Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder klage over utleggsforretning. Den 12. januar 2000 holdt namsmannen i Tromsø utleggsforretning hos A. Forretningen var begjært av Debcon AS og Reidar Johansen in solidum. Namsmannen besluttet at det skulle foretas månedlig trekk i As trygdeytelser. Trekket skulle være «kr 500.00 pr mnd f.o.m. utbetaling for mars 2000 inntil kravet er betalt, men ikke lengre enn 24 mnd». Etter klage fra A, datert 25. januar 2000, besluttet namsmannen 1. februar 2000 at trekket skulle bortfalle. Debcon AS og Reidar Johansen klaget over namsmannens avgjørelse. Namsmannen fant ikke grunn til omgjøring av beslutningen om at trekket skulle bortfalle. Klagen ble oversendt Nord-Troms namsrett. Namsretten avsa 14. august 2000 kjennelse med slik slutning: «1. Klagen avvises ikke for Debcon AS. 2. Namsmannen i Tromsø beslutning av 01.02.00 stadfestes. 3. Debcon AS og Reidar Johansen in solidum betaler innen 14 dager fra kjennelsens forkynnelse saksomkostninger til A på kr 6 200,- sekstusentohundre 00/100 tillagt 12% rente p.a. fra forfallstidspunkt til betaling skjer.» Om saksforholdet for øvrig vises til kjennelsen. Debcon AS og Reidar Johansen har i rett tid påkjørt kjennelsen. A har tatt til motmæle. Etter anmodning fra lagmannsretten har A redegjort nærmere for familiens økonomiske situasjon, og begge parter har inngitt ytterligere prosesskrift. Debcon AS og Reidar Johansen har i hovedsak anført: Namsretten har tatt feil på en rekke punkt. Det beløp som A hevder å ha til disposisjon, er ikke tilstrekkelig til å dekke utgifter til mat og klær samt et kostbart bilhold. A har ikke plikt til å underholde sin ektefelle med en kostbar bil (Audi A6) og en enebolig med en markedsverdi på 2 millioner. A må åpenbart ha unnlatt å oppfylle sin opplysningsplikt etter tvangsfullbyrdelsesloven §5-9, jf. straffeloven §282. Han har forsettlig unnlatt å gi namsmyndighetene opplysninger, og han er strafferettslig ansvarlig, jf. domstolsloven §210. Namsretten har ignorert at A hever arbeidslønn i tillegg til sosial understøttelse. Namsretten har ikke tatt hensyn til at As ektefelle har arbeidslønn. Namsretten har sett bort fra at det er husstandens samlede inntekter som skal legges til grunn ved utlegg. Namsretten har ilagt de kjærende parter urimelige saksomkostninger. Arrangementet for ektefellens aktiva er en proformaordning, og tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 må få anvendelse. Videre må ekteskapsloven §51 få anvendelse. Det har vært vanskelig å få fremmet klagen, og namsretten synes å ha mottatt informasjon som ikke er forelagt Debcon AS og Reidar Johansen. Lagmannsretten må derfor vurdere dommeren i namsretten, jf. domstolsloven §200 og straffeloven §110. For øvrig synes motpartens prosessfullmektig å ha feilinformert namsretten med hensyn As økonomiske situasjon. Det er lagt ned slik påstand: «1. Saken henvises til fortsatt behandling hos namsmannen. 2. Saksomkostninger tilkjennes kjærende part i henhold til rettens lovlige skjønn.» A har i hovedsak anført: Siden klagen av 25. januar 2000 har det skjedd noen endringer i hans inntektsforhold, men disse er ikke av varig art med avgjørende betydning for rettens vurdering. Som ledd i yrkesmessig attføring hadde han i tiden april - september 2000 deltids- og heltidsarbeid ved Tromsø Caravan AS. Han mottok i denne tiden en brutto månedslønn på kr 12.000,-, og trygden ble redusert til kr 6.000,- pr måned. Siden 2. oktober 2000 har han vært sykmeldt, men han er uten sykepengerettigheter. Han har søkt om uføretrygd, men søknaden er ikke avgjort. Han er i en meget vanskelig økonomisk situasjon. Hans ektefelle mottar i dag netto trygdeytelser med kr 8.900,- pr. måned. I 1999 hadde hun en alminnelig inntekt på omlag kr 560.000,-, men dette skyldtes gevinst i forbindelse med salg av fast eiendom. Hun vil i fremtiden ikke ha inntekt ved utleie av eiendom. Gevinsten ble delvis nyttet til nedbetaling av gjeld. Hun eier som særeie, halvparten av en Audi varebil. Den andre halvdelen eies av hennes datter. Det er