Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Brønnøy namsrett avsa den 17. oktober 1952 arrestbeslutning med slik slutning: «Til sikkerhet for sitt påståtte krav tillates Einar Heløy, Rødhylla i Brønnøy å holde arrest for kr. 3070,00 hos Thorbjørn Andreassen, Prinsensgt. 4 a, Bodø. Thorbjørn Andreassen kan avverge iverksettelsen av arresten eller kreve iverksettelsen opphevet av namsretten ved å stille sikkerhet for kr. 3500,00. Han kan ved henvendelse til Brønnøy Namsrett, Brønnøysund, også få berammet møte til muntlig forhandling om arrestens lovlighet.» Etter at sikkerhet var stillet, avsa namsretten den 23. s. m. beslutning med slutning: «Iverksettelsen av den arrest i m/k «Agn» tilhørende Thorbjørn Andreassen, Prinsensgt. 4 a, Bodø, som namsmannen i Brønnøy foretok 18. oktober 1952 oppheves. Skipsfører Einar Heløy, Rødhyll i Brønnøy må innen torsdag 13. november 1952 ha reist sak om det arrestkrav han har gjort gjeldende mot Thorbjørn Andreassen, Prinsensgt. 4 a, Bodø.» Den 28. januar 1953 avsa namsretten deretter kjennelse med slik slutning: «Den arrest som Einar Heløy fikk hos Thorbjørn Andreassen ved Brønnøy namsretts beslutning av 17. oktober 1952 oppheves. Den stilte sikkerhet på kr. 3500,00 frigis. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Saksforholdet fremgår av namsrettens beslutninger og kjennelse. Einar Heløy har i rett tid påkjært kjennelsen, idet han mener at det er uriktig, når namsretten har funnet at stevningen måtte være kommet inn til Bodø byrett innen utløpet av den frist namsretten hadde satt for ham til å reise sak om arrestkravet. Han hevder at dl. §146 annet ledd, har anvendelse også på denne frist. I ethvert fall mener han at stevningen må ansees for å være kommet inn til retten innen fristens utløp, da den ble innlevert til postkontoret i Trondheim 11. november Side:527 1952 og ankom ved middagstider den 13 s. m. til Bodø, hvor meldeseddel om brevets ankomst samme dag ble lagt i byrettens boks på postkontoret. Selv om stevningen skulle sendes til Bodø byrett, må saken etter hans mening også ansees innkommet til retten i og med at Brønnøy namsrett senest den 13. november 1952 mottok skriftlig underretning fra ham om at stevning var sendt byretten. Han gjør subsidiært gjeldende at det er uriktig, når namsretten har funnet at Bodø byrett skal avgjøre om oppreisning kan gis, og hevder at det er adgang til å gi oppreisning mot oversittelsen av den av namsretten satte frist. Han har begjært kjæremålet gitt oppsettende virkning, idet han hevder at hans dekningsadgang vil gå tapt, dersom Andreassen får adgang til å disponere over det deponerte beløp. Han har lagt ned slik påstand: «1. Prinsipalt: At Brønnøy namsretts kjennelse av 28. januar d. å. oppheves og at det av saksøkte Thorbjørn Andreassen deponerte beløp ikke frigis. 2. Subsidiært: At oppreisning gis for saksøkerens oversittelse av den av namsretten fastsatte frist. 3. At den ankende part tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.» Thorbjørn Andreassen har i alt vesentlig anført det samme som for namsretten. Herom vises til namsrettens kjennelse. Han har samtykket i at lagmannsretten i tilfelle den finner at det er adgang til å gi oppreisning, tar oppreisningsspørsmålet under realitetsbehandling. Han har lagt ned påstand: «1. At Brønnøy namsretts kjennelse av 28. januar 1953 stadfestes. 