Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 tredje ledd om daglig omsorg mv. A er født i 1959 og arbeider som brannkonstabel i Tromsø kommune. B er født i 1956, er apotekerassistent, men for tiden uten arbeid. Partene inngikk ekteskap i 1987, og har to barn, C født 1985 og D født 1990. Partene hadde problemer i ekteskapet, og det var i 1991 tale om å søke separasjon. Separasjonssøknad ble delvis utfylt, men ikke sendt Fylkesmannen. Grunnet problemer i ekteskapet, reiste B 10. oktober 1996 sammen med barna til sin mor i Haugesund. C har begynt på skole der. Det har vært skriftveksling mellom partenes prosessfullmektiger for å komme frem til en løsning vedrørende spørsmålene saken gjelder uten at man har lykkes. Haugesund byrett avholdt saksforberende rettsmøte 11. november 1996 og avsa 15. november 1996 kjennelse med slik slutning: "1. Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger skal C, f. 1985 og D, f. 1990 bo fast hos sin mor, B, som skal ha den daglige omsorg. 2. A skal ha slik samværsrett: - En helg pr. måned fra fredag ettermiddag til søndag kveld, første gang desember 1996. - Annenhver jul og annethvert nyttår (jul fra 22.12. - 27.12. og nyttår fra 27.12. - 01.01.). B skal ha barna julen 1996, og A skal ha barna nyttår 1996/97. - Annenhver påske fra fredag ettermiddag før Palmesøndag til 2. påskedags kveld. I 1997 skal faren ha dette samværet. - 14 - fjorten - dager + 1 - en - uke i skolesommerferien, samt hver skolevinterferie og skolehøstferie. 3. A gis frist til 09.12.96 med å reise søksmål i hovedsaken. 4. Saksomkostningsspørsmålet utstår." Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens kjennelse. Kjærende part, A, har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten. Det anføres at siden byretten har vært i betydelig tvil, bør man som hovedregel falle ned på den løsning som innebærer minst omstilling for barna. Det betyr at guttene skulle blitt hos sin far i Tromsø inntil saken var rettskraftig avgjort. Kjærende part får et godt skussmål fra arbeidsgiver, og hans psykiske problemer høsten 1996 har sammenheng med partenes konflikt. C har hatt problemer på skolen og har vært under behandling for dette, men det er fare for at denne prosessen vil falle tilbake ved den flytting som har funnet sted. Han ble ved flyttingen fratatt viktige og trygge omgivelser. Uttalelsen fra nåværende skole i Haugesund er basert på få ukers skolegang. Også D har solide røtter i nærmiljø med barnehage og venner. B har ved å ta barna med seg uten på forhånd å informere verken dem eller faren, utøvet selvtekt. Det kan i seg selv lede til psykiske vansker. Dette tilkjennegir også en manglende forståelse for barnas trygghetsbehov hos henne. Kjærende part er uenig med byretten i at barna skal være i Haugesund inntil rettskraftig dom foreligger. Det må være bedre å flytte barna hjem til Tromsø nå enn etter en langvarig prosess som trolig vil ta ett år. Det er bebudet oppnevnt sakkyndige i saken, hvilket ytterligere forsinker avgjørelsen. Dersom B lojalt hadde fulgt barneloven intensjoner, skulle hun ha avklart forholdene omkring barna før hun foretok seg noe i retning av å flytte. Ved å fastsette at barna midlertidig skal være i Haugesund, støtter man opp om hennes illojale opptreden, noe som motvirker ordnede forhold. Det er vist til avgjørelse i [[Rt-1987-232]]. Det er nedlagt slik påstand: "1. Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger skal C, f. 1985, og D, f. 1990, bo fast hos sin far, A . 2. B skal ha samværsrett fastsatt etter rettens skjønn. 