Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Om sakens gjenstand og sammenheng, henvises til fremstillingen i Oslo byretts dom av 9 desember 1929. Statsbanene blev frifunnet, men ikke tilkjent saksomkostninger. Saksøkeren Jensine Danielsen, som hadde fri sakførsel for byretten og nu er fritatt for rettsgebyrer, har erklært anke, fordi byretten har antatt at der er utvist uaktsomhet av hennes mann, men ikke fra jernbanens side, og at denne heller ikke er ansvarlig som farlig bedrift. Hun har nedlagt saadan paastand: 1) At Norges Side:595 Statsbaner tilpliktes at betale til enke Jensine Danielsen erstatning efter rettens skjønn for det tap hun og hennes barn lider som følge av Augustinus Danielsens død ved overkjørsel den 26 oktober 1926, med renter av skjønnsbeløpet fra forliksklagen. 2) At Norges Statsbaner tilpliktes at erstatte det offentlige sakens omkostninger for byretten og rettsgebyrene for Høiesterett samt at betale saksøkersken saksomkostninger for Høiesterett». Erstatningskravet er i ankeerklæringen begrenset til kr. 25.000. Innstevnte Norges Statsbaner har paastaatt at byrettens dom stadfestes, og at der tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett. Den ankende part har som nytt dokument fremlagt utskrift av en bevisoptagelse ved Trondheims byrett, hvorunder en rekke vidner som ikke har vært tilstede da ulykken skjedde, uttaler sin mening om forsvarligheten av den fremgangsmaate som anvendes ved skiftning paa havnesporet. Høiesterett kommer til samme resultat som byretten og til trer i alt vesentlig byrettens begrunnelse. Saksomkostninger finnes ikke at burde tilkjennes. Dommerne Alten og Rivertz finner at der fra jernbanens side ikke er utvist fornøden aktsomhet ved utførelsen av skiftningen, og legger i saa henseende særlig vekt paa følgende omstendigheter. Skiftningen foregikk paa havnevesenets omraade over uinnhegnede spor like ved gaten og den kai hvor Danielsen arbeidet. Overkjørselen fant sted under bakning av skiftesettet. Forrest kom en vogn lastet med sildekasser saa høit at utsikten for lokomotivpersonalet var fullstendig sperret umiddelbart foran vognen. Skiftekonduktøren Hugdahl stod paa stigbrettet paa høire side av den følgende vogn som var lukket, og hadde saaledes ikke utsikt til venstre for skiftesettet eller umiddelbart foran dette. Bakerst kom lokomotivet med tender. Omkring 40 m. foran forreste vogn gikk stasjonsbetjent Aune med ryggen mot skiftesettet og ytterligere 40 m. foran stod skiftekonduktør Bakken, som heller ikke kan ha hatt sin opmerksomhet henvendt paa skiftesettet, da han likesaa litet som nogen av den øvrige betjening har sett ulykken. Selv om skiftesettet maa antas at ha kjørt meget langsomt, kan det ikke ansees forsvarlig at det kjøres paa et spor som ligger helt aapent for trafikk uten at nogen av personalet passer paa sporet umiddelbart foran vognene. At Danielsen blev varslet da skiftesettet nogen minutter tidligere blev kjørt frem, kan ikke opheve den uaktsomhet som blev utvist under tilbakekjørslen. Paa den annen side mangler ethvert bevis for at Danielsens forhold har vært uaktsomt, da ingen har kunnet forklare hvorledes overkjørselen foregikk. Vi finner saaledes at Statsbanene maa være erstatningspliktig. Til sin frifinnelse har Statsbanene subsidiært paaberopt sig loven om ulykkesforsikring for industriarbeidere av 13 august 1915 §32, §33, §34, §35, §36 som ved Høiesteretts dom i [[Rt-1929-70]] er antatt at gjelde ogsaa til fordel for Statsbanene som forsikringspliktig arbeidsgiver. Ved den nevnte dom blev der imidlertid ikke tatt hensyn til den omstendighet, som nu anføres fra den ankende parts side, at Statsbanene efter lovens §1, 8de ledd, jfr. resolusjon av 26 juni 1896, staar