Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Assessor Christiansen: Med hensyn til denne saks gjenstand, nærmere omstændigheter og partenes tidligere paastande henviser jeg til Kristiania byrets dom av 19 september 1922, hvorved blev kjendt for ret: «Riksskattestyrets kjendelse av 10 april 1919 angaaende fordelingen av indtægtsskat for 1917-18 for firmaet Herman von Tangens Sønner A/S underkjendes, og saken hjemvises til ny behandling av Riksskattestyret, hvor ny fordeling blir at foreta. Ved denne gaas ut fra at Haugesund kommune intet tilkommer til beskatning efter byskattelovens §13 av firmaets indtægt i 1916. Ved fastsættelsen av den indtægtsandel, som blir at beskatte i hver enkelt av de øvrige i firmaets skrivelse av 20 mars 1918 omhandlede skattekommuner, fratrækkes bruttoindtægten en forholdsmæssig del av firmaets generalomkostninger efter Riksskattestyrets skjøn, efter at dette paa forhaand har indhentet de dertil fornødne oplysninger. Sakens omkostninger ophæves.» - En av de voterende stemte dog for, at ny fordeling alene blev Side:340 at foreta forsaavidt angaar Herøy kommune og Egersund bykommune i forbindelse med Bergens kommune. Byrettens dom er av Riksskattestyret paaanket til Høiesteret ved stevning til Bergens kommune. Derhos er samtlige øvrige interesserte kommuner likesom for byretten varslet til Høiesteret. Av de saaledes varslede kommuner har kun Haugesund kommune avgit møte. For Riksskattestyret er nedlagt paastand om, at Riksskattestyrets kjendelse av 10 april 1919 stadfæstes, og at Riksskattestyret hos Bergens kommune tilkjendes procesomkostninger for byretten og Høiesteret. Haugesunds kommune har ved sin procedure støttet Riksskattestyret og den av dette nedlagte paastand. Derhos er der for Haugesund kommune nedlagt en subsidiær paastand, som jeg efter det resultat hvortil jeg er kommet ikke finder det nødvendig at referere. Endelig er der for Haugesund kommune nedlagt paastand paa omkostninger for Høiesteret hos Bergens kommune. Indstevnte Bergens kommune har nedlagt saadan paastand: «Principalt: At Riksskattestyrets kjendelse av 10 april 1919 underkjendes som bygget paa urigtig lovforstaaelse, og at saken for samtlige ligningers vedkommende henvises til ny behandling av Riksskattestyret med paalæg til dette om at foreta ny fordeling, hvorunder der 1) gaaes ut fra, at Haugesund kommune intet tilkommer til beskatning efter byskattelovens §13 av firmaet Herman von Tangens Sønners indtægt i 1916,- og 2) ved fastsættelse av den indtægtsandel, som skal beskattes i hver enkelt av de øvrige kommuner, fratrækkes bruttoindtægten en forholdsmæssig del av de i firmaets aarsregnskap for 1916 utgiftsførte generalomkostninger: kr. 521.291,78. Subsidiært at byrettens dom stadfæstes. I begge tilfælde: At Riksskattestyret - eller dettes formand - og Haugesunds kommune in solidum tilpligtes at betale Bergens kommune sakens omkostninger for Høiesteret.» For Høiesteret er der fremlagt 2 tingsvidner, nemlig et optat i Haugesund 5 mars 1924, hvorved er avhørt den i byretsdommen nævnte Mikal Bredal, der hadde indgaat kontrakt om sildesaltning med Herman von Tangens Sønner A/S. Likeledes er ved et tingsvidne av 28 oktober 1924 avhørt 2 deltagere i det nævnte Bergensfirma. Jeg skal komme tilbake til tingsvidnerne, saavidt fornødiges for mit votum. Det første spørsmaal, som foreligger for Høiesteret er som for byretten, om Haugesund er berettiget til at skatteligne Bergensfirmaet Herman von Tangens Sønner A/S for den del av firmaets samlede indtægt i 1916 der ansees erhvervet ved virksomhet i Haugesund s.a. Spørsmaalets besvarelse beror paa, om firmaet kan sies at ha utøvet en virksomhet, som kan betegnes som «næringsdrift knyttet til fast eiendom eller anlæg» i Haugesund, jfr. byskattelovens §13. Jeg finder i motsætning til byretten men i overensstemmelse med Riksskattestyret at