Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I 1925 ble eiendommen «Abrahamsrud» gnr. 256 bnr. 16 i Gran fradelt en parsell «Solstua» gnr. 256 bnr. 31. Hovedbølet «Abrahamsrud» ble solgt. Selgeren som ble sittende igjen med «Solstua», forbeholdt seg i skjøtet slik vegrett over «Abrahamsrud». «Det bemerkes at undertegnede sælger har ret til at benytte den nuværende vei over gno. 256 bno. 16 op til sin gjenværende eiendom «Solstua»». I 1930-årene fikk «Solstua» annen vegforbindelse, over eiendommen «Elsrud» gnr. 256 bnr. 20. Omkring 1940 ble en del av den opprinnelige veg over «Abrahamsrud» pløyd opp. Det gjelder den del av vegen som ligger nærmest «Solstua». Vegen har siden ikke vært brukt fra «Solstua»s side. De nåværende eiere av «Solstua», Marit og Arne Lilleng, har gått til søksmål mot Petter Bjerkan, den nåværende eier av «Abrahamsrud», for å få fastslått at vegretten fortsatt består. Petter Bjerkan har for herredsretten gjort gjeldende at vegretten er falt bort av følgende grunner: 1) ved at vegretten måtte anses som rent personlig rett for selgeren, den daværende eier av «Solstua», 2) etter ulovfestede passivitetsregler ved at eierne av «Solstua» ikke protesterte mot at den opprinnelige vegtrasé ble pløyd og dyrket opp, 3) ved mothevd, idet den tjenende eiendom har vært brukt i strid med vegretten i mer enn hevdstid. Hadeland og Land herredsrett avsa 12. mai 1977 dom med slik domsslutning: «1. Eieren av «Solstua», gnr. 256 bnr. 31 i Gran kjennes berettiget til å bruke gammel vegtrace over eiendommen «Abrahamsrud», gnr. 256 bnr. 16 i Gran. 2. Saksomkostninger ilegges ikke.» Når det gjaldt bortfall ved mothevd, fant herredsretten at lovens Side:258 vilkår var oppfylt når det gjaldt bruken og brukstiden, men ikke når det gjaldt kravet til aktsom god tro. Om saksforholdet vises ellers til herredsrettens domsgrunner. Petter Bjerkan v/verge Anne Karin Bjerkan har ved h.r.advokat Gunnar Rohr Torp i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: «1. Petter Bjerkan frifinnes. 2. Marit og Arne Lilleng dømmes til å betale saksomkostninger til Petter Bjerkan for herredsrett og lagmannsrett.» Marit og Arne Lilleng har ved advokat Ingebjørg Roll-Matthiesen tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: «1. Hadeland og Land herredsretts dom pkt. 1 stadfestes. 2. Petter Bjerkan v/verge Anne Karin Bjerkan dømmes til å betale til Marit og Arne Lilleng sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» Den ankende part, Petter Bjerkan, født xx.xx.1958, er mindreårig og har under ankeforhandlingen vært representert av sin verge, moren Anne Karin Bjerkan. Petter Bjerkan har ikke personlig møtt for lagmannsretten. Under ankeforhandlingen har den ankende parts verge avgitt forklaring som partsrepresentant. Begge ankemotparter har avgitt forklaringer. Vitner er ikke ført. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Retten har foretatt befaring av eiendommen. Saken står i faktisk henseende stort sett i samme stilling som for herredsretten. Om eier- og bruksforhold i det aktuelle tidsrom foreligger det likevel for lagmannsretten mer fyldige opplysninger. Dette har interesse som bakgrunn for vurderingen av hevdsspørsmålet og eventuelt også passivitetsspørsmålet. Lagmannsretten skal derfor innledningsvis nærmere redegjøre for forholdet så langt det er uomtvistet. I 1918 ble eiendommen «Abrahamsrud» gnr. 256 bnr. 16 i Gran solgt av den daværende eier, Peter P. Abrahamsrud, til direktør Carl Olaf Lie. Denne lot i årene 1918-20 oppføre en stor tømmerstue med høy standard på det område som omfattes av den senere fradelte parsell «Solstua». Materialene ble fraktet over den veg som er omtalt i det senere skjøte av 1925. Direktør Lie og hans hustru brukte eiendommen som landsted med stor selskapelighet. Jordvegen med gårdsbebyggelse ble forpaktet bort til den tidligere eier, Peter P. Abrahamsrud. Etter at fru Lie ble enke, lot hun som nevnt fradele parsellen «Solstua» (med tømmerstuen) som hun beholdt, da hun i 1925 solgte hovedbølet «Abrahamsrud» til Peter