Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
A (heretter A) eier alle aksjene og er enestyre i A AS (heretter A AS). A AS eide et fiskebruk i Jøkelfjord i Kvænangen kommune, med forsikringer i Vesta Forsikring AS (heretter Vesta). 29. august 1996 ble fiskebruket skadet av brann. Etter brannen utbetalte Vesta delvis erstatning som bl.a. ble brukt til reparasjons- og gjenoppbyggingsarbeider. Etter en oppstilling satt opp av Vesta utgjør samlede utbetalinger kr 2.666.353. Av dette har A AS mottatt kr 800.000 a konto og panthaveren Sparebanken Nord-Norge kr 679.095. Det resterende synes i det vesentlige å være utbetalinger i tilknytning til reparasjons- og gjenoppbyggingsarbeidene etter brannen. I brev av 19. desember 1996 til A AS påstod Vesta at det var gitt bevisst uriktige og ufullstendige opplysninger om skaden, slik at A AS etter forsikringsavtaleloven (FAL) §8-1 annet ledd hadde tapt enhver rett til erstatning etter forsikringsavtalen. I brevet ble også krevd at de beløp som var utbetalt fra Vesta, ble betalt tilbake til selskapet snarest. Vesta anmeldte også A for forsikringsbedrageri, og tiltale ble tatt ut. Ved Nord-Troms rettskraftige dom av 16. februar 1999 ble A frifunnet. A AS tok 16. juli 1999 ut stevning mot Vesta med påstand om dom for at Vesta var forpliktet til å betale erstatning i henhold til forsikringsavtalen. Vesta påstod seg frifunnet. Nord-Troms herredsrett avsa 5. april 2000 dom med slik domsslutning: «1. Vesta forsikring AS plikter i henhold til den forsikringsavtale som var i kraft på branntidspunktet å betale erstatning til A AS for all forsikringsmessig skade oppstått ved eller som følge av brannen ved fiskebruket 29. august 1996. 2. Vesta forsikring AS dømmes til innen 2 (to) uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til A AS med kr 135.781 (kronerethundreogtrettifemtusensjuhundreogåttien).» Vesta har i rett tid erklært anke der selskapet har påstått seg frifunnet. A AS har tatt til gjenmæle og påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i Tromsø dagene 25.-29. september 2000. Tvistepunktene i ankesaken var de samme som for herredsretten, og partenes anførsler var i det alt vesentlige de samme i ankeforhandlingen som i førsteinstansen. Bevisføringen, både når det gjelder skriftlig materiale og parts- og vitneforklaringer, var også i det alt vesentlige den samme som for herredsretten. Men A AS førte under ankeforhandlingen ett nytt vitne, saltfiskvraker Hans Petter Mikkelsen, hvis forklaring det blir lagt noe vekt på i dommen. Det samme gjelder noen nye dokumentbevis. Når det gjelder krav om tilbakebetalig av det som er utbetalt på forsikringen, opplyste Vesta at selskapet hadde bestemt seg for ikke å følge opp denne side av saken. Vesta har i hovedtrekk gjort gjeldende: A har etter brannen bevisst gitt Vesta uriktige eller ufullstendige opplysninger som han skjønte eller måtte forstå kunne føre til at A AS fikk utbetalt en erstatning som selskapet ikke hadde krav på. A AS har da etter FAL §8-1 annet ledd tapt enhver rett til erstatning. De uriktige eller ufullstendige opplysninger relaterer seg til tre forskjellige sider av skadeoppgjøret. «1. Listene over løsøre som var tapt i brannen. a) For det første har A krevd erstattet 2.000 kg saltfisk med kr 40.000. Etter bevisføringen for lagmannsretten er det på det rene at det var lagret ca 4.000 kg saltfisk på paller på «gammelbrygga» fram til 1 juli 1996. Dette var fisk som kontrollverket i vedtak av 25 juni 1996 hadde slått fast var verdiløs på grunn av kvalitetssvikt, og som var beordret fjernet fra anlegget innen 1 juli 1996. Inspektør Sverre-Arne Mathisen møtte opp på bruket 1 juli 1996. Sammen med formann Jan-Otto Kaino sørget han for at de 4.000 kg verdiløs saltfisk ble gravd ned samme dag. Etter bevisføringen for lagmannsretten er det hevet over enhver tvil at A var klar over at fisken var fjernet fra fiskebruket i god tid før brannen. For øvrig er As anførsler om at man etter sortering av de ca 4.000 kg saltfisk ville ha sittet igjen med ca 2.000 kg salgbar vare uriktige. b) Ved brannen gikk to seisplittemaskiner tapt, en moderne av fabrikat Baader og en eldre av fransk fabrikat som man omtalte som «franskmannen». Baader-maskinen som var ny i 1993 ble kjøpt fra et annet fiskebruk i 1995 for kr 184.500. «Franskmannen» fulgte med anlegget i Jøkelfjord da A AS kjøpte det i 1986, og hadde en langt lavere verdi enn Baader-maskinen. I skadelistene oppga A at begge maskinene var av fabrikat Baader. Dette gjorde han mot bedre vitende for å oppnå en høyere erstatning enn han hadde krav på. I alle fall da A skrev den siste skadelista som ble lagt fram i møte med Vesta 4 november 1996, forelå det fullbyrdet forsikringssvik. Her hadde han ført opp anskaffelsespris på kr 184.500 for begge maskinene. c) På fiskebruket var det to sløyelinjer i lagerrommet for utstyr som gikk tapt i brannen. Disse har A krevd erstattet med kr 80.000. Videre har han ført opp to sløyelinjer i produksjonsrommet som han har krevd erstattet med kr 30.000. Det