maatte besvare dette bekræftende. Ifølge den mellem firmaet og Mikal Bredal, Haugesund, under 20 oktober 1915 indgaaede kontrakt paatok Bredal sig for Side:341 firmaet at salte vaarsild i sesongen 1916 paa sin brygge i Haugesund for en viss godtgjørelse - 2 kr. pr. tønde fiskepakket, idet der heri var indbefattet foruten bryggeleie alle arbeidsutgifter ved sildens mottagning paa bryggen og saltning m.v. Videre hadde Bredal at besørge den fiskepakkede sild ompakket til eksportvare mot et tillæg av 50 Øre pr. tønde eksportpakket for tilsynet med dette arbeide, mens selve arbeidsutgiftene hermed skulde bestrides av firmaet. Dette kjøbte silden ved et Haugesundsfirma under ametaforretning og anskaffet tønder og salt samt betalte saltets pakning i tønder, som opstuedes paa stedet efter Bredals anvisning. Bredal forpliktet sig til ikke at salte sild for andre paa sin brygge og paatok sig paa denne at opføre et skur, hvor silden kunde sorteres og ompakkes, samt at indlægge elektrisk lys og telefon. Videre kunde sildetønderne og mulige ubenyttede tønder og salt lagres paa bryggen for firmaet. Overensstemmende med denne kontrakt blev det, efter hvad der er oplyst, ogsaa forholdt. Efter hvad Bredal har forklart under det før nævnte tingsvidne, kunde der paa eiendommen saltes ca. 10.000 tønder, og saavidt han erindrer blev der i sæsonen saltet ca. 8000 tønder i forskjellige pakninger d. v. s. 5000 a 6000 tønder eksportpakket. Det vil herav forstaaes, at det var en meget betydelig virksomhet som blev drevet paa Bredals brygge, en virksomhet, som utvilsomt maa betegnes som tilvirkning av sild til handelsvare (export). At denne tilvirkning var knyttet til et anlæg, som var gjort istand specielt herfor, fremgaar likefrem av kontrakten. Spørsmaalet blir derfor om tilvirkningen var knyttet til denne faste eiendom for Bergensfirmaet von Tangens Sønner A/S. Ogsaa dette spørsmaal maa, mener jeg, besvares bekræftende. Det maa erindres, at den hele virksomhet var igangsat av dette firma, som hadde den fulde risiko for utfaldet, at firmaet paa forhaand kontraktsmæssig hadde sikret sig dette anlæg til sildens behandling og alt hvad dertil hører, og særlig at anlægget utelukkende stod til disposition netop for den av firmaet igangsatte virksomhet. Jeg mener efter dette, at det faktiske forhold her har været helt anderledes end i den av byretten citerte høiesteretsdom i [[Rt-1912-301]], hvor det avgjørende moment i motsat retning netop var, at virksomheten ikke var knyttet til fast eiendom for det skattelignede utenbys firma. Paa den anden side mener jeg, at den av Bredal her øvede virksomhet alene kan sies at ha bestaat i visse arbeidsydelser i forbindelse med utleie av hans faste eiendom. Han betegner sig ogsaa selv i det nævnte tingsvidne som en «slags formand», iethvertfald for eksportpakningen, en betegnelse som synes at maatte være noksaa rigtig. I dette punkt finder jeg saaledes, at Riksskattestyrets kjendelse maa bli at stadfæste. Med hensyn til det andet spørsmaal om fordelingen av de saakaldte generalomkostninger over de for de forskjellige distrikter ansatte indtægter, kommer jeg til samme resultat som byretten, og kan i alt væsentlig tiltræde den av byrettens flertal givne begrundelse. Jeg er saaledes enig i, at der forelaa en klage efter byskattelovens §91 fra von Tangens Sønner A/S, hvorefter det Side:342 var riksskattestyrets pligt at sørge for, at den samlede indtægt rettelig blev fordelt til beskatning mellem vedkommende skattedistrikter, og at denne klage ikke kan ansees frafaldt. En saadan rettelig fordeling forutsætter, at de saakaldte generalomkostninger - de egentlige handelsomkostninger med tillæg av mulige tantiemer og gratialer - som var paaløpet i Bergen ogsaa blev fordelt til fradrag i samtlige skattedistrikters indtægtsbeløp saaledes som av byrettens flertal antat. I dette punkt finder