utenfor den i loven omhandlede forsikring Side:596 og i steden selv yder sine arbeidere og deres familie tilsvarende erstatninger for bedriftsulykker. Da Statsbanene saaledes ikke hører med til den krets av arbeidsgivere som gjennem betaling av premier til Rikstrygdeverket deltar i dekningen av dettes utgifter, maa de gaa inn under bestemmelsen i §36, hvorefter tredjemanns ansvar for ulykker er uberørt av lovens bestemmelser, jfr. ogsaa den nye lov av 24 juni 1931 §32 p. 3, som har uttrykksmaaten «en utenfor industriarbeidertrygden staaende tredjemanns ansvar». Da vi er i mindretall, finner vi det ikke nødvendig at stemme for et bestemt erstatningsbeløp. Dommer Motzfeldt antar at der er utvist uaktsomhet fra begge sider og stemmer for at der tilkjennes halv erstatning. Domsslutning: Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Av byrettens dom: Den 26 oktober 1926 blev tømmermann Augustinus Danielsen paakjørt og drept av et skift-tog paa kai nr. 17 i Trondheim, hvor han var beskjeftiget med reparasjonsarbeide for Trondheims havnevesen. Avdødes enke, Jensine Danielsen, gjør gjeldende, at ulykken skyldes mangel paa aktsomhet fra jernbanens side, og at jernbanen i ethvert fall er ansvarlig og erstatningspliktig i medhold av reglene for farlig bedrift. - - - Angaaende de nærmere omstendigheter ved ulykken henviser retten til de forklaringer, som er avgitt av en rekke vidner under bevisoptagelse forut for hovedforhandlingen avholdt i Trondheim den 24 oktober 1928, i henhold til nærværende retts kjennelse av 25 september s.a. Man henviser videre til den under bevisoptagelsen foretagne aastedsbefaring og de foreliggende karter og fotografier. Det er paa det rene, at vedkommende skifttog - bestaaende av et lokomotiv med en lukket vogn og en oprigget vogn, høit lastet med tomkasser - kom langsomt bakkende efter det saakalte landspor paa kai nr. 17 - som ligger paa havnevesenets omraade - i retning mot den plass paa kaien, hvor avdøde var beskjeftiget med sitt arbeide som deltager i et akkordlag. Avdøde reparerte trekaien utenfor landsporet og hadde sine materialer (planker) liggende over paa den annen side av landsporet, saaledes at han maatte passere over landsporet, naar han skulde hente materialene. Utenfor landsporet laa jernbanens sjøspor. Avstanden mellem sporenes to nærmeste skinner var 4.98 meter. Det er videre paa det rene, at skiftesettet kort forut for paakjørslen hadde passert ulykkesstedet og hentet en vogn, som hadde sin plass ca. 80 meter lenger øst paa det samme landspor. Denne vogn blev av skifttoget ført tilbake og plasert i nedkjørslen til kaien, hvorefter skifttoget for annen gang kjørte mot den plass, hvor den nevnte vogn hadde staatt - saavidt skjønnes for at hente et par andre vogner der. Da skiffsettet første gang skulde kjøres østover forbi avdødes arbeidsplass, talte skiftkonduktør Bakken, som hadde ledelsen av skiftningen, med avdøde. Bakken var sammen med stasjonsbetjent Aune gaatt i forveien for at undersøke, om landsporet var klart. Der laa en del av avdødes materialer over landsporet. Disse blev fjernet av Bakken og Aune. Bakken gjorde samtidig avdøde opmerksom paa, at han maatte holde disse saker vekk fra landsporet, da de var til hinder for skiftningen. Bakken sa videre til avdøde, at han maatte holde Side:597 sig paa avstand, da der skulde skiftes. Efterat den ovennevnte vogn var hentet og kjørt vestover, blev Bakken staaende igjen paa det sted, hvor vognen hadde staatt, mens Aune fulgte med skifttoget. Da toget kjørte østover for annen gang, gikk Aune foran skiftsettet i en avstand av omkring 50 meter. Ifølge Aunes vidneforklaring saa han da avdøde beskjeftiget med sitt arbeide paa trekaien utenfor landsporet, uten at vidnet