Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder inhabilitet for medlemmene i det arbeidslivskyndige meddommerutvalg for Rogaland i oppsigelsessaker i arbeidsforhold, jf domstolloven §108 2. punktum, spørsmål om overføring av sak til annen domstol, jf domstolloven §119. Lau Albrektsen (Albrektsen) ble i august 1979 ansatt som museumsbestyrer/konservator ved Stavanger faste galleri, nå Rogaland Kunstmuseum. Albrektsen ble oppsagt fra sin stilling ved museumsstyrets vedtak av 17 september 1997. Albrektsen har ved stevning av 19 desember 1997 til Stavanger byrett anlagt søksmål mot sin arbeidsgiver og påstått oppsigelsen kjent ugyldig. Samtidig begjærte han saken overført til annen domstol. Han anførte at samtlige dommere i byretten og flesteparten av medlemmene i det faste meddommerutvalget i arbeidsrettssaker for Rogaland er inhabile som dommere i saken. Grunnlaget for anførselen var at byrettsjustitiarius Olav Laake i Stavanger byrett er medlem i styret i Rogaland Kunstmuseum. Han deltok i behandlingen av oppsigelsessaken og han tilhørte flertallet som stemte for oppsigelse av kjærende part. Stavanger byrett, ved byrettsjustitiarius Laake, avsa 23 desember 1997 kjennelse gående ut på at han selv og de øvrige dommere i byretten fratrer, og at medlemmene i det særskilte meddommerutvalg for Rogaland ikke fratrer, samt at det ikke fremmes søknad til lagmannsretten om overføring av saken til annen domstol. Albrektsen påkjærte 2 januar 1998 kjennelsen vedrørende avgjørelse om medlemmene i det arbeidslivskyndige meddommerutvalg og nektelsen av å fremme søknad om overføring av saken til annen domstol. Gulating lagmannsrett avsa 18 mars 1998 kjennelse, hvormed byrettens kjennelse ble opphevet og hjemvist til fortsatt behandling ved Stavanger byrett. Lagmannsretten fastslo at byrettsjustitiarius Olav Laake er inhabil som dommer i saken, jf domstolsloven §106 nr 5. Han er dermed også inhabil til å avgjøre spørsmålet om de øvrige dommeres habilitet. Med hjemmel i domstolsloven §55 fattet fylkesmannen i Rogaland 14 mai 1998 vedtak om å oppnevne sorenskriver Thor Næsheim som settedommer i ovennevnte sak. Stavanger byrett, ved nevnte settedommer, avsa 22 mai 1998 kjennelse med slik slutning: "1. Samtlige dommere i Stavanger byrett fratrer. 2. Medlemmene av de særskilte meddommerutvalg for arbeidsrettssaker i Rogaland fratrer ikke. 3. Det søkes ikke Gulating lagmannsrett om overføring av saken til annen domstol." Albrektsen har 8 juni 1998 rettidig påkjært kjennelsen for så vidt gjelder dens punkt 2. Kjæremålstilsvar er inngitt 22 juni 1998. Kjærende part, Albrektsen, har anført at dersom slutningens punkt 2 i kjennelsen endres, forutsettes også at slutningens punkt 3 endres ved at saken overføres til annen domstol. Dette ses som det mest hensiktsmessig, om enn ikke en logisk nødvendighet. Det er gjort gjeldende at det er et så nært forhold mellom domstolens faste dommere og de særskilte meddommere i arbeidsrettssaker, at den samme inhabilitetsgrunn bør gjelde for disse meddommere som for byrettens faste dommere. Utvalget av meddommere er lite. De gjør ofte tjeneste idet arbeidsrettssakene utgjør en stor andel av Stavanger byretts sivile saker. Det vil derfor være uheldig om saken skal gå i Stavanger byretts lokaler, hvor de faste dommere fungerer, med meddommere som til stadighet fungerer med de inhabile faste dommere. Det vil være åpenbart at kjærende part vil kunne føle dette ubehagelig og vanskelig, kort sagt inhabiliserende. Dertil kommer at byrettsjustitiarius Laake utgjorde en del av et knapt flertall i styret. Det er en sak som har medført stor medieomtale i lokalsamfunnet, og saken berører kjærende parts personlige forhold, slik dette er fremkommet i tilsvaret i forbindelse med begrunnelsen for oppsigelsen. Det kan ikke ses bort fra at flere av styremedlemmene blir påberopt som vitner i saken, herunder byrettsjustitiarius Laake. Det vil være uriktig at hans vitneprov i dette tilfellet skal prøves av meddommere som ofte fungerer sammen med ham i retten. Det avgjørende er ikke om meddommerne i en sak har styrke til å overprøve en dom Laake måtte ha avsagt. Noe ganske annet blir det når man