Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om ansvar i kontraktsforhold etter havari av en industriport under igangkjøring hos kjøperen, Kværner Egersund, 16. juni 1993. Saksforholdet er i korthet: Leverandør av porten var det svenske selskapet Nomafa AB. Porten var 29 x 11 meter og produsert for Nomafa hos ArcCon i Drammen. Til å forestå montering av industriporten i Egersund, inngikk Nomafa avtale med Hørmann Vest Norge AS. Da porten var ferdig montert, inngikk de to selskaper avtale om at Hørmann også skulle forestå arbeidet med igangkjøring og justering av porten. Hørmann avtalte deretter med Trond Høie at han skulle forestå arbeidet for dem. En av Nomafas ansatte, daværende servisesjef Bengt Åkesson, ankom Stavanger 16. juni 1993 på forretningsreise. Trond Høie kontaktet Åkesson da han ankom Sola. De kjente ikke hverandre fra før. De var sammen utover dagen. Om kvelden ble det til at Åkesson var med Trond Høie til Egersund. Høie skulle som avtalt sette porten i driftsmessig stand. Det oppsto flere komplikasjoner under igangkjøringen som Høie løste. Porten er en patentert oppfinnelse, og betegnes som dukport. Porten henger etter 4 vaiere og blir trukket av 2 elektromotorer som er montert på en motorbjelke. Motorbjelken er festet på toppen av vertkale stålbjelker på hver side. Selve porten har et rammeverk av 7 horisontale stålbjelker. De trekkes samtidig oppover ved hjelp av polyesterbånd via trinser festet til hver stålbjelke og forbundet til vaierne. I elektromotorene er det bl.a montert grensebrytere (endebrytere). Disse er seriekoblet i øvre leie og parallellkoblet i portens ned-stilling. I øvre stilling brytes derfor strømmen på begge motorer når en av motorene har trukket ene side av porten høyt nok. I nedre stilling vil hver motor fortsette å gå til dens egen grensebryter stopper motoren. Forutsetningen var at porten skulle fungere slik at endebryterne i øvre stilling skulle stanse porten når den var ca 1 - 1,5 meter fra motorbjelken. Forut for justering av øvre grensebrytere befant Høie seg i et rom høyere oppe hvor kontaktorskapet var montert. Åkesson betjente da styretablået ved porten på gulvnivå i hallen. Høie hadde bedt Åkesson om å kjøre porten opp. Avstanden mellom de to vertikalt var 5-7 meter. Åkesson trykket på opp-knappen. Han syntes porten kom for lavt og trykket nok en gang. Porten gikk - på grunn av at øvre grensebrytere ikke var justert og et aktivert tidsrele - til motorbjelken og klemte kraftig mot denne. Etter en tid trykket Åkesson på nødstoppen. Partene er sterkt uenige om årsaken til at konstruksjonen falt ned. Det er et faktum at de to vaierne på høyre side (sett utenfra) ble revet av. To sveiseskjøter i den såkalte undergurten (nederste bjelke) på motorbjelken brast og store deler av port og motorbjelke falt i golvet. Det ble kun materielle skader. Partene er enige om at reparasjonskostnadene beløper seg til kr 920.000,-. Nomafa krevde beløpet dekket av Hørmann som ikke erkjente ansvar. Nomafa tok deretter ut forliksklage. Forliksrådet i Stavanger avsa 04.12.1996 slik dom: «1. Hørmann Vest Norge A/S v/styrets formann dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Nomafa AB NOK 920.000,00 - nihundreogtjuetusen - med 12% p.a. rente fra 10. desember 1994 til betaling skjer. 2. Hørmann Vest Norge A/S v/styrets formann dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Nomafa AB sakskostnader med kr 40.000,- -førtitusen.» Hørmann Vest Norge AS anket dommen til Stavanger byrett ved stevning av 23.02.1997. Byretten med fagkyndige meddommere avsa under dissens dom og enstemmig tilleggsdom henholdsvis av 24.04.1998 og 18.05.1998. Domsslutningen lyder samlet: «1. Hørmann Vest Norge AS betaler Til Nomafa AB erstatning med kr 460.000.- - firehundreogsekstitusen - innen 14 -fjorten - dager fra dommens forkynnelse. 