om tvangsfullbyrdelse foregå etter gammel lov, jf. §16-2. Utsettelsen av fullbyrdelse skulle derfor ha vært vurdert etter gammel tvangsfullbyrdelseslov §36. Som nevnt kommer tvistemålsloven kap. 8 ikke til anvendelse. Det kan derfor fastslås at spørsmålet om tvangsfullbyrdelsen burde stilles i bero har vært vurdert etter ukorrekt bestemmelse såvel i 1992 som ved de senere avgjørelser. Gammel tvangsfullbyrdelseslov §36 lyder: "Naar denne lov ikke foreskriver noget andet, bør fuldbyrdelsesn ikke utsettes, medmindre utsettelsen findes nødvendig av hensyn til en parts eller annen interesserts tarv.... . Utsettelse bør saavidt mulig gives på bestemt tid." Vurderingstemaene etter tvistemålsloven regler og tvangsfullbyrdelsesloven §36 er i og for seg ikke vesentlig forskjellig. Når situasjonen er slik at namsretten har vurdert stansning/igangsetting ut fra ukorrekte bestemmelser, burde namsrettens kjennelse oppheves. Kjærende part har presisert at man prinsipalt ønsker at lagmannsretten realitetsavgjør kjæremålet. Lagmannsretten har full kompetanse. I den underliggende hovedsak mellom partene avsa Nordfjord herredsrett 22. april 1994 dom med slik slutning: "I hovedsøksmålet: 1. Den norske Bank AS frifinnes. 2. A og B dømmes til å betale saksomkostninger til Den norske Bank AS med NOK 146294,35 - kroneretthundreogførtisekstusentohundreognittifire 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. I motsøksmålet: 1. Pantobligasjonen fra A og B, stor NOK 2300000,00 tinglyst 10. juli 1986 påheftet feste nr. 1 under gnr. 45, bnr. 108, Stryn, er bindende for A og B og kan brukes som tvangsgrunnlag for den gjeld disse har til Den norske Bank AS. 2. Pantobligasjonen fra A og B, stor NOK 500000,00 tinglyst 10. juli 1986 påheftet gnr. 113, bnr. 91 og 92 i Vågsøy, er bindende for A og B og kan brukes som tvangsgrunnlag for den gjeld disse har til Den norske Bank AS." Hele dommen er som nevnt anket til lagmannsretten og direkte er det domsslutningen pkt. 1 i motsøksmålet som tvangsfullbyrdelsen i denne saken gjelder. At det foreligger en underskrevet tinglyst pantobligasjon på 2.3 millioner er ikke bestridt og som tillagt renter utgjør et betydelig høyere beløp. Påstanden i ankeerklæringen går ut på at ekteparet A og B krever erstatning på ca 2.7 millioner. Som nevnt er saken berammet til september 1995. Lagmannsretten kan vanskelig se at det ut fra en interesseavveining foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til at den lovlige fullbyrdelsen av pantobligasjonen fortsatt bør utsettes. Tillagt renter er nå det skyldige beløp etter obligasjonen langt høyere enn det framsatte erstatningskravet. Skulle ekteparet få medhold i sitt erstatningskrav, vil banken være søkegod for beløpet. De kjærende parter vil selvsagt også kunne gjøre sine interesser gjeldende under tvangsfullbyrdelsen. Habilitetsspørsmålet. Lagmannsretten har vurdert om inhabilitetsinnsigelsene som er påpekt i kjæremålet kan føre fram. De fleste punktene går på sorenskriverens håndtering av visse situasjoner/saker uten at det er grunn til å konkretisere dette nærmere. Ingen av kjennelsene i denne saken er avsagt av sorenskriveren. Dommen i den bakenforliggende saken er derimot avsagt av sorenskriveren som enedommer 22. april 1994. Fra rettsboken hitsettes: "Rettens formann redegjorde for domstolsloven §106, §107 og §108. Meddommerene erklærte seg habile. Det framkom ingen innsigelser mot rettens sammensetning." Det har etter lagmannsrettens mening ikke skjedd noe som skulle tilsi at sorenskriveren er blitt ugild i tiden etter hovedforhandlingen. Å fremsette inhabilitetsinnsigelser nå i kjæremålet i tvangsauksjonssaken er for sent. Etter lagmannsrettens mening er det heller ikke noe som reelt sett skulle medføre inhabilitet verken for sorenskriveren eller dommerfullmektigene. Kjæremålet fører derfor ikke fram. Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet kommer tvistemålsloven §180 første ledd til anvendelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven. Etter hovedregelen skulle de kjærende parter bære motpartens omkostninger. Etter lagmannsrettens mening har saken budt på vanskelige rettslige spørsmål og det finnes derfor grunn til å gjøre unntak fra omkostningsansvaret, jf. annet punktum i tvistemålsloven §180. Det finner ikke grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Namsrettens avgjørelse stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