3. A tilkjennes saksomkostninger." Kjæremotparten, B, anfører at B ikke hadde noe imot å bo i Tromsø med barna etter en separasjon, men A motsatte seg dette. Hun rådførte seg med skolen i Tromsø før hun tok barna med seg til Haugesund. Skolen støttet henne i dette valget, og A var velkjent med at det ville bli et brudd i samlivet. Det var bare den omstendighet at barna skulle tas med til Haugesund han ikke kjente til. Det viser ikke sviktende omsorg fra morens side at barna ble tatt med til Haugesund. Hun var arbeidsledig ved samlivsbruddet. A hadde ved tidligere snakk om separasjon, gitt henne omsorgen og hun hadde grunn til å tro at dette ville skje også ved samlivsbruddet. Problemene C har kan løses like godt i Haugesund som i Tromsø. Dessuten fungerer han godt på skolen i Haugesund. Hans problemer synes reelle. Hvis disse kan løses ved flytting til Haugesund, må det være til beste for han å bo der til saken er avgjort. Han er over 11 år, og hans mening synes å være at han ikke vil tilbake til Tromsø, men vil bo i Haugesund i det miljøet han nå har knyttet kontakter i. Flyttingen synes ikke å ha skapt problemer for D. Selv om retten i sin vurdering kan ta hensyn til morens selvtekt, betyr ikke det at barnas beste kan settes til side. Det er nedlagt slik påstand: "1. Haugesund byretts kjennelse av 15. november 1996 i sak nr. 96-00573 A stadfestes. 2. A erstatter B - eventuelt det offentlige - sakens omkostninger." Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke fører frem. Saken gjelder krav om foreløpig avgjørelse om daglig omsorg og samværsordning. Etter barneloven §38 annet ledd jf tredje ledd kan slik avgjørelse treffes også før det er reist søksmål for så vidt gjelder daglig omsorg. Men det er ikke noen tilsvarende regel om det i §46 for saker om samværsrett. Det er imidlertid antatt at bestemmelsen i §38 tredje ledd bør anvendes analogisk på saker som går inn under §46, jf [[Rt-1993-438]]. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det foreligger særlige grunner etter barneloven §38 tredje ledd som taler for at det bør treffes en foreløpig avgjørelse og slutter seg til herredsrettens begrunnelse på dette punkt. Det sentrale spørsmål er hva som er best for barna. I totalvurderingen vil omstendighetene omkring morens flytting fra Tromsø til Haugesund der barna ble tatt med uten at dette var avklart med faren, være relevant, men ikke noe avgjørende moment, se [[Rt-1987-232]]. Også lagmannsretten finner, i likhet med herredsretten, denne opptreden fra moren uheldig. Men dette må veies mot de øvrige momenter i saken og må også ses i lys av det konfliktfylte forhold som oppfattes å ha vært mellom ektefellene i lengre tid. Utfra de opplysninger som foreligger i saken, er det totalt sett ikke grunn til å trekke i tvil omsorgsevnen hos noen av foreldrene. Barna har bodd fast sammen med moren i Haugesund siden flytting fant sted for litt over tre måneder siden, og utfra opplysningene i saken er det ikke noe som tyder på at barna ikke fungerer godt der. Dette gjelder også den eldste gutten, C, som det er opplyst tidligere har hatt problemer på skolen. Uttalelsen fra skolen han nå går på i Haugesund er positiv selv om den for så vidt er gitt på bakgrunn av en relativt kort tid ved skolen. Under disse omstendigheter vurderer lagmannsretten det samlet slik at det beste for barna er at moren har den daglige omsorgen for dem og at faren har samværsrett. Den nærmere utformingen av samværsretten kan ikke ses å være bestridt hvoretter lagmannsretten legger herredsrettens avgjørelse til grunn. Kjæremålet har ikke ført frem, men lagmannsretten finner at det foreligger særlige omstendigheter etter tvistemålsloven §180 første ledd som medfører at kjærende part fritas for å erstatte motpartens omkostninger. Det vises herunder til at saken er funnet tvilsom, særlig på bakgrunn av måten flyttingen til Haugesund skjedde på. Saksomkostninger tilkjennes således ikke for lagmannsretten. Med samme begrunnelse tilkjennes heller ikke saksomkostninger for byretten, jf §180 annet ledd jf §172 annet ledd. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Herredsrettens kjennelse stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsretten eller byretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