skal overprøve et oppsigelsesvedtak som Laake har stemt for og har sterk interesse i. Dette er en sak hvor det har vært avisskriverier, hvor styremedlemmer også offentlig har kritisert flertallets vedtak, eller styreformannens opptreden. Styreformannen har også offentlig kritisert et styremedlems opptreden. Kritikken gikk da ut på at styreformannen krevde lojalitet også av mindretallet. Formannen fant det ikke riktig at et styremedlem tilhørende mindretallet sådde tvil om oppsigelsesvedtaket gjennom en uttalelse til media. En må regne med at Laake som styremedlem følger med i saken, både i forhold til saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Et blikk, en bemerkning eller en kort samtale kan være nok til å skape en uklarhet sammen med det forhold at Laake også kan komme til å opptre som vitne i saken. Det eneste riktige er at saken overføres til en annen domstol, hvor partene i alle fall ikke skal føle at dette spesielle forhold skal være inhabiliserende eller ha hatt betydning for en doms innhold. Kjærende part har nedlagt slik påstand: "1. Medlemmene i det særskilte meddommerutvalg for Rogaland fratrer. 2. Det fremmes søknad til Gulating lagmannsrett om overføring av saken til annen domstol." Kjæremotparten, Rogaland Kunstmuseum, er av den oppfatning at byrettens kjennelse er riktig på alle tre punkter og tiltrer dens begrunnelse. Ved vurderingen av meddommernes habilitet må det legges til grunn at hvert enkelt medlem av det arbeidskyndige meddommerutvalg for Rogaland evner å foreta en selvstendig og uavhengig vurdering av de spørsmål som reises i den enkelte sak, enten medlemmet gjør tjeneste i retten sammen med byrettsjustitiarius Laake eller i sak som byrettsjustitiarius Laake på annen måte har tilknytning til. At meddommerne er forventet å bygge sine avgjørelser i den enkelte sak på en selvstendig vurdering, er ikke tvilsomt. Det forhold at det ikke sjelden foreligger dissens blant dommerne i arbeidsrettssaker, viser at meddommerne faktisk innfrir forventningene om selvstendighet og uavhengighet. Nærværende sak er en alminnelig arbeidsrettssak. En rekke slike saker er gjenstand for medieomtale. Medieomtale i denne saken er derfor ikke ekstraordinært og medfører ingen inhabilitet for meddommerne. Ei heller foreligger det andre faktiske stendigheter i saken som gir grunnlag for å frykte at noen av medlemmene av meddommerutvalget vil føle seg ufrie i forhold til byrettsjustitiarius Laake, eller den avgjørelse han har vært med på å ta som styremedlem i Rogaland Kunstforening. Medlemmene i det særskilte meddommerutvalget for Rogaland gjør også tjeneste i Gulating lagmannsrett i ankesaker, der Stavanger byretts dom er gjenstand for overprøving. Å ta stilling til om avgjørelser som er fatter av Stavanger byrett i arbeidsrettssaker er riktig, ligger derfor innenfor de alminnelige oppgaver som medlemmene av det særskilte meddommerutvalget utfører, herunder overprøving av avgjørelser avsagt av byrettsjustitiarius Laake. Det er følgelig ikke grunn til å hevde at alle eller enkelte medlemmer av det arbeidskyndige meddommerutvalg har en særlig tilknytning til byrettsjustitiarius Laake eller byrettens øvrige dommere. Ei heller er det grunn til å anta at det foreligger spesielle forhold som er egnet til å svekke tilliten til meddommernes uavhengighet og selvstendighet. Det finnes ikke grunnlag for å forvente at byrettsjustitiarius Laake vil kommunisere med meddommerne ved blikk, bemerkninger eller samtale om saken. Hvorvidt Laake vil bli påberopt som vitne, er for øvrig ennå ikke avgjort. Kjæremotparten har nedlagt slik påstand: "1. Stavanger byretts kjennelse av 22.05.98 stadfestes. 