2. Hørmann Vest Norge AS betaler til Nomafa AB 12 % morarenter pro anno av kr 460.000,- - firehundreogsekstitusen -, fra 10.12.1994 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» En mer detaljert beskrivelse av sakens nærmere enkeltheter fremgår av forliksrådets og byrettens dom som lagmannsretten viser til. Hørmann Vest Norge AS har anket dommen hva angår byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Nomafa AB har inngitt aksessorisk motanke hva angår erstatningskravets størrelse. For lagmannsretten har Hørmann i hovedtrekk gjort gjeldende: Hovedårsaken til porthavariet er at konstruksjonen var dårlig og ikke fylte de krav som må settes. Det er urimelig at Hørmann som hadde et lite oppdrag skal bli ansvarlig når konstruksjonen har såvidt betydelige svakheter. Høie har ikke utvist noe uaktsomt forhold. Han har høy kompetanse innen mekanikk og elektro. Det er den reelle innsikt som er avgjørende og ikke formelle kvalifikasjoner, jf. [[Rt-1973-977]]. Høie skaffet seg oversikt over kontruksjonens virkemåte såvel mekanisk som elektroteknisk. Han hadde erfaring fra igangkjøring av andre porter. De elektriske problem som viste seg, ble løst slik en elektriker ville ha gjort det. Høie kjørte porten og kontrollerte det nødvendige, herunder at nødstoppen virket. Arbeidsfordelingen mellom ham og Åkesson var grei og det ble gitt klare instrukser. Kommunikasjonen mellom de to var tilfredsstillende ordnet. Høie gikk ut fra at servisesjefen i Nomafa hadde minst like god kompetanse som han selv. Det må dessuten tas i betraktning at Nomafa ikke hadde utarbeidet manual for arbeidsoperasjonen. Tross dette foregikk arbeidet på faglig forsvarlig måte. Det fatale skjedde idet Høie skulle grovstille øvre grensebrytere. Slik situasjonen var, måtte Høie gå ut fra at Åkesson hadde kjørt slike porter før og var vel kjent med hvor porten skulle stoppes før justering. Under forutsetning av at Høie var uaktsom, kan Hørmann likevel ikke bli ansvarlig. Åkesson representerte eiersiden. Åkesson var reelt og formelt leder. Han hadde direkte instruksjonsrett og rett og plikt til å reagere på eventuell forsømmelse fra Høie. Nomafa svarer derfor for Åkessons uaktsomhet. Åkesson var ikke med på igangkjøring i Hørmanns interesse, men for sitt eget firma. Åkesson aksepterte under sin tjenestereise å delta i operasjonen. Han har ikke gått ut over sine fullmakter i bedriften. Dersom Åkesson var Høies medhjelper, forutsatte de begge etter de foretatte tester, at nødstoppknappen fungerte. Ved feil skulle strømmen derfor brytes. Grunnvilkåret for ansvar for medhjelperen for Hørmann - uaktsomhet - mangler derfor. Nødstoppen ble trykket inn av Åkesson på et gitt tidspunkt. Likevel falt konstruksjonen ned. Årsaken til at konstruksjonen falt ned, var konstruksjonsmessige feil og svakheter. Porten var ikke dimensjonert etter Norsk Standard NS 3472, NS 3479, NS 5514 og NS 5515. En slik port må kunne tåle en viss skeivkjøring og være tilstrekkelig dimensjonert. Selv om Åkesson var sen med å trykke inn nødstoppen, burde konstruksjonen tåle belastningen. Konstruksjonen hadde flere svakheter: 1. Det termiske vernet i elektromotorene slo svært sent inn. 2. Vinsjekraften var for sterk i forhold til vaierne og konstruksjonen for øvrig. 3. Ekstremt svake sveiser i bærende elementer. 4. Porten var generelt underdimensjoert. Konstruksjonen fremsto som en latent bombe. Uvesentlige feil for øvrig bør være underordnet ved bedømmelsen av den høye potensielle fare konstruksjonen representerte. Hørmanns rolle er derfor helt uvesentlig i forhold til den latente fare konstruksjonen frembød, jf. [[Rt-1982-1506]]. Med så skjør konstruksjon ville selv mindre, påregnelige tilleggslaster - f.eks snø og vind være tilstrekkelig til sammenbrudd. Ved denne type konstruksjoner skal det være sikkerhet utover et minimum. Det anføres derfor at det ikke foreligger uaktsomhet. Eventuelle mindre feil er