2. At den kjærende part tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.» Lagmannsretten bemerker: Namsretten har uriktig ment at kjæremålet har oppsettende virkning etter tl. §182 fjerde ledd. Med hjemmel i tl. §400 har lagmannsretten den 16. februar 1953 gitt kjæremålet oppsettende virkning. Lagmannsretten antar med namsretten at det etter loven kreves at stevningen må være innkommet til Bodø byrett innen utløpet av den satte frist 13. november 1952. Ved erklæringer fra Postverket er det godtgjort at stevningen i anbefalt brev ankom til Bodø med hurtigruten den 13. november 1952 kl. 13.35 og ble mottatt ved Bodø postkontor kl. 14.15 samme dag. Grunnen til at brevet ikke ble utlevert før neste dags morgen, var at verdipost til Bodø byrett blir listeført - for øvrig uten begjæring derom fra sorenskriveren - idet slik listeført post ikke blir utlevert ankomstdagen med mindre det blir forlangt. Ellers ville ifølge Postverket verdiposten blitt ekspedert i løpet av ettermiddagen mellom kl. 15.00-17.00 og meldesedler overlevert til brevavdelingen for sortering til buddistrikter og postbokser. Lagmannsretten finner Side:528 således at det er godtgjort at meldeseddel om det anbefalte brev normalt ville blitt lagt i byrettens postboks i løpet av ettermiddagen på fristens siste dag. Under disse omstendigheter antar lagmannsretten at stevningen må ansees for å være innkommet til byretten innen utløpet av søksmålsfristen. Etter dette vil Einar Heløys prinsipale påstand bli tatt til følge. Det har vært fyldestgjørende grunn for partene til å prøve saken i to instanser, idet både de faktiske og rettslige spørsmål har frembudt tvil. Saksomkostninger vil derfor ikke bli tilkjent. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Den arrest som Einar Heløy fikk hos Thorbjørn Andreassen ved Brønnøy namsretts beslutning av 17. oktober 1952 oppheves ikke, og den stilte sikkerhet kr. 3500,00 frigis ikke. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Av namsrettens kjennelse (dommerfullmektig Reidar Harkjerr): Ved Brønnøy namsretts beslutning av 17. oktober 1952 ble Einar Heløy gitt tillatelse til å holde arrest hos Thorbjørn Andreassen, Bodø, for sitt påståtte tilgodehavende hos denne, kr. 3070,00. Arresten ble iverksatt av namsmannen i Brønnøy samme dag, og arrest ble tatt i saksøktes m/k «Agn». Saksøkte stilte midlertid sikkerhet for kravet med kr. 3500,00 og etter hans begjæring ble iverksettelsen opphevet ved rettens beslutning av 23. oktober 1952. I overensstemmelse med tvangslovens §258 forlangte saksøkte at retten skulle fastsette en frist for arrestsøkeren til å reise sak om arrestkravet, og retten satte denne frist til 13. november 1952. Arrestsøkeren har ved sin prosessfullmektig tatt ut stevning til Bodø byrett. Saksøktes prosessfullmektig krever i sitt prosesskrift av 25. november 1952 den stilte sikkerhet tilbake i medhold av tvangsl. §258, 2. ledd. Saksøkte hevder at begjæringen om saksanlegg er for sent fremsatt, da stevningen kom inn til Bodø byrett først den 14. november 1952, mens fristen løp ut 13. november 1952. Saksøkte hevder videre at fristen er en prosessuell foreldelsesfrist og at det ikke kan gis oppreisning for oversittelse. Saksøkte støtter seg til Altens kommentarutgave av tvangsloven 285 og Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse i [[Rt-1938-968]]. Saksøktes prosesskrift har vært forelagt arrestsøkerens prosessfullmektig som protesterer mot saksøktes krav, da det etter arrestsøkerens mening ikke foreligger lovhjemmel for at stevningen må være kommet inn til retten innen utløpet av den satte frist. Rettens pålegg om å reise sak er et ledd i den rettsforfølgning som arrestsøkeren allerede har innledet ved sin arrestbegjæring, og det