lagt ned slik påstand: «1. Nord-Troms namsretts kjennelse av 14. august 2000 stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes A for lagmannsretten med kr 4.050,- med 12% rente fra forfall.» Lagmannsretten ser slik på saken: Etter dekningsloven §2-2 jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-1 annet ledd kan kreditorene som hovedregel bare ta beslag i formuesgoder som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger. I forhold til formuesgoder som har tilhørt skyldneren, men som han har disponert over, suppleres disse bestemmelsene av regler om rettsvern og omstøtelse. Men ser man bort fra reglene om rettsvern og omstøtelse, kan kreditorene bare beslaglegge formuesgoder som reelt tilhører skyldneren. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd lyder: «Dersom saksøkte er gift eller lever i ekteskapslignende forhold, kan utlegg tas i ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registrert eller medlt som eier, er i seg selv ikke tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett.» Bestemmelsen bygger på den alminnelige erfaring at ektefeller og samboere - uten hensyn til hvem som har grunnbokshjemmel til eiendommen eller som er meldt som eier til boligselskapet - vanligvis eier felles bolig som er ervervet under samlivet, med en ideell halvpart hver. Den kan ikke oppfattes som en materiell regel om beslagsrett, men må ses som en bevisregel eller en form for legalpresumsjon, se avgjørelsen i [[Rt-1999-901]]. Det fremgår imidlertid av avgjørelsen at ektepakter må falle utenfor anvendelsesområdet for bestemmelsen. Det heter om dette i avgjørelsen: «Hvis det ikke finnes holdepunkter for annet, må en ektepakt oppfattes som et uttrykk for hva ektefellene har fastsatt om eierforholdet dem imellom. Dersom det foreligger en ektepakt, og denne har fått rettsvern, må den respekteres av ektefellenes kreditorer, så fremt det ikke finnes holdepunkter for at ektepakten ikke er reelt ment.» I den foreliggende sak har A og hans ektefelle, B, opprettet en ektepakt hvor den felles bolig, Krokveien 22 i Tromsø, med innbo og løsøre skal være hennes særeie. Eiendommen har betegnelsen gnr 17 bnr 1450 i Tromsø. Ektepakten som er datert 15. februar 1993, er tinglyst i løsøreregisteret 19. mars 1993 og i Nord Troms herredsrett 15. april 1993. Det fremgår for øvrig at den erstatter en tidligere inngått ektepakt datert 9. oktober 1985. Ektepakten har fått rettsvern og ut fra de foreliggende opplysningene er det ingen holdepunkter for at ektepakten ikke er reelt ment. Lagmannsretten ser ikke bort fra at ektepakten har hatt som formål å beskytte mot kreditorforfølgning, men dette er en vanlig begrunnelse for å opprette ektepakt. Så fremt ektepakten også er ment å gjelde i forholdet mellom partene, kan den ikke tilsidesettes som proforma. Lagmannsretten finner som namsmannen og namsretten, at A s kreditorer ikke kan ta utlegg i eiendommen gnr 17 bnr 1450 i Tromsø. Det fremgår videre av ektepakten at «motorvogn - - - - - samt andre motorvogner som måtte komme i dennes sted» skal være Bs særeie. Den nevnte motorvognen er erstattet med en Audi A6 motorvogn med kjennetegn - - - - -. B er registert som eier av motorvognen, og hennes datter, C, som medeier. Registeringen fant sted i april 2000, og lagmannsretten kan ikke se at As kreditorer kan ta utlegg i motorvognen. Debcon AS og Reidar Johansen har fremholdt at ektepakten innebar en gaveoverføring fra A til B, og at ekteskapsloven §51 gir grunnlag for deres krav om utlegg. Ekteskapsloven §51 lyder: «Har en ektefelle gitt den andre en gave, kan den som da hadde fordring på giveren, og som ikke kan få full dekning hos han eller henne for sin fordring, holde seg til den andre ektefellen for verdien av det som er overført. Dette gjelder likevel ikke hvis det bevises at giveren fortsatt var utvilsomt insolvent. Hvis det skal ytes vederlag, skal det trekkes fra ved beregningen av verdien av det som er overført. Kreditorens krav mot en godtroende gavemottaker er begrenset til den berikelsen som mottakeren har oppnådd ved gaven. Utbytte