Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Nedre Telemark skifterett avhjemlet 25. april 1990 skifteovertakst i dødsbo under privat skifte med slik slutning: «1. Eiendommen Moen gnr. 88 bnr. 6 og Håtveit skog, gnr. 91 bnr. 36, begge Sauherad, takseres ved overtakst etter odelsrettslige prinsipper, jfr. skifteloven §125 fjerde ledd, jfr. odelsloven §49, til kr. 245.000,- - kronertohundreogførtifemtusen 00/100 -. 2. I saksomkostninger betaler Torstein Fosstveit og Arnhild Røynes Side:383 - en for begge og begge for en - til Ingebjørg Aasta Bø Risti, Hallvard Andreas Kåsin, Arnhild Giskehaug og Anne Marie Langemyr kr. 29.232,25 - kronertjuenitusentohundreogtrettito 25/100,- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne takst.» Skifteovertakst var begjært av de 4 loddeiere som ble tilkjent saksomkostninger. Ved undertaksten var eiendommen verdsatt til 180.000 kroner. Overtaksten ble forlangt idet de 4 loddeiere mente verdien var satt for lavt. Det fremgår av overtaksten at meningen er at Torstein Fosstveit skal overta eiendommene. Torstein Fosstveit og Arnhild Røynes har påkjært skifterettens omkostningsavgjørelse til Agder lagmannsrett. Prinsipalt gjør de gjeldende at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. Skifteretten har i sin begrunnelse vist til tvistemålslovens §180, men henvisningen til denne bestemmelse i skiftelovens §125 fjerde ledd gjelder bare de lovbestemte utgifter og ikke andre omkostninger. For de sistnevnte omkostninger gjelder skjønnslovens §43. Det vises i denne forbindelse til avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i [[Rt-1989-369]] vedrørende det tilsvarende spørsmål for skifteundertakst. Når det gjelder de lovbestemte utgifter, må samtlige arvinger hefte solidarisk for disse etter tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §169, idet alle arvinger var interessert i å få en riktig takst på eiendommen og nedla påstand om fremme av overtaksten. Erstatning for utgiftene til juridisk bistand reguleres av skjønnslovens §43. Det naturlige ville ha vært at partene i medhold av paragrafens annet ledd bar sine egne omkostninger idet utfallet av overtaksten ikke kan sies å innebære at noen av dem har vunnet saken. Subsidiært påberopes at skifterettens begrunnelse for omkostningsavgjørelsen er mangelfull og utilstrekkelig. De kjærende parter har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Slutningen fra Nedre Telemark skifteretts skifteovertakst av 25. april 1990 pkt. 2, endres således: «De lovbestemte utgifter forbundet med skifteovertaksten dekkes av de seks loddeiere in solidum, jfr. skiftelovens §125 fjerde ledd, jfr. tvistemålslovens §180, jfr. §169 første ledd. Forøvrig bærer hver av partene sine kostnader, jfr. skiftelovens §125, jfr. skjønnslovens §43 annet ledd.» Subsidiært: Nedre Telemark skifteretts omkostningsavgjørelse ved skifteovertakst av 25. april 1990 oppheves og henvises til ny behandling. I alle tilfelle: De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet fra kjæremålspartene med kr. 3.500,-» Kjæremotpartene har i det vesentlige anført følgende: Omkostningsavgjørelsen er ikke i strid med loven. Henvisningen i skiftelovens §125 fjerde ledd til tvistemålslovens §180 er ikke begrenset til lovbestemte utgifter. I så fall ville bestemmelsen være uten innhold. Poenget med henvisningen er nettopp å hindre unødige skifteovertakster ved at rekvirenten må betale motpartens Side:384 omkostninger. Tvistemålslovens §180 gir ingen vid skjønnsadgang, og det er ikke nødvendig med noen mer utførlig begrunnelse enn den skifteretten har gitt. Det er derfor ikke anledning til å oppheve saksomkostningsavgjørelsen som mangelfullt begrunnet. Det avgjørende i saken er at verdien ble forhøyet ved overtaksten. De kjærende parter må anses å ha tapt saken, og de skal derfor pålegges å betale saksomkostninger. Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand: «1. Nedre Telemark skifteretts skifteovertaksts saksomkostningsavgjørelse stadfestes. 