jeg saaledes at maatte underkjende Riksskattestyrets kjendelse. Som det av paastandene erfares har Bergens kommune for Høiesteret principalt nedlagt paastand om, at der skal fratrækkes indtægtsbeløpene forholdsmæssige dele av de i firmaets aarsregnskap for 1916 utgiftsførte generalomkostninger kr. 521.291,78. Men da der ikke har været kontrapaaanket, kan der ikke være spørsmaal om at ta en saadan videregaaende paastand tilfølge. Byskattelovens §117, sidste led gir ikke hjemmel hertil. Med hensyn til procesomkostningene mener jeg, at de mellem partene bør ophæves for begge retter, likesom eg heller ikke finder anledning til at ta tilfølge de paastande, som i saa henseende er nedlagt av Haugesunds kommune mot Bergens kommune og omvendt. Konklusjon: Riksskattestyrets kjendelse av 10 april 1919 stadfæstes, forsaavidt Haugesunds kommune er kjendt berettiget til indtægtsskat efter byskattelovens §13 av firmaet Herman von Tangens Sønner A/S, dets indtægt i 1916, men underkjendes forsaavidt angaar fordelingen av firmaets indtægtsskat for samme aar og hjemvises saken forsaavidt til ny behandling av Riksskattestyret, hvor ny fordeling blir at foreta, idet der ved fastsættelsen av den indtægtsandel, som blir at beskatte i hver enkelt av de i firmaets skrivelse av 20 mars 1918 omhandlede skattekommuner fratrækkes bruttoindtægten en forholdsmæssig del av firmaets generalomkostninger efter Riksskattestyrets skjøn, efterat dette paa forhaand har indhentet de dertil fornødne oplysninger... Processens omkostninger for byretten og Høiesteret ophæves. Konst. assessor, overretsassessor Broch: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende. Assessor Lie, ekstraordinære assessorer Boye, Breien og byretassessor Næss samt assessor Backer: Likesaa. Av byrettens dom: I skrivelse av 20 mars 1918 underrettet firmaet Herman von Tangens Sønner, Bergen, Riksskattestyret om, at det for skatteaaret 1917/18 var blit dobbeltlignet i flere kommuner nemlig i Kristiansund N, Herø, Haugesund, Torvestad, Avaldsnæs, Egersund by og Egersund landssogn. Tilslut anfører firmaet: Det er for at faa en endelig avgjørelse for samtlige disse kommuners vedkommende for nævnte skatteaar og ogsaa for fremtiden, at vi har tilladt os at indanke saken for det ærede Riksskattestyre. Senere under 13 april 1918 tilstillet firmaet Riksskattestyret en nærmere utredning Side:343 i saken og anfører bl.a.: «Angaaende skattespørsmaalet ved Kristiansund N., Torvestad, Avaldsnæs og Egersund landsogn har der ikke været nogen tvistigheter.» - - - Riksskattestyret avsa derefter under 10 april 1919 følgende kjendelse: «Firmaet Herman von Tangens Sønner har for skatteaaret. 1917/1918 at betale indtægtsskat i nedennævnte distrikter av følgende beløp: 1. Til Herøy i Sondmor av kr. 12 800; 2. Til Egersunds bykommune av kr. 44610; 3. Til Bergens bykommune av kr. 638.800.» For Haugesunds vedkommende opretholdt styret den foretagne fordeling av skatten, hvorefter firmaet sammesteds blir at beskatte av en indtægt av kr. 35.500. For de øvrige kommuner fandt styret at klage var frafaldt ved firmaets fornævnte skrivelse av 13 april 1918. Bergens kommune, som har paastaat, at kjendelsen er begrundet i en urigtig lovforstaaelse eller en urigtig opfatning av et retsspørsmaal, har med hjemmel i byskattelovens §117 saksøkt Riksskattestyret. - - - Citantskapet gjør gjældende følgende: Ad ligningen i Haugesund: Ligningen savner hjemmel i byskattelovens §13, idet firmaet ikke drev nogen tilvirkning av sild. Saltningen av silden var bortsat til en kommissionær, som mot betaling for sit arbeide var selvstændig tilvirker. Kommissionærens virksomhet foregik heller ikke saadan, at den i skattelovens forstand var knyttet til fast eiendom eller anlæg. Ad generalomkostningerne. I den fornævnte skrivelse av 20 mars 1918 hadde firmaet klaget over ligningen i samtlige her omhandlede