Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I tvist mellom brødrene Niels Thorleif Aasly og Einar H. Aasly angående odelsløsning av eiendommen Aasly, g.nr. 36 b.nr. 4 i Sigdal, avsa Eiker, Modum og Sigdal herredsrett med domsmenn den 30. januar 1961 enstemmig dom med denne domsslutning: «1. Saksøkerens påstand om odelsløsning av Aasly, g.nr. 36 b.nr. 4 i Sigdal, tas ikke til følge. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Om saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner. Niels Thorleif Aasly har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand: «Einar H. Aasly dømmes til å utstede odelsskjøte til Niels Thorleif Aasly på eiendommen Aasly, g.nr. 36, br.nr. 4 av skyld 46 øre i Sigdal, og flytte fra og ryddiggjøre eiendommen inntil 14. april 1962 mot betaling av takstsummen, kr. 29 000, etter lovens regler, samt dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» Niels Aaslys prosessfullmektig hevder at herredsretten har tatt feil når den har funnet at Aasly, g.nr. 36, br.nr. 4 og Eftasbrenna og Kollen, g.nr. 81, br.nr. 11 og 13, utgjør en eiendom i odelslovens forstand. Dette skyldes, mener prosessfullmektigen, at herredsretten ved sin vurdering har bygget på de vedtak som er gjort av Sigdal jordstyre og Buskerud fylkeslandbruksstyre, og uttalelse av 19. november 1960 fra Landbruksdepartementet som er avgitt i anledning av disse vedtak. De vurderinger som disse myndigheter har foretatt bygger imidlertid på jordlovens §55, og kan ikke anvendes her hvor det gjelder anvendelse av odelslovens bestemmelser. De er i ethvert fall ikke bindende for retten ved avgjørelsen i saken, og det vises herom til at Landbruksdepartementet i brev av 24. mars 1961 har uttalt bl.a. følgende: «For så vidt angår den jordbruksmessige vurdering er departementet enig med fylkeslandbruksstyret og jordstyret i at en deling i dette tilfelle ikke er driftsøkonomisk forsvarlig, og det vises til den begrunnelse som er gitt av fylkeslandbruksstyret. En gjør oppmerksom på at departementet med dette ikke har tatt noen bindende realitetsavgjørelse i en eventuell delingssak vedkommende angjeldende eiendom.» Spørsmålet er om det her dreier seg om to gårder i den Side:412 forstand odelslovens §12 omhandler, og det hevder han er tilfelle. Småbruket Aasly, g.nr. 36, br.nr. 4 (nedenfor kalt Småbruket) er en selvstendig gård, og g.nr. 81, br.nr. 11 og 13 (nedenfor kalt Skogen) likeså. Til belysning av dette syn på forholdet har prosessfullmektigen gitt disse faktiske opplysninger: Småbruket, som har ca. 25 dekar innmark og ca. 27 dekar skog, ble utskilt fra prestegården i 1890 og overdradd til to prestedøtre som eiet det til 1906 uten at bruket ble bebygget. Dette år ble det solgt til Hartz som bygget de huser på bruket som står der i dag og beholdt det til 1914. Det ble da solgt til Hans P. Braaten, som er far til partene i denne sak. Denne solgte så bruket til sin sønn Einar Aasly i 1957. Angående skogen, som er på ca. 1230 dekar, hvorav 1103 dekar produktiv skog, opplyser prosessfullmektigen at denne er utskilt fra gården Ramstad, g.nr. 81, br.nr. 3, via Midtskogen, g.nr. 81, br.nr. 8, og ble kjøpt av Hans Braaten i 1925. Denne solgte så skogen til sønnen Einar i 1957 sammen med småbruket. I denne forbindelse opplyses det at det fra gården Ramstad i 1909 ble utskilt et skogareal på ca. 1400 dekar (Glesjølien) som nå eies av Borghild Juvet og Ragna Skatvedt uten tilknytning til noe gårds- eller småbruk, og at det i 1916 ble utskilt et skogareal på ca. 1300 dekar (Midtskogen), som nå eies av Kittel Dalen, heller ikke knyttet til gårds- eller småbruk. Prosessfullmektigen har endelig pekt på at de statistiske opplysninger som foreligger angående jord og skog i bygden viser at det skogareal som det her er tale om, langt overstiger det skogareal som gjennomsnittlig tilligger eiendommer av Aaslys størrelsesorden. Prosessfullmektigen mener at disse faktiske opplysninger viser at det her dreier seg om to forskjellige, selvstendige eiendommer, og hevder at det fra ankemotpartens side ikke er ført bevis for at eiendommene er gått opp i en enhet. At dette ikke er tilfelle mener han tvertimot fremgår av den omstendighet at det ikke er skjedd noen ny bebyggelse på Småbruket etter at Hans Braaten kjøpte Skogen i 1925. Bebyggelsen er den samme som i Hartz' tid