Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Broch: Ved Nord-Hedmark sorenskriveris namsrett blev 2 august 1930 avsagt kjennelse med saadan slutning: «Peder Syveruds bud kr. 1750 ved tvangsauksjon den 23 januar 1930 over rett i Pihlske almenning for gnr 175 bnr 1, Refling i Ringsaker, stadfestes ikke. Saksomkostninger tilkjennes ikke». Kjennelsen blev av Peter Syverud innanket for Trondheim overrett som 17 mars 1932 avsa dom med saadan domsslutning: «Den paaankede kjennelse, avsagt av Nord-Hedmark namsrett 2 august 1930, opheves. I saksomkostninger for namsretten betaler Norges Kreditforening for Land- og Skogbruk til gaardbruker Peter Syverud kr. 300 og for overretten til det offentlige kr. 110, dessuten det beløp hvortil den beskikkede sakførers salær blir endelig fastsatt. Michael Kildal og Leif Nannestad paalegges ikke omkostninger.» Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til kjennelsens og dommens begrunnelse. Som det sees er overrettens dom avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for stadfestelse av namsrettens kjennelse. Overrettens dom er med Høiesteretts Kjæremaalsutvalgs samtykke innbragt for Høiesterett av Kreditforeningen. Som motpart møter Peter Syverud, som oplyses nu at være eneinnehaver av den avsetningsforretning som tvisten gjelder. I ankeerklæringen er det prinsipalt gjort gjeldende at Pihlske almenning (sameie) fremdeles er almenning i juridisk forstand, og at rettighetene der er uløselig knyttet til de gaarder som kjøpte i 1833. I alle tilfelle antas det at ha vært sikker og gammel praksis, at andelsrettigheter i Pihlske har fulgt med ved salg og pantsettelser uten at være uttrykkelig nevnt, og denne praksis antas ikke endret i de senere aar. Endelig hevdes det at panteloven av 1857 §4 ikke har anvendelse i nærværende tilfelle. Kreditforeningen har nedlagt saadan paastand: «At namsrettens avgjørelse stadfestes. At den ankende part tilkjennes saksomkostninger i overrett og Høiesterett». Peter Syverud har nedlagt saadan paastand: «1. Overrettens avgjørelse stadfestes. 2. Norges Kreditforening dømmes at betale saksomkostninger for Høiesterett til Peter Syverud». Der er for Høiesterett fremlagt adskillig nytt bevismateriale spesielt vedkommende kjøpet av Pihlske almenning (sameie) og dens forvaltning sammen med den gamle almenning i forrige Side:137 aarhundre. Dokumentene bedrefter i det store og hele hvad namsretten i sin kjennelse har anført om disse forhold. Videre har Syverud fremlagt en rekke dokumenter fra 1850-aarene angaaende tilbakebetaling av laan fra almenningskassen til Nes og Ringsaker Sparebanker. Jeg kommer senere tilbake til disse dokumenter. Av annet nytt nevnes en skrivelse av 3 mai 1932 fra Landbruksdepartementet, hvori er anført at efter departementets opfatning tilhører Pihlske de gaarder, hvis brukere i sin tid var med i kjøpet av almenningen, og paa hvis eiendommer kjøpesummen blev fordelt efter skylden, altsaa erhvervet for bygdelagene paa samme maate som Stange bygdealmenning. Likeledes mener departementet at gaardens eiendomsandel i almenningen ikke kan fraskilles gaarden. Jeg er kommet til samme resultat som namsretten og overrettens dissenterende medlem og kan ogsaa i hovedlinjene til tre deres begrunnelse. Den Pihlske almenning (eller sameie) blev i 1815 tilskjøtet professor Pihl med hjemmel i resolusjon av 1810, hvorved eiendommen var fraskilt Ringsakers kongealmenning. Nes og Ringsakers kommune og plassbesiddere samt en del gaarder i Vang