Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Grønlia sameie er et sameie av 15 grunneiere, som i 1979 kjøpte tomter ved Holmen i Asker. Tomtene ble utparsellert fra Årdal og Sunndal Verk. I tillegg til de enkelte boligtomtene omfattet ervervet ideelle 1/15 av de omkringliggende fellesarealer, inklusive 1/15 av en strandparsell mot Holmenbukta. Denne strandparsellen har eget gnr. og bnr. og ligger i forlengelsen av det kommunale friområde i Holmenbukta. Strandparsellen er målt opp til 307 m2 landareal. Utenfor strandparsellen er det dels sandbunn, og dels dypt, slik at det er adgang til båtfeste. Arealet ble i reguleringsplan stadfestet 22. november 1978 regulert til offentlig friområde. Asker kommunestyre besluttet 1. april 1987 i medhold av bygningsl. §35 nr. 1 å ekspropriere dette arealet. Skjønn til fastsettelse av erstatning for de inngrep som ekspropriasjonsvedtaket medførte ble begjært 14. november 1988 overfor Asker og Bærum herredsrett, som 4. september 1989 avhjemlet skjønn i saken. Underskjønnet hadde slik slutning: 1. Grønlia Vel (sameiet) tilkjennes erstatning for avståelse av gnr. 42 bnr. 239 i Asker med kr. 100,- pr. m2 landgrunn, samt kr. 600.000, - kronersekshundretusen - for avståelse av strandrett. 2. Til dekning av saksomkostninger betaler Asker kommune innen 14 - fjorten - dager kr. 40.000 - kronerførtitusen - til Grønlia Vel (sameiet). Asker kommune har i rett tid begjært overskjønn og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: «Overskjønnet fremmes.» Grønlia sameie har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand: «1. Grønlia sameie ved 15 grunneiere tilkjennes høyeste erstatning. 2. Grønlia sameie tilkjennes saksomkostninger både for den forvaltningsmessige prøvelse av ekspropriasjonsvedtakets gyldighet, underskjønnet og overskjønnet.» - - - Lagmannsretten bemerker: Strandparsellen som dette skjønn gjelder, er oppmålt til 307 m2 landgrunn. Parsellen ligger vakkert til i forlengelsen av friområdet i Side:348 Holmenbukta, og med fin utsikt over fjorden. På bakgrunn av bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at ÅSV i forbindelse med overdragelse av et større areal ved Holmenbukta til Asker kommune samt utparselleringen til de sameiere som er parter i denne saken, uttrykte ønske om at strandparsellen skulle beholdes som fellesareal for sameierne. Dette ønsket ble imidlertid ikke etterkommet av Asker kommune, som i reguleringsplan stadfestet 22. november 1978, regulerte strandparsellen til offentlig friområde. Det er ikke dokumentert noen klage eller reaksjon fra ÅSV i den anledning. Retten legger derfor til grunn at da ÅSV overdro tomter til de 15 sameierne i 1979/1980, sammen med ideelle 1/15 i blant annet strandparsellen, var denne regulert til offentlig friområde. Det må også forutsettes at ÅSV kjente til denne reguleringsplanen. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fastslå at kommunen har opptrådt rettsstridig overfor ÅSV ved dette. Krav på et slikt grunnlag måtte under enhver omstendighet være tatt opp i vanlig sivil sak. Sameierne hevder at de var i god tro idet de ikke var klar over reguleringen, og var forespeilet av ÅSV at de kunne anlegge felles båtbrygge på dette arealet. Mulige misforståelser på dette punkt må være en sak mellom ÅSV og sameierne, som også må tas opp i ordinær sivil sak og ikke i ekspropriasjonsskjønnet. Lagmannsretten legger derfor til grunn at reguleringsplanen av 22. november 1978 har regulert strandparsellen til friområde, og at anlegg av et større båtanlegg, slik sameierne hadde tenkt seg, krever omregulering. Erstatningen fastsettes etter salgsverdi, jfr. vederlagsl. §5, idet dette vil gi sameierne den høyeste erstatning. Lagmannsretten finner, som herredsretten, at erstatningen må deles i erstatning for tap av grunnen og erstatning for tap av strandretten. Verdien av strandretten representerer etter lagmannsrettens oppfatning klart den høyeste verdien. Strandretten