2. Rogaland kunstmuseum v/styrets formann tilkjennes sakens omkostninger i forbindelse med kjæremålet." Lagmannsretten skal bemerke at hovedspørsmålet i denne saken gjelder om det medfører inhabilitet for meddommerne i det arbeidslivskyndige meddommerutvalg for Rogaland, fordi byrettsjustitiarius og de øvrige dommere i Stavanger byrett ved Stavanger byretts kjennelse av 22 mai 1998 er funnet å være inhabile i oppsigelsessak mellom partene. I følge domstolsloven §108 kan ikke noen være dommer eller lagrettemedlem når andre særegne omstendigheter foreligger, enn dem som er nevnt i samme lovs §106 og §107, som er skikket til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Især gjelder dette når en part av den grunn krever at han skal vike sete. Lagmannsretten er av den oppfatning at i kollegiale domstoler medfører inhabilitet for en dommer ikke uten videre inhabilitet for de øvrige dommere. Det vises til det som er uttalt i Ot.prp.nr.31 (1970-71), Om lov om visse endringer i rettergangslovgivningen m m, side 15-16, og til [[Rt-1972-702]], [[Rt-1990-391]] og [[Rt-1993-129]]. Det må foretas en konkret vurdering av om tilknytningsforholdet mellom de inhabile dommere i byretten og medlemmene i det arbeidslivskyndige meddommerutvalg kan anses som en særegen omstendighet som er skikket til å svekke tilliten til de sistnevnte dommeres uhildethet. I den nevnte vurdering som må foretas i forhold til domstolloven, kan lagmannsretten slutte seg til de betraktninger som fremgår av byrettens kjennelse. En er således enig i at mellom justitiarius og byrettens øvrige dommere på den ene side og meddommerne i det arbeidslivskyndige meddommerutvalg på den annen side, består det ikke et tilknytningsforhold av samme nære art, og lagmannsretten skal tilføye omfang, som mellom justitiarius og byrettens øvrige dommere. Det er heller intet som tyder på at meddommerne ikke har den frihet og uavhengighet som er nødvendig fordi det er tale om å overprøve en sak som justitiarius har tatt et klart standpunkt til. Foranlediget av kjærende parts anførsler skal lagmannsretten bemerke at den ikke kan se at dette forholder seg annerledes i en sak av nærværende art enn i forhold til å innta et dissenterende standpunkt i kollegial rett i en oppsigelsessak eller når det gjelder å overprøve en dom avsagt av dommerne i Stavanger byrett. Det er her riktig som pekt på av byretten at de arbeidslivskyndige meddommerutvalgene er de samme for herreds- og byrettene og lagmannsrettene, jf arbeidsmiljøloven §61b. Av denne bestemmelses annet ledd fremgår at departementet oppnevner et særskilt arbeidslivskyndig meddommerutvalg for hvert fylke. Oppnevningskompetansen er nå delegert til fylkesmannen, og fylkesmannen i Rogaland har 12 mars 1996 oppnevnt det arbeidslivskyndige meddommerutvalg for Rogaland, med funksjonstid fra 1 mai 1996 til 30 april 2000. Det vil således undertiden være meddommere fra utvalget fra Rogaland, som har gjort tjeneste i saker ved Stavanger byrett og sammen med dommere derfra, som tjenestegjør i ankesaker hvor dommer fra justitiarius eller de øvrige dommere ved Stavanger byrett, overprøves. Lagmannsretten er videre enig med byretten i at det forhold at justitiarius kan bli ført som vitne i oppsigelsessaken, ikke bringer inhabilitetsvurderingen i en annen stilling. Meddommerne vil også vite hvilke standpunkt justitiarius eller noen av de øvrige dommere har tatt hvor det er tale om å overprøve en dom i en oppsigelsessak. I en oppsigelsessak i arbeidsforhold vil vurderingen av oppsigelsens gyldighet også normalt bero på en helhetsvurdering av et ikke ubetydelig antall bevis, og ikke bero på ett enkelt vitneutsagn. Av stevning og tilsvar synes det også i denne oppsigelsessak å være lagt opp til en omfattende bevisføring fra begge parter. Lagmannsretten har i sin vurdering tatt hensyn til at en av sakens parter har fremsatt inhabilitetsinsigelse, uten at dette bringer saken i noen annen stilling. Kjærende part har i stevningen av 19 desember 1997 anmodet om at saken overføres annen domstol under henvisning til domstolsloven §119. Stavanger byrett har i sin kjennelse kommet til at da meddommerne ikke er funnet å være inhabile, og da det ikke vil volde noen problemer å få oppnevnt settedommer for de inhabile byrettsdommere, ser den ingen grunn til å søke om overføring av saken til annen domstol. Av byrettens bemerkninger kan det synes som om den har lagt til grunn den forståelse at spørsmålet om overføring til annen domstol bare er aktuelt i tilfelle det er konstatert inhabilitet. I så fall er dette en ukorrekt lovforståelse. Det vises til domstolsloven §119 hvor det heter at dersom en part har krevd at alle eller de fleste