er på det rene at det ikke fantes flere komplette sløyelinjer på bruket enn de to som er krevd erstattet med kr 80.000. As forklaring om at han ikke har ment å kreve erstattet 2 komplette sløyelinjer i produksjonsrommet med kr 30.000, men bare deler til sløyelinjer, er ikke troverdig. Det må være hevet over tvil at han her med vitende og vilje har gjort en uriktig oppføring i skadelista for å få en høyere erstatning enn han hadde krav på. d) A har i alle sine tre skadelister ført opp 4 laksenøter med verdi kr 40.000 og garnkveiler verdsatt til kr 16.000. Han visste at laksenøtene tilhørte Jøkelfjord Laks AS og garnkveilene Odd Hansen. Vestas begrunnelse for at det her foreligger forsikringssvik er den samme som for herredsretten, og det vises til gjengivelsen i herredsrettens dom. 2. Avbruddstapet. Sviksinnsigelsen gjelder her omfanget av det tap A AS krever erstattet ved at ryggseikontrakten på 300 tonn med Jangaard Export AS på grunn av brannen ikke kunne oppfylles. For det første er As beregning av dekningsbidraget - kr 2 per kilo - betydelig overdrevet. Ved bevisføringen er det godtgjort at ingen andre produsenter har vært i nærheten av et slikt dekningsbidrag. Hovedgrunnen til at A har kommet til et så høyt dekningsbidrag, er at han har operert med alt for lave lønnskostnader. For det andre må det legges til grunn at uten brannen ville A ikke ha vært i stand til å starte produksjonen av ryggsei allerede mandag 2 september 1996. Den avgjørende hindring for å komme i gang, var at A AS manglet den nødvendige driftskreditt til å starte opp med tilvirkningen. Ryggseien måtte ha vært ferdigprodusert til begynnelsen av oktober måned. Fra da av skulle fiskebruket være fullt opptatt med lakseslakting. Dette betyr at A AS - dersom selskapet etter en tid ville ha klart å skaffe seg driftskreditt - under ingen omstendighet ville ha vært i stand til å oppfylle mer enn en mindre del av ryggseikontrakten. En klart begrensende produksjonsfaktor var kapasiteten til de to seisplittemaskinene. A var ved utformingen av sitt erstatningskrav for avbruddstap fullstendig klar over at han opererte med helt urealistiske beløp. Han forsøkte å utnytte sine eksklusive kunnskaper om ryggseiproduksjon Han fremmet det høye erstatningskravet for å få fiskebruket ut av en vanskelig likviditetssituasjon. Det er riktig at etter pkt 7.1 i avtalen om avbruddsforsikring er det forutsatt at ved beregningen av tapet skal man ta utgangspunkt i virksomhetens resultat i tilsvarende tidsrom året før skaden, og så foreta justeringer opp eller ned hvis de konkrete forhold i ansvarstiden påviselig var annerledes enn i sammenlikningsperioden. Men når A valgte å sette fram et bestemt erstatningskrav med grunnlag i kontrakten med Jangaard, er det ikke noe å si på at Vesta ikke forlangte at avbruddstapet i stedet for skulle vurderes etter pkt 7.1 i forsikringsavtalen. 3. Bygningsskaden. Ved bygningsskadeskjønnet oppgav A bevisst uriktige og ufullstendige opplysninger om de brannskadde bygninger. Han skjønte eller måtte skjønne at hans opptreden her kunne føre til at A AS kunne få utbetalt en høyere erstatning enn selskapet hadde krav på. Bevisføringen for lagmannsretten viser at As opptreden når det gjelder denne del av skadeoppgjøret er langt mer grov enn det herredsretten har gått ut fra. Vitneforklaringen fra takstmann Harald A. Paulsen er av sentral betydning. Med bakgrunn i denne må det legges til grunn at A under skjønnet bevisst prøvde å få skjønnsmennene til å tro at «gammelbrygga» var noe helt annet enn den virkelig var, noe som han lyktes med. Dette gjorde han for det første ved aktivt å legge fram misvisende tegninger og beskrivelse av bygningsmassen. Han satt videre inne med eksklusiv kunnskap om de brannskadde bygninger som var utilgjengelig for skjønnsmennene. Å holde slike fakta tilbake for skjønnsmennene, innebærer også forsikringssvik, jf [[Rt-1989-689]], særlig [[Rt-1989-703]]. Paulsen forklarte at han har følt seg lurt og villedet av A. Forsikringssviken var fullbyrdet allerede i løpet av møtet i Jøkelfjord 26 september 1996. Det ble gjentatt ved at A ikke etterkom senere anmodning om å samtykke til at skjønnsmennene fikk tilsendt kopier av kontrollverkets pålegg om tiltak/utbedringer på fiskebruket. Vesta har lagt ned slik påstand: «1. Vesta Forsikring AS frifinnes. 2. Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.» A AS har i hovedtrekk gjort gjeldende: Et vilkår for at Vesta skal nå fram med sin anke er at selskapet har bevist at A med forsett har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som han visste eller måtte forstå kunne føre til at A AS fikk utbetalt en erstatning som fiskebruket ikke hadde krav på. Vesta har her en streng bevisbyrde, beviskravet er nesten like strengt som i straffesaker. Videre må Vesta bevise at mulige forsøk på svik rent objektivt har hatt eller kunne hatt betydning for skadeoppgjøret. Vesta har ikke på noe punkt oppfylt den bevisbyrde selskapet har. Utover senhøsten 1996 begynte man i Vesta å danne seg tanker om at A hadde gjort seg skyldig i forsikringssvik på en rekke måter. En stund trodde man at A hadde tent på fiskebruket. Videre mente Vesta at A også i forhold til andre gjenstander enn de som er tema i ankesaken hadde forsøkt seg på forsikringssvik. bl.a. gjaldt dette skader etter stormen i 1993. Etter hvert som tiden har gått, har Vesta måttet gi seg på stadig flere av sine beskyldninger mot A. I straffesaken tidlig i 1999 ble A frifunnet på alle punkter. I ankesaken som nå er til prøving i lagmannsretten, fikk ikke Vesta i herredsretten medhold på noe punkt i sine anklager om forsikringssvik. Konklusjonen er altså at etter å ha startet opp med en rekke påståtte sviksforhold, står man igjen med noen få. Det er ingen grunn til å gå ut fra Vesta står sterkere her enn ved de punkter forsikringsselskapet har frafalt. Til de enkelte tvistepunkter er særskilt bemerket: 1. Listene over løsøre som var tapt i brannen. Utgangspunktet ved slike omfattende brannskader som vi her har med å gjøre, er at det er uhyre vanskelig for skadelidte å unngå å gjøre visse feil ved utarbeiding av skadelister. Særlig var dette tilfelle med A i den situasjon han var i, jf avsnittet nedenfor. A stod for det første under sterkt tidspress. Hans første møte med Vesta fant sted i Tromsø dagen etter brannen. Her ble det enighet om at A skulle sette opp en liste over gjenstander som gikk tapt ved brannen. Dette var et omfattende arbeid. Dessuten måtte A samtidig være med i opprydding på branntomta og foreta andre gjøremål med tanke på fortsatt virksomhet på bruket. bl.a. måtte lakseslaktingen, som skulle foregå fra oktober måned, straks forberedes. I tillegg kommer at As arbeidsførhet var betydelig redusert p g a sykdom. Den første listen ble lagt fram i møtet med Vesta 5 september 1996. Denne var på flere punkter ufullstendig, og A la senere fram to reviderte lister som ble drøftet med Vesta, den siste i møte 4 november 1996. A har ikke i noen av disse lister gitt bevisst uriktige opplysninger med sikte på A AS skulle oppnå en høyere forsikringssum enn selskapet hadde krav på. a) Saltfisken. A har forklart at han verken visste at kontrollverket hadde beordret saltfisken gravd ned eller at dette var gjort. Han mener Kaino ikke har fortalt ham at han sammen med Mikalsen hadde gravd ned fisken. Kaino opplyste i sin vitneforklaring at han ikke kunne huske om han hadde sagt til A at fisken var gravd ned. Det er da ikke ført tilstrekkelig klart bevis for at A visste om at så var gjort. Heller ikke den øvrige bevisføring under ankeforklaringen sannsynliggjør med tilstrekkelig styrke at A visste at fisken var gravd ned før brannen. Det må således legges til grunn at A trodde at saltfisken gikk med i brannen da han førte de 2000 kg opp i skadelisten. At A vel må kunne bebreides at han ikke foretok nærmere undersøkelser før han fremmet et erstatningskrav på kr 40.000 for tapt saltfisk innebærer ikke forsettlig forsikringssvik. Hans oppfatning var at saltfisken etter omsortering hadde en betydelig omsetningsverdi. Dette har sterk støtte i saltfiskvraker Mikkelsens vitneforklaring om hva som passerte mellom ham og A under førstnevntes besøk på fiskebruket 21 juni 1996. b) Seisplittemaskinene. Vesta hadde bedt A føre opp i skadelistene gjenanskaffelsespris for eiendeler som var gått tapt ved brannen. To seisplittemaskiner brant opp. Skulle det kjøpes nye til erstatning for disse, var det Baader-maskiner som var aktuelt. Det var derfor naturlig at han betegnet seisplittemaskinene som Baader-maskiner. I de to første skadelistene førte han opp dagens nypris for Baader-maskiner, tilsammen kr 1.160.000, i den siste fakturaprisen for den Baader-maskinen han kjøpte i 1995, kr 184.500, for begge de tapte maskiner. Det var fram til møtet med Vesta 4 november 1996 ikke klarlagt om seisplittemaskinene skulle erstattes etter gjenanskaffelsespris med mulig fradrag for slit og elde, eller etter omsetningsverdi. Erstatning etter gjenanskaffelsespris ville under enhver omstendighet blitt betydelig høyere enn de kr 369.000 han hadde ført opp i sin skadeliste. A har aldri hatt i tankene å prøve å oppnå for høy erstatning for seisplittemaskinene. Den noe uheldige betegnelse han har gitt maskinene i skadelistene, er på ingen måte bevis for at han har forsøkt seg på forsikringssvik. c) Sløyelinjer. A har ført opp to komplette sløyelinjer som stod i lagerrommet for utstyr og krevd disse erstattet med kr 80.000. I produksjonsrommet lå det deler til sløyelinjer som gikk tapt, og som han har krevd erstattet med kr 30.000. Det har aldri vært meningen å kreve erstatning for annet enn disse delene. Alene den oppgitt pris på kr 30.000 er tilstrekkelig bevis for at han her ikke har hatt i tankene å kreve erstatning for to komplette sløyelinjer i produksjonsrommet. d) Garnkveil og laksenøter. Det var ikke uriktig å ta med disse gjenstander i skadelisten, selv om garnkveilene tilhørte Odd Hansen og laksenøtene Jøkelfjord Laks AS. A fikk opplyst av Vesta at han skulle føre opp alt som var gått tapt i brannen. En