prestegjeld blev forbeholdt visse rettigheter i den fraskilte eiendom. Det heter herom i innst. av 10 april 1810: «Skjøndt Almuerne og Pladsbesidderne saaledes derefter ingen Ret erholde til Skoveffecter fra Almindingens øvrige Deel, beholde de dog i denne den dem forbeholdne Ret til Havning til deres Kreaturer, Sæterboliger og Løkker, ligesom og bemeldte Almuer beholde den dem tilkommende Fiskerettighed i samtlige Vande i Almindingen, og de i Auctions-Conditionerne ommeldte Gaarde af Vangs Præstegjeld den dem forbeholdne Rettighed til Sæter og Havnegang, samt Huse paa Almindingens Grund». Den utskilte eiendom blev særskilt skyldlagt. Dens offisielle navn i panteregisteret er «Almenningen (den Pihlske)». Efter professor Pihl gikk eiendommen over til statsraad Rosenkrantz, og efter auksjon i hans bo 10 oktober 1833 blev den i 1834 tilskjøtet «samtlige gaardbrukere og eiendomsbesiddere i Ringsaker og Nes prestegjelde» med undtagelse av eierne og besidderne av en del i skjøtet opregnede bruk. For disse sistes vedkommende nevnes ikke personene, men gaardene - i Ringsaker 31 gaarder og i Nes 27 - et forsvinnende tall i forhold til antallet av gaarder i bygdene. Jeg kan efter de foreliggende oplysninger ikke finne det synderlig tvilsomt, at rettighetene i Pihlske ialfall i det meste av forrige aarhundre bestemt blev opfattet og behandlet som en tilliggelse til gaardene, og som en for gaardbrukeralmuen erhvervet herlighet. Jeg finner det forsaavidt tilstrekkelig at henvise til det av namsretten herom anførte og citerte. Det kan ikke innsees at de for Høiesterett fremkomne nye oplysninger stiller forholdene i noget annet lys forsaavidt. Namsretten har uttalt at efter dens mening maa Pihlske antas at ha bevart karakteren av almenning. Jeg finner det for nærværende sak unødvendig at ta standpunkt til dette spørsmaal. Det Side:138 kan nemlig ikke i og for sig ansees avgjørende for om en rettighet efter sin karakter og oprinnelse og efter de lokale forhold maa ansees som et naturlig tilbehør til eiendommen. Jeg henviser forsaavidt til Høiesteretts dom i [[Rt-1874-753]], jfr. [[Rt-1887-369]], enn videre til [[Rt-1918-374]]. Heller ikke finner jeg grunn til at gaa inn paa paastanden om at rettighetene overhodet ikke kan lovlig fraskilles eiendommene. Efter mitt syn paa saken iøvrig blir det unødvendig at komme inn paa dette spørsmaal. Jeg er endelig enig med overrettens dissenterende medlem i, at naar rettighetenes karakter av tilliggelse er til stede, har loven av 12 oktober 1857 §4 ikke betydning for rettsbeskyttelsen hvor rettigheten overdras sammen med eiendommen, jfr. den i overrettens dom citerte høiesterettsdom i [[Rt-1930-1430]]. Syverud har for Høiesterett som nevnt fremlagt en rekke dokumenter fra 1850-aarene, som han mener beviser at man alt dengang var av den rettsopfatning at andelene i Pihlske ikke var egentlige tilliggelser til gaardene. Disse dokumenter henger sammen med at almenningskassen - som efter en uthugst i Pihlske satt inne med en del midler - i 1847 utlaante av disse midler til de nyoprettendes Nes og Ringsakers Sparebanker («som grunnfond») - Disse laan forfalt til tilbakebetaling i 1852 og 1856 (1857). Jeg finner dog ikke at kunne tillegge disse dokumenter nogen betydning for saken. De gjelder forskjellige legitimasjoner til at heve de forfalne fordringer paa brukene, og gir ikke i og for sig tilstrekkelig holdepunkt som bevis for Syveruds paastand. Utover i siste halvdel av forrige aarhundre synes det imidlertid