Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til kjennelse avsagt av Oslo skifterett 17 oktober 1931 med saadan slutning: «I boet efter avdøde Nils A. Andresen og før avdøde hustru Anna Kessel Andresen kjennes førstavdøde Anna Kessel Andresens arvinger efter loven arveberettiget til hennes andel (en halvpart) av boet». Kjennelsen er paaanket til Høiesterett av følgende av Nils A. Andersens arvinger: Anna Brustad, m.fl. Kjennelsen er paaanket i sin helhet, idet den ansees uriktig naar den kjenner T. S. Kessel arveberettiget i boet. Skifteretten har tatt feil ved vurderingen av de faktiske bevisligheter og ved drøftelsen av de rettslige spørsmaal som saken inneholder. Side:354 De ankende parter har paastaatt skifterettens kjennelse ophevet, T. S. Kessels paastand om at være arveberettiget i boet ikke tatt til følge, og sig tilkjent omkostninger ved begge retter. Kessel har paastaatt kjennelsen stadfestet og sig tilkjent omkostninger for Høiesterett. Høiesterett kommer angaaende førstavdødes arvirgers arverett til samme resultat som skifteretten. Efter arvelovens ordning finnes utfallet at maatte bero ikke paa om testamentet positivt hjemler førstavdødes arvinger arverett, men paa om det utelukker dem fra arv. Man finner hverken i testamentets uttrykk eller bevisførslen tilstrekkelig holdepunkt for at ektefellene har ment at utelukke førstavdødes slekt. Den omstendighet at uttrykket «full eiendomsraadighet» kanskje ogsaa gav lengstlevende rett til å forføie over boet mortis ca usa, utelukker ikke regelens anvendelse paa hvad lengstlevende ikke har forføiet over. Det er intet usedvanlig forhold, at en lengstlevende gis rett til at disponere baade mortis causa og inter vivos, og at boet i den utstrekning der ikke er disponert over det, skiftes mellem ektefellenes arvinger. I øvrig tiltrer man i det vesentlige skrifterettens begrunnelse. De ankende parter har under prosedyren for Høiesterett subsidiært gjort gjeldende, at førstavdødes arvinger ialfall ikke tilkommer en halvdel av boet hensett til den lengsttevendes arverett efter arvelovens §28. Den lengstlevende som benytter sig av et gjensidig testament, antas imidlertid avskaaret fra ved siden herav at gjøre gjeldende arvelovens §28. Dommerne Bonnevie og Alten kommer til et annet resultat enn flertallet. Vi kan ikke i testamentets ordlyd finne noget holdepunkt for den antagelse, at meningen har vært at boet ved lengstlevendes død skulde deles mellem begges arvinger efter loven. Uttrykket «hensidde med vort felles bo uskiftet» bør ikke leses som om der stod «hensidde i uskiftet bo», men som om der stod: «beholde vårt felles bo uskiftet». Der vilde ellers ikke bli sammenheng mellem dette ledd og det umiddelbart paafølgende: «med full eiendomsraadighet uten mellemkomst av andre arvinger eller av nogen skifterett». Det er visstnok forholdsvis almindelig at gjensidige testamenter inneholder uttrykkelig bestemmelse om, at boet ved lengstlevendes død skal deles mellem begges arvinger efter loven. Men det forekommer ogsaa, at testamentet bestemmer at lengstlevende skal være førstavdødes enearving. Man bør neppe opstille nogen almindelig presumpsjon til fordel for en fortolkning, som ogsaa lar førstavdødes slektninger komme i betraktning. Avgjørelsen bør bero paa en objektiv fortolkning av testamentets uttrykk, idet man ved siden herav ogsaa maa være berettiget til at legge en viss vekt paa vidneprov og andre oplysninger om hvad testatorene faktisk har tilsiktet. Det som i denne sak foreligger av slike oplysninger om testatorenes muntlige uttalelser, er ikke i og for sig avgjørende. Men de magre oplysninger som forsaavidt er tilveiebragt taler til fordel for den her av oss hevdede forstaaelse av testamentet. Saken omkostninger finnes at burde opheves. Side:355 Domsslutning: T. S. Kessel kjennes som arving elter Anna Kessel Andresen arveberettigd i førstavdødes halvdel av Anna Kessel Andersen og Nils A. Andresens dødsbo. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Av skifterettens kjennelse: Den 18 juli 1925 avgikk fru Anna Kessel Andresen ved døden. Hun var gift med kjøbmann Nils A. Andresen, med hvem hun hadde formuesfellesskap. Ektefellene, som var barnløse, hadde den 8 oktober 1904 oprettet gjensidig testamente saalydende: «Undertegnede ektefeller handelsborger Nils Anton Andresen og hustru Anna Kristine Andresen født Kessel bestemmer herved som vår siste testamentariske vilje, at den lengstlevender naar den ene av oss ved døden maatte avgaa, da skal hensitte med vaart felles bo uskiftet og med full eiendomsrraadighet uten mellemkomst av andre arvinger eller av nogen skifterett.» I. h. t. dette testamente overtok Nils A. Andresen ved sin hustrus død fellesboet Den 26 juli 1931 avgikk Nils A. Andresen ved døden, og boet blev tatt under skifterettens behandling. I skiftesamling 4 september fremla skiftedommeren en skrivelse dat 5 august 1931 fra Thomas Severin Kessel, hvorved denne som bror av førstavdøde Anna Andresen melder sig som arving i boet. Lengstlevendes arvinger efter loven benektet imidlertid at førstavdødes slektsarvinger hadde nogen arverett i boet, idet de hevdet at førstavdøds arvinger var utelukket fra arv ved ektefellenes gjensidige testament av 8 oktober 1904. Retten skal bemerke: Ektefellenes gjensidige testament inneholder ingen bestemmelse om at boet efter lengstlevendes død skal deles mellem ektefellenes slekt. Førstavdødes slekt er likesaa litt som lengstlevendes nevnt i testamentet. Det har vært hevdet, at arvelovens §60 gir en legal presumpsjon for at førstavdødes slekt, hvis den ikke positivt er utelukket, skal betraktes som arvinger, selv om den ikke er nevnt i testamentet. Efter sin ordlyd kan dog arvelovens §60 neppe sies at gi tilstrekkelig grunnlag for en saadan presumpsjon. Arvelovens §60 sier saavidt forstaaes i saa henseende ikke annet enn at hvis førstavdødes slekt er tilsagt nogen arvelodd, saa kan ikke lengstlevende ved senere testamentariske disposisjoner foreta nogen forandringer heri. Man kan heller ikke godt si at der foreligger nogen sedvanerettsregel som hjemler en presumpsjon for at avdødes slekt skal ta arv, selv om den ikke er nevnt i testamentet. Dertil er den foreliggende domspraksis for tynn og motstridende, jfr. [[Rt-1889-17]], [[Rt-1907-791]] og [[Rt-1929-64]] paa den ene side og [[Rt-1909-342]], [[Rt-1911-406]], [[Rt-1913-9]], [[Rt-1913-91]] og [[Rt-1913-467]] paa den annen side. Det er visstnok saa at den ordning at boet ved lengstlevendes død skal deles mellem begge ektefellers slekt i mange tilfelle kan være den naturlige og den som ektefellne har tenkt sig. Naar imidlertid testamentet intet sier derom, maa det bli at avgjøre efter de foreliggende oplysninger og omstendigheter om det kan ansees godtgjort, at det virkelig har vært ektefellenes vilje og mening at førstavdødes slekt allikevel skulde arve. Dette spørsmaal maa avgjøres uten at man som foran nevnt godt kan opstille nogen presumpsjon til fordel for førstavdødes slekt. Skal førstavdødes slekt arve maa efter rettens mening en av de følgende betingelseer være til stede: 1) enten maa den være tilsagt arvelodd Side:356 i testamentet, 2) eller ogsaa maa det godtgjøres at det til tross for at det ikke uttrykkelig er sagt i testamentet allikevel har vært ektefellenes mening at innsette førstavdødes slekt som arvinger, 3) eller ogsaa maa testamentet inneholde bestemmelser, som viser at gjenlevende ektefelle kun skal sitte med boet uskiftet paa samme