uvesentlig i forhold til sammenbruddets hovedårsak; konstruksjonens feil og svakheter. Endelig anføres at Hørmanns eventuelle ansvar bør være mye mindre enn Nomafas. Nomafas produkt holder ikke mål. Det foreligger ikke tegninger, vekt er ukjent, sveisekontroll mangler, og manual finnes ikke. Nomafas medvirkning til skaden etter analogi fra skadeserstatningsloven §5-1 jf. §5-1 nr. 2 må være betydelig. Nomafas unnlatelser av å oppfylle elementære sikkerhetskrav, må føre til et eventuelt helt symbolsk ansvar for Hørmanns mindre feil. Nomafa har bevisst holdt tilbake bevismateriale. Det må gå ut over selskapet. Det er for lagmannsretten i anken og motanken lagt ned slik påstand: «1. Hørmann Vest Norge AS frifinnes. 2. Hørmann Vest Norge AS tilkjennes saksomkostninger for forliksråd, byrett og lagmannsrett.» Nomafa AB har i hovedtrekk anført: Saken står i det vesentlige i samme stilling faktisk og juridisk som for byretten. Det anføres at Hørmanns handlinger må vurderes på bakgrunn av at det er tale om ansvar i kontraktsforhold. Det er ingen uenighet om at Nomafa bestilte igangkjøring av porten for å sette porten i driftsklar funksjon. Denne prosessen skal utføres slik beskrevet av en av montørene. Det er enighet mellom partene om at Trond Høie sine handlinger må identifiseres med Hørmanns idet Hørmann bestilte Høie til å utføre arbeidet for seg. Det er også klart at Høie egentlig skulle ha utført arbeidet før 15. juni, men at han utsatte det. Partene er videre enige om at det ikke var noen forhåndsavtale om at Åkesson skulle være med på oppdraget. Det var Høie som bestemte at han i stedet for vitnet Terje Bosvik, ville ha med seg Åkesson. Høie foretok ingen konkrete forberedelser til oppdraget. Hans forhåndskunnskaper var forholdsvis marginale. Selve hendelsesforløpet er langt på vei klarlagt. Høie foretok prøvekjøring av porten som sto i midtstilling. Han koblet til strømmen. Da han kjørte porten i nederste posisjon, oppsto strømbrudd. Det ble ikke kontrollert hvorvidt porten kom skjevt ned. Det ble konstatert under prøvekjøringen at fasene på motorene var feil. Det ble deretter byttet faser slik at øverste knapp fungerte ved oppkjøring. Så langt i hendelsesforløpet var ingen av endebryterne blitt innstilt verken nede eller oppe. Deretter gikk Høie for å se på funksjonene til kontaktorene samtidig som han ba Åkesson om å kjøre porten opp. Åkesson sa til Høie at han ikke hadde kjørt slike porter før. Porten stanset deretter mot motorbjelken. Åkesson ropte muligens til Høie. Etter noen sekunder trykket Åkesson på nødstoppen, men bjelken og porten falt likevel ned. Åkesson fikk ikke trykket på nødstoppen mens porten påvirket bjelken. Det er overveiende sannsynlig at årsaken til hendelsen er slik beskrevet av byretten i dommen s. 15-16. Nedre endebryter var ikke innstilt. Det er sannsynlig at porten har kommet noe skjevt mot motorbjelken. Belastningen på motorbjelken var da 4-5 ganger større enn det porten skulle tåle. Bengt Åkesson trodde at endebryterne ville stanse porten. Det er ingen grunn til å tro at kontaktorene var brent fast. Hørmann har et profesjonsansvar i forlengelsen av monteringsoppdraget. Bengt Åkesson må identifiseres med Hørmann. I denne funksjonen var han assistent for Høie. Åkesson selv mente at han var på en form for studietur. Han utførte ikke verv eller var i tjeneste for Nomafa. Høies adferd må bedømmes ut fra en streng aktsomhetsnorm. Det er tale om igangkjøring av en stor og tung industriport med betydelig skadeevne. Det er all grunn til å tro at Hørmann hadde fornøden kompetanse. Uaktsomheten består i flere forhold. Opplegget rundt oppdraget var ikke tilstrekkelig. Høie har ingen formell kompetanse. Det var ikke gitt instrukser til Høie om utførelsen. Det normale ville være å ta med seg en elektrokyndig person for å løse oppgaven, f.eks en fra det firmaet som hadde stått for