brannforsikring kan godt omfatte gjenstander som eies av andre. Vestas skademeldingsskjema var utformet på en måte som var egnet til å skape uklarhet og misforståelser. Til sammenlikning nevnes at Storebrand brukte skjema der det i en egen rubrikk skulle opplyses om noe av det ødelagte var eid av andre. Hadde Vesta anvendt et tilsvarende skjema, ville det fra første stund av vært klart for forsikringsselskapet hvilke gjenstander som var eid av andre. Ved gjennomgangen av skadelistene gjorde A oppmerksom på at garnkveilene og laksenøtene ikke var fiskebrukets, på samme måte som han opplyste om at en båtmotor som også var ført opp tilhørte en annen. At Hatlevik bare strøk ut båtmotoren, ikke garnkveilene og laksenøtene, var en feil fra hans side. A oppdaget ikke etterpå at garnkveilene og laksenøtene ikke var strøket ut. 2. Avbruddstapet. Etter forsikringsvilkårene skulle man ved beregningen av avbruddstapet legge til grunn fiskebrukets resultat i tilsvarende periode året før. Deretter skulle resultatet i sammenlikningstiden justeres for endringer i driftsforholdene på branntidspunktet på nærmere bestemt måte. Vesta bad ikke om at A AS presenterte avbruddstapet i samsvar med polisens bestemmelser. Hadde det vært gjort, ville man fått en langt bedre pekepinn på fiskebrukets produksjonstap. As tapsoppstilling av 15 oktober 1996 må betraktes som en prognose for høsten 1996, som det var lett for Vesta å kontrollere. Uten brannen var det ikke urealistisk av A å forutsette at han kunne ha kommet i gang med produksjonen av ryggsei mandag 2 september 1996. Den permitterte arbeidskraft var tilgjengelig på kort varsel, og det var ikke utslag av ufundert optimisme å regne med at han i løpet av kort tid ville ha ordnet den nødvendige driftskreditt. Med de to seisplittemaskinene hadde A den nødvendige kapasitet til å produsere 300 tonn ryggsei fram til lakseslaktingen skulle ta til i oktober måned. Det er riktig at A i oppstillingen av 15 oktober 1996 hadde forutsatt et dekningsbidrag ved ryggseiproduksjonen som i høy grad var optimistisk. Men bevisføringen under ankeforhandlingen sannsynliggjør at det ikke ville ha vært umulig å oppnå et dekningsbidrag på 2 kroner per kg. Vesentlig ved vurderingen av As oppstilling var videre at han i møtet med Vesta 30 august 1996 hadde lagt alle kort på bordet, jf Hatleviks referat fra møtet. Konklusjonen blir altså at A ikke har gitt Vesta bevisst uriktige opplysninger om bedriftens tap ved at ryggseikontrakten ikke kunne oppfylles på grunn av brannen. 3. Bygningsskaden. A fortiet ikke bevisst opplysninger i forbindelse med bygningsskadeskjønnet som han skjønte eller måtte forstå ville føre til en for høy skadetakst. A slutter seg til den drøfting herredsretten har foretatt på s 17 i dommen. A har ikke forsøkt å holde unna kontrollverkets pålegg om bygningsmessige arbeider. I møte med Vesta i god tid før skjønnet ble avhjemlet gav han sitt samtykke til at skjønnsmennene fikk utlevert kontrollverkets dokumenter. Det er ikke holdepunkter for at A her trenerte takstmennenes behandling av skade-skjønnet. A hadde før takstmennene holdt møte 26 september 1996 i Jøkelfjord gitt Vesta en rekke opplysninger om de brannskadde bygninger som hadde betydning for skadeskjønnet. Hatleviks notat av 30 august 1996 er i den forbindelse viktig. I den utstrekning Vesta ikke sørget for at takstmennene fikk utlevert dette materialet, er dette noe forsikringsselskapet må bære følgene av. A måtte kunne forutsette at alt materiale som Vesta hadde og som var av interesse for bygningsskadeskjønnet var tilgjengelig for skjønnsmennene. Konklusjonen blir at A ikke har gjort seg skyldig i forsettlig brudd på FAL §8-1 i forbindelse med bygningsskadeskjønnet. A AS har lagt ned slik påstand: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Vesta Forsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger til A AS for lagmannsretten.» Lagmannsretten ser saken slik: Herredsretten har i avsnitt 1, Innledning, i sin grunngivning for dommen gitt uttrykk for en del alminnelige synspunkter i forbindelse med det forsikringsoppgjør som skulle foretas. Lagmannsretten slutter seg til disse betraktninger. Til de enkelte tvistepunkter bemerker lagmannsretten: 1. Skade på løsøre. a) Saltfisken. Det er på det rene at kontrollverket ved flere besøk hos A AS senvinteren 1996 hadde merknader til saltfisk som var lagret på fiskebruket. Etter besøk der 9 og 10 april 1996 traff kontrollverket i brev av 12 april 1996 slikt vedtak: «5 paller ca 4.000 kg stoppes, disse kan sorteres, men ikke disponeres av Dem uten kontrollverkets samtykke.» De 5 pallene med saltfisk ble stående på «gammelbrygga» i tiden framover uten at det ble foretatt sortering av fisken. Både A og saltfiskvraker Hans Petter Mikkelsen forklarte under ankeforhandlingen at Mikkelsen var på besøk på bruket fredag 21 juni 1996. De var da og så på de 5 pallene med saltfisk. Begge to var av den mening at etter sortering ville store deler av fisken være av salgbar kvalitet. A foretok seg ikke mer med fisken etter at Mikkelsen hadde vært på bruket. Lagmannsretten legger til grunn at mandag 24 juni 1996 var inspektør Sverre-Arne Mikalsen på kontroll på anlegget. I ankeforhandlingen er lagt fram kopi av hans brev datert 25 juni 1996 til A AS. Brevet har slik ordlyd: «Undertegnede inspektør har ved kontroll den 24.06.96 ved Deres anlegg funnet at de ca 4.000 kg med saltet torsk som ble stoppet 10.04 d.