kommuner. Riksskattestyret hadde ikke bare adgang, men ogsaa pligt til at opta samtlige ligninger til revisjon og avgjørelse av, hvorledes skatteyderens samlede indtægt maatte bli at ansætte og fordele til beskatning mellem vedkommende skattedistrikter (byskattelovens §91). Det kan ikke komme i betragtning, at firmaet selv var enig med enkelte av kommunerne angaaende fordelingen, jfr. dets fornævnte skrivelse av 13 april 1918. Bergen har som firmaets bostedskommune en direkte interesse av og derfor ogsaa selvstændig krav paa, at ikke de utenbys kommuner faar sig overladt til beskatning større andel av indtægten end loven hjemler dem. Riksskattestyret pligter ex officio at anvende de rigtige fordelingsregler og ta i betragtning alle de momenter, som efter loven skal komme i betragtning uten hensyn til om de av skatyderne er gjort gjældende eller ikke. Selv om firmaet selv paa grund av undladt klage maatte være forhindret fra at opnaa nedsættelse av ligningen i Kristiansund N., Torvestad, Avaldsnæs og Ekersund Landsogn, kan der ialfald ikke tages hensyn til dette ved ansættelsen av den indtægt, som er skattepligtig i Bergen. Bergen maa ha krav paa at denne indtægt ansættes til det beløp, som den vilde ha utgjort om samtlige utenbys kommuner hadde anvendt den korrekte fremgangsmaate. - - - Indstevnte gjør gjældende: - - - I nærværende tilfælde savnet Riksskattestyret den ønskelige specifikation over bestanddelene av disse omkostninger, som ikke omhandledes i firmaets klage, men som av Bergens ligningskontor i den nævnet skrivelse av 10 juli 1918 var anslaat til 40.7 pct. av den hele bruttoindtægt. Efter at ha levert vidtløftige beregninger over, hvorledes firmaets indtægter efter ligningskontorets mening burde fordeles mellem Bergens kommune og alle dets utenbys skattedistrikter, uttaler ligningschefen «ikke at ha noget imot» at saken avgjøres av Riksskattestyret. Disse beregninger og opgaver indeholdes i ligningschefens skrivelse av 10 juli 1918 som svar paa styrets Side:344 anmodning i skrivelse av 9 mai s.a., hvori Bergens ligningsvæsen underrettes om firmaets anke av 20 mars 1918 og dets skrivelse av 13 april s.a., hvori anken frafaldes for de fleste ligningsdistrikters vedkommende, idet ligningsvæsenet samtidig anmodedes om at avgi uttalelse med tilføielse av oplysninger om fordelings- og fradragsbeløp. I de to maaneder, saken berodde i Bergen, hadde der selvfølgelig været tid nok til at gi alle oplysninger fuldt specificerte saavel som til at forelægge saken for ligningsraad eller ligningsnævnd, som ifølge byskattelovens §91, 3dje led, har samme adgang som skatteyderen til at indanke saken, mens ligningschefen ikke er tillagt saadan ret. Naar firmaet i sin skrivelse av 13 april 1918 anfører, at der ikke længer foreligger nogen tvist med 5 av de - Bergen medindbefattede 8 skattedistrikter, maatte begjæring om fordeling av indtægterne i «samfige distrikter» ansees frafaldt og anken alene fastholdt for dem, hvor tvist foreligger. Riksskattestyret har gaat ut fra, at det ialfald efter skatteloven som den den gang lød, ikke har at befatte sig med ligning, der ikke er paaklaget utenfor tilfælder, hvor saa maatte være nødvendig for i det hele tat at komme til et resultat. - - - Forstvoterende skal bemerke: Ligningen i Haugesund: Hovedpunktet i den kontrakt, som blev oprettet mellem firmaet og M. Bredal var, at sidstnævnte skulde utføre saltning m.v., mot en betaling av kr. 2 pr. fiskepakket tønde. Forholdet maa nærmest karakteriseres som et verksleieforhold og det kan da ikke antages, at firmaet foretok nogen «tilvirkning» i Haugesund. Under disse omstændigheter kan det heller ikke siges at firmaet leiet det skur med brygge som tilhørte Bugge. Naar firmaet ikke drev «tilvirkning» i Haugesund og dets virksomhet sammesteds ikke var knyttet til fast eiendom eller anlæg, maa det antages, at