installasjonen av elektroopplegget. Høie tok med seg en tilfeldig person. Selv skulle han ligge i motorbjelken under innstilling av grensebryterne. Høie bragte ikke med seg noe kommunikasjonsutstyr. Høie har tilsynelatende hatt full tillit til seg selv, sin egen intuisjon og uten å være tilstrekkelig forberedt. Det er uaktsomt å sette i gang uten formell kompetanse og uten samarbeid med elektromontør. Høie utførte diverse elektriske arbeider. Han hadde ingen autorisasjon for oppdraget. Det var også uaktsomt å bruke Åkesson uten å gi klare instrukser, særlig fordi Åkesson trodde at porten ville stoppe av endebryterne. Hele opplegget bar preg av tilfeldigheter. Høie ignorerte endebryterne, både de parallellkoblede nede og de seriekoblede oppe. Høie kan ha trodd at endebryterne var forhåndsinnstilt, men han brukte ikke sjekkliste for arbeidet, noe som var nødvendig for et så krevende arbeid. Det var uaktsomt å kjøre porten mot motorbjelken uten å innstille endebryterne. Høie sa til Åkesson at han var elektroingeniør og Høie tok også kommandoen på stedet. Han ga ingen advarsel til Åkesson om faren ved kjøring av porten. Da Åkesson trykket kjøreknappen opp for annen gang, trodde han den skulle helt til topps. Før endebryterne var innstilt, måtte porten stanses ved hjelp av nødstoppen. Det er unnlatelseshandlinger som er hovedårsaken til skaden. Det er overveiende sannsynlig at ulykken ville ha vært unngått dersom arbeidet hadde vært organisert og gjennomført på en faglig forsvarlig måte. Høie hadde ikke tanke for risikoen. Han hadde påtatt seg et oppdrag. Høie visste at Åkesson ikke hadde kjørt i gang slike porter, og han burde ha vært langt mer forsiktig og særlig gitt klarere instrukser til Åkesson. Ankeparten har i anken pekt på flere årsaksfaktorer. Ser en bort fra Åkessons handling, er de øvrige påståtte årsaker feil eller mangler som ikke er årsak til skaden, men hypotetiske årsaker. Det er ikke riktig at porten var underdimensjonert. Det er riktig at noen av sveisene i motorbjelken var dårlige. Uansett det, var de sterke nok til å tåle belastningen ved normal bruk av porten. Det er riktig at vinsjene var overdimensjonert. Nomafa hadde imidlertid brukt et profesjonelt firma til å dimensjonere vinsjene (elektromotorene) og vaierne. En viss overkapasitet sier det seg selv at det må være. Talurittlåsene hadde samme strekkstyrke som vaierne. Det var mer enn tilstrekkelig kapasitet og styrke til å trekke porten. At vaierne røk er derfor ingen årsak til uhellet. De termiske overlastbryterne i elektromotorene er ikke etablert for å være sikkerhet under kjøring, men for å verne motorene mot oppheting. Åkesson var ikke uaktsom i forhold til den instruks han hadde fått av Høie. Han trodde at endebryterne ville stoppe porten før den kom til motorbjelken. Han gjorde det han fikk beskjed om. Hvis både Høie og også Åkesson har utvist uaktsomhet og den står i faktisk årsakssammenheng med skaden, blir det et spørsmål om hva som er hovedårsaken til skaden. Høies uaktsomhet er helt dominerende som årsak til skaden. Hjelpemannen, Åkessons forhold er helt uvesentlig og kan ikke sies å være hovedårsak til skaden. Det foreligger ingen skyld fra Nomafas side, jf. skadeserstatningsloven §5-1. Hørmann hadde påtatt seg profesjonelt å utføre igangkjøringsarbeidet. Hørmann hadde montert og stått for det tekniske arbeidet. Hørmann hadde ikke spurt etter tegninger eller manualer for igangkjøring av porten. Firmaet hadde full oversikt over konstruksjonen. Konstruksjonen er ikke i strid med gjeldende forskrifter. Det var tilstrekkelig med sikkerhetsanordninger. Spørsmålet blir hvorvidt Nomafa delvis må bære risikoen for Åkessons handling. I så fall må ansvaret bygge på skadeserstatningsloven §2-1. Åkessons handlinger faller ikke inn under hans arbeid. Det var ikke noe verv for Nomafa. Han deltok ikke i arbeidet for sitt firma. Han