efterhaanden at ha gjort sig usikkerhet gjeldende med hensyn til opfatningen av rettighetenes karakter. Forskjellige omstendigheter kan her ha spillet inn. For det første har lokale forhold bevirket at der aldri har utviklet sig nogen regelmessig brukshugst for de berettigede gaarder. Skogsdriften har foregaatt som større salgshugster med aars mellemrum, og utbyttet er utdelt i penger. - Forskjellige forsøk som i tidens løp blev gjort for at faa inn som medeiere i Pihlske ogsaa de gaarder som ikke hadde vært med paa kjøpet i 1833 - visstnok med tanke paa at faa Pihlske slaatt sammen med den gamle almenning og derefter det hele utskiftet - mislykkedes. - Endelig synes usikkerheten ytterligere øket ved at det efterhaanden blev hyppigere og hyppigere at rettighetene blev uttrykkelig nevnt i overdragelsesdokumenter paa gaardene. En saadan praksis kunde ligge nær ialfall som en betryggelse, idet det var paa det rene at en del rettigheter faktisk var løsrevet fra de respektive gaarder. (Efter oplysningene eksisterte der i 1903 ca. 110 saadanne rettigheter. Under prosedyren er det oplyst at det nu er 211 slike andeler. Det samlede antall i almenningen er 1648). - Tinglysningsmyndighetenes holdning til spørsmaalet har visstnok ogsaa spillet adskillig inn. Jeg finner imidlertid ut fra rent rettslig synspunkt at kunne tiltre hvad daværende sorenskriver i Nord-Hedmark, Randers, uttaler i sin dom av 22 mars 1916 i saken Fodstad-Pihlske Almenning: «Retten anser det derfor ogsaa som en ganske feilaktig praksis, at det i den senere tid, og som det synes særlig efter Side:139 1860-aarene, er blitt almindelig at innta særskilt bestemmelse i skjøtene om overdragelse av rett i Pihlske almenning, og at der, hvor saadan overdragelse ikke særskilt er nevnt, der skal retten betraktes som ikke overdraget. Dette strider jo fullstendig mot tanken og forutsettningen for det oprinnelige innkjøp av almenningen». - Og jeg kan heller ikke under nogen omstendighet anta at den usikkerhet eller misforstaaelse som særlig i de senere aartier i stigende grad har gjort sig gjeldende angaaende rettighetenes egentlige karakter og den derpaa byggede nyere praksis i handel og vandel, har kunnet danne det tilstrekkelige grunnlag for en virkelig sedvanerettsdannelse - særlig da det langt overveiende antall av rettighetene overhodet aldri har vært skilt fra gaardene. Det er mulig at den nyere praksis: regelmessig at nevne rettighetene i de enkelte tilfelle, vilde kunne ha sin betydning som bevismoment, hvor det er tvil om kontrahentenes virkelige mening. Jeg maa imidlertid forstaa prosedyren derhen, at det ikke egentlig paastaaes at Kildahl positivt har hatt til hensikt at undta skogrettigheten fra pantsettelsen. Det spørsmaal som foreligger i nærværende sak, er da om undlatelse av at nevne rettigheten i pantobligasjonen i og for sig medfører at obligasjonen maa staa tilbake for senere tvungen rettsstiftelse i rettigheten. Grunnlaget for Syveruds krav maatte da, saavidt jeg skjønner, nødvendigvis være, at der foreligger en sedvanerettslig omdannelse av selve rettighetens tidligere karakter av en tilliggelse. Og en saadan lokal sedvanerettsdannelse i objektiv forstand finner jeg som sagt ikke tilstrekkelig hjemmel for. Jeg stemmer saaledes for stadfestelse av namsrettens kjennelse. I betraktning av de tvil som saken har frembudt, antas saksomkostninger ikke at burde tilkjennes. Dom: Namsrettens kjennelse stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Bade: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Andersen