ligningen savner hjemmel i byskattelovens §13, jfr. høiesteretsdom i [[Rt-1912-301]]. Generalomkostningerne. Jeg finder at maatte slutte mig til indstevntes forstaaelse av firmaets skrivelse av 13 april 1918. Naar det nemlig i skrivelsen staar, at der ikke har være: nogen tvist angaaende skattespørsmaalet i Kristiansund N., Torvestad, Avaldsnæs og Egersund landsogn, maatte indstevnte ha ret til at gaa ut fra, at ligningerne i disse kommuner paaanket firmaet ikke. Spørsmaalet blir derefter, om ligningen for samtlige de nævnte kommuner blev paaanket av citantskapet. Jeg forstaar skrivelsen av 10 juli 1918 fra ligningschefen i Bergen, der var svar paa indstevntes skrivelse av 9 mai s.a., derhen, at den er en uttalelse angaaende firmaets førnævnte skrivelser av 30 mars 1918 og 13 april s.a. Det kan ikke antagse, at skrivelsen efter sit indhold indeholdt nogen speciel paaanke og saa meget mer maatte indstevnte ha grund til at gaa ut fra det, som ligningschefen hadde hat saken i 2 maaneder uten at forelægge den for ligningsraad eller ligningsnævnd. Citantskapet maa imidlertid gives medhold i, at naar indstevnte optok til behandling firmaets ligninger i Haugesund, Herøy, Egersund bykommune, saa maatte det ogsaa bringe til fradrag i disse ligninger en forholdsmæssig andel av generalomkostningerne. Indstevnte synes ogsaa ifølge kjendelsen at ha været paa det rene med at saa burde ske, men har undladt det fordi ligningschefens skrivelse av 10 juli 1918 ikke indeholdt tilstrækkelige oplysninger derom. Jeg maa imidlertid gi citantskapet medhold i, at indstevnte i dette tilfælde burde ha indhentet de nødvendige yderligere oplysninger. - - - Theodor Petersen. Side:345 Jeg er i det væsentlige og i resultatet enig med førstvoterende, undtagen med hensyn til spørsmaalet om hvorvidt firmaet kan siges at ha frafaldt sin anke for de nævnte 4 kommuner. I skrivelsen av 20 mars 1918 indanker firmaet for Riksskattestyret alle de i saken omhandlede ligninger «for at faa en endelig avgjørelse for samtlige disse kommuners vedkommende for nævnte skatteaar og ogsaa for fremtiden». I skrivelsen av 13 april 1918, som er avgit paa foranledning av en henvendelse fra Riksskattestyret, avgives først endel faktiske oplysninger, hvorefter firmaet fortsætter: «Som berort i vort ærbodige av 20 f. m. har vi trodd at være skattepligtig til følgende kommuner, men om vor opfatning falder sammen med skattelovens paragrafer i saa henseende, kan vi ikke uttale os nærmere om. - - - Angaaende skattespørsmaalet ved Kristiansund N. Torvestad Avaldsnes og Egersund Landsogn har der ikke været nogen tvistigheter.» Jeg kan ikke i det saaledes anførte se andet end en fra firmaets side avgit redegjørelse, som det har søkt at faa saa uttømmende som mulig. Ved avgivelsen av skrivelsen av 13 april 1918 forelaa intet specielt nyt, som skulde ha bragt anken i nogen anden stilling eller som kunde ha foranlediget firmaet til at tilbakekalde ankeerklæringen av 20 mars 1918 forsaavidt angaar de 4 kommuner. Ønsket om «at faa en endelig avgjørelse» maatte antages at gjælde like meget den 13 april - og ifald en tilbakekaldelse var ment, vilde denne formentlig være git en ganske anderledes tydelig og bestemt form. Aldenstund det er paa det rene, at anke engang har foreligget for samtlige ligningers vedkommende, maa bevisbyrden for at tilbakekaldelse er skedd paahvile indstevnte, og jeg kan ikke finde, at denne bevisbyrde er opfyldt ved henvisningen til den nævnte skrivelse av 13 april 1918. Jeg er derfor enig med citantskapet i, at Bergens ligningsvæsen maatte kunne gaa ut fra, at samtlige ligninger forelaa til prøvelse av Riksskattestyret, og at det fra ligningsvæsenets side saaledes ikke skulde være nødvendig at foreta noget yderligere i saken. Andreas Mohr, kst. Jeg er enig med andenvoterende. M. Ebbell. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt