Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved stevning av 26. oktober 1977 reiste Gunvor Dalen sak mot sin yngre søsters mann Arnulf Mork med påstand om rett til å løse på odel eiendommene Rødningen med Bråteløkken, gnr. 45 bnr. 16, og Alfheim, gnr. 45 bnr. 142, begge i Øystre Slidre. Eiendommene er en driftsenhet og består av ca. 20 dekar dyrket jord og litt skog. Det hører til seter og allmenningsrett. Det er på det rene at gården er odelsjord. Arnulf Mork påsto seg frifunnet etter §21 i odelsloven av 1974. Valdres herredsrett, dommerfullmektigen med alminneligbemyndigelse og domsmenn, avsa dom i saken 27. februar 1978 med slik domsslutning: «1. Arnulf Mork frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Dommen er avsagt under dissens av rettsformannen, som kom til at det ikke vil være klart urimelig om Gunvor Dalen får løse eiendommen. Det nærmere saksforhold går fram av herredsrettens domsgrunner. Gunvor Dalen har i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Hun gjør prinsipalt gjeldende at gården ble overdratt til Mork den 1. desember 1974 ved en muntlig kjøpeavtale, slik at det var høve til å løse den på odel før den nye odelsloven trådte i kraft 1. januar 1975. Den nye loven får da ikke anvendelse. Det er på det rene at Mork har drevet gården fra høsten 1974 og partene har i kjøpekontrakten av 19. november 1975 skrevet under på at han «overtok eiendommen 01.12.1974». Det må bevises at dette er uriktig, og det er ikke bevist. Om den nye odelsloven likevel gjelder, hevdes det at §21 bare gjelder mellom søsken som har odelsrett. Det er riktignok så at det i andre relasjoner ikke får odelsrettslige konsekvenser at skjøte er utstedt til datters mann istedenfor til datteren selv, men §21 er en særbestemmelse og en nyskapning i odelsretten, og den kan ikke tolkes utvidende. Skal den få anvendelse, må spillets regler være fulgt. Det er vist til NOU 1972: 22 70 og til lovens §47 og kommentarene hos Rygg og Skarpnes 131 og 72 punkt 6. Hvis Kirsten Mork er reell eier, er nok dette avgjørende, men det hevdes at mannen er eneeier av eiendommen. Den er innbrakt i felleseiet av ham. Endelig gjør Gunvor Dalen gjeldende at det ikke vil være klart urimelig om hun får løse eiendommen, slik §21 krever. Bestemmelsen tar sikte på å hindre misbruk av odelsrett, se NOU 1972: 22 41 og 70. Det er videre vist til Lov og Rett 1978 nr. 6 243 flg. og til dommer i [[Rt-1978-268]] og 352. Gunvor Dalen er sterkt knyttet til eiendommen. Bortsett fra at hun var to år i Gjøvik i frisørlære, bodde hun på gården til i 1967, da hun var 39 år, og deltok da i Side:643 alt gårdsarbeid, inne og ute. Hun giftet seg i 1961 og fikk barn, og hun flyttet ut i 1967 fordi det ikke var plass til to familier på gården. Hun har måttet vente på å få overta gården. Hun har arbeidet som frisørdame, men det har bare vært en bigeskjeft. Mannen har også hatt tilknytning til gårdsdrift. Gunvor Dalen bestrider at hun fikk noe reelt tilbud om å overta gården før den ble solgt til Mork. Det som kan ha blitt sagt i denne retning, kan ikke tillegges rettslig vekt. Kirsten Mork, som er utdannet sykepleier, hadde vært hjemmefra siden hun ble konfirmert, da hun og mannen kom tilbake til Valdres i 1967 og fikk bo hos hennes foreldre. Mork hjalp til med gårdsdriften, særlig fra 1970, da hennes far ble syk, men de bodde gratis og de fikk av hennes foreldre gratis tomt og tømmer til et hus de bygde seg. Det er på ingen måte klart urimelig om Gunvor Dalen, som best odelsberettiget, får løse eiendommen. Det er rimeligere at gården går til henne enn til den yngre søster og hennes mann. Gunvor Dalen har lagt ned slik påstand: «1. Gunvor Dalen kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr. 45, bnr. 16 og 142 i Øystre Slidre på odel. 2. Arnulf E. Mork dømmes til å betale sakens omkostninger ved herredsretten til Gunvor Dalen og for lagmannsretten til det offentlige.» Arnulf E. Mork har tatt til motmæle. Han slutter seg i alt vesentlig til herredsrettens dom så langt retten er samstemmig og til flertallets premisser der det er dissens. Han hevder at gården ikke skiftet eier før i 1975 og at den nye odelsloven får anvendelse, jfr. lovens §79 første ledd. Det ble ikke inngått noen mtintlig kjøpeavtale i 1974, og en avtale som ikke overfører eiendomsretten er heller ikke nok, jfr. Lov og Rett 1963 97. Det var bare driften Mork overtok i 1974. Han kjøpte fór og tok over krøtterstellet. I samsvar med dette ble Guri Lund liknet for inntekt av og formue i eiendommen for 1974. Når det gjelder spørsmålet om §21 får anvendelse, viser Mork til herredsrettens domsgrunner. Ved salget var det klart meningen at ektefellene Mork skulle overta gården sammen. Ingen reflekterte over konsekvenser av å gi mannen hjemmelen i samsvar med gammel tradisjon. Mork vinner ikke odelsrett, og Kirsten og hennes barn beholder sin odelsrett, jfr. lovens §15 og §47. Selv om eiendommen var innbrakt i felleseiet av mannen alene, ville hun kunne kreve den utlagt til seg ved et eventuelt skifte. Det ville ikke bli sammenheng i reglene hvis ikke Kirsten Mork som ektefelle og odelsberettiget kunne påberope seg §21. Da ville realiteten være at «den eldre fekk drive den yngre bort». Til dette kommer at eiendommen må anses innbrakt av ektefellene i fellesskap og at Kirsten Mork derfor er medeier. Det er også grunn til å merke seg at Mork når som helst kunne avskjære enhver diskusjon på dette punkt ved å skjøte eiendommen over til sin kone. Når det skal avgjøres om løsning ville være «klårt urimeleg», bør en først og fremst se på den rettledning §21 selv gir i annet punktum. Dette passer helt på partene i saken. Herredsrettens begrunnelse er riktig, men for knapp. Det må foreligge en vesentlig interesseovervekt. Side:644 Et vesentlig moment er at Gunvor Dalen ble tilbudt eiendommen før Mork kjøpte. Mork overtok eiendommen og satset betydelig på driften ut fra at fru Dalen hadde gitt uttrykk for at hun ikke ønsket å overta den. En står altså ikke overfor det normaltilfellet at den yngre kan vente løsning. Ellers er det på det rene at Gunvor Dalen har vært lenge fraværende og har drevet yrke som frisørdame i 23 år, og at Morks har vært hjemme på gården og ubestridt er skikket til å drive den. Situasjonen er en annen enn i [[Rt-1978-268]], der odelsløseren hadde flyttet ut på grunn av familiekonflikt og ikke hadde fått noe tilbud. Arnulf Mork har lagt ned slik påstand: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Arnulf Mork tilkjennes saksomkostninger for herredsrett. 3. Gunvor Dalen dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett.» Under ankeforhandlingen har begge parter med ektefeller og dessuten 4 vitner gitt forklaring. Det er ikke framlagt andre nye dokumenter enn likningsutskrifter for Guri Lund og Arnulf Mork. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Etter bevisførselen for lagmannsretten finner retten det klart at Mork ikke ble eier av gården i 1974. Mork overtok driften av eiendommen fra 1. desember 1974, men det er ikke grunnlag for å anta at det i 1974 ble inngått skriftlig eller muntlig avtale om salg av eiendommen. Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at den nye odelsloven kommer til anvendelse, jfr. §79. Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at eiendommen er innbrakt i ektefellene Morks felleseie av begge ektefeller. I tillegg til herredsrettens begrunnelse minner en om at eiendommen kom fra Kirstens foreldre og at hun hadde odelsrett til den. For lagmannsretten er det dessuten opplyst at det i sammenheng med eiendomssalget ble utdelt arveforskudd til søstrene. Kirsten fikk nedslag i kjøpesummen med kr. 10 000,- og Gunvor fikk utbetalt det samme beløp av kjøpesummen. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at ektefellene Kirsten og Arnulf Mork eier gården sammen, og retten ser det da slik at Gunvor Dalen vil løse eiendommen fra dem begge. Hun ville i tilfelle drive sin yngre søster bort, og lagmannsretten finner at odelslovens §21 første ledd får anvendelse. Om §21 ville få anvendelse dersom Arnulf Mork var reell eneeier av eiendommen, er det etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å avgjøre. Det står igjen å avgjøre om det vil være klart urimelig om Gunvor Dalen får løse eiendommen fra Kirsten og Arnulf Mork. Lagmannsretten er her kommet til samme resultat som herredsrettens mindretall. En viser til mindretallets begrunnelse, som lagmannsretten i det vesentlige er enig i. Når det gjelder faktiske forhold, kan det tilføyes at det ikke er hevdet at Morks kom til Valdres i 1967 av hensyn til driften av gården eller for å overta den, men Mork fikk arbeid på et mekanisk verksted og de fikk bo på gården. Mork hjalp med gårdsarheidet i de 7-8 årene til han overtok driften for egen regning og deretter kjøpte gården. Etter 1970, da Birger Lund ble syk, gjorde han trolig det vesentlige av utearbeidet. Som nevnt av herredsrettens mindretall, Side:645 betalte Morks ikke husleie, og de fikk gratis tomt og tømmer til å bygge seg hus. Kirsten Mørk er utdannet sykepleier og har hatt ansettelse ved flere sykehus. Gunvor Dalen har ett,er to års lære drevet yrke som frisørdame i 23 år. Hun har for lagmannsretten opplyst at hun på frisørvirksomheten stort sett har tjent omkring kr. 3 000,- til 4 000,- i året.' Retten antar at virksomheten ikke har hatt noe stort omfang og iallfall aldri har vært noen full levevei for henne. Lagmannsretten legger videre til grunn at Gunvor Dalen kunne ha fått kjøpt gården av sin mor før Morks kjøpte den, og at hun også var klar over det. Hun kom ikke med noe tilbud, skjønt hun var klar over at moren var i ferd med å selge til Morks. Forholdet gjør det mindre rimelig at hun senere får løse eiendommen fra Morks, enn om salget til Morks var skjedd uten noe forvarsel til henne. På den andre siden har hun aldri frafalt sin odelsrett, og både hennes mor og Morks var klar over at hun hadde best odelsrett. Når det gjelder forståelsen av uttrykket «klårt urimeleg» i odelslovens §21, viser lagmannsretten også til dommer i [[Rt-1978-268]] og 352. Det er etter dommene klart at det må en betydelig overvekt til av hensyn som taler mot å tillate løsning. Lagmannsretten finner ikke at det er noen slik overvekt av hensyn som taler mot å tillate odelsløsning i dette tilfellet. Gunvor Dalen får etter dette medhold i sin anke og vinner saken. Utfallet beror imidlertid på forståelsen av en ny bestemmelse i odelsretten, og det forelå ingen høyesterettsdom i emnet da saken ble reist. Lagmannsretten finner derfor at saksomkostninger ikke bør ilegges, verken for herredsretten eller for lagmannsretten. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Gunvor Dalen har rett til å løse eiendommen gnr. 45 bnr. 16 og 142 i Øystre Slidre på odel. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Knut Ro med domsmenn): Saken gjelder spørsmålet om retten i medhold av odelslovens §21 kan og bør nekte Gunvor Dalen å løse foreldrenes odelsgård fra sin yngre søsters mann, Arnulf E. Mork. I stevning av 26. oktober 1977 anla Gunvor Dalen odelsløsningssak over eiendommene gnr. 45 bnr. 16 og bnr. 142 i Øystre Slidre mot Arnulf Mork. 1 tilsvar av 23. november 1977 tok Mork til gjenmæle, og påstår seg frifunnet under henvisning til den nye odelslovens §21. Retten har i medhold av odelslovens §64 besluttet at spørsmålet om løsningsretten skal tas opp til særskilt forhandling. Sakens bakgrunn er i korthet denne: Guri og Birger Lund kjøpte i 1929 eiendommene Rødningen m/Bråteløkken (gnr. 45 bnr. 16) og Alfheim (gnr. 45 bnr. 142) i Øystre Slidre. Eiendommene er en bruksenhet, og består av ca. 20 mål dyrket mark, noe skog, seter samt rettigheter i Øystre Slidre Statsalmenning. Det er enighet om at eiendommen er en odelsgård. Side:646 Ektefellene Lund har to barn, Gunvor Dalen og Kirsten Mork. Gunvor Dalen er eldst (49 år), og har således best odelsrett. Birger Lund døde i 1973, 83 år gammel, og Guri Lund overtok boet uskiftet. Ved kjøpekontrakt av 19.11.1975, tinglyst sammen med skjøte den 24.11.1975, overdro Guri Lund gården til Arnulf Mork for kr. 90 000,-. I kjøpekontrakten heter det blant annet «Kjøperen overtok eiendommen den 1.12.1974.» Gunvor Dalen bodde bortsett fra i to år, hjemme på gården frem til 1967. Hun er utdannet friserdame, og driver så smått med dette ved. siden av at hun er husmor. Hennes mann er malermester, og hun har tre barn. De bor i en villa på Heggenes. Kirsten Mork er 8 år yngre enn sin søster. Hun er utdannet sykepleier, og var frem til 1967 bosatt utenbygds. Hun er gift med Arnulf E. Mork, som er 39 år. Han har vokst opp på en gard, men er utdannet mekaniker. De har tre barn. I 1967 flyttet de fra Trøndelag og til Valdres. Nærmest midlertidig bosatte de seg hjemme på gården til Kirstens foreldre. Mork arbeidet først på Røn verksted, og senere ved Fjellhamar bruk. Det falt seg imidlertid slik at de ble boende på gården, og tok i stadig større grad del i arbeidet på gården. I de siste år har Mork, sammen med sin kone, drevet gården ved siden av sitt arbeide. Det er ikke enighet mellom partene om hvem av søstrene som har den sterkeste tilknytning til gården. Gunvor Dalen hevder: I. Prinsipalt at saken skal behandles etter de materiellrettslige reglene i odelsloven fra 1821. Hun hevder at Mork ble eier av gården, og at adgangen til å løse gården på odel oppsto før den nye lovens ikrafttredelse den 1.1.1975. Hun viser til at det i kjøpe kontrakten står at Mork overtok gården den 1.12.1974, og etter §79 i odelsloven av 1974, er det da den gamle lovs materiellrettslige regler som kommer til anvendelse. Den gamle odelsloven hadde ingen regel tilsvarende §21, og følgelig må hun som har best odelsrett være berettiget til å løse gården fra Arnulf Mork. II. Subsidiært at §21 i odelsloven av 1974 kun kan få anvendelse mellom odelsberettigede. Bestemmelsen kan ikke påberopes av Arnulf Mork, som bare er gift med en odelsberettiget. Hun viser til bestemmelsen i odelslovens §47 og de kommentarer til bestemmelsen som Rygg og Skarpnes har gitt på side 131. Det fremgår her at Gunvor Dalen må gå til odelsløsningssak mot Mork for at hennes odelsrett overfor ham skal være i behold. Det er bare mellom ektefellene som det ikke løper noen preskripsjonsfrist, andre odelsberettigede må reagere når gården overføres til ektefellen til en odelsberettiget. Av dette fremgår at det ikke kan foretas noen identifikasjon mellom Arnulf Mork og hans kone Kirsten Mork. Det er Arnulf Mork som har kjøpt eiendommen, og fått hjemmel i sitt navn, og odelslovens §21 kan da ikke komme til anvendelse. III. Atter subsidiært at det på ingen måte ville være klart urimelig om