bortsett fra oppførelsen av et hønsehus og noe utvidet hestehold som følge av driften av Skogen er ikke skjedd. Noen nødvendig sammenheng mellom driften av Småbruket og Skogen har det således ikke vært. Prosessfullmektigen medgir at Småbruket alene ikke kaster av seg tilstrekkelig til underhold av en familie. Dette har imidlertid ingen rettslig relevans her hvor forholdet må vurderes som etter odelslovens §12, og ikke etter jordlovens §55, slik som herredsretten synes å ha gjort. Einar H. Aasly har nedlagt slik påstand: «At herredsrettens dom stadfestes og at ankemotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett.» Einar Aaslys prosessfullmektig har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten slik som Side:413 disse er gjengitt i dennes dom. Han anfører at Småbruket er for lite til å kunne brødfø en familie, og den hjemmeskog som tilhører bruket er knapt nok til å tilfredsstille brukets eget behov. Det var for å kunne brødfø sin familie at Hans Braaten kjøpte Skogen. Han drev Småbruket og Skogen som et samlet hele, og solgte det til sin sønn Einar som én eiendom ved én kjøpekontrakt og ett skjøte. Det dreier seg etter dette om én eiendom, og den må i tilfelle løses på odel i sin helhet. Prosessfullmektigen viser for så vidt til Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1948-283]], og mener at jordlovens §55 her må få en indirekte rettslig relevans. Hensikten med denne bestemmelse er å forebygge for meget oppstykking av jord og skog, og han mener at et lignende synspunkt må gjelde også når det gjelder spørsmålet om adgangen til bare delvis løsning av en eiendom på odel. Når det gjelder vurderingen av dette spørsmål henviser han til det standpunkt landbruksmyndighetene har inntatt i nærværende tilfelle. Til den ankende parts anførsel om at det her dreier seg om et uvanlig stort skogareal i forhold til Småbrukets størrelse, anfører han at man ikke bare kan se hen til arealet. Man må også ta boniteten i betraktning, og den hevder han er dårlig. Med hensyn til odelslovens §12 anfører prosessfullmektigen at denne bestemmelse ikke får anvendelse. Den gjelder en fordeling av flere gårder under skifte, og det har ikke noe med forholdet i nærværende sak å gjøre. Under ankeforhandlingen har begge parter avgitt forklaringer. Videre er avhørt 3 vitner, som alle er nye for lagmannsretten. Som nytt dokument er fremlagt det nevnte brev fra Landbruksdepartementet av 24. mars 1961. Retten har, sammen med partene og deres prosessfullmektiger, sett på Småbruket, og det er forevist et kart som viser Skogens beliggenhet. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker: Etter de opplysninger som foreligger må retten anta at Småbruket hverken i Hans Braatens tid var, eller nå er, tilstrekkelig stort til å brødfø en familie, den være seg stor eller liten. Hans Braaten hadde stor familie - 6 sønner - og det er ikke noe som tyder på at han kjøpte Skogen i noen annen hensikt enn å skaffe seg det nødvendige underhold for seg og sin familie. Samlet kunne Småbruket og Skogen gi både hus, full beskjeftigelse og tilstrekkelig underhold for brukeren og hans familie. Etter det opplyste gjorde Braaten ikke bruk av leiet mannlig hjelp til driften, og han tok ikke selv arbeid for andre. Etter det som foreligger av opplysninger finner retten at Hans Braaten den hele tid siden 1925 drev Småbruket og Skogen som et samlet og naturlig hele, og at dette nå også er tilfelle for Einar Aaslys vedkommende. Retten må derfor erklære seg enig med ankemotparten i at det her dreier seg om én eiendom, og at det ikke er adgang for den ankende part til å etablere det opprinnelige forhold når det gjelder Småbruket, ved å løse bare Side:414 dette på odel. Retten mener å finne støtte for dette standpunkt i det syn som det er gitt uttrykk for i den nevnte høyesterettsdom i [[Rt-1948-283]] og også til det standpunkt landbruksmyndighetene har inntatt og de vitneforklaringer som er avgitt. Når det gjelder odelslovens §12 er retten enig med ankemotp art en i at denne bestemmelse ikke kommer direkte til anvendelse. Selv om man imidlertid skulle legge bestemmelsen til grunn ved vurderingen av hvorvidt det her gjelder én eller to gårder, må retten, etter det som er fremkommet, anta at paragrafens siste ledd ville hindre en slik oppdeling som løsningskravet innebærer. Herredsrettens dom vil etter dette bli å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i dens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten har retten funnet saken så vidt særegen at den ankende part vil bli fritatt for å betale saksomkostninger, jfr. tl. §180 første ledd i. f. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Av herredsrettens dom (sorenskriver Bj. Rogniien med domsmenn): Niels Thorleif Aasly har reist odelssak mot sin bror Einar H. Aasly med slik påstand: «1. Einar H. Aasly dømmes til å utstede skjøte til Niels Thorleif Aasly på eiendommen Aasly, g.nr. 36 b.nr. 4 av skyld 46 øre i Sigdal og å flytte fra og ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1961 mot betaling av takstsummen kr. 29 000. 2. Einar H. Aasly dømmes til å betale saksomkostninger.» Det ble holdt odelsovertakst 13. september 1960 med det resultat at eiendommen ble satt i kr. 34 000, derav for skogen kr. 4000. I fradrag kr. 5000 for husvære til to brødre. Løsningssummen kr. 29 000 har Niels Thorleif Aasly forevist og tilbudt med fradrag av heftelser, til rest kr. 22 876.30 under det utsatte løsningsmøtet 21. desember 1960. Saksøkte Einar H. Aasly var enig i utregningen, men ville ikke ta imot løsningssummen, idet han hevdet at det ikke var adgang til bare å inniøse eiendommen Aasly, g.nr. 36 b.nr. 4, idet denne ikke kunne skilles fra den øvrige eiendom, nemlig Eftasbrenna med Kollen, g.nr. 81 b.nr. 11 og 13. Disse eiendommer måtte betraktes som en driftsenhet, og han henviste til Buskerud fylkeslandbruksstyres uttalelse herom av 14. desember 1960. Vedtaket er truffet under henvisning til jordlovens §55. Einar H. Aasly har gjort gjeldende at jordlovens §55 ikke kan hindre odelsiøsning, og spørsmålet om landbruksmyndighetene med hjemmel i jordlovens §55 vil nekte gjennomføringen av odelsløsningen kan ikke få noen innflytelse på odelssaken. Han har dessuten ikke erkjent at gårdseiendommen Aasly og Side:415 skogeiendommen Eftasbrenna med Kollen, som ligger langt unna, kan betegnes som en bruksenhet i relasjon til odelsloven, således at han skal ha tapt løsningsrett for den ene eiendommen hvis han ikke gjør gjeldende løsningsrett for den annen. Eiendommen Aasly består av ca. 25 dekar innmark og ca. 30 dekar skog og ble opprinnelig i 1914 kjøpt av partenes far og drevet av ham inntil han i 1925 kjøpte til Eftasbrenna som er utskilt fra en helt annen gård. Skogen er på ca. 1100 dekar. Han solgte gården og skogen til sin yngste sønn i 1957 og døde kort tid etter. Saksøkte har gjort gjeldende at da saksøkeren ikke har villet overta skogen kan han heller ikke overta resten av eiendommen, da den må ansees som en bruksenhet. Aasly er jordbruksmessig sett et småbruk og kan neppe gi levebrød for en familie når skogen faller fra, og på den annen side vil skogen som gjenværende eiendom uten jord og bebyggelse bli sterkt redusert i verdi, blant annet ved at den ikke kan holde brukshester til skogsdriften. Saksøkeren har derfor tapt sin odelsrett. Saksøkte har vist til Buskerud fylkeslandbruksstyres vedtak av 14. desember 1960, som med hjemmel av jordlovens §55 har nektet å gi sitt samtykke til at eiendommene skilles fordi de utgjør en driftsenhet. Hvis saksøkte skulle få adgang til å løse jordeiendommen, ville det bli å handle i strid med en administrativ forføyning, og eiendommene måtte atter bli å sammenføye, enten på den måten at det ble etablert et sameie mellom de to parter, noe som saksøkte under ingen omstendighet kan gå med på, eller Aasly måtte bli å ekspropriere etter reglene i jordloven. Saksøkte har vist til Voss' kommentarutgave til odelsretten, 7. utgave 1957 129 og høyesterettsdom i [[Rt-1948-283]] som fastslår at en odelssøker har rett, men også plikt til å odelsløse den hele eiendom, ikke bare en del av denne når eiendommen er en bruksenhet. Han har påstått: «1. At saksøkerens påstand om odelsløsning av Aasly g.nr. 36 b.nr. 4 i Sigdal ikke tas til følge. 