P. Abrahamsrud. (Partene er enige om at dette må ha skjedd i 1925, ikke i 1926 som anført i herredsrettens dom.) Petter P. Abrahamsrud var fortsatt eier av «Abrahamsrud» da veien til «Solstua» ble pløyd opp omkring 1940. Han døde i 1964. Sønnen Kristian overtok eiendommen i 1952. Han giftet seg i 1958 med Anne Karin Bjerkan og fikk med henne sønnen Petter som er den ankende part i saken her. Ektefellene er senere blitt skilt. Hustruen flyttet fra gården etter at hun hadde bodd der i ca. 4 år, og tok med seg sønnen Petter. Kristian døde i 1967 og sønnen Petter fikk skifteskjøte Side:259 på eiendommen i 1968. Eiendommen har vært bortforpaktet siden midten av 1960-årene - først under Kristians siste leveår og senere under hele Petters eiertid. Eiendommen «Solstua» ble i 1928 overdratt til h.r.advokat Per Rygh som fortsatt var eier da veien over «Abrahamsrud» ble pløyd opp omkring 1940. Per Rygh døde i 1941. Han etterlot seg hustru, men ikke barn. Fru Rygh fortsatte å bruke «Solstua» etter mannens død i korte perioder om sommeren. Hun var der en liten tur så sent som i 1958 i en alder av omkring 80 år. Hun døde i begynnelsen (første halvpart) av 1960-årene. Eiendommen er etter fru Ryghs død gått inn som del av høyesterettsadvokat Per Ryghs legat ved Universitetet i Oslo og på denne måte kommet under forvaltning av Universitetet. Partene har ikke kunnet gi nærmere opplysninger om bruken fram til 1974, men antar at eiendommen har stått ubrukt det meste av tiden etter fru Ryghs død. Det opplyses at eiendommen ble avertert til salgs flere ganger i begynnelsen av 1970-årene. I 1974 ble eiendommen så overdratt til ankemotpartene, Marit og Arne Lilleng. I 1930 kjøpte h.r.advokat Rygh en parsell «Vegstykket» gnr. 256 bnr. 34 og sikret seg samtidig ved kjøpet rett til veg over eiendommen «Elsrud» gnr. 256 bnr. 20. Han lot senere anlegge veg på denne strekning. Den nye veg ble visstnok ikke ferdig før i 1935. Partene har antatt at bruken av den gamle veg falt bort fra dette tidspunkt. Den ankende part, Petter Bjerkan, gjør som for herredsretten gjeldende at vegretten er bortfalt ved mothevd og eventuelt ved passivitet. Derimot opprettholdes ikke anførselen om at vegretten må anses som en rent personlig rett for selgeren fru Lie. En annen sak er at det ved vurderingen av de subjektive vilkår for mothevd må tas i betraktning at eieren av «Abrahamsrud» kan ha oppfattet forholdet slik. H.r.advokat Per Rygh som kjøpte «Solstua» i 1928, hadde bil og var derfor interessert i å få bilveg frem til eiendommen. Den gamle veg over «Abrahamsrud» var nærmest å regne for sti og ikke brukbar som bilveg. Rygh kjøpte derfor i 1930 parsellen «Veistykket» og vegrett over «Elsrud» og satte i gang anlegget av den nye veg. Man kan spørre hvorfor ikke Rygh i stedet bygget ut den gamle veg over «Abrahamsrud». Det vet man ikke noe sikkert om. Det er mulig at Rygh var av den oppfatning at han overhodet ikke hadde rett til å bruke denne veg fordi vegretten ble ansett som en personlig rett for den tidligere eier, fru Lie. En annen mulighet er at han mente at vegretten ikke ga rett til bilkjøring, eventuelt at han ikke hadde rett til å utvide eller utbygge vegen. Det er også mulig at han valgte en annen løsning av ren hensynsfullhet overfor Abrahamsrud som eventuelt ikke ønsket biltrafikk over vegen som gikk over hans tun. Vi vet heller ikke noe sikkert om Abrahamsruds oppfatning på denne tid. Oppdyrking av vegtraséen fra omkring 1940 er klart i strid med vegretten og har pågått i langt mer enn vanlig hevdstid. Bruksvilkåret for mothevd er dermed oppfylt. Tvil knytter seg i tilfelle til de subjektive vilkår: Har eieren av «Abrahamsrud» ansett vegretten som bortfalt og har han i tilfelle vist tilstrekkelig aktsomhet i så henseende? Det Side:260 er mulig at den daværende eier, Peter P. Abrahamsrud, mente at det var tale om en rent personlig rett for fru Lie og at Rygh derfor overhodet ikke hadde noen vegrett. At Rygh med det første gikk i gang med å skaffe seg annen vegforbindelse, kunne av Abrahamsrud oppfattes som