Gunvor Dalen drev sin yngre søster bort fra gården. Hun viser til at §21 etter sitt formål skal være en snever unntaksbestemmelse, og at man ikke må tape hovedregelen av syne. Gunvor Dalen viser særlig til advokatforeningens uttalelse som er inntatt i Ot.pr. nr. 58 for 1972-73 side 23 der det blant annet heter: «Risikoen ved den foreslåtte bestemmelse ligger i at den i praksis utvides Side:647 på et skjønnsmessig, kanskje følelsesbetont grunnlag. For å hindre dette, bør 2. setning «Omsyn kan mellom anna takast til ...» endres til «Til dømes gjeld dette dersom den eldre har vore fråverande ... osv.». Det bør også overveies innført i bestemmelsen en regel om at tvil skal gå i odelsløserens favør. - Hovedregelen må ikke tapes av syne. Dette kan uttrykkes f.eks. ved at ordet «tvillaust» settes inn foran «klårt urimeleg» i første ledd, 1. setning.» Slik Gunvor Dalen ser det, har hun den sterkeste tilknytning til gården. Hun bodde hjemme frem til 1967, bare avbrutt av to års fravær for å utdanne seg som friserdame. Hun flyttet fra gården i 1967, fordi det ikke var næringsgrunnlag på gården for to familier, og hun hadde dessuten barn å stelle for. I tiden før 1967 deltok hun i stor utstrekning i gårdsarbeidet. Hun deltok i seterdriften og onnearbeidet. Søsteren var fraværende i alle disse årene. Hun arbeidet først i en butikk på Gjøvik, og fikk senere sykepleieutdannelse med efterfølgende tjeneste som sykepleier. Det er riktig at Morks i de siste årene har gjort mye av gårdsarbeidet, selv om Gunvor Dalen også har deltatt noe. Men Morks har også fått fordeler igjen. De bodde først gratis på gården, og fikk senere gratis tomt og tømmer til huset sitt. Hun har nedlagt slik påstand: «Gunvor Dalen kjennes berettiget til å løse eiendommene gnr. 45 bnr. 16 og 142 i Øystre Slidre på odel. Gunvor Dalen tilkjennes saksomkostninger.» Arnulf Mork hevder: I. At han først ble eier av eiendommen senhøstes 1975 ved at han fikk skjøte. Det er derfor den nye odelslovens materiellrettslige regler som gjelder. Det er riktig at han overtok ansvaret for krøtterstellet i desember 1974, men det forelå ingen avtale om kjøp av gården før høsten 1975. Han presiserer at det skal mye til før en kan si at det er blitt adgang til å løse en eiendom på odel fra en som ikke har fått skjøte. Det er ikke en gang nok med en kjøpe kontrakt. Det avgjørende er om vedkommende er blitt eier. Til dette kreves både en privatrettslig bindende avtale og at han faktisk har overtatt gården. Ingen av disse vilkårene er tilstede. Han ble tilbudt gården høsten 1975, men vegret seg først da det var noen uenighet om prisen. Det var først den 19.11.1975 at de kom til enighet. Grunnen til at det i avtalen er inntatt at han overtok fra 1.12.1974, er at han fra dette tidspunkt rent faktisk hadde ansvaret for krøtterstellet og hadde for egne penger kjøpt fór. Det var da også naturlig at han fra dette tidspunkt fikk beholde utbyttet av driften. II. At i dette tilfelle i realiteten er snakk om å løse en eiendom fra en yngre søster. Selv om Arnulf Mork står som hjemmelsinnehaver, har han felleseie med sin kone, og det vil ikke være riktig om denne «glippen» skal gjøre at hun ikke er beskyttet av §21. Han mener at tilfellet går direkte inn under bestemmelsen i §21. Selv om han har hjemmel, har også hans kone vært med å bringe eiendommen inn i fellesboet. Hustruens arbeide i hjemmet har i stadig sterkere grad blitt anerkjent slik at også en hjemmeværende hustru må sies å ha vært med å bringe eiendeler inn i boet. Han viser særlig til dommer inntatt i [[Rt-1975-220]] og 1976 694. Dessuten fikk Mork kjøpt gården billigere, fordi han var svigersønn. Denne