å. fortsatt står på anlegget. Fisken dette gjelder var stoppet på grunn av kvalitetssvikt som, bløt/spaltet, avvikende lukt (sur) og ikke egnet til folkemat. FØLGENDE VEDTAK ER FATTET: Fisken må være fjernet fra anlegget innen den 01.07 d.å, men Kontrollen skal underrettes om fjerningen på forhand. En viser i den forbindelse til §1.4, §1.15 b og §7.6 i forskrifter av den 01.07.86 med senere endringer. På bakgrunn av ovenstående er truffet følgende avgjørelse: Viser til ovenstående vedtak. Vedtaket kan påklages til Kontrollverkets distriktssjef i Tromsø innen 3 uker fra mottakelsen av dette skjema, jf. forvaltningslovens kap VI.» A har forklart at han ikke mottok dette brevet, og at han heller ikke møtte Mikalsen på fiskebruket 24 juni 1996. På den annen side er det på det rene at han denne dagen skrev et brev til Fiskeridirektoratets kontrollverk i Bergen i tilknytning til at kontrollverket hadde trukket tilbake godkjenningen av bruket som tilvirkningsanlegg. I brevet heter det bl a: «I dag har inspektør Sverre-Arne Mikalsen hvert her. Vi har gått gjennom hele anlegget, og sett på hva som må gjøres øyeblikkelig.» A har i retten hevdet at det var sammen med formann Kaino at Mikalsen gikk gjennom anlegget, at A ikke kom til fiskebruket før etter at Mikalsen hadde vært der og at han fikk rede på Mikalsens besøk av Kaino. Det ble i ankeforhandlingen lagt fram en faks av brevet der det er angitt at denne er sendt 24 juni 1996 kl 12.42. Det er mulig klokkeslettet er angitt i normaltid, slik at faksen ble sendt kl 13.42 sommertid. I så fall er det ikke umulig at A kom til anlegget først etter at Mikalsen hadde dradd sin veg. Men de siterte linjer fra As brev tyder unektelig med styrke på at A møtte Mikalsen mens han var på bruket. I så fall virker det bortimot utrolig at Mikalsen ikke samtidig fortalte A at kontrollverket ville kreve saltfisken fjernet fra bruket. På den kopien av brevet av 25 juni 1996 som ble lagt fram i ankeforhandlingen, er i høyre hjørne påført med håndskrift: «Stoppet 4.000 kg saltfisk ble nedgravd i dag. Den 1/7-96 S-A. M « Mikalsen opplyste i sin vitneforklaring at han hadde ringt til bruket 30 juni og varslet om at han ville komme neste dag. Han kom til anlegget 1 juli ca kl 12.30. Det ble gravd et hull i jorda, og sammen med Kaino sørget han for at fisken ble lagt i hullet. Han kunne ikke huske om A var til stede. Kaino forklarte at han traff Mikalsen utenfor anlegget. Kaino hadde ikke tidligere hadde hørt at fisken skulle graves ned, men Mikalsen sa at han ikke ville dra fra anlegget før så var gjort. Deretter sørget de to for at fisken ble gravd ned. Kaino kunne ikke huske om A var på bruket da fisken ble gravd ned. Heller ikke kunne han huske om han senere hadde fortalt A at fisken var gravd ned. Av et brev av 28 juni 1996 fra Fiskeridirektoratet til A AS går fram at Mikalsen 24 juni 1996 tok vannprøver på fiskebruket, og at de bakteriologiske analyser viste at vannet var forurenset av koliforme bakterier. Derfor ble det bedt om nye prøver. I brev av 2 juli 1996 til Fiskeridirektoratet opplyser A at han nå har tatt to nye vannprøver. Det ble under ankeforhandlingen opplyst at tappepunktet for vannprøvene var inne på «gammelbrygga». At A da han tok prøvene 2 juli ikke oppdaget at saltfisken var borte, virker utrolig. I den forbindelse nevnes at det på denne tid ikke var lagret annen fisk på «gammelbrygga». I samme retning trekker det at under Mikkelsens besøk på fiskebruket 1 1/2 uke tidligere, hadde både A og Mikkelsen vist klar interesse for saltfisken, som de begge mente hadde en betydelig verdi etter sortering. A forklarte også at om han hadde sett brevet av 25 juni 1996 fra Mikalsen, ville han ha påklaget vedtaket. Dette er ytterligere et tegn på at han hadde betydelig interesse av saltfisken omkring månedsskiftet juni/juli 1996. Et siste moment som trekker i retning av at A visste at saltfisken ikke stod på bruket under brannen, er at A i sin første skadeliste ikke førte opp noe tap av saltfisk. I de to senere skadelister førte han opp en verdi på kr 40.000. På branntidspunktet var likviditeten til A AS anstrengt. At han da i sin første skademelding skulle ha glemt en såvidt stor tapspost, har formodningen mot seg. Det var et tema under bevisføringen i hvilken utstrekning A på grunn av sykdom var borte fra bruket sommeren 1996. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette i forhold til tvisten om saltfisken, jf gjennomgangen av fakta i avsnittene ovenfor. Heller ikke er det grunn til å dvele nærmere ved om det kunne ha vært utsortert en del salgbar fisk da hele partiet på 4.000 kg ble gravd ned 1 juli 1996. Avgjørende i forhold til forsikringen er at saltfisken ikke brant opp. Lagmannsretten konkluderer med at A visste at saltfisken ikke gikk med i brannen da han førte opp tapsposten på kr 40.000 i sin skadeliste, og at han førte opp fisken for å oppnå en erstatning som han ikke hadde krav på. b) Seisplittemaskinene. Partenes argumentasjon for lagmannsretten var et stykke på veg lagt noe annerledes opp enn det som går fram av herredsrettens dom og videre av domstolens begrunnelse for resultatet. A har særlig lagt vekt på at Vesta hadde bedt om at han i skadelistene førte opp gjenanskaffelsespris. I sitt skadenotat etter møtet med A 30 august 1996 har Hatlevik bl.a. skrevet: «Vi orienterte overskriftsmessig om mulige oppgjørsformer. Dersom bygningene og/eller løsøre ikke ble reparert eller gjenanskaffet, var erstatningen begrenset til omsetningsverdien på skadedagen. Dersom bygningene og/eller inventar og løsøre ble gjenanskaffet eller reparert, ville erstatningen til gjenanskaffelsespris bli redusert noe for slit og elde.» Lagmannsretten legger til grunn at dersom det skulle gjenanskaffes to seisplittemaskiner, var det Baader-maskiner som var aktuelle. Nyprisen for to slike var ifølge framlagt prisliste av 4 september 1996 kr 1.160.000. Vesta bad senere A dokumentere innkjøpsprisen for de to maskiner som brant opp. Han førte opp innkjøpsprisen for den Baader-maskin han anskaffet i 1995, kr 184.500, på begge maskiner i sin siste skadeliste som ble lagt fram i møtet med Hatlevik 4 november 1996. Lagmannsretten legger til grunn at A visste at den andre maskinen, som fulgte med fiskebruket da han kjøpte det i 1987, var av et eldre og mindre tidsmessig fabrikat. Men det blir også lagt til grunn at den gamle maskinen stadig var i bruk ved ryggseiproduksjon. Av Hatleviks referat fra møtet 4 november 1996 går ikke klart fram om det var tatt noe klart standpunkt til om det var gjenanskaffelsespris eller omsetningsverdien som skulle legges til grunn ved erstatningsoppgjøret. Det er ubestridt at A AS kjøpte Baader-maskinen i 1995 fra et konkursbo, at den var ny i 1993 og at den var nærmest ubrukt da den ble kjøpt. I referatet fra møtet 4 november går ikke fram om A og Hatlevik drøftet nærmere hvilken betydning kjøpesummen på kr 184.500 hadde når dagens omsetningsverdi skulle fastslås. Det skjer ofte at ved handel med et konkursbo oppnår kjøperen gunstig pris. Om maskinen som fulgte med fiskebruket da A AS kjøpte det i 1987, heter det i Hatleviks referat: «Baader splittmaskin. Denne stod i anlegget da De kjøpte det i 1987. Maskinen var i følge Dem i bra stand. Bare rammen var opprinnelig. De antok levetiden til 20 - 25 år. Verdien ble av Dem anslått til det samme som for den nye maskinen.» Hatlevik var altså klar over at det her dreide seg om en eldre maskin, og at det ikke var innkjøpsprisen A hadde ført opp. Lagmannsretten konkluderer med at Vesta ikke har bevist at A ved i skadelistene å ha ført opp som tapt to Baader-maskiner med verdier som angitt ovenfor forsettlig har forsøkt å føre Vesta bak lyset, med tanke på å oppnå en høyere erstatning enn han hadde krav på. c) Sløyelinjer. Her slutter lagmannsretten seg til herredsrettens konklusjon med begrunnelse. d) Garnkveil og laksenøter. Også her slutter lagmannsretten seg til herredsrettens konklusjon med begrunnelse. 2. Avbruddstapet. Lagmannsretten legger i det vesentlige samme faktum til grunn som herredsretten har gjort. Videre er lagmannsretten i det vesentlige enig i den begrunnelse herredsretten har gitt for avbruddstapet. Etter bevisføringen i lagmannsretten er det ikke grunnlag for den konklusjon at forutsetningene for oppstart av ryggseiproduksjon 2 september 1996 - uten brannen - ikke var til stede. Det var ikke urealistisk av A å regne med at han kunne hatt den nødvendige del av den permitterte arbeidsstokken til stede til denne dato. Heller ikke var det urealistisk av A å forutsette at han ville ha sikret seg driftskreditt slik at oppstart av produksjonen kunne skje 2 september 1996, eventuelt noen dager senere. Produksjonen av ryggsei var forutsatt å skulle ta en måneds tid. Deretter var det planen å gå i gang med slakting av laks. Oppstart av dette siste var ikke bundet til en bestemt dato. Det oppsett for beregning av avbruddstap som A overleverte Hatlevik i møtet 16 oktober 1996, hadde han kalt «prognoser for produksjon fra og med 02.09.96». Samtidig la han fram regnskap for 1992-95 og oversikt over kjøp av salg i 1995. Hatleviks oppsett er tatt inn i herredsrettens dom på s 18. I sitt notat av 17 oktober 1996 har Hatlevik bl.a. skrevet: «Før vi kan ta stilling til Deres oppsett, må vi få kopi av seikontrakten. For øvrig tar vi opp til diskusjon avbruddet i vårt neste møte.» Neste møte ble holdt 4 november 1996, og av Hatleviks notat går fram at avbruddstapet ble drøftet, at Vesta hadde innvendinger til As tall, og at man ikke kom fram til enighet. Kjernen i herredsrettens begrunnelse, som lagmannsretten er enig i, er at beregningen av avbruddstapet vil bli sterkt skjønnspreget. At A