2. At saksøkeren tilpliktes å betale saksøkte saksomkostninger.» Under hovedforhandlingen har begge de to parter avgitt forklaring, og dessuten er dokumentert og referert overtaksten og Landbruksdepartementets brev av 19. november 1960 og fylkeslandbruksstyrets vedtak av 14. desember 1960. Departementets brev er sålydende: «En antar at bestemmelsen i jordlovens §55 ikke er til hinder for at Niels Thorleif Aasly ved odelsløsningssak erverver eiendomsretten til g.nr. 36 b.nr. 4 forutsatt at han i saken får medhold i at han etter odelsloven har adgang til å løse denne eiendom særskilt. Fylkeslandbruksstyret kan således ikke nekte løsning av g.nr. 36 b.nr. 4. Fylkeslandbruksstyret vil derimot i medhold av jordlovens §55 kunne nekte at g.nr. 36 b.nr. 4 fraskilles de øvrige to eiendommer driftsmessig, hvilket vil medføre at det etableres et tvungent driftsfellesskap mellom eierne av g.nr. 36 b.nr. 4 og g.nr. 81 b.nr. 11 og 13.» Fylkeslandbruksstyret har i sitt vedtak av 14. desember 1960 blant annet uttalt: «Saken er forelagt Sigdal jordstyre som har gjort følgende enstemmige vedtak: «Sigdal jordstyre er av den oppfatning at deling av disse Side:416 eiendommer ikke er driftsøkonomisk forsvarlig. De danner en helhet som det ikke høver å dele opp. Jordstyret er videre av den oppfatning at eiendommene sammen vil gi levevei for en familie.» Enstemmig vedtak: Fylkeslandbruksstyrets avgjørelse av delingsspørsmålet skjer under forutsetning av at odelsloven gir adgang til å løse bare Aasly, g.nr. 36 b.nr. 4. Dette odelsrettslige spørmål sorterer under domstolene. Fylkeslandbruksstyret antar at det ikke med hjemmel i jordlovens §55 kan hindre odelsløsning av Aasly, mens det derimot med hjemmel i samme lovbestemmelse kan nekte at Aasly driftsmessig sett skilles fra de to andre eiendommer - Eftasbrenna og Kollen. Etter fylkeslandbruksstyrets mening utgjør eiendommene Aasly - Eftasbrenna - Kollen en driftsenhet som kan betegnes et familiebruk. Samlet på en hånd og drevet under ett, skulle de kunne gi regelmessig arbeid året igjennom og rimelige inntekter til eieren. Om Aasly skulle løsrives fra enheten, ville bruket være ødelagt som selvstendig driftsøkonomisk enhet idet en ville få en boplass med litt jord og hjemmeskog på en eiers hånd og et skogareal på en annen eiers hånd, som vurdert hver for seg ikke kan betraktes som selvstendige økonomiske driftsenheter. En sådan deling er etter fylkeslandbruksstyrets mening driftsøkonomisk uforsvarlig, og styret nekter med dette at Aasly, g.nr. 36 b.nr. 4 skilles fra Eftasbrenna, g.nr. 81 b.nr. 11 og Kollen, g.nr. 81 b.nr. 13. Om hjemmelen for styrets vedtak vises til jordloven av 18. mars 1955 §55.» Retten finner at spørsmålet om de nevnte eiendommer må ansees som en driftsenhet er et faktisk og faglig spørsmål, hvor en må legge vesentlig vekt på hva de faglige myndigheter mener. Domsmennene er enstemmig av samme mening som jordstyret og fylkeslandbruksstyret og slutter seg til dettes anførsler. Det ville være uheldig for begge parter om skogen skulle bli skilt fra jordbruket, og den omstendighet at de er utskilt fra hver sin hovedeiendom, kan ikke være avgjørende når de er blitt drevet under ett helt siden 1925. Rettens formann mener at spørsmålet er tvilsomt, men da alle de nevnte sakkyndige, deriblant domsmennene, er enstemmige om at odelsgodset må ansees som en driftsenhet, bør det ikke være adgang til ved odelsløsning å skille de forskjellige deler fra hverandre, men bør fortsatt drives under ett. Forholdene er noenlunde likeartet med de som forelå i den siterte høyesterettsdom fra 1948, Rt. side 283. Det var der spørsmål om odelsmannen kunne løse to av tre bruksnummer som lå inntil hverandre og var drevet i fellesskap i 20 år. Det ble uttalt at eiendommen var en enhet uten hensyn til at den besto av flere bruksnummer og uten hensyn til at disse ikke er sammenhengende i matrikkelen. Forskjellen er at det i vårt tilfelle er en skog som er kjøpt til og at den ikke grenser umiddelbart til den øvrige eiendom. Det er imidlertid ofte tilfelle at skogen ligger for seg, ofte langt fra resten av eiendommen og spiller vel ingen rolle driftsmessig sett. Hovedsaken er at driften i skogen utfyller den øvrige drift av eiendommen, slik at arbeidet i skogen kan foregå på en tid da det er lite å gjøre på jordeiendommen, og at denne kan gi mulighet for å holde hest og underhold av familien. Side:417 Etter dette er retten enstemmig kommet til det resultat at Niels Thorleif Aasly ikke har adgang til å løse eiendommen Aasly alene, og saksøktes påstand må bli å ta til følge, idet dog retten finner at hver part bør bære sine omkostninger, fordi saken har vært tvilsom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