differansen mellom full pris og faktisk kjøpesum må en i alle fall si at hustruen har innbrakt. Odelslovens §15 tredje ledd sier dessuten at jord som en ektemake blir eier av, i relasjon til odelsloven skal regnes for innbrakt av begge. Arnulf Mork har ikke skutt egen kapital inn Side:648 i gården, kjøpet ble finansiert ved et lån i hans navn, men som Kirsten Mork måtte samtykke i. I alle fall mener han at odelslovens §21 kommer til anvendelse. III. At det vil være klart urimelig om han og hans kone nå må flytte fra gården. De har bodd der i 10 år, og stelt for Guri og Birger Lund. Gunvor Dalen har i de siste årene ikke gjort noe på gården. Hun er dessuten utdannet som friserdame, og hennes mann driver som malermester. De har en villa på Heggenes med 2-3 mål dyrket jord, som de ikke har holdt i hevd. Dette viser at de ikke har særlig interesse for gårdsbruk. Han mener at den egentlige hensikten med odelssaken er å sikre gården for Gunvors barn, hun og hennes mann har ikke interesse av å drive gården. Kirsten og Arnulf Mork har derimot vist stor interesse. De har nå, ved siden av annet arbeide, drevet gården. De har øket besetningen av melkekyr og gjeiter, og har kostet på gården, ved å dyrke opp jord som har ligget brakk, kjøpe nytt utstyr og bygge silo. Det vil derfor være klart urimelig om Gunvor Dalen nå etter 10 år, vil drive dem bort. Han har nedlagt slik påstand: «Arnulf Mork frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.» Det er ført tre vitner i saken, protokollasjonen fremgår av rettsboken. Retten skal bemerke: I. Overgangsbestemmelsen i odelslovens §79. Avgjørende for om den nye eller gamle odelsloven kommer til anvendelse, er jfr. §79 i den nye odelsloven, det tidspunkt da det ble anledning til å reise odelssak mot Mork. Retten kan ikke se at eiendommen har gått over til Mork før høsten 1975. Det har kommet frem at det i løpet av høsten var to møter, der lensmannen deltok for å hjelpe til å skrive kontrakt. På det første møtet ble det ikke noe av med kontraktskrivingen fordi det var en viss uoverensstemmelse om prisen. Gunvor Dalen mente at den pris det var snakk om, var for lav. På det neste møtet den 19.11. kom det til enighet, Gunvor Dalen var da ikke til stede, og prisen ble fastsatt noe lavere. Mork drev faktisk gården fra 1.12.1974. Guri Lund hadde like før sagt til ham at «nå får du overta, jeg orker ikke mer.» Etter dette kjøpte han inn fór i sitt navn, og sto for driften, nærmest som en forpakter. Men det var på dette tidspunkt ikke noe snakk om at Mork skulle kjøpe gården. Det ble det først snakk om høsten 1975. For at løsningssak skal kunne reises, kreves det at det er inngått en bindende avtale om kjøp, og at kjøperen har overtatt gården. Retten kan ikke se at Gunvor Dalen hadde adgang til å løse gården før høsten 1975, og den nye odelsloven må komme til anvendelse. II. Spørsmålet om Odelslovens §21 kan anvendes: Fra partenes side var det ikke tenkt på konsekvensen av å gi Arnulf Mork hjemmel. Det var hele tiden meningen at ektefellene Mork, som hadde felleseie, sammen skulle overta og drive gården. Rent faktisk var det Arnulf Mork som ordnet opp med avtalen og lånet. Dette ble sett på som naturlig, siden han var mann. Retten mener at det var i egenskap av svigersønn at Mork fikk kjøpt gården, og det er enighet mellom partene om at prisen nok var noe lavere enn hva man kunne ha oppnådd av andre. Det har vært alminnelig skikk og bruk på landet å la mannen få hjemmel til gården, selv om det er hustruens odelsjord. Rettspraksis etter den gamle odelsloven viser at man i disse tilfellene ikke anså gården som «ute av ættlegg» etter §9, når ektefellene hadde felleseie. Også