og Motzfeldt og ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Breien og sorenskriver Solem og dommer Christiansen: Likesaa. Av namsrettens kjennelse: Efter begjæring av Peter og Fredrik Syverud, Ringsaker, som saksøkere og Michael Kildahl, sammesteds, som saksøkt i henhold til avsetningsforretning avholdt 29 mars, tinglyst 7 april 1926, for beregningssum kr. 15.059,20, holdt namsmannen i Ringsaker den 23 januar 1930 tvangsauksjon over rett i Pihlske sameie eller almenning for gnr 175, bnr 1, Refling i Ringsaker. Som panthaver i Refling med «til- og underliggende herligheter» møtte Norges Kreditforening for Land- og Skogbruk og motsatte sig, at rekvirenten antar noget bud, idet den som bedre prioritert fordringshaver gjør krav paa at faa uttale sig om, hvorvidt dens interesse i almenningsretten ansees dekket ved toget av de bud som blir avgitt. - - - Side:140 Høistbydende blev Peter Syverud med kr. 1750. I process-skrift, datert 3 februar 1930, har saksøkerne antatt det høieste bud og paastaatt det stadfestet. - - - Tvisten gjelder hvorvidt klagerens (Norges Kreditforening for Land- og Skogbruks) pantobligation, stor oprinnelig kr. 33.000, nu til rest kr. 26.672,98, datert 22 mars, tinglyst 8 april 1917, med pant i gaarden Refling med «alle til- og underliggende herligheter», ogsaa omfatter retten for gaarden i Pihlske almenning (ogsaa benevnt sameie). - - - Det er derfor paatagelig at andelsrettighetene blev knyttet til og satt i forhold til de faste eiendommer og at det var for disse de var tenkt erhvervet. Det er de faste eiendommer ikke eierne som navngives. Andelsretten var aapenbart tenkt at skulde følge gaardene og ikke være en personlig rett for de til enhver tid værende eiere av samme. Bygdealmenningen blev ved utskiftningen utlagt til bygdene Ringsaker og Nes's «bruk og behov» til erstatning for deres hafte rett til gjerdes og brennefang samt bygningsmaterialer til deres gaarders og plassers vedlikeholdelse og til kirkenes, prestegaardenes og offentlige bygningers vedlikeholdelse og opbyggelse». Samtidig forbeholdtes almuens rett til havning til dens kreaturer, seterboliger og løkker samt fiske ogsaa i den frasolgte del. - - - Det var kun almuens rettigheter til skogen som blev utskiftet - og det heller ikke for setrenes vedkommende - mens de øvrige almenningsrettigheter forblev uutskiftet som før ogsaa i den til Pihl solgte almenningstrekning. I denne hadde følgelig den bruksberettigede almue fremdeles sine rettigheter som før til beite og jakt og fangst samt fiske efter lovbokens 3-12-3 og 5te boks 10 og 11 kap. og 3-12-6 for setrenes vedkommende. Heri er ikke skjedd nogen endring, og strekningen maa derfor fremdeles ansees som almenning, hvori bruksberettigede har en i lovboken hjemlet almenningsrett. At almenningen er særskilt matrikulert gjør i saa maate intet fra eller til. Kfr. i denne forbindelse det derom anførte under voteringen til høiesterettsdom i [[Rt-1929-817]]. Likesaa henvises til dr. K. Meinich Olsen's «Norsk Almenningsrett» side 114 øverst. Se ogsaa samme sted side 84 og 88-89. Som en almenningsrettighet maa andelen antas at følge med eiendommen ved dennes avhendelse naar den ikke undtas, og det samme maa gjelde ved pantsettelse av gaarden. Hvad man enn maatte anta med hensyn til Pihlskes karakter av almenning eller sameie, er retten med hensyn til spørsmaalet om hvorvidt retten i Pihlske almenning (sameie) maa antas at følge gaarden ved