som gavemottakeren har vunnet i god tro før kravet ble gjort gjeldende ved søksmål, kan ikke kreves tilbakeført. Reglene om lempning av ansvaret i lov om fordringshavernes dekningsrett §5-12 andre ledd gjelder tilsvarende.» Bestemmelsen oppstiller et personlig ansvar for mottakerektefellen under nærmere angitte vilkår. Inndrivelse av kravet forutsetter at kreditor har tvangsgrunnlag overfor mottakeren, den kan således ikke brukes under en utleggsforretning mot giveren, se avgjørelsen i [[Rt-1990-351]]. Dette innebærer at Debcon AS og Reidar Johansen eventuelt må reise egen sak mot B med krav etter ekteskapsloven §51, og at bestemmelsen ikke får anvendelse i nærværende sak. I likhet med namsmannen og namsretten legger lagmannsretten til grunn at eneste gjenstand for utlegg vil være As trygdeytelser. Rett nok har A som ledd i yrkesrettet attføring, arbeidet ved Tromsø Caravan AS noen måneder i 2000, men arbeidsforholdet er nå avsluttet. Lagmannsretten legger til grunn at han ikke oppbærer noen inntekt ved siden av trygdeytelsene. Han mottar i dag attføringspenger, og han har søkt uførepensjon. I oktober 2000 utgjorde As månedlige trygdeytelser fratrukket skatt kr 8.521,-. Bruttobeløpet var kr 10.686,-. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at ytelsene vil øke ved en eventuell uførepensjonering. Hans ektefelle, B, mottok i oktober måned trygdeytelser fratrukket skatt med kr 8.430,-. Bruttobeløpet var kr 9 603,-. Videre mottok hun privat pensjon med kr 2.007,- etter skatt. Bruttobeløpet var kr 2.500,-. I 1999 hadde hun annen inntekt av betydelig størrelse, men etter det opplyste var dette et «engangstilfelle». B har gjeld knyttet til familiens bolig. Gjelden utgjør kr 712.368,-. De månedlige utgifter til renter og avdrag utgjør kr 9.978,-. I tillegg kommer forsikring, strøm, alarm og kommunale avgifter med kr 3.770,- pr måned. Det følger av dekningsloven §2-7 at det kan tas utlegg i trygdeytelsene fratrukket skatt i den utstrekning disse overstiger hva som med rimelighet trengs til underhold av A og hans husstand. I vurderingen må det ses hen til hva som vil være rimelige og fornuftige boutgifter for A sett i lys av hans inntekt og livssituasjon. De oppgitte boutgiftene står ikke i forhold til inntektene, og boligens markedsverdi antas å være vesentlig større enn boliggjelden. Dersom A skal dekke halvparten av boutgiftene skjer det en overføring av midler fra ham til ektfellens særeie. Det vises i den forbindelse til at månedlige avdrag på boliggjelden utgjør kr 5.841,-. Med bakgrunn i lagmannsrettens kjennskap til boligmarkedet i Tromsø vil rimelige boutgifter for A ligge mellom kr 3.000,- og kr 3.500,- i måneden. Med utgangspunkt i boutgifter i denne størrelsesorden og med tillegg av utgifter til livsopphold finner lagmannsretten at det er grunnlag for et månedlig trekk i ytelsene med kr 500,- i en periode på 2 år fra dags dato. Det avsies kjennelse i samsvar med dette. Den nærmere gjennomføringen av trekket overlates til namsmannen i Tromsø. Kjæremålet har ført frem, idet lagmannsretten forstår Debcon AS og Reidar Johansen slik at de ønsker utlegg i et formuesgode tilhørende A. Debcon AS og Reidar Johansen tilkjennes i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke funnet grunnlag for å fravike hovedregelen i nevnte bestemmelse. Med det resultatet lagmannsretten har kommet til bør Debcon AS og Reidar Johansen også tilkjennes saksomkostninger for namsretten. Saksomkostningene for namsretten og lagmannsretten settes til kr 4 .00,-, som tilsvarer rettsgebyr for begge instanser. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Det tas utlegg i trygdeytelser til A, personnummer - - -, med 500 - femhundre - kroner hver måned i 2 - to - år til dekning av krav fra Debcon AS og Reidar Johansen in solidum. Gjennomføring av trekket overlates til namsmannen i Tromsø. 2. A betaler Debcon AS og Reidar Johansen in solidum saksomkostninger for lagmannsretten og namsretten med 4.200 - firetusentohundre - kroner innen 2- to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