2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet med kr. 3.500,-.» Lagmannsretten skal bemerke: Skifteretten har begrunnet sin omkostningsavgjørelse slik: «Av skiftel. §125, fjerde ledd, 5. punktum, følger at omkostningene ved overtaksten avgjøres etter reglene i tvml. §180. I dette tilfelle har saksøkerne ikke forgjeves begjært overtakst og tvml. §180 annet ledd kommet til anvendelse.» Som det fremgår har skifteretten anvendt tvistemålslovens §180 annet ledd. Denne bestemmelse viser til de foregående bestemmelser i saksomkostningskapittelet i tvistemålsloven. Det fremgår ikke hvilke av disse bestemmelser skifteretten mener skal gjelde. Hvorvidt det er §172 eller §174 som skal anvendes vil kunne være av avgjørende betydning for sakens utfall. Omkostningsavgjørelsen er således mangelfullt begrunnet på en måte som hindrer lagmannsrettens prøvelse av lovanvendelsen, og avgjørelsen må derfor oppheves av lagmannsretten etter eget tiltak på dette grunnlag, jfr. tvistemålslovens §403 annet ledd jfr. §383 annet ledd jfr. §384 annet ledd nr. 5 og [[Rt-1969-1407]]. Videre må saken hjemvises til fortsatt behandling ved skifteretten, jfr. tvistemålslovens §403 annet ledd jfr. §386 annet ledd. Av hensyn til den fortsatte behandling ved skifteretten skal lagmannsretten bemerke: De kjærende parter hevder at henvisningen til tvistemålslovens §180 i skiftelovens §125 fjerde ledds femte punktum bare gjelder de lovbestemte utgifter og ikke partenes øvrige omkostninger. Etter deres oppfatning følger en slik fortolkning av den avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg som er inntatt i [[Rt-1989-369]]. Avgjørelsen gjelder saksomkostninger ved skifteundertakst og går ut på at bestemmelsen i skiftelovens §125 tredje ledds annet punktum om at kostnader ved skiftetaksten bæres av boet, bare gjelder lovbestemte utgifter, mens spørsmålet om erstatning for øvrige omkostninger reguleres av skjønnslovens §43 i medhold av henvisningsbestemmelsen i tredje ledds tredje punktum. Lagmannsretten er enig i at det språklig sett ikke er grunn til å forstå uttrykket «kostnader ved skiftetakst» i §125 tredje ledds annet punktum annerledes enn uttrykket «omkostningene ved overtaksten» i fjerde ledds femte punktum. Dessuten tilsier hensynet til sammenheng i bestemmelsene i skiftelovens §125 at saksomkostningsavgjørelsen når det gjelder ikke lovbundne utgifter treffes etter samme regelsett Side:385 i begge instanser, slik at utgiftene bl.a. til juridisk bistand også ved overtaksten dekkes etter skjønnslovens bestemmelser i medhold av henvisningen i fjerde ledds sjette punktum. Etter lagmannsrettens oppfatning kan de kjærende parter likevel ikke høres med sin argumentasjon om forståelsen av skiftelovens §125 fjerde ledds femte punktum. Avgjørelsen i [[Rt-1989-369]] som det i denne forbindelse vises til, gjelder rekkevidden av en bestemmelse som pålegger boet å dekke omkostningene ved undertaksten. Ved overtaksten bærer partene alle omkostninger. Det er ingen saklig grunn til at den del av partenes omkostninger som gjelder de lovbestemte utgifter skal reguleres av ett regelsett (tvistemålslovens §180) mens erstatning for øvrige utgifter bestemmes av et annet (skjønnsloven). En slik sondring har neppe vært tilsiktet av lovgiveren. Tredje og fjerde ledd i skiftelovens §125 har fått sine nåværende utforminger til forskjellig tid under revisjoner av paragrafen i henholdsvis 1973 og 1982, og av denne grunn kan det ikke legges slik vekt på ordlyden som ellers. Spørsmålet om tvistemålslovens §180 eller skjønnslovens regler skal anvendes for ikke lovbestemte utgifter ved overtakst er også av begrenset betydning. Av [[Rt-1989-369]] følger at det i tilfelle er skjønnslovens §43 som kommer til anvendelse, og denne paragraf fastsetter i første ledd at tvistemålslovens regler skal gjelde. Bestemmelsen i annet ledd vil antagelig i de færreste tilfelle medføre noen annen løsning enn hva som følger av tvistemålslovens §180, i hvert fall når det gjelder overtakst. Kjæremålet har ført frem, men på annet grunnlag enn hva som er anført fra de kjærende parter. Saken har frembudt adskillig tvil med hensyn til det spørsmål som er gjort til kjæremålsgrunn og som lagmannsretten har måttet ta stilling til av hensyn til den fortsatte behandling av saken. Lagmannsretten er derfor kommet til at hver av partene bør bære sine omkostninger for lagmannsretten i medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Skifterettens omkostningsavgjørelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling av skifteretten. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