dens avhendelse, naar den ikke uttrykkelig er undtatt, enig i rettens betraktning i motivene til de av klageren paaberopte dommer i sakene: Simen Storlien mot Pihlske almenningsstyre, og Beate Fotstad m.fl. mot samme styre. Særlig fremheves: Almenningen blev kjøpt tilbake til bygden (Ringsaker og Nes) vesentlig av hensyn til gaardenes behov, idet det er de faste eiendommer, ikke eierne personlig som navngives ved almenningskjøpet likesom betalingen fordeltes efter eiendommenes matrikulskyld akkurat paa samme maate som det er forholdt ved flere andre bygdelags kjøp av sine bygdealmenninger, som f.eks. Stange og Løten. Fra 1834 og utover ialfall til 18?? blev endog regnskapet ført under ett for begge almenninger (bygdealmenningen og den Pihlske), og innbetalingen av kjøpesummen blev ordnet ved laan av statskassen, hvilket avdroges gjennem lengere tid ved betaling av 12 sk. aarlig pr. skylddaler, som opkrevedes av fogden sammen med skattene saa at betalingen for almenningskjøpet likefrem var paabyrdet Side:141 gaarderne. I de første decennier efter kjøpet var den av almuen ved auksjon i 1833 kjøpte almenningsdel (den Pihlske) utvilsomt betraktet som en tilliggelse til vedkommende gaarder i likhet med den del av almenningen som var tildelt de bruksberettigede. Av de under saken Beate Fotstad m.fl. mot styret for Pihlske almenning fremlagte fortegnelser over overdragelsesdokumenter paa gaarder i Nes i tiden til og med 1860 fremgikk at det i de forholdsvis faa tilfeller» hvor det var hendt at der i dette tidsrum er gjort uttrykkelig bemerkning om at almenningsrett i almindelighet eller spesielt andel i den Pihlske almenning medfulgte, har der i tidligere skjøter paa samme eiendom ikke vært nevnt noget derom, antagelig fordi det ansaaes unødvendig. Kfr. oplysningene i overrettsdom av 29 april 1918: Fotstad-Pihlske og byraachef Skappels uttalelser side 25 i hans bok «Ringsaker Sparebank 1847-1927» (Oslo 1928). Dette bestyrker at man har ansett andelen som en herlighet der uten videre medfulgte gaarden. Der er ikke i nevnte tidsrum saavidt man har kunnet se noget eksempel paa at det er sagt, at andelen i Pihlske almenning ikke skulde medfølge. Eksempler paa at andelen er skilt fra gaarden, synes man at ha støtt paa langt senere, idet enkelte gaardbrukere fant paa at selge fra gaarden retten i Pihlske almenning, og kjøperen av gaarden derfor vilde ha garanti for at den ikke var frasolgt ved uttrykkelig tilsagn om at almenningsretten i Pihlske medfulgte. Den under nevnte sak fremlagte panteattest for almenningen, hvorefter det oplyste, tilsynelatende alle tinglyste særskilte overdragelser av almenningsandeler har vært anmerket inntil 20 november 1907, viser kun ialt 12 saadanne, den eldste fra 1897. Nogen lokal sedvanerett gaaende ut paa at almenningsretten ikke kan ansees innbefattet i overdragelsen eller pantsettelsen av gaarden, naar den ikke særskilt er nevnt, kan ikke ansees godtgjort. - - - Det er fra saksøkernes side anført at det er praksis ved tinglysning av hjemmelsdokumenter paa fast eiendom i Ringsaker og Nes, at naar der i et dokument er nevnt andel i Pihlske almenning som solgt eller pantsatt, gis der paategning ved tinglysningen om at det ikke av panteregistret kan sees om selgeren har hjemmel til andelen, hvorimot intet paategnes derom naar andelen ikke nevnes i dokumentet, og at forutsetningen herfor naturligvis er den, at andelen ikke ansees for at være solgt naar intet er sagt. Hertil skal retten bemerke at det nevnte