hadde en administrativ stilling og den tilsa ikke deltakelse i igangkjøring av en industriport. Han ble med Høie for å se og å lære, ikke for å gjøre noe. Han har ikke utvist skyld i forhold til Hørmann eller Høie. Uansett har Åkesson gått utenfor sin kompetanse med hensyn til teknisk arbeid. Det tekniske arbeidet var satt bort. Han gjorde som han ble bedt om av Høie for å være imøtekommende, ikke for å være deltaker på vegne av sin arbeidsgiver. Han var utenfor sitt funksjonsområde. Etter Nomafas syn må ansvaret i sin helhet ligge på Hørmann. Det er i anken og i motanken lagt ned slik påstand: «Hovedanken: Byrettens dom stadfestes. Motanken: Nomafa AB tilkjennes kr 460.000 med tillegg av 12% rente p.a. fra 10.12.94 til betaling skjer. I begge anker: Nomafa AB tilkjennes saksomkostninger for forliksråd, byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% forsinkelsesrente p.a. fra dommens oppfyllelsesfrist til betaling skjer.» Lagmannsretten legger til grunn at Høie utførte et kontraktsoppdrag på vegne av Hørmann. Ved aktsomhetsbedømmelsen legges til grunn at oppdraget krever kyndighet og inngående forståelse for faglig forsvarlig utførelse. Oppdraget besto i prøvekjøring for å sette en stor og tung industriport i driftsklar stand. For å løse det krevende oppdraget settes store krav til årvåkenhet og nøyaktighet. Farepotensialet var betydelig. Lagmannsretten finner at Høie utviste uaktsomhet i flere henseender ved utførelsen av oppdraget. Høies forberedelser til oppdraget finnes å være utilstrekkelige. Han hadde ikke snakket med lederen for monteringsarbeidet eller vedkommende som hadde stått for elektroarbeidet. Høies erfaring med igangkjøring av porter av denne størrelse og dimensjon var svært begrenset. Etter bevisførselen for lagmannsretten legges til grunn at igangkjøringen burde vært foretatt etter de retningslinjer som lederen for monteringsarbeidet samt fagkyndige vitner for lagmannsretten har anbefalt. Når det viste seg at det var eller oppsto feil ved det elektriske anlegget, taler mye for at arbeidet burde ha vært avsluttet eller at elektrofirmaet burde ha vært tilkalt. Lagmannsretten finner likevel ikke dette avgjørende for bedømmelsen av om Høie utførte et faglig forsvarlig arbeid. Det er på det rene at de justeringer og endringer av det elektriske opplegget som han foretok ikke i seg selv er beheftet med feil. Høie var ikke autorisert for de elektriske arbeider og igangkjøring måtte uansett ha vært gjentatt etter at den permanente strømforsyningen til venstre motor igjen var etablert. Som nevnt taler flere forhold på at arbeidet for kvelden burde ha vært avsluttet. Det var etter hvert blitt relativt sent på kvelden. Høie sørget for en midlertidig kabel til venstre motor slik at denne på nytt kunne startes. Etter dette burde prosedyren ha vært gjentatt og de nedre endebrytere skulle ha vært innstilt. Porten skulle ha vært avvatret i nedre posisjon. Intet av dette ble gjort. Høie gikk deretter opp i før omtalte rom i etasjen over gulvnivå. Han ba Åkesson om å kjøre porten opp uten å presisere hva han mente med dette. Slik ordren ble gitt, kunne den oppfattes slik at det var meningen å kjøre porten helt opp til motorbjelken. Høie er klart å bebreide for at han ikke presiserte hva han mente og når endebryterne i øvre posisjon ikke var grovinnstilt, burde han ha drøftet med Åkesson den fortsatte prosedyren ved arbeidsoperasjonen og betydningen av å benytte nødstoppen i tide. Det ble ikke gjort. Med bakgrunn i den uklare ordren kjørte Åkesson porten helt til topps og konstruksjonen falt ned som nevnt innledningsvis. Den samlede lagmannsrett er kommet til at Høies opptreden samlet sett ikke fyller de høye krav til aktsomhet som må kreves for organisering og utførelse av et slikt oppdrag. Når det gjelder Åkesson, finner også den samlede lagmannsrett at hans forhold er uaktsomt. Det