den rettspraksis som finnes Side:649 omkring den gamle §16, viser at en har foretatt en «identifikasjon» mellom ektefellene. Dommer inntatt i [[Rt-1940-100]] og [[Rt-1946-956]] viser dette. Utviklingen har utvilsomt gått i retning av at det er mer vanlig at også en datter kan stå som hjemmelsinnehaver til et gårdsbruk. Odelsloven har dessuten foretatt en likestilling mellom kjønnene. Imidlertid viser det seg at tradisjonen og kjønnsrollemønsteret henger lenge igjen. Slik retten ser det, gir verken odelslovens §15 tredje ledd eller §47 noen veiledning i dette spørsmålet. §15 tredje ledd gjelder kun når ektefellene kjøper jord under andre omstendigheter enn de som er nevnt i første og annet ledd, for eksempel fra fremmede. Dette fremgår klart av lovens forarbeider, Rådsegn 10 side 51. Odelslovens §47 gjelder kun spørsmålet om preskripsjonsfristen mellom ektefolk. Det er intet i lovens forarbeider som tyder på at det har vært meningen å forandre på den tidligere praksis med identifikasjon mellom ektefellene. Løsningen må søkes direkte i §21, gjennom en tolkning av denne. Spørsmålet blir om man kan si at Gunvor Dalen i dette tilfelle løser gården fra en yngre søster som har overtatt gården fra sine foreldre. Et moment vil være hvem av ektefellene som kan sies å ha brakt eiendommen inn i fellesboet og således har råderetten over den. Gården er finansiert ved et lån, som bare Arnulf Mork har opptatt. Kirsten Mork har kun samtykket på pantebrevet som ektefelle. Lånesummen må nærmest sies å være innbrakt av Arnulf Mork, selv om dette egentlig er en noe formell begrunnelse. Gården kommer fra Kirstens foreldre, og det er utelukkende i egenskap av svigersønn, at Arnulf Mork har fått kjøpt gården til en noe lavere pris enn markedspris. I alle fall denne prisdifferansen må sies å være innbrakt av Kirsten Mork. På denne bakgrunn finner retten at gården er innbrakt av begge ektefellene i fellesskap. Disse formuesrettslige betraktninger trekker i retning av i dette tilfelle å foreta en identifikasjon mellom ektefellene. I alle tilfelle vil realiteten være den at Kirsten Mork vil bli drevet bort fra gården av sin søster. Det formelle - hvem som har hjemmel - kan ikke være avgjørende. Dette er i samsvar med tidligere rettspraksis, og det er intet i lovens forarbeider som tyder på at det har vært meningen å forandre på dette. Retten finner derfor at odelslovens §21 kommer til anvendelse på dette tilfellet. III. Er det klart urimelig å la Gunvor Dalen løse eiendommen fra sin søster? På dette punkt har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, domsmennene, mener at det vil være klart urimelig å drive Morks bort fra gården. De viser til at Morks nå mer eller mindre har drevet gården i 10 år, har vist interesse for gårdsbruket og investert penger i gården. Gunvor Dalen har et annet yrke, og har ikke bodd hjemme på 10 år. Morks har ved sitt arbeide på gården vist at de er skikket til å drive den. Dette har de vist i praksis, de har øket besetningen og dessuten leiet 2 bruk i tillegg. På denne bakgrunn finner flertallet at odelsløsning må nektes. Mindretallet, rettens formann, er under tvil kommet til at det ikke vil virke klart urimelig om Gunvor Dalen får løse gården på odel fra sin søster. Side:650 De første årene Morks bodde på gården greide Lunds mye av gårdsarbeidet selv, og det er først i de siste årene de har drevet gården alene. Enhver odelsløsning vil virke hardt for den som må dra fra gård og grunn. I dette tilfelle har begge søstrene utdannet seg til et annet yrke. Begge har i perioder vært fraværende fra gården, og begge har i perioder tatt sin tørn med gårdsarbeidet. Riktignok har