aapenbart kun er en forsiktighetsregel som panteboksføreren har funnet at ville følge for at gardere sig mot enhver eventualitet, uten at han derved har villet ta standpunkt til det under denne tvist omhandlede spørsmaal. Dette maatte i tilfelle avgjøres ved tvistemaal paa sedvanlig maate. Efter det anførte maa klagerens panterett i Refling med «alle til- og underliggende herligheter» efter pantobligasjon av 2 mars, tinglyst 12 april 1917, stor til rest kr. 26.672,98, antas at omfatte ogsaa retten i Pihlske almenning for gaarden. Da klagerens pantefordring ikke dekkes av det av Peter Syverud gitte bud, maa retten i henhold til klagerens paastand, jfr. tvfl. §155 og §153 nekte budets stadfestelse. - - - Av overrettens dom: - - - Rettens formann, dommer Fjærli, avgav saadant votum, som blev tiltraadt av dommer Berger: - - - Jeg finner det ikke synderlig tvilsomt, at Pihlske ikke er almenning men et privat samei. Dette er antatt allerede i Kristiania stiftsoverretts Side:142 dom av 26 november 1866 (Ugeblad for Lovkyndighed 1866-67 side 399). - - - Det bevismateriale som foreligger i nærværende sak fører efter min opfatning til samme resultat. Ingen av de senere dommer bygger sitt resultat paa antagelsen av at Pihlske er almenning. Stillingen idag er, saavidt man kan dømme derom, den samme som i 1866. - - - Det neste spørsmaal blir om retten i Pihlske sameie maa antas at gaa inn under begrepet «tilliggelser» eller «rettigheter og herligheter» til en eiendom. I de pantedokumenter som Landkreditforeningen anvender, brukes uttrykksmaaten «alle til- og underliggende herligheter». Hverken betegnelsen «tilliggelser» eller uttrykket «rettigheter og herligheter» kan sies at ha et presist begrepsmessig innhold. Begge uttrykk henviser til faktiske og sedvanemessige forhold. - - - Her spørres der ganske enkelt om andel i et særskilt matrikulert skogsameie begrepsmessig maa betegnes som «tilliggelser» til en annen eiendom eller som «rettigheter og herligheter» der naturlig hører til denne. Jeg kan ikke se at der her er en slik nødvendig sammenheng tilstede, at rett i Pihlske begrepsmessig maa betegnes som «tilliggelse». Det samme gjelder ogsaa om «rettigheter og herligheter». Av disse uttrykk passer «rettighet» best paa det foreliggende tilfelle. Retten til at heve et utbytte fra tid til annen, kan nok sproglig riktig betegnes som en «rettighet». Men det er ingensomhelst nødvendighet for at en saadan rett følger en eiendom. Der foreligger saaledes ingen begrepsmessig eller rettslig nødvendighet for at rettighetene i Pihlske maa falle inn under en av betegnelsene «tilliggelser» eller «rettigheter og herligheter». Denne opfatning stemmer, saavidt jeg kan se, med de dommer som foreligger om spørsmaalet. - - - I alle disse dommer avgjøres tvisten paa grunnlag av hvad partene maa antas at ha ment da vedkommende rettshandel blev inngaatt. Resultatet bygges ikke paa at rettigheten i Pihlske nødvendigvis maa følge eiendommen, naar intet annet er sagt, fordi denne rettighet enten er almenningsrettighet eller begrepsmessig maa høre med under «tilliggelser» eller under «rettigheter og herligheter». Naar vi saa i den her foreliggende sak kommer til spørsmaalet om hvad partene maa antas at ha ment ved selve pantsettelsen, saa vet vi egentlig ikke om pantekreditor (Landkreditforeningen) dengang kjente til at der muligens medfulgte andel i Pihlske sameie. Derimot foreligger erklæring av 8 februar 1930 fra pantsetteren, den daværende eier av Refling, Michael