har vært urealistisk i sine beregninger, kan i seg selv ikke betegnes som svik. Som herredsretten ser lagmannsretten det som vesentlig at det var partenes forutsetning at størrelsen på avbruddstapet skulle være gjenstand for nærmere drøftinger. A la ikke skjul på at bedriften hadde gått dårlig i den senere tid, at framtiden var usikker og at man var i forhandlinger med banker om ytterligere kreditt. Han la fram regnskaper og andre skriftlige opplysninger Vesta hadde bedt om. På denne måten gav han Vesta et grunnlag for å starte den vurdering som forsikringsvilkårenes §7.1 forutsatte. Lagmannsretten konkluderer således - som herredsretten - med at selv om A presenterte et urealistisk tapsanslag, er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at han, ved forsettlig å gi gale og ufullstendige opplysninger, mente å føre - eller skjønte at han kunne føre - Vesta bak lyset. Det foreligger således ikke bevis for svik når det gjelder avbruddstapet. 3. Bygningsskaden. Vesta har lagt vesentlig vekt på den vitneforklaring skjønnsmann Harald A. Paulsen gav under ankeforhandlingen. Paulsen forklarte seg også som vitne i herredsretten. I referatet av partenes anførsler i dommen er dette ikke nevnt. Paulsens vitneforklaring er heller ikke berørt av retten i dens begrunnelse for at A i forbindelse med bygningsskadeskjønnet ikke hadde utvist svik. Paulsen gav i sin vitneforklaring for lagmannsretten en ganske detaljert redegjørelse for hva som hadde skjedd på møtet i Jøkelfjord 26 september 1996, der brannstedet ble befart og skjønnsmennene dessuten mottok forklaring fra A. Paulsen hadde imidlertid ingen notater fra møtet til å støtte opp om det han mente å huske. Vesta gav under ankeforhandlingen heller ingen begrunnelse for at Paulsens forklaring i herredsretten ikke syntes å ha vært av særlig interesse. Av selve skjønnsdokumentet er det et stykke på veg mulig å danne seg en oppfatning av hvilke faktiske opplysninger skjønnsmennene hadde for hånden da skjønnet ble skrevet. I avsnittet der bygningenes omsetningsverdi er vurdert, heter det således: «Som grunnlag for beregningen av bygningenes omsetningsverdi umiddelbart før skaden inntraff, er det fremlagt regnskapstall for årene 1992-95. Videre har forsikringstaker gitt opplysninger om driften og andre forhold av betydning. Dette er også vurdert mot generelle forhold i og resultater i bransjen. På dette grunnlag er ansatt en sannsynlig omsetningsverdi for hele anlegget. Denne verdien er skjønnsmessig fordelt på maskiner, utstyr og de enkelte bygningsobjekter, dels etter gjenoppføringsprisene, og dels etter objektenes relative betydning i driften.» Det er først og fremst i forbindelse med det skjønnsmennene har kalt «Lagerbygning med overbygg til filethall» (i lagmannsrettens dom kalt «gammelbrygga») at Vesta mener A på svikaktig måte har gitt misvisende opplysninger i møtet 26 september 1996. Her har Vesta lagt avgjørende vekt på Paulsens forklaring om at A presenterte «gammelbrygga» som en bygning oppført i samsvar med tegninger av 1977 (utdraget s 6 og 7), og som var av sentral betydning for produksjonen på fiskebruket. Vesentlig i denne forbindelse var at kontrollverket hadde gitt pålegg om vesentlige bygningsmessige utbedringer, noe A unnlot å opplyse om. Begrunnelsen for denne unnlatelsen var ifølge Vesta å få drevet erstatningsfastsettingen i været. I skjønnet begynner beskrivelsen av «gammelbrygga» slik: «Servicebygg på foredlingsanlegget i 2 og 3 etasjer, med bebygd grunnflate på 330 m2 i 1. etg og 365 m2 i 2. etg, dels opplagt på nabobygg. Opprinnelig 3-etg del oppført ca 1950, tilbygd i 1979.» Skjønnsmennene var således klar over at det for en stor del dreide seg om en gammel bygning. I den nærmere beskrivelse er det ikke gjort rede for hvor meget av bygningen som stammet fra 1950-tallet, og hva som var oppført i 1979. I Hatleviks notat av 30 august 1996 er gjengitt opplysninger A gav til ham om «gammelbrygga» i møte samme dag. Det heter her: «Gamlebygget var et trebygg i tre etasjer, bygget en gang i 1950-årene. I bakkant av bygget var det bygget til et murbygg i en etasje (ca 4 m takhøyde). Ved siden av var det bygget et produksjonslokale, med kjørbar smalgang mellom. Mot produksjonslokalet var bygget et slakteri for laks, samt kontorbygg. Gamlebygget og produksjonslokalet er totalskadet. For øvrig mindre brannskader på øvrige bygg. Bygningene ble benyttet til fiskemottak, pakking av ferskfisk i kasser med is, flekking og salting. I 1995 ble det tatt imot ca 2 mill kg fisk. Bygningene og maskinutstyret var under overhaling, slik at det var en lengre sommerstopp i aktiviteten, med permisjon av de ansatte. - - - Vi uttrykte at vi kanskje var noe skeptiske til styrt gjennoppføring hvor det var snakk om eldre og kanskje dårlig vedlikeholdte bygninger.» Den øvrige bevisføring for lagmannsretten gir ikke holdepunkter for at de opplysninger som her er referert, var misvisende. Paulsen hevdet i sin vitneforklaring at dette dokumentet ikke var framme under skjønnet. Lagmannsretten finner det