dog talte med ham. Efterat vidnet var avansert 40 à 50 meter forbi ulykkesstedet blev han av vidnet Kværnø, som kom gaaende efter gaten paa sydsiden av landsporet i retning mot skifttoget, gjort opmerksom paa, at en mann var paakjørt. Aune snudde sig straks om og sprang tilbake til skiftsettet, som da var stoppet. Overkjørselen hadde da funnet sted. Bakken, som stod ca. 40 meter østenfor det sted, hvor Aune snudde om, hadde ikke lagt merke til avdøde, før han - likeledes av Kværnø - blev gjort opmerksom paa ulykken. Paa selve skiftsettet tjenstgjorde lokomotivfører Fallan og fyrbøter Bratsve sammen med underkonduktør Hugdahl. Sistnevnte stod paa stigbrettet til den lukkede vogn, da skiftsettet kjørte østover mot ulykkesstedet, men han hadde vanskelig for at overskue linjen forover, idet den tillastede vogn foran den lukkede vogn i adskillig utstrekning hindret utsynet. Han saa imidlertid baade Anne og Bakken og hadde kontakt med disse. Efter hvad derom er oplyst er der ikke grunn til at tvile paa, at skiftsettets personale gav de foreskrevne signaler under skiftningen. Det maa saaledes antas, at der blev gitt 2 støt i lokomotivfløiten, da toget siste gang bakket østover. Med hensyn til spørsmaalet om jernbanens personale har utvist mangel paa tilstrekkelig aktsomhet, skal retten bemerke, at de foreliggende oplysninger ikke danner grunnlag for at statuere dette. Det er ikke paavist, at de for Trondheim gjeldende reglementsforskrifter er blitt tilsidesatt. At Aune gikk i saavidt stor avstand som ca. 50 meter foran toget, skjønnes ikke at kunne betegnes som uforsvarlig, særlig under hensyn til, at avdøde paa forhaand var blitt gjort opmerksom paa, at skiftning skulde finne sted. Det maa ogsaa bemerkes, at det var en godværsdag med klart vær, og at avdøde fra sin arbeidsplass hadde fritt utsyn baade øst- og vestover. Ulykken inntraff omkring kl. 12 om middagen. Det kommer videre i betraktning, at skifttoget efter alle foreliggende oplysninger hadde ganske liten fart - farten maa antas at ha vært langsommere enn almindelig skrittgang. Det er ikke helt klart, hvordan overkjørslen har gaatt for sig, men man maa bli staaende ved, at avdøde har krysset landsporet, idet han enten var paa vei over til den søndre side av dette for at hente materialer, eller krysset linjen paa tilbakeveien efter at ba hentet materialer. Efter rettens opfatning maa imidlertid ulykken være at føre tilbake til uforsiktighet eller mangel paa opmerksomhet fra avdødes side. Han var - som det fremgaar av det ovenanførte - bekjent med, at der foregikk skiftning efter landsporet, og under de foreliggende omstendigheter synes det vanskelig at finne annen forklaring til ulykken enn at avdøde har latt det mangle paa rimelig omtanke. Saavidt skjønnes var han ikke berettiget til at slaa sig til ro med, at skiftningen var tilendebragt med skiftsettets ene tur, hvorfor han hadde all opfordring til at se sig for, naar han vilde krysse jernbanesporet. I henhold til det anførte vil saksøkte være at fri finne, uten at retten behøver at gaa nærmere inn paa spørsmaalet om jernbanen som farlig bedrift er forpliktet til at betale erstatning uten hensyn til om der fra Side:598 vedkommende funksjonærers side er iakttatt rimelig forsiktighet. Efter dette resultat er det heller ikke nødvendig at gaa nærmere inn paa saksøktes paastand om, at jernbanen i det foreliggende tilfelle er uforpliktet til at betale erstatning, fordi avdødes enke har erholdt den foreskrevne understøttelse av Riksforsikringen, saa erstatningsplikt for jernbanen skulde være utelukket i henhold til lov om ulykkesforsikring for industriarbeidere av 13 august 1915, §32. - - - P. L. Stabel. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