en bekreftelse på at Rygh var av samme oppfatning. Etter at anlegget av den nye veg var ferdig omkring midten av 1930-årene, må det antas at den gamle veg (sti) gikk ut av bruk. Dette måtte etter som tiden gikk, styrke oppfatningen om at retten var falt bort. Da vegtraséen første gang ble pløyd opp omkring 1940, hadde således vegen ikke vært brukt på flere år fra «Solstua»s side. Abrahamsrud har derfor trolig vært i god tro allerede fra begynnelsen av, dvs. da motbruken tok til. Men selv om dette ikke skulle være tilfelle, kan vegretten likevel være falt bort ved mothevd idet etterfølgende god tro er tilstrekkelig, jfr. Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett (1964) 589. Dersom man skulle komme til at den gode tro ikke var fullt ut til stede omkring 1940 da oppdyrkingen tok til, kan dette ha endret seg senere, slik at hevden tar til å løpe fra dette senere tidspunkt. Det kan tenkes at Abrahamsrud nok mente seg berettiget til å foreta oppdyrking, men at han anses for ikke å ha vist tilstrekkelig aktsomhet i forhold til vegretten. I så fall vil selve den omstendighet at tiden går uten at det blir protestert, etter hvert gjøre det forsvarlig og berettiget å gå ut fra at alt er i orden. Hevden må under denne forutsetning ha begynt å løpe allerede i den eldre Peters levetid. Vegretten må videre anses bortfalt ved passivitet. Eieren av «Solstua» har kjent til at det ble utøvet en rådighet (bruk) som var i strid med deres rett, men har ikke protestert mot dette. Til støtte vises til Kahrs-dommen i [[Rt-1905-235]] (referert i Brækhus/Hærem 617). Ankemotpartene, Marit og Arne Lilleng, forklarer at de ved kjøpet av «Solstua» i 1974 var klar over at vegen var borte og at de regnet med muligheten av at vegretten ikke hadde vært brukt på lang tid. De var på dette tidspunkt kjent med bestemmelsen om vegrett i skjøtet av 1925, idet Marit Lilleng før kjøpet hadde foretatt undersøkelser i grunnboken. Da ektefellene besiktiget eiendommen i forbindelse med kjøpet, fant de spor etter den gamle vegen. Sporene som begynte i nærheten av tømmerstuen, førte fram til eiendomsgrensen og viste således hvor vegen hadde kommet inn på «Abrahamsrud»s grunn. Det gikk nå et gjerde i grensen tvers over den gamle vegtrasé. På den annen side av grensen var det et oppløyd jorde som ikke viste spor av vegen. Ektefellene forklarer at de ikke søkte nærmere opplysninger om forholdet hos representanten for selgeren (legatet). Heller ikke tok de før kjøpet kontakt med eieren (eller forpakteren) av «Abrahamsrud» med sikte på å få klarlagt om vegretten fortsatt besto. Ankemotpartene gjør gjeldende at vegretten ikke er bortfalt og at den således fortsatt gjelder. Vegretten er ikke falt bort ved mothevd. De subjektive vilkår er ikke oppfylt. Det foreligger ikke aktsom god tro. Kravet til aktsom god tro er strengt, jfr. Ot.prp.nr. 30 (1965-66) 25, sp. 2 (med sitat fra Arnholm: Panteretten (3. utg., 1962) 324-326). I tiden etter opppløyningen omkring 1940 har det vært tre eiere av «Abrahamsrud». Men det er samme slekt som går igjen hele tiden. Peter P. Abrahamsrud Side:261 som kjøpte eiendommen, visste selvsagt hva som sto om vegretten i skjøtet av 1925. Det samme gjelder selvsagt også Kristian, som var eier fra 1952 og frem til sin død i 1967: Om den siste eier, Petter Bjerkan, eller hans verge (moren) har hatt kjennskap til bestemmelsen i skjøtet, blir da uten betydning. Peter P. Abrahamsrud ville ikke kunne høres med at han mente det var tale om en rent personlig rett for fru Lie. Det samme gjelder sønnen Kristian. De var utvilsomt som andre jordbrukere vel kjent med at en rett kan være reell, selv om rettighetshaveren blir betegnet som en navngitt person eller som selgeren e.l.. I dag vet man ingenting om hva som foregikk mellom Peter P. Abrahamsrud og advokat Rygh i samband med oppløyningen omkring 1940. Det er lite trolig at Rygh uttrykkelig har gitt avkall på vegretten. Dersom det hadde vært tilfelle, kunne man ventet at Rygh hadde sørget for at det ble ryddet opp i grunnboken ved å få vegretten slettet som heftelse på «Abrahamsrud». Det foreligger heller ikke noe som viser at Abrahamsrud har hatt grunn til å oppfatte Rygh eller senere fru Rygh slik at de ga avkall på vegretten. Når det fra den annen side her gjøres gjeldende at Rygh og frue ikke har protestert mot oppløyningen, er til det å si at det vet vi ikke noe sikkert om. Ankemotpartene vil etter dette hevde at Peter P. Abrahamsrud i hele sin gjenværende eiertid har vært klar over at oppdyrkningen av den gamle vegtrasé var urettmessig. Tilsvarende må gjelde sønnen Kristian, som må forutsettes å ha hatt nær kontakt med faren. Eventuelt har de vist mangel på aktsomhet. For tilfelle at man skulle komme til at det fra Ryghs side skulle foreligge en tillatelse som kan være stilltiende og eventuelt følge av at det ikke blir protestert mot bruken, vil det bli hevdet at en slik tillatelse kan trekkes tilbake. Det vil i så fall foreligge en såkalt «tålt» bruk som når som helst kan kreves bragt til opphør. En slik bruk kan ikke være grunnlag for hevd, jfr. Falkanger i Jussens Venner 1974 81 flg., særlig 102-103. Bortfall ved passivitet forutsetter at man kan klandre den passive part. Det må foretas en avveining der det ses hen til begge parters forhold og interesser. Kahrsdommen i [[Rt-1905-235]], som er påberopt fra den annen side, gir ikke støtte for bortfall i det foreliggende tilfelle, der eieren av den tjenende eiendom ikke har foretatt slike påkostninger (investeringer) at han av den grunn har rimelig krav på beskyttelse, jfr. og Brækhus-Hærem: Norsk tingsrett (1964) 618-619. Mer nærliggende er å vise til to dommer der passivitet ikke ble tillagt virkning, jfr. [[Rt-1956-271]] (rett til å ha sagbruk ved en foss hadde ikke vært brukt på nærmere 50 år), og [[Rt-1972-956]] (hytteeier hadde i 30 år fisket uten at grunneierlaget hadde grepet inn). I det foreliggende tilfelle lå forholdene på grunn av krigen mindre vel til rette for en protest fra Ryghs side. Til dette kommer at Rygh døde i 1941. For øvrig vet man intet sikkert om at Rygh og senere fru Rygh forholdt seg passive, dvs. unnlot å protestere. Lagmannsretten skal bemerke: Situasjonen for ankemotpartene, ektefellene Lilleng, er den at de kjøpte en eiendom «Solstua», som ifølge et tinglyst dokument skulle Side:262 ha en vegrett over naboeiendommen, «Abrahamsrud». De foreliggende faktiske forhold som ektefellene ved kjøpet var kjent med, pekte i retning av at vegretten var bortfalt. Ektefellene foretok ingen nærmere undersøkelser - i form av forespørsler eller på annen måte - for å bringe på det rene om retten fortsatt besto. Når det gjaldt vegretten, var således kjøpet sjansepreget: det var mulig vegretten besto, men det var også mulig at den var falt bort. Kjøperne var også klar over at den veg som nå ble brukt til eiendommen var lite tilfredsstillende - spesielt for vinterkjøring. For lagmannsretten gjelder tvisten utelukkende om vegretten er falt bort ved mothevd eller ved passivitet. Den ankende part har således ikke gjort gjeldende at det er gitt uttrykkelig avkall på vegretten. Heller ikke hevdes det å foreligge et stilltiende avkall - iallfall ikke utover det som ligger i passivitetsanførslen. Som nevnt hevdes det ikke lenger at vegretten er en rent personlig rett for fru Lie og senere er bortfalt av denne grunn. Partene er enige om å holde utenfor saken omfanget av en eventuell vegrett, herunder om retten omfatter bruk av bil. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten når det gjelder spørsmålet om vegretten er falt bort ved mothevd. Lagmannsretten finner i motsetning til herredsretten at også de subjektive vilkår for hevd må anses oppfylt. Det foreligger ikke nærmere opplysninger om hvordan Peter P. Abrahamsrud oppfattet vegretten på tiden for advokat Ryghs overtagelse av «Solstua» i 1928 eller om hans oppfatning av rettsforholdet etter at Rygh hadde skaffet seg annen vegforbindelse ved kjøpet av «Vegstykket» i 1930 og det etterfølgende veganlegg fram til midten av 1930-årene. Det foreligger heller ikke opplysninger om hva som har foregått mellom Abrahamsrud og Rygh i dette tidsrum. Det er ikke engang opplyst om det overhodet ved noen anledning har vært kontakt mellom de to om vegspørsmålet. Vurderingen av Abrahamsruds subjektive forhold blir under disse omstendigheter problematisk. Det har formodningen mot seg at Abrahamsrud skulle ha oppfattet vegretten som en rent personlig rett for fru Lie. Derimot ligger den tanke nær at Abrahamsrud i tiden for Ryghs overtagelse av «Solstua» kan ha ansett seg berettiget til å motsette seg bilkjøring på vegen. Dette kan ha vært medvirkende til at Rygh gikk inn for å skaffe seg vegforbindelse på annet hold. Iallfall kan Abrahamsrud ha oppfattet Ryghs kjøp av «Vegstykket» og anlegg av den nye veg slik at Rygh hadde akseptert eller avfunnet seg med at den gamle vegrett ikke omfattet bilkjøring og at Rygh derfor ikke var interessert i den gamle veg. Den videre utvikling kan ha styrket denne oppfatning. Dersom Rygh helt sluttet å bruke den gamle veg etter at den nye veg var ferdig i midten av 1930-årene - slik partene synes å regne med - må inntrykket av Ryghs manglende interesse i den gamle veg ha vært relativt sterkt befestet hos Abrahamsrud, da han tok til med oppløyningen av den gamle vegen omkring 1940. Abrahamsrud kan etterhvert ha oppfattet forholdet slik at vegretten var oppgitt av Rygh. Det er etter dette vel mulig at Abrahamsrud etter sin egen oppfatning handlet rettmessig da han omkring 1940 pløyet opp den gamle veg. Side:263 Det er iallfall ikke påvist at han handlet bevisst urettmessig. I mangel av holdepunkt for noe annet er formodningen for at han for så vidt var i god tro. Spørsmålet blir da om Abrahamsrud har vært tilstrekkelig aktsom. Også på dette punkt blir vurderingen vanskelig på grunn av de sparsomme opplysninger. At Rygh hadde fått ny vegforbindelse, berettiget selvsagt ikke i seg selv Abrahamsrud til å anse den gamle vegrett som oppgitt. Heller ikke den omstendighet at Rygh ikke hadde brukt den gamle veg på noen år, kunne uten videre betraktes som en oppgivelse av vegretten. Formodningen går derfor i retning av at Abrahamsrud ikke viste tilstrekkelig aktsomhet da han omkring 1940 pløyet opp den gamle veg (dog med det forbehold at Abrahamsrud kan være blitt bestyrket i sin oppfatning ved forhold som det i dag ikke er mulig å få opplyst). Spørsmålet blir da om dette senere har endret seg slik at den fortsatte bruk (oppdyrking) fra et senere tidspunkt må anses å ha foregått i aktsom god tro. Dersom advokat Rygh eller, etter hans død i 1941, fru Rygh ikke har protestert mot oppløyningen av vegen, måtte Abrahamsrud være berettiget til å se dette som en bekreftelse av at alt var i orden. Under denne forutsetning antas mothevden senest å ha begynt å løpe fra slutten av 1940-årene og vil således være fullført før saksanlegget. Det vites ikke med sikkerhet om det ble protestert eller ikke av advokat Rygh eller eventuelt fru Rygh. Men i mangel av holdepunkt for noe annet, synes det under de foreliggende omstendigheter riktigst å legge til grunn at det ikke ble protestert. Lagmannsretten finner ikke holdepunkt for ankemotpartenes anførsel om å anse oppløyningen og oppdyrkningen av den gamle vegtracé som en såkalt «tålt» bruk som ikke kan være grunnlag for hevd. Det er ikke bestridt at de øvrige vilkår for mothevd er oppfylt. Vegretten etter skjøtet av 1925 anses etter dette falt bort ved mothevd, og den ankende part vil derfor bli å frifinne. Etter dette er det ikke grunn for lagmannsretten til å ta standpunkt til den annen bortfallsgrunn - passivitet - som er anført av den ankende part. Den ankende part har vunnet ankesaken og dermed saken i sin helhet. Ankemotpartene vil etter dette bli pålagt å betale saksomkostninger både for lagmannsretten og herredsretten i medhold av tvistemålslovens §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd. Man har ikke funnet grunn til å fravike hovedprinsippet om at den tapende part skal betale saksomkostninger. Den ankende parts prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgaver for begge retter. Lagmannsretten har foretatt en justering med hensyn til ankegebyret, men legger ellers oppgavene til grunn. For lagmannsretten utgjør omkostningene - etter den nevnte justering - tilsammen kr. 5 810,-, herav kr. 810,- for utlegg. For herredsretten er omkostningene kr. 9 180,-, herav kr. 430,- for utlegg. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Petter Bjerkan frifinnes. Side:264 2. Marit og Arne Lilleng betaler til Petter Bjerkan ved verge Anne Karin Bjerkan i saksomkostninger for herredsretten 9 180,- - nitusenetthundreogåtti - kroner og i saksomkostninger for lagmannsretten 5 810,- - femtusenåttehundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Carl Henrik Eriksen): Ved stevning til retten av 27. mars 1976 har advokat Ingebjørg Roll-Matthiesen, Gran, på vegne av Marit og Arne Lilleng, Gran, reist sak mot Petter Bjerkan v/verge Anne Karin Bjerkan, Oslo, og hjelpeverge Einar Gisleberg, Gran. Sakens bakgrunn er i korthet følgende: Saksøkte Petter Bjerkan er eier av eiendommen «Abrahamsrud», gnr. 256 bnr. 16 i Gran. Saksøkerne eier eiendommen «Solstua», gnr. 256 bnr. 31 i Gran. «Solstua» ble fradelt «Abrahamsrud» i juni 1926. Eleonore Lie som da eide «Abrahamsrud» lot «Solstua» fradele hovedbølet. Fru Lie beholdt «Solstua», mens «Abrahamsrud» ble solgt til Petter P. Abrahamsrud ifølge skjøte tinglyst 10. november 1926. I skjøtet fra Eleonore Lie til Petter P. Abrahamsrud var inntatt følgende bestemmelse: «Det bemerkes at undertegnede sælger har ret til at benytte den nuværende vei over gnr. 256 bnr. 16 og til min gjenværende eiendom «Solstua» ...» Ved skjøte tinglyst 10. august 1928 fikk advokat Rygh hjemmel til «Solstua». På eiendommen er oppført et uthus og en større tømmerhytte. Hytten ble oppført i 1920. «Solstua» hadde vegforbindelse over «Abrahamsrud». Da «Solstua» bare ble brukt som sommersted frem til 1974 foregikk ferdslen med hest og kjerre og med liten intensitet. I 1930 kjøpte advokat Rygh, som da var eier av «Solstua», en parsell gnr. 256 bnr. 34 «Vegstykket». Ved dette kjøpet fikk eiendommen veg uavhengig av vegretten over «Abrahamsrud». Dette er den eneste veg «Solstua» i dag kan benytte. Vegen ligger i bratt terreng. Den opprinnelige vegtrasé over «Abrahamsrud» er i dag pløyet opp og ubrukelig til sitt formål. Dette begynte allerede ca. 1940. Om den nøyaktige tidfestelse hersker noe uenighet. Advokat Rygh døde i 1941 og eiendommen ble gitt til Universitetet i Oslo i 1964. I 1974 ble eiendommen overdratt saksøkerne som benytter den som helårsbolig. Marit og Arne Lilleng har tatt ut forliksklage mot Petter Bjerkan. Saken ble behandlet i Gran forliksråd den 5. mai 1975 uten at forlik kom istand. Stevning er innkommet til retten 31. mars 1976. Saksforberedelsen har vært skriftlig. Hovedforhandling er holdt 12. mai 1977. Under hovedforhandlingen har man hørt Marit og Arne Lillengs og hjelpeverge Einar Gislebergs partsforklaringer samt avhørt ett vitne. Åstedsbefaring er holdt. Saksøkeren har under hovedforhandlingen nedlagt slik påstand: «1. Eierne av «Solstua», gnr. 256 bnr. 31 i Gran kjennes berettiget til å bruke gammel vegtracé over eiendommen «Abrahamsrud», gnr. 256 bnr. 16 i Gran. 2. Saksøkte dømmes til å erstatte saksøkerne sakens omkostninger.» Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende: At den omhandlede vegrett er en reell servitutt som tilligger eiendommen Side:265 «Solstua». Den er tinglyst og hviler som en heftelse på «Abrahamsrud». Den er ingen personlig rettighet som daværende selger Eleonore Lie forbeholdt seg. Saksøkeren viser her til den fortolkning bruken av ordet «selger» er gitt i rettspraksis. Den kan ikke forstås slik at den kun begrenser seg til den aktuelle selger, men til fremtidige eiere av eiendommen. Saksøkeren hevder videre at rettigheten ikke har falt bort. For det første er ikke rettigheten slettet som heftelse på «Abrahamsrud». Videre har det ikke blitt inngått noen avtale om at rettigheten er falt bort. Heller ikke har det inntrådt noen endrede forhold på såvel den herskende som tjenende eiendom som skulle tilsi at retten har falt bort. Snarere tvert imot. «Solstua» som opprinnelig var et landsted er nå en helårsbolig. Saksøkeren mener at retten ikke kan være bortfalt p.g.a. passivitet. At rettighetshaveren ikke protesterte når veitracéen ble dyrket opp kan ikke tillegges vekt. Vegen ble da ikke brukt. Videre var de daværende eiere svært lite på «Solstua» og hadde således liten oversikt over hva som skjedde. Videre hevdes at det ville være anstaltmakeri å nekte oppdyrking av en veitracé som ikke ble brukt i en tid da det var mangel på mat. Påstanden om at retten skulle ha falt bort p.g.a. mothevd kan etter saksøkerens mening ikke føre frem all den stund eieren av Abrahamsrud måtte kjenne til den tinglyste heftelse og således ikke kan ha handlet i god tro da han pløyde jorda der vegtracéen gikk. Rådigheten har vart i hevdstid og likeledes har den vært utøvd i strid med rettigheten, men all den stund god tro ikke har vært til stede, kan saksøkte ikke høres. Saksøkeren har derimot vært i god tro om vegrettens eksistens fordi de ved kjøpet av «Solstua» i 1974 undersøkte grunnbøkene. Avslutningsvis fremhever saksøkeren den konkrete vurdering en står overfor. Ulempen for «Abrahamsrud» kan ikke være på langt nær så stor som fordelen for «Solstua» om vegen på nytt blir lagt der den gamle tracé går. Slik som forholdene nå er kan en i lange perioder på året ikke komme frem til eiendommen med bil, noe en i dag er avhengig av ved forskjellige anledninger. Kjøp av garasjeplass ved hovedvei kan ikke dekke behovet for kjørbar vei helt fram hele året. Saksøkte har tatt til gjenmæle og har under hovedforhandlingen nedlagt slik påstand: «1. Petter Bjerkan frifinnes. 2. Marit og Arne Lilleng dømmes til å betale saksomkostninger til Petter Bjerkan.» Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende: At den vegrett som er inntatt i skjøtet av 10. november 1926 bare er en personlig rett for Eleonore Lie. Den tilligger således ikke eiendommen «Solstua» og kan ikke påberopes av saksøkeren. Vegretten gjelder også bare den opprinnelige tracé og kan ikke utvides til bilkjøring når den bare har vært beregnet på ferdsel til fots og med hest. Under forutsetning av at servitutten er reell, viser saksøkte til advokat Ryghs antatte oppfatning av forholdet i og med kjøpet av «Vegstykket» som ga ham den nåværende vegutløsning ned til Elsrud. Han vurderte det dithen at han ingen rett til veg hadde over «Abrahamsrud» og dermed måtte skaffe seg en annen adkomst. Det vises her også til at vegen til «Abrahamsrud» ikke er lenger enn den nye veg. Videre hevder saksøkte at advokat Rygh burde ha protestert mot Side:266 oppdyrkingen av den nye vei. Det kan ikke sees at han har gjort det. Denne oppdyrkingen skjedde sannsynligvis i 30-årene. Rygh må ha kjent til dette, han besøkte jo stedet, iallfall om sommeren. Når han ikke har protestert må retten ha falt bort. Saksøkte hevder at retten har falt bort ved mothevd. Eieren av «Solstua» visste at det ble opptrådt i strid med retten fra Abrahamsruds side. Denne opptreden har nå vart i snart 50 år. Det er videre ikke handlet i smug. Det er handlet åpenlyst og i god tro. Den berettigede satt som nabo til eiendommen og protesterte ikke. Bruken har hele tiden vært den samme, dyrking av korn og poteter, og denne bruk står klart i strid med den påståtte vegrett. Vilkårene for mothevd må således alle være til stede. Til saksøkerens påstand om at de var i god tro om rettighetene tilstedeværelse ved kjøpet i 1974 da de undersøkte grunnbøkene, hevder saksøkte at den ikke kan høres fordi rettigheten bare eksisterte der og ikke i virkeligheten. Når det gjelder rimeligheten i en fortsatt eksisterende vegrett viser saksøkte til behovet for dyrkbar mark. «Abrahamsrud» er et lite bruk og trenger den jorda det har for en rimelig drift. Videre vises til at i et mangslunget land som vårt, er det ikke alle som har bilvei til døren. Saksøkeren har videre mulighet til å ekspropriere seg fram. Denne mulighet er ennu ikke benyttet. Retten skal bemerke: Det første spørsmål retten har måttet avgjøre er om vegretten falt bort i og med Eleonore Lies salg av eiendommen, eller om vegretten tilligger eiendommen som sådan. Før 10. november 1926 var det samme eier av «Solstua» og «Abrahamsrud», nemlig fru Lie. Det var således ikke nødvendig med noen tinglyst vegrett over sistnevnte eiendom. Ved fradelingen var det for fru Lie både naturlig og nødvendig å skaffe seg vegrett over «Abrahamsrud». På det tidspunkt, i 1926, var det den eneste adkomstmulighet frem til «Solstua». Behovet for veg frem til eiendommen er innlysende. Det samme må gjelde for advokat Rygh da han i 1928 kjøpte eiendommen. Det ble ikke protestert fra eierne av «Abrahamsrud» i 1928 da Rygh benyttet den veg som da var den eneste, vegen over «Abrahamsrud». Når det gjelder bruken av uttrykket «undertegnede sælger» i skjøtet av 1926, antas denne i rettspraksis ikke bare å referere seg til den konkrete person, men for vårt tilfelle, alle senere besittere av «Solstua». En anser det m.a.o. ikke å være en personlig rett for undertegnede person. Reelle hensyn taler også for at man her har med en reell servitutt å gjøre og ikke bare en personlig rett for fru Lie. Etter dette har retten funnet å legge til grunn at den omhandlede vegrett tilligger eiendommen. Det neste spørsmål retten har måttet drøfte er hvorvidt retten til veg over «Abrahamsrud» har falt bort. Det synes helt på det rene at det ikke er inngått noen avtale om at retten skal ha falt bort. Retten er tinglyst som en heftelse på «Abrahamsrud» og den er ikke slettet i grunnbøkene, noe som ville ha vært naturlig hvis retten var falt bort ved avtale. Når det gjelder bortfall ved mothevd er retten enig i at såvel bruken som tidsrommet bruken har foregått i, tilfredstiller vilkårene etter hevdsloven. Derimot er retten ikke enig i at bruken har foregått i aktsom god tro. Eierne av «Abrahamsrud» må hele tiden ha vært klar over at det hvilte en vegrett på eiendommen. Når de så dyrker opp vegtracéen til jordvei uten at det protesteres fra rettighetshavernes Side:267 side, medfører ikke det at Abrahamsruds eiere handler i god tro. Den gode tro må her som i andre tilfeller referere seg til hvilke kunnskaper man har om andres rettigheter og egne plikter, og ikke bli et spørsmål om hvordan andre reagerer når en innskrenker deres rettigheter. Vegretten over «Abrahamsrud» kan således ikke ha falt bort ved mothevd fordi eierne av denne eiendommen ikke har handlet i god tro når de dyrket opp vegtracéen. Retten finner heller ikke at retten har falt bort ved ikkebruk eller passivitet. Ikke-bruk alene er ikke nok til bortfall av en rettighet. Når det gjelder passivitetsinnsigelsen ser retten det slik at det ville være anstaltmakeri av rettighetshaveren å protestere mot en oppdyrking av vegtracéen. Den ble jo ikke brukt til ferdsel fordi man hadde fått vegutløsning ved kjøpet av «Vegstykket». Når man så fortsatte å dyrke i vegtracéen under krigen, en tid hvor brød var mangelvare, kan ikke unnlatelsen av å protestere komme rettighetshaveren til skade. Dog burde man vel for alle tilfelle ha inngått en avtale om bruk av tracéen, men unnlatelsen av dette kan ikke gi noe annet resultat. Videre må man peke på at bruken av eiendommen i lange tider synes svært sporadisk, og hovedsaklig om sommeren, en tid da det ikke bød på store vansker med å komme fram langs den nyanlagte veg. Etter Ryghs død var eiendommen enda mindre brukt, noe som styrker retten i dens oppfatning. Retten har også vurdert fordeler for «Solstua» contra ulemper for «Abrahamsrud». «Solstua» benyttes i dag som helårsbolig og har et klart behov for veg. Ved å legge denne i en trace som ikke ødelegger for meget av jordvegen på «Abrahamsrud» vil ikke skaden på denne eiendom bli stor. Etter dette blir saksøkerens påstand å ta til følge. Retten har funnet saken tvilsom og ilegger ikke saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd. En ser det m.a.o. slik at taperen hadde fyldestgjørende grunn for å anlegge sak. Dommen er enstemmig. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