maate som naar gjenlevende ektefelle blir sittende i uskiftet bo i kraft av uskifteloven. I det under 1) og 2) nevnte tilfelle vil førstavdødes slekt være testamentsarvinger. I det sistnevnte tilfelle vil den ta arv efter først avdøde som intestatarvinger (det er da forutsatt at testamentet ikke inneholder andre bestemmelser). I nærværende tilfelle er de under 1 og 2 nevnte betingelser ikke til stede for at førstavdødes slekt skal arve. I testamentet er den ikke tilsagt nogen arv. Heller ikke kan det ansees at fremgaa av testamentets ordlyd eller av de foreliggende oplysninger at det, til tross for at det ikke er sagt, har vært ektefellenes mening at innsette førstavdødes slekt som arvinger. Hverken testamentet eller den stedfundne vidneførsel kan lede til en saadan antagelse. Spørsmaalet er saa om den under 3) nevnte betingelse er til stede, om m. a. n. testamentets bestemmelse maa forstaaes slik at lengstlevende ekte felle kun har sittet med boet uskiftet, saaledes at førstavdødes slekt trer inn som arvinger ab intestato. Retten har vært noget i tvil om dette, idet formodningen i almindelighet maa være imot et saadant uskiftet bo. Retten finner imidlertid at det i testamentet benyttede uttrykk, at lengstlevende skal «hensitte med vaart felles bo uskiftet og med full eiendomsraadighet uten mellemkomst av andre arvinger eller av nogen skifterett» ikke godt kan forstaaes paa annen maate enn at lengstlevende skulde bli sittende med boet uskiftet. Uttrykket «hensitte med vaart felles bo uskiftet» er saa vidt klart og greit, at man vanskelig kan innfortolke nogen annen mening i det enn ordene tilsier. Man kan saaledes ikke i uttrykket innfortolke at eiendomsretten til avdødes andel av boet overføres til lengstlevende. Det vilde være i strid med de brukte ord. Man maa i denne forbindelse ogsaa erindre at betydningen av uttrykket «uskiftet bo» eller «sitte med fellesboet uskiftet» er velkjent ogsaa av legfolk. Passusen «og med full eiendomsraadighet uten mellemkomst av andre arvinger eller av nogen skifterett» kan ikke bevirke at uttrykket «hensitte med vaart felles bo uskiftet» faar nogen annen betydning. Uttrykket «og med full eiendomsraadighet» er et naturlig supplement til uskiftebestemmelsen og sier kun at lengstlevende skal ha fri disposisjonsrett over fellesboet. Man maa merke sig at der staar full «eiendomsraadighet» og ikke «eiendomsrett». At uttrykket eiendomsraadighet er benyttet kan efter rettens mening kun ytterligere befeste den forannevnte forstaaelse av uttrykket «hensitte med fellesboet uskiftet», idet de to uttrykk er i full overensstemmelse med hinannen. I denne forbindelse kan man til sammenligning merke sig bestemmelsen i uskiftelovens §7 om, at den gjenlevende ektefelle har en eiers raadighet over det uskiftede bo. Hvad angaar uttrykket «uten mellemkomst av andre arvinger eller av nogen skifterett», saa kan ikke dette lede til nogen annen forstaaelse av testamentet Ogsaa dette uttrykk slutter sig som et naturlig supplement til uskiftebestemmelsen, idet det sikrer gjenlevende ektefelle saa lenge han lever mot inngripen fra arvingers eller skifterettens side. Retten kan ikke finne at der i nærværende tilfelle foreligger omstendigheter eller oplysninger som godtgjør at den foran hevdede forstaaelse av testamentet er feilaktig. - - - Side:357 Da retten saaledes finner at det gjensidige testament ikke gaar videre enn til at gi lengstlevende adgang til at sitte med fellesboet uskiftet, og da der ikke finnes andre testamentariske disposisjoner, blir resultatet at førstavdødes slekt trer inn som arvinger ab intestato. Førstavdødes slekt vil overensstemmende hermed bli at kjenne arveberettiget i boet. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