Morks i de siste 10 år ydet en betydelig innsats, og vært en støtte for Guri og avdøde Birger Lund på deres gamle dager. Men de har også fått fordeler igjen for denne innsatsen. De bodde til å begynne med gratis på gården, og de fikk senere gratis tomt og tømmer til å bygge. Mindretallet synes nok det vil være hardt å drive Morks fra gården nå, men ikke klart urimelig. Både Kirsten og Arnulf Mork har dessuten et annet yrke. Han arbeider på Fjellhamar bruk, og familien har ikke satset alt på gårdsarbeidet. Uttalelser i forarbeidene til loven gir klart uttrykk for at det skal mye til før odelslovens hovedregel skal vike. Bakgrunnen for bestemmelsen fremgår av rådsegn 10 side 70 der det heter: «... nokre av dei hardaste åtaka mot odelsretten vore grunngjevne med at den absolutte løysingsretten for beste rettshavaren ofte fører til uheldige og urimelige resultat. Ein typisk situasjon i våre dagar er at eldste son er flytta frå heimen og har etablert seg i eit anna yrke, med an ein yngre av syskena har vorte verande heime hjå foreldra og hjelpt til med gardsdrifta. Denne situasjonen har ein truleg oftare no enn før, av di ekteskapsalderen er lågare og aldersskilnaden mellom foreldre og eldste barn er mindre. Det er naturleg at foreldra i slike høve skøyter garden til den yngre, eller - om dei ikkje gjer det - at den yngre får overta eigedomen på skifte etter foreldra. I slike og liknande tilfelle verkar det urimeleg når den eldste i kraft av odelsrett kan løyse eigedomen frå den yngre eller gjere gjeldande førerett på skifte. Paragraf 21 tek sikte på å motverke slike urimelege utslag av odelsretten.» Av forhandlingene i Stortinget fremgår det dessuten at bestemmelsen tar sikte på å av hjelpe de verste urimelighetene, og ikke tjene som en hjemmel til å gi gården til den som kan synes å være nærmest eller best fortjent. Saksordføreren i odelstinget, Jørgen Sønsterbø uttaler (forhandlingene i odelstinget 1974 nr. 103 side 798): «Eg meiner at hovudregelen må vera at den odelsrekkefølgja som blir fast sett i denne lova, skal følgjast, og at det berre må vera i reint spesielle tilfelle at desse nye reglane må nyttjast. Årsaka til at desse reglane er kome inn, er at det einskilde stader i landet har vore overdragingar som har vore heilt urimelege. Ein som har vore på garden og ikkje har hatt anna yrke, er blitt driven bort. Skal det bli ein almenn bruk av reglane her, kan det bli press på foreldra, og det kan skapa ugreie innan familien.» Representanten Lars Korvald uttaler (forhandlingene side 822): «Det er i paragrafene fastslått at den yngre her har en bedre rett hvis han har vært hjemme og hjulpet til på gården og må regnes som skikket til å drive den. Dette er i loven selvfølgelig kombinert med at den eldre da har vært fraværende i lengre tid og drevet et annet yrke som han eller hun gjennom skolegang eller praksis har utdannet seg for.» Det foreligger ennu ingen høyesterettspraksis til veiledning. Mindretallet har på denne bakgrunn under tvil kommet til at løsning ikke kan nektes. Hvis det stilles for små krav til hva som er klart urimelig, vil dette bety Side:651 en uthuling av den eldstes tradisjonelle rett. Etter dette avsies dom i henhold til flertallets syn, og Arnulf Mork frifinnes under henvisning til odelslovens §21. IV. Saksomkostningene: Spørsmålet om saksomkostninger skal avgjøres etter de vanlige regler i tvistemålsloven. Retten finner at saken har vært så tvil som at hver av partene i medhold av tvistemålslovens §172 annet ledd må bære sine omkostninger. Dommen er enstemmig på punktene I, II og IV, og det er dissens på punkt III. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