er uklart om han forsto at porten skulle stanses ved hjelp av nødstoppen. Hans handling tyder på at han trodde at porten ville stanse ved hjelp av endebryterne. Han kan da ikke ha fulgt med da Høie kjørte porten til øvre posisjon ved en tidligere anledning samme kveld. Høie brukte nødstoppen. Uansett skulle han ha presisert overfor Høie at han var ukjent med hvorledes han skulle utføre sitt oppdrag. Da porten stanset og han besluttet seg for å kjøre den videre opp, burde han ha kontaktet Høie for å bringe klarhet i om porten var for lavt nede eller ikke. Uansett burde han ha trykket inn nødstoppen på et langt tidligere tidspunkt. Dette burde ha vært gjort idet porten nærmet seg motorbjelken. Ulykken ville da ha vært unngått. Åkesson har heller ikke utvist den årvåkenhet under kjøring av porten som må kreves. Han kan heller ikke ha gjort Høie oppmerksom på at han var «en novise» med hensyn til portens konstruksjon og virkemåte slik han har forklart for lagmannsretten. Den samlede lagmannsrett er også kommet til at Åkessons forhold faller inn under skadeserstatningsloven §2-1, slik at Nomafa AB svarer for hans skyld. Riktignok er det så at Åkesson i praksis var Høies medhjelper under utførelsen. På den annen side hadde Åkesson all mulig grunn til å forstå at Høie oppfattet Åkesson som likeverdig under arbeidsoperasjonen, og at det ville være fordelaktig å ha Åkesson med. Åkesson var servisesjef i Nomafa AB og hadde fortalt Høie at han var maskiningeniør. Nomafa AB var leverandør av porten og det var grunn for Høie til å bygge på at de begge var faglig kompetente til å forestå det krevende arbeidet. Det kan ikke være avgjørende at Åkesson hadde bestilt Hørmann til å utføre igangkjøringen. Åkesson opptrådte som representant for leverandøren. Selv om han ikke hadde planlagt å delta ved igangkjøringen, ble det til at han likevel var med på arbeidet. Åkesson burde klart ha sagt fra at han ikke anså seg delaktig i utførelsen av oppdraget for at firmaet han representerte ikke skal bli ansvarlig etter analogi etter skadeserstatningsloven §2-1. Åkesson hadde en overordnet stilling i firmaet, og hadde rett til på egen hånd å treffe beslutninger blant annet om forretningsreise til Vestlandet m.v. Det må derfor også ligge innenfor hans kompetanse å beslutte at han ville være med under igangkjøringen av porten. Som nevnt måtte han derfor klart si fra dersom han ikke ønsket selv å delta eller å involvere firmaet. Dersom operasjonen hadde vært vellykket, ville hans deltakelse også ha ført til besparelse for firmaet. Lagmannsretten er derfor kommet til at såvel Hørmann som Nomafas representant utviste klart uaktsomt forhold ved igangkjøring av porten. Når det gjelder kravet til årsakssammenheng, er det dissens i lagmannsretten. Alle unntatt rettens formann mener at porthaveriet skyldes 3 forhold: Høies uaktsomhet, Åkessons uaktsomhet, samt portens mangelfulle konstruksjon og utførelse. Alle disse tre forhold utgjør etter flertallets mening nødvendige betingelser for at havariet skulle finne sted. Ingen av faktorene er så ubetydelige at de kan sees bort fra som uvesentlige i rettslig sammenheng. Konstruksjonen hadde klare svakheter og feil, og også utførelsen led av betydelige svakheter. Flertallet legger til grunn at det etter de krav som stilles til en port av slike dimensjoner, beregnet for betjening av personer uten særlig kyndighet og i forbindelse med trafikk inn og ut av hallen under porten, må forventes å være konstruert for å tåle den belastning det kunne medføre at porten uten vesentlig skjevhet ble kjørt helt opp mot motorbjelken. Også Nomafa ble av flertallet oppfattet slik at dette skulle konstruksjonen normalt tåle. I dette tilfellet var imidlertid porten beheftet med alvorlige feil og svakheter såvel ved sveiseskjøter, som elektromotorenes styrke sammenholdt med vaiernes styrke og motorvernbryter, og det var dessuten flere andre svakheter som påpekt av den ankende part. Ut fra både Høies og Åkessons forklaringer om at porten forut for havariet var kjørt opp og ned uten skjevhet, og også Åkessons opplysning om at han heller ikke observerte noen skjevhet da porten var på vei mot motorbjelken, kan rettens flertall heller ikke finne det sannsynliggjort at porten ble kjørt nevneverdig skjevt opp mot motorbjelken. En mindre skjevhet skulle også ha blitt «utlignet» under portens press mot bjelken av polyesterbåndenes elastisitet. Etter flertallet oppfatning skulle ikke havariet skjedd ved en forsvarlig konstruksjon og utførelse av porten, og denne medvirkende årsaken til havariet må Nomafa anses ansvarlig for. Etter flertallets oppfatning foreligger det også en påregnelig årsakssammenheng både mellom svakhetene ved porten og havariet, og mellom Høies og Åkessons uaktsomme opptreden og havariet. Både for Høie og for Åkesson må det ha fremstått farefullt å presse porten mot motorbjelken, og derigjennom heller ikke upåregnelig at porten brøt sammen. Flertallet er imidlertid delt hva angår fordelingen av ansvar mellom partene. Herredsrettsdommer Nærland, konstituert lagdommer Staff og sivilingeniør Johan Mohr mener at Hørmann bør bære en tredjedel av ansvaret for skaden. Maskiningeniør Gunnar Johan Kvale mener at ansvaret bør deles likt mellom de to parter. Mindretallet, lagmann Trovåg, mener at det ikke er riktig å trekke konstruksjonen inn som en årsak ved vurderingen av havariet. Det er tale om ansvar ved utførelsen av en kontraktsmessig forpliktelse. Det oppdrag som skulle løses var å sette porten i funksjonsdyktig tilstand. Som forklart av Trond Høie bestod dette bl.a i at porten skulle stanse når den var ca 1,5 meter fra motorbjelken. Det kunne ikke tas i betraktning at faglig forsvarlig igangkjøring og justering av porten innebar risiko for kjøring av porten over dette punktet. Mindretallet ser det slik at årsaken til havariet var uaksomhet begått av Høie og Åkesson. Porthavariet er et resultat av at igangkjøringsprosedyren ikke ble fulgt. Portens eventuelle svakheter er derfor ikke en årsak, men havariet er en virkning av den uaksomhet som ble begått. Hvorvidt konstruksjonen led av mangler og/eller svakheter er det ikke nødvendig for mindretallet å ta standpunkt til. Mangler ved konstruksjonen og/eller utførelsen er et forhold mellom leverandør og kjøper og ikke et forhold mellom leverandør og det firma som skulle stå for justering/igangsetting av porten slik at den ble satt i funksjonsriktig stand. Mindretallet finner som byretten, at det er sannsynlig at industriporten kom noe skeivt opp under motorbjelken ved siste kjøring uten at dette er avgjørende for bedømmelsen. Det vises her til byrettens bemerkninger inntatt i dommen side 15 og 16. Mindretallet bemerker at Åkesson neppe har fulgt tilstrekkelig med under siste delen av portens ferd mot motorbjelken, i så fall ville nødstoppen ha blitt trykket inn på et langt tidligere tidspunkt. Det nevnes også at like forut hadde venstre elektromotor i motorbjelken sviktet. Strømforsyning ble midlertidig tilkoblet og porten ble av Høie kjørt i nedre stilling. Porten ble på dette tidspunkt ikke avvatret, kun visuelt inspisert. Med det båndarrangement som horisontalbjelkene i porten blir trukket etter, kan det ikke sees bort fra at båndene, på grunn av at motoren hadde vært ute av funksjon, var kommet i ulage. Dette ble ikke kontrollert. Skulle det foretas en riktig igangkjøring av porten etter dette stadiet, burde porten ha vært kjørt noe opp og ned flere ganger for så å ha vært inspisert og avvatret i nedre stilling samtidig som endebryterne i nedstilling ble innstilt. Som nevnt er det for mindretallet helt avgjørende at igangkjøring av industriporten ikke etter kontrakten innebar testing av konstruksjonens tåleevne, men kun å sette porten i funksjonsriktig