dommerne ved en domstol skal vike sete som ugild til å delta i behandlingen av en sak, kan den nærmeste overordnede domstol, eller Høyesteretts kjæremålsutvalg, dersom saken står for lagmannsretten, etter søknad fra domstolens formann beslutte at saken skal overføres til en annen domstol av samme orden. Den lovforståelse byretten kan synes å gi uttrykk for, var den rettstilstanden før den lovendring av domstolsloven som fant sted ved lov av 18 juni 1971 nr 82. Det vil etter denne bestemmelse være tilstrekkelig at en part har krevd at alle eller de fleste dommere ved en domstol skal vike sete. Det vises for øvrig til ovennevnte Ot.prp.nr.31 (1970-71) side 15, hvor det fremgår at det er adgang til overføring av saken til en annen domstol uten at det er nødvendig å ta standpunkt til en parts krav om at de øvrige dommere skal vike sete i sak av betydning for en kollega som de i sitt yrke samarbeider med. Det heter blant annet om dette: "Når det gjelder herreds- og byrettene og lagmannsrettene, kan det imidlertid være naturlig i størst mulig utstrekning å frita de øvrige dommere for å delta i behandlingen av en sak av betydning for en kollega som de i sitt yrke samarbeider med. Dette gjelder selv om det kollegiale forhold ikke kan anses skikket til å svekke tilliten til de øvrige dommeres uavhengighet. Dette er bakgrunnen for den foreslåtte nye bestemmelse i domstolsloven §119 om adgangen til overføring av saken til en annen domstol uten at det er nødvendig å ta standpunkt til en parts krav om at de øvrige dommere skal vike sete." Foreligger det således anmodning fra en part om overføring og denne har krevd at alle eller de fleste dommerne ved en domstol skal vike sete, skal rettens formann søke om dette. Det vil være overordnet domstol, in casu lagmannsretten, som er kompetent til å ta stilling til overføringssøknaden. I dette tilfellet har byretten tatt stilling til om det skal søkes slik overføring, ved at den har avsagt kjennelse for at slik søknad ikke skal sendes lagmannsretten. Lagmannsretten anser dette for å være feil fremgangsmåte. Feilen tillegges imidlertid ikke betydning da det er lagmannsretten som skal treffe avgjørelse i sak om overføring til annen domstol. Lagmannsretten finner derfor å kunne ta stilling til kjærende parts anmodning om overføring, selv om søknad om dette ikke er fremmet av domstolens leder. Når det gjelder realiteten i forhold til søknaden om overføring til annen domstol, er lagmannsretten av den oppfatning at det ikke foreligger fyldestgjørende grunn til å overføre saken til annen domstol. Når det gjelder den nærmere bakgrunn for bestemmelsen i domstolsloven §119, angir ovennevnte odelstingsproposisjon at det er mange tilfeller der avgjørelsen av inhabilitetsspørsmålet kan fremby en viss tvil og der det kan være forbundet med et visst ubehag for dommerne å avgjøre realiteten i en sak, selv om de ikke i lovens forstand egentlig er inhabile til å behandle den, jf proposisjonens side 14. Lagmannsretten finner ikke at situasjonen er den at det vil medføre vansker eller ubehag for meddommerne i det arbeidslivskyndige meddommerutvalg å treffe avgjørelse i nærværende sak eller at meddommerne på annen måte vil komme i forlegenhet i forhold til byrettsjustitiarius eller byrettens øvrige dommere ved Stavanger byrett. Det vises for øvrig til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt i forhold til inhabilitetsspørsmålet, som også har gyldighet i denne sammenheng. Det er også av betydning at saken hensiktsmessig kan gjennomføres ved Stavanger byrett ved settedommer som allerede er oppnevnt ved fylkesmannen i Rogalands vedtak av 14 mai 1998. Byrettens kjennelse for så vidt gjelder slutningens punkt 1 og 2 stadfestets, mens slutningens punkt 3 oppheves og det avsies kjennelse for at saken ikke overføres annen rett i henhold til domstolsloven §119. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1 Punkt 1 og 2 i slutningen i byrettens kjennelse stadfestes. 2 Punkt 3 i slutningen i byrettens kjennelse oppheves. 3 Sak 97-1400 A for Stavanger byrett overføres ikke annen domstol etter domstolsloven §119. 4 Omkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