må da være tilstrekkelig at stevningen er innlevert til postvesenet innen fristens utløp - jfr. domstollovens §146 annet ledd. Side:529 Subsidiært begjærer arrestsøkeren oppreisning for oversittelse av fristen, og i motsetning til saksøkte mener han at det er anledning til å gi oppreisning i dette tilfelle. Retten har bedt partene uttale seg om hvilken domstol som eventuelt skal behandle oppreisningsspørsmålet. Saksøkte finner det utvilsomt at Bodø byrett er rette instans i dette spørsmål. Det er Bodø byrett som har saken og som prosesshandlingen - inngivelse av stevningen - skulle foretas for. Arrestsøkeren mener at når saksøkte forlanger namsrettens avgjørelse for om sikkerheten kan frigis, er det namsretten «som har saken» om dette spørsmål. Oppreisningsbegjæringen er fremkommet som følge av at saksøkte reiser saken, og er i den grad knyttet til det for namsretten innbrakte spørsmål at dettes avgjørelse vil avgjøre om oppreisning i det hele tatt blir aktuelt. Derfor må namsretten også ta standpunkt til oppreisningsbegjæringen. Arrestsøkeren påstår saksøkte tilpliktet å betale ham saksomkostninger. Retten skal bemerke: Etter de opplysninger som er innhentet finner retten det bevist at arrestsøkerens stevning først er kommet inn til Bodø byrett den 14. november 1952, eller med andre ord etter fristens utløp. Det som avgjør om stevningen likevel er kommet tidsnok, er om fristen etter tvangslovens §258 følger bestemmelsene i domstollovens §146, 2. ledd, eller om tvistemålslovens regler for saksanlegg kommer til anvendelse. Retten mener at den siste oppfatning må være den riktige. Etter domstoll. §146 annet ledd ansees en begjæring rettidig fremsatt når den er innlevert til postvesenet innen fristens utløp. Men dette gjelder bare for de lovbestemte frister. Når retten fastsetter frist for en prosesshandling, kan bestemmelsen ikke anvendes - jfr. således Altens kommentar til domsstolloven 115. Den frist retten har satt etter tvangsl. §258 er nettopp frist for en prosesshandling, nemlig frist til å reise sak om selve arrestkravets lovlighet. Saksanlegget må da skje etter de vanlige regler, og stevningen må være kommet inn til retten innen fristens utløp. Det må være uten betydning at dette ikke er uttrykkelig nevnt i beslutningen av 23. oktober 1952. Beslutningen fastsetter at arrestsøkeren «må innen torsdag 13. november 1952 ha reist sak» om arrestkravet, og det er da en selvfølge at saksanlegget må skje overensstemmende med tvistemålslovens regler, jfr. §63 §66. Da stevningen således ikke er kommet inn til retten innen fristens utløp, er fristen for saksanlegget oversittet, og etter tvangslovens §258 annet ledd må arresten oppheves og sikkerheten følgelig frigis. Subsidiært har arrestsøkeren begjært oppreisning for oversittelse av fristen. Etter dl. §156 skal oppreisningsbegjæringen avgjøres av den rett som har saken eller som prosesshandlingen skulle foretas for. Retten er enig med arrestsøkeren i at det er Brønnøy namsrett som har saken når det gjelder spørsmålet om frigivelse av arresten. Men oppreisningsspørsmålet knytter seg til den sak som anlegges for å få prøvet arrestkravets lovlighet. Denne saken er det Bodø byrett Side:530 som har, og prosesshandlingen - inngivelse av stevningen - foretas for Bodø byrett. Byretten må derfor være rette instans i dette tilfelle, og oppreisningsbegjæringen må avvises fra namsretten. Retten behøver da ikke ta standpunkt til hvorvidt det er anledning til å gi oppreisning i dette tilfelle eller ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