gir mulighet for bruk av båt, båtfeste, mulighet for opplag av båt samt fiske. Som herredsretten har ikke lagmannsretten tatt tap av badeplass med i vurderingen, idet sameierene etter ekspropriasjonen kan benytte område som badeplass på linje med allmennheten. Strandparsellen er oppmålt til 307 m2 landgrunn og 630 m2 sjøgrunn ut til tometers dybde ved normal vannstand. Lagmannsretten er enig med kommunen og herredsretten i at parkprinsippet jfr. [[Rt-1977-24]] Østensjødommen, ikke kan komme til anvendelse her, idet det ikke er reguleringsplanen som har gjort strandparsellen ubebyggelig. Det er beliggenheten, størrelsen og formen på parsellen som gjør at den er ubebyggelig. Retten tar derfor utgangspunkt i råtomtverdien og er som herredsretten kommet til at den i Askerdistriktet kan settes til kr. 100 pr. m2 landgrunn. Verdien av sjøgrunnen er tatt med i dette beløp, slik at det er det landfaste areal som er oppmålt til 307 m2 som skal erstattes etter råtomtverdi. Verdien av sjøgrunnen knytter seg i denne saken først og fremst til muligheten for adkomst til sjøen ved bruk av båt, båtfeste m.v. I de skjønn de saksøkte har vist til, og der erstatning for sjøgrunn har vært gitt særskilt, har den påregnelige utnytting av området vært oppfylling av sjøgrunnen. Slik er det ikke i nærværende sak. Side:349 Strandretten erstattes særskilt. Erstatning for landgrunnen settes til kr. 100 pr. m2 . Slik strandparsellen ligger i dag, legger lagmannsretten til grunn at sameierne ville kunne plassere maksimalt 8 båter langs stranden. På bakgrunn av høringsuttalelsene i forbindelse med spørsmålet om omregulering av en del av strandparsellen, spesielt uttalelsen til fylkesmannen i Oslo og Akershus av 13. august 1990, finner lagmannsretten at det ikke er påregnelig at samtykke til omregulering til et større bryggeanlegg ville blitt gitt. Lagmannsretten antar imidlertid at det ville være påregnelig med omregulering av en del av parsellen til et mindre anlegg. Det vises til fylkesmannens uttalelse som åpner for en mindre brygge langs land. Det er tapet av muligheten for et slikt anlegg som etter lagmannsrettens mening skal erstattes. Lagmannsretten kan ikke se at en slik brygge ville gitt plass til flere båter enn det som i dag kan plasseres ut fra land med dregg og landfeste. Når det gjelder verdien av strandretten slik lagmannsretten vurderer den, tar retten utgangspunkt i de fremlagte opplysninger om båtplasser i Asker og Bærum. Disse lar seg ikke direkte sammenligne med den type båtplasser sameierne har, idet det dreier seg om båtforeninger og marinaer der det er gjort tildels betydelige investeringer. Opplysningene gir allikevel en viss veiledning om verdien av en båtplass. Vurderingene fra OPAK og eiendomsmegler Thøgersen er det også tatt hensyn til. Det er også lagt vekt på at opparbeidelse av en langsgående brygge på parsellen av en slik kvalitet som vil være påregnelig ut fra det som har vært omtalt tidligere, vil kreve investeringer i størrelsesorden kr. 50.000. Lagmannsretten har også sett hen til at 8 båtplasser fordelt på 15 sameiere vil kreve en viss organisering for å få det til å fungere. Endelig er det lagt vekt på at strandarealet ville gitt opplagsplass for et par båter. Det er tatt hensyn til at båtplass på strandparsellen har en spesiell verdi for sameierne fordi båtplassene ligger i gangavstand fra boligene, slik at sameierne slipper parkeringsutgifter og parkeringsproblemer. Erstatningen for strandretten settes etter dette til kr. 270.000. Saksomkostninger: De saksøkte har begjært overskjønn over herredsrettens omkostningsavgjørelse, der saksomkostningsbeløpet ble redusert fra kr. 67.865,60 til kr. 40.000,-. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at utgiftene i forbindelse med ekspropriasjonsvedtaket og klagesaken kan kreves dekket i skjønnssaken, jfr. oreigningsl. §15. Dette er heller ikke bestridt av kommunen. Lagmannsretten har forøvrig ikke noen bemerkninger til herredsrettens omkostningsavgjørelse og slutter seg til den begrunnelse som herredsretten har gitt for omkostningsreduksjonen. Når det gjelder saksomkostningene ved overskjønnet har advokat Pedersen fremlagt omkostningsoppgave som viser et tilgodehavende for lagmannsrettsbehandlingen på kr. 24.500, hvorav kr. 22.500 er salær. Asker kommune har ikke hatt noe å bemerke til denne omkostningsoppgaven, som blir å legge til grunn. I tillegg har advokat Pedersen krevet kr. 20.000 i salær for arbeid i forbindelse med forsøk på en minnelig ordning, og kr. 10.000 som gjelder sameiernes medgåtte tid i Side:350 forbindelse med å få til en minnelig ordning. Advokat Pihlstrøm har protestert mot saksomkostningskravet forsåvidt gjelder advokat Pedersens salærkrav og sameiernes krav på erstatning for eget arbeid i forbindelse med forhandlinger om en minnelig ordning. Asker kommune hevder at krav om saksomkostninger i forbindelse med avtaleforhandlingene ikke er hjemlet i noen avtale partene imellom, når disse forhandlingene ikke førte frem. Rett til saksomkostninger etter skjønnsprosesslovens regler er begrenset til utgifter i anledning skjønnssaken, jfr. skjl. §54. De utgifter det her kreves dekning for faller derfor utenfor skjønnssaken. Dette gjelder både advokatsalæret og sameiernes eget arbeid. Når det gjelder sameiernes eget arbeid anføres i tillegg at det gjelder begrensninger for dekning av eget arbeid i selve skjønnssaken. Det er vist til Dragsten/Vislie: Skjønnsloven 322. Advokat Pihlstrøm har senere muntlig opplyst at kommunen ikke har noe å bemerke til at en del av advokat Pedersens salær dekkes som forberedende arbeid til overskjønnsforhandlingene. Grønlia sameie har vist til at sameiet selvsagt ikke har fraskrevet seg muligheten til å kreve dekket saksomkostningene i forbindelse med forhandlingene, selv om de skulle bli resultatløse. Lagmannsretten finner på bakgrunn av partenes standpunkter til saksomkostninger i forbindelse med forhandlingene om minnelig ordning, å kunne legge til grunn at det må ha vært partenes forutsetning at Asker kommune skulle dekke nødvendige utgifter for Grønlia Vel også om en minnelig ordning ikke kom i stand. Det synes naturlig at en del av disse utgiftene blir dekket som forberedende arbeid til overskjønnsforhandlingene. Det er ikke nærmere redegjort for hvilket omfang advokat Pedersens arbeid med forhandlingene har hatt. På bakgrunn av det som er opplyst under overskjønnsforhandlingene om forsøket på å komme frem til en minnelig ordning, finner lagmannsretten å kunne fastsette advokat Pedersens salær for dette skjønnsmessig til kr. 10.000. Lagmannsretten finner ikke å kunne tilkjenne erstatning for det arbeid sameierne har nedlagt i forbindelse med forhandlingene. Det vises i den forbindelse til Dragsten/Vislie: Skjønnsloven 322 og Ot.prp. nr. 30 (1972-73) 14, som også kommunen har vist til. Enhver må regne med å bruke tid og arbeid på private affærer, uten at dette kan belastes andre. Det er nødvendige utgifter som ekspropriaten har hatt, som blir erstattet under skjønnssaken. Det vises også til at sameierne har brukt og fått dekket utgifter til advokat i betydelig grad, også når det gjelder utgifter forut for skjønnssaken. Asker kommune må i tillegg dekke de lovbestemte utgiftene ved overskjønnet, herunder rettens behandlingsgebyr og utgifter til skjønnsmenn. Overskjønnet er enstemmig. Slutning: 1. Grønlia sameie tilkjennes erstatning for avståelse av gnr. 42 bnr. 239 i Asker med kr. 100 pr. m2 landgrunn, og 270.000 - Side:351 tohundreogsyttitusen - kroner for tap av strandrett. 2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Asker kommune til Grønlia sameie 34.500 - trettifiretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn. 4. Asker kommune tilpliktes å betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder rettens behandlingsgebyr og utgifter til skjønnsmenn. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