Kildahl, om at andelen fulgte med. - - - Bortsett fra spørsmaalet om hvilken verdi man skal tillegge denne 13 aar efter panteobligasjonens utstedelse og efter nærværende tvists opkomst utstedte erklæring, foreligger der saaledes i nærværende sak enighet mellem de to kontraherende ved pantsettelsen om at andelen i Pihlske sameie var pantsatt sammen med eiendommen. Spørsmaalet blir derfor i nærværende sak ikke om hvad meningen mellem partene har vært eller om hvad der er sedvane i bygden i slike tilfeller, men om denne pantsettelse skal tillegges gyldighet overfor senere tvungne rettserhverv i andelsretten. Her skal man erindre, at Pihlske sameie er en særskilt matrikulert skogstrekning med sitt særskilte folium i panteregisteret. Ved gyldig beslutning av styre eller andelseierne maa sameiet som saadant kunne pantsettes. Hvis man nu tillot en overfor tredjemann gyldig pantsettelse av de enkelte andeler sammen med vedkommende eiendom, uten at andelen blev særskilt nevnt og kunde konstateres av panteregisteret, saa kunde Side:143 det inn treffe at panthaveren i sameiet fant de enkelte andeler pantsatt og dermed sameiet pantsatt med bedre prioritet enn pantet i det hele sameie. Men en saadan tingenes tilstand maa antas at være uforenlig med vaar pantelovgivning sett i sammenheng med vaart tinglysningsvesen. Man henviser her særlig til lov 12 oktober 1857 §4, budet om at fast eiendom særlig skal nevnes i pantedokumentet, og at pantsettelsen er ugyldig i den utstrekning dette ikke er skjedd. Pihlske sameie er en særskilt fast eiendom. Av lovbudet følger da direkte at naar den ikke er nevnt i pantedokumentet, helt eller delvis, altsaa her med den andel som tilhører eieren av en annen fast eiendom, saa er den heller ikke gyldig pantsatt overfor tredjemann. - - - I den praksis som foreligger ved domstolene om Pihlske skogstrekning, er derfor den paaankede kjennelse en singularitet, som ialfall delvis maa bero paa en misforstaaelse av tidligere dommer. Dette gjelder ogsaa bemerkningen om den under procedyren meget omhandlede lokale «sedvanerett». Naar det nemlig heter at dommene av 1898, 1916 og 1918 taler imot denne lokale sedvanerett saa er dette uriktig, fordi denne rettsdannelse først antas at ha funnet sted senere enn 1866 og paa grunnlag av overrettsdommen fra dette aar, mens de overdragelser som blev prøvet i de nevnte dommer, fant sted i aarene 1844 og 1865/66. De nevnte dommer kan derfor intet uttale og har heller intet uttalt om den paaberopte sedvanerettsdannelse. Naar det saa heter at lokal sedvanerett ikke er godtgjort, saa kan dette allikevel forsaavidt være riktig, som en virkelig rettsdannelse ikke lar sig konstatere hvor en praksis er gjenstand for saa meget tvist som tilfellet er angaaende forholdet med andelene i Pihlske sameie. Derimot tør selve sedvanens tilværelse være sikker nok. Bevismaterialet herfor er overveldende. Sedvane erkjennes jo ogsaa av mange som uttaler sig mot den, fordi de anser den uriktig. Dommen av 1866 har medført at sameiets styre har krevet spesiell legitimasjon for andelsretten. Denne praksis er sikker. Og paa grunnlag av denne praksis har saa den sedvane uttrykkelig at nevne andelen i Pihlske utviklet sig i de forløpne 60 aar, og maa antas at ha vært temmelig almindelig i 1917, da det i denne sak omhandlede pantedokument blev utstedt. Da imidlertid sedvaner av denne art alene er fortolkningsmidler til hjelp for at finne partenes mening angaaende omfanget av en overdragelse eller en