stand. Det kan heller ikke sies å ligge innenfor det påregnelige at porten under slik igangkjøring skulle kjøres med full motorkraft mot øvre motorbjelke uten å koble inn nødstoppen på et forholdsvis tidlig tidspunkt. Hverken Åkesson eller Høie har utvist den årvåkenhet som kreves under den risikofylte operasjonen de holdt på med. Etter mindretallet mening er det ikke grunn til å trekke eventuelle svakheter og feil ved porten inn i saken fordi det ikke var påregnelig at porten ble kjørt opp under motorbjelken under igangkjøringen. Normal bruk av porten ville ikke innebære fare. Uansett ville slike feil være et kontraktsmessig ansvar mellom leverandør og kjøper og ligger ikke innenfor det kontraktsmessige ansvar mellom disse sakens parter. Mindretallet er enig med flertallet i at Nomafa AB må svare for Åkesson uaktsomhet ved anologisk anvendelse av skadeserstatningsloven §2-1. Mindretallet finner at ansvaret bør fordeles i samsvar med det meddommer Reidar Bøe kom fram til under byrettens behandling. Mindretallet kan for øvrig tiltre meddommer Bøes bemerkning i tilknytning til fordelingen av ansvaret mellom partene slik at Nomafas krav reduseres til kr 613.000,-. Lagmannsretten avsier etter dette dom i samsvar med flertallets syn for at Hørmann Vest Norge AS skal betale en tredjepart av den forvoldte skade avrundet til 306.667,- kroner, jf. tvistemålsloven §142 annet ledd. I tillegg kommer 12 % rente p.a. fra 10. desember 1994. Når det gjelder saksomkostninger, skal omkostningene for forliksråd, byrett og lagmannsrett avgjøres i samsvar med den oppfatning flertallet i lagmannsretten har lagt til grunn. Flertallet viser til at hovedanken har ført fram og tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 flg. kommer til anvendelse. Lagmannsrettens flertall finner at saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre i medhold av tvistemålsloven §174 første ledd, slik at hver av partene bærer egne omkostninger for forliksråd, byrett og hva angår anken for lagmannsretten. Flertallet finner ikke at det er grunnlag for anvendelse av den skjønnsmessige regel i tvistemålsloven §174 annet ledd. Når det gjelder motanken, har anken vært forgjeves, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige grunner til å frita Nomafa for omkostningsansvaret i anledning motanken. Flertallet er av den mening at motanken utgjør en beskjeden del av saken. Lagmannsretten mener arbeid med motanken utgjør ca en tiendedel av ankesakens omkostninger. Hørmann Vest Norge AS har inngitt omkostningsoppgave på kr 257.250,-, av dette utgjør salær til prosessfullmektigen kr 170.000,-. Vitnet Trond Høie har krevd kr 70.000,- i «vitnegodtgjørelse». Høie var til stede under forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det er godtgjort at han har krav på kr 70.000,- i tapt arbeidsvederlag eller lignende, som motparten i tilfelle er forpliktet til å dekke, uten relevant arbeidsoppgave fra hans side. Tapt arbeidsfortjeneste for hans del fastsettes skjønnsmessig til kr 6.000,-. Omkostningsoppgaven reduseres tilsvarende, slik at utgangspunktet for beregningen blir kr 191.250,-. Flertallet i lagmannsretten finner som nevnt at arbeidet i motanken utgjør tiendeparten av arbeidet med saken og saksomkostningene som Nomafa skal dekke blir følgelig kr 19.125,-. Dommen er avsagt med slik dissens som følger av ovenstående. Slutning: I anken: 1. Hørmann Vest Norge AS betaler til Nomafa AB kr 306.667,- - kronertrehundreogsekstusensekshundreogsekstisju- med tillegg av 12 % -tolv- renter fra 10. desember 1994 til betaling kjerinnen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. I motanken: 1. Hørmann Vest Norge AS frifinnes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nomafa AB kr 19.125,- - kronernittentusenetthundreogtjuefem- til Hørmann Vest Norge AS innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