påfallende om så var tilfelle. Det får i tilfelle være Vesta som må tåle kritikk for at skjønnsmennene ikke hadde mottatt notatet. Det er videre et moment at i det senere skjønn av 15 september 1997, som gjaldt brannskadeserstatning til panthaverne, er omsetningsverdien for de brannskadde bygninger samlet satt til kr 790.000. Det er opplyst at brannskadet isanlegg var gjenoppbygd, slik at dette ikke var med i skjønnet. Det synes som om isanlegget var med i det første skjønnet. Den samlede erstatning basert på omsetningsverdi var her på kr 970.000. Forskjellen på de to skjønnsresultater er således ikke påfallende stor, noe som taler mot at A har utvist forsikringssvik. Den vesentligste ulikheten er at «gammelbrygga» i det første skjønnet er satt til kr 500.000 mot kr 100.000 i det siste, mens det øvrige er satt til en høyere verdi i det siste enn i det første skjønnet. For øvrig slutter lagmannsretten seg til herredsrettens bevisbedømmelse og videre begrunnelse når det gjelder bygningsskaden. Lagmannsrettens konklusjon blir altså at det her ikke er ført bevis for at A har gjort seg skyldig i forsikringssvik. Løsningen etter FAL §8-1 annet ledd. Når det er funnet bevist at sikrede ved skadeoppgjøret har gjort seg skyldig i svik mot selskapet, går ethvert erstatningskrav mot selskapet tapt. Det er ikke bare den del av kravet som refererer seg til den eller de poster der det foreligger svik som sikrede taper. Men dersom sikredes forhold bare er lite klanderverdig, bare angår en liten del av kravet, eller hvis det ellers foreligger særlige grunner, kan han likevel få delvis erstatning. Lagmannsretten har kommet til at når det gjelder saltfisken, har A utvist svik, mens dette ikke er tilfelle med de øvrige 5 tvistepunkter i saken. Erstatningskravet for saltfisken var på kr 40.000, noe som er en forholdsvis liten del av det samlede erstatningskrav. Som nevnt foran i dommen har Vesta foretatt samlede utbetalinger etter brannen med kr 2.666.353, utbetalinger som ikke vil bli krevd tilbake. I realiteten har A AS således mottatt delvis erstatning etter brannen. Lagmannsretten mener da det ikke er grunnlag for ytterligere utbetaling i medhold av unntaksregelen i FAL §8-1 annet ledd siste punktum. Lagmannsretten peker for øvrig på at ingen av partene har vært inne på denne bestemmelsen under ankeforhandlingen. Vesta blir etter dette frifunnet. Saksomkostninger. Siden Vesta blir frifunnet, skal saksomkostningene for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd avgjøres etter §172. For herredsretten skal også avgjørelsen skje etter §172, med grunnlag i det resultat lagmannsretten har kommet til. Saken kan i forhold til bestemmelsene om saksomkostninger ikke betraktes som dels vunnet, dels tapt ved at Vesta bare har fått medhold i sin sviksinnsigelse på ett av de seks tvistepunkter saken har gjeldt. Det synes å være fast rettspraksis for at unntaksregelen i §172 annet ledd ikke blir anvendt når sikrede taper sitt erstatningskrav på grunn av forsikringssvik. Vesta blir da tilkjent saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten. I omkostningsoppgaven for herredsretten har Vestas prosessfullmektig ført opp et salærkrav på kr 115.000 og reiseutgifter m v for seg og vitner med til sammen kr 21.900. Omkostningsoppgaven for lagmannsretten lyder på kr 105.000 i salærkrav, reiseutgifter mv. på kr 20.000 og ankegebyr på kr 12.600. Etter tvistemålsloven §176 første ledd 1. punktum skal erstatningen for saksomkostninger omfatte alle de omkostninger parten har hatt med saken «forsaavidt de efter rettens skjøn var nødvendige for at faa saken betryggende utført». Lagmannsretten legger til grunn at storparten av Vestas saksomkostninger refererer seg til de tvistepunkter der Vesta ikke har fått medhold i sine påstander om forsikringssvik fra A. Lagmannsretten legger til grunn at disse anklagene har vært en alvorlig belastning for A. Når både herredsretten og lagmannsretten er kommet til at det ikke var tilstrekkelig hold i disse anklagene, taler dette med vekt for at Vesta ikke skulle ha latt saken få det omfang den har fått. På dette grunnlag foretar lagmannsretten en skjønnsmessig reduksjon av Vestas erstatningskrav både for herredsretten og lagmannsretten. For herredsretten reduseres prosessfullmektigens salærkrav til kr 75.000 og kravet på dekning av utlegg til kr 15.000. For lagmannsretten reduseres salærkravet til kr 50.000 og kravet på dekning av utlegg til kr 10.000. Det er her lagt vekt på at både herreds-retten og lagmannsretten på 5 av de 6 tvistepunktene har kommet til samme resultat. Ankegebyret er i år på kr 15.000. Dette beløp blir erstattet fullt ut. Dommen er enstemmmig. Domsslutning: 1. Vesta Forsikring AS frifinnes. 2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler A AS til Vesta Forsikring AS henholdsvis kr 90.000 og kr 75.000 innen to uker fra forkynnelsen av dommen. Fra forfallsdato løper rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd - for tiden 12% pa - til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