pantsettelse, vil sedvanen i det tilfelle som her foreligger ikke faa nogen betydning, fordi partenes mening forutsettes at være paa det rene. Overretten kommer saaledes til følgende resultat: 1. at Pihlske skogstrekning er et privat sameie, 2. at sameiet er en særskilt fast eiendom 3. at andel i en saadan fast eiendom ikke med virkning overfor tredjemann kan pantsettes uten at den særskilt nevnes. Da andelen i Pihlske i den her foreliggende sak ikke er nevnt i motpartens pantedokument, saa har Landkreditforeningen ikke en overfor tredjemann gyldig panterett i andelen. Herav følger at den ankende parts paastand maa gis medhold; den paaankede kjennelse blir at opheve. - - - Dommer Eriksen kommer til samme resultat som namsretten og henviser til dens begrunnelse. Kassereren for Pihlske almenning eller sameie har skrivelse av 26 januar 1931 oplyst, at i 1929 var av tilsammen 1648 andeler 203 fraskilt gaardene og eiedes av saavel innenbygds- som utenbygdsboende. I erklæringer fra O. M. Saugstad og Kr. Krogsgaard, henholdsvis av 16 mai og 13 oktober 1930, er uttalt at andelene nu nærmest er betraktet som løsøre. Side:144 I erklæring fra M. Ousdal av 8 oktober 1930 er omtalt et par «transporter» paa retten fra 1850-aarene, og den sidestilles med «annet løsøre» naar det er tale om overdragelser. Byraachef Kaaterud har i skrivelse av 2 april 1930 uttalt at alle salg hvorved retten er skilt fra gaardene, saavidt sees alene er av obligatorisk karakter og ikke kan tinglyses som hjemmel for tinglig rett. Av det som er oplyst om den nye praksis maa man derfor tro at saakalte overdragelser av retten separat mere tar sikte paa at skaffe erhververen legitimasjon for at kunne heve utbytte, enn paa at skaffe ham en fullt beskyttet eiendomsrett til en anpart i almenningen. Reglene for overdragelse av andeler i fast gods synes ikke at være fulgt. Erklæringene om praksis i de senere aar gaar forøvrig i forskjellige retninger, og man kan ikke fastslaa at det har dannet sig en sedvanerett, hvorefter en gaards andel i Pihlske almenning ikke følger med ved salg og pantsettelser av gaarden uten at det er sagt uttrykkelig at andelen skal følge med. Man maa anta at retten fulgte med under «til- og underliggende herligheter»» da Michael Kildahl ved pantobligasjon av 22 mars 1917 pantsatte gaarden til Kreditforeningen for Land- og Skogbruk. Herom er ogsaa pantsetter og panthaver enige. Saavidt man kan se har ogsaa retten ellers fulgt gaarden, uten særlig at være nevnt, helt til gaarden blev overdratt til ingeniør Nannestad ved skjøte av 17 mars 1930. Da blev retten nevnt paa grunn av den uklarhet som nu var opstaatt. Men hjemmelsanmerkningen paa skjøtet viser at Kildahl i sin tid maa ha faatt retten overdratt sammen med gaarden uten at den særskilt var nevnt. - - - Den ankende part paastaar at pantelovens §4 i hvert fall hindrer at andelen i Pihlske almenning kan pantsettes som tilbehør til vedkommende gaard. Jeg antar ikke at paastanden fører frem. Det er ikke her tale om et utskilt eller særskilt matrikulert stykke av almenningen, men alene om en ideell anpart i hele strekningen. Og det kan ikke antas at pantelovens §4 medfører at en saadan anpart ikke kan pantsettes som tilbehør til en annen eiendom og derfor maa nevnes spesielt ved pantsettelsen. Dette antas ogsaa aat stemme med rettspraksis. - - - Ugeblad for Lovkyndighed side 508 og [[Rt-1874-753]] - - - [[Rt-1930-1430]]. jfr. ogsaa [[Rt-1887-798]]. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
