Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Bahr: I denne sak, som er reist av Nordland fylke og Sandrup Bang, Henningsvær, mot M/S «Sirius»' rederi, Det Bergenske Side:1045 Dampskibsselskap, avsa Lofoten herredsrett den 7. juni 1944 dom med slik domsslutning: «Saksøkte frifinnes. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.» Nordland fylke og Sandrup Bang påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som den 4. september 1947 avsa dom med slik domsslutning: «Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostningene oppheves for lagmannsretten.» Nordland fylke og Sandrup Bang har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. De ankende parter hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet 1. at det fra skipets side ikke er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, og 2. at det ikke har foreligget noen nødstilstand for m/s «Sirius». Videre hevder de ankende parter at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har funnet at det ikke påligger rederiet et objektivt ansvar for skader av her omhandlede art. De ankende parter har nedlagt slik påstand: «1. M/S «Sirius»s rederi, Det Bergenske Dampskibsselskap, Bergen tilpliktes å betale Nordland Fylke erstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 64 000 med 4 pst. renter fra 3. november 1943. Nordland fylke har sjøpanterett i m/s «Sirius» for for domsbeløpet med rett til å sette skipet til auksjon. 2. M/S «Sirius»s rederi, Det Bergenske Dampskibsselskap, Bergen, tilpliktes å betale Sandrup Bang, Henningsvær, erstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 3 760 med 4 pst. renter fra 3. november 1943. Sandrup Bang har for domsbeløpet sjøpanterett i m/s «Sirius» med rett til å sette skipet til auksjon. 3. M/S «Sirius»s rederi, Det Bergenske Dampskibsselskap, Bergen, tilpliktes å betale Nordland Fylke og Sandrup Bang, Henningsvær, saksomkostninger for samtlige instanser.» Ankemotparten, Det Bergenske Dampskibsselskap, har nedlagt påstand om at motparten frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett. Til bruk for ankesaken er det holdt bevisopptak ved Lofoten herredsrett, hvor det er opptatt forklaringer av Sandrup Bang og av 12 vitner. Av vitnene har de 5 ikke tidligere avgitt forklaring i saken. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på disse nye vitneprov, idet de etter min mening ikke har brakt saken i noen annen stilling. Om saksforholdet henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall, men finner å burde gjøre et par tilleggsbemerkninger i tilknytning til flertallets betraktninger over spørsmålet om Det Bergenske Dampskibsselskap kan gjøres ansvarlig etter Side:1046 bestemmelsene i straffelovens ikrafttredelseslovs §24, jfr. straffelovens §47, eller etter andre regler om objektivt erstatningsansvar. Med hensyn til spørsmålet om ansvar etter straffelovens ikrafttredelseslovs §24, jfr. straffelovens §47, skal jeg bemerke: Da det blåste opp til østenstorm om morgenen den 27. november 1942, mens «Sirius» lå fortøyet ved dampskipskaien i Henningsvær, oppsto det fare både for skip og kai ved at skipet ble presset inn mot kaien av vind og sjø. «Sirius» gjorde et forsøk på å komme ut ved å kaste loss akterut og gå forover «på springet», men dette mislyktes, idet akterenden ble drevet inn mot kaien. Den utvei å gi opp alle fortøyninger og gå rett forover eller akterover, kunne skipet ikke bruke, da det i så fall etter all sannsynlighet ville bli ødelagt. Vind og sjø ville da ha drevet det inn i fjæren ved siden av kaien innen det kunne ha kommet klar av land. Når «Sirius» under disse omstendigheter ble liggende ved kaien - hvorved skipet unngikk å bli vrak, men kaien led skade - kan jeg ikke se det slik at «Sirius» her ofret kaien for å redde seg selv. Etter min mening er den riktige karakteristikk av forholdet at «Sirius» unnlot å ofre seg selv for å redde kaien. Det foreligger da ikke en nødshandling av den art som de nevnte lovbestemmelser tar sikte på. I sin begrunnelse for at det i dette tilfelle heller ikke for øvrig er grunnlag for objektivt erstatningsansvar, anfører lagmannsrettens flertall blant annet at skipenes kaianløp vesentlig antas å tjene ladningsmottagernes interesser, og at det da synes lite rimelig å på legge skipene objektivt ansvar for skader som voldes på kaier under slike forhold, hvor strøm- og værforhold gjør skipene mindre manøvreringsdyktige i trange farvann. Jeg finner ikke å kunne slutte meg til denne betraktning. Etter min mening må det sies at anløpene er både i skipenes, ladningsmottagernes og kaieiernes interesse. At objektivt ansvar her ikke foreligger, er jeg imidlertid som nevnt enig i, og jeg finner at resultatet er tilstrekkelig begrunnet ved det som lagmannsrettens flertall ellers har anført vedkommend dette punkt. Jeg er derfor kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg er enig med lagmannsretten i at saksomkostningene bør oppheves for herredsretten og lagmannsretten, men finner at Nordland fylke og Sandrup Bang bør betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler 1. Nordland fylke og 2. Sandrup Bang en for begge og begge for en til Det Bergenske Dampskibsselskap 2 000 - to tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 3 - tre - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Stenersen, Rognlien og Bonnevie: Likeså. Side:1047 Av herredsrettens dom (sorenskriver Thrap): Den 26. november 1942 kom M/S «Sirius» tilhørende Det Bergenske Dampskibsselskap til Henningsvær ved kl. 10-tiden om formiddagen og fortøyet ved Nordland fylkes kai. Skipet er bygget i 1941 og er på 938 br.reg.tonn og 1 260 tonn dw. Det er ca. 224´ (eller ca. 75 meter) langt. Kaien måler ca. 45 meter. Skipet lå med babord side til kaien og hadde foruten fortøyninger i land, ute et anker med 45 favner kjetting. Ankeret sto i NO retning mot Sauøya. - Skipet var ferdig med lossing og lasting ved kl. 18-tiden om kvelden. Det blåste da NV vind. Etter endt ekspedisjon besluttet skipets fører å la skipet bli liggende ved kaien natten over. Avgangen ble satt til kl. 8 neste morgen, idet dette var det tidligste tidspunkt skipperen fant det tilrådelig å forlate havnen på grunn av minefaren. Om natten var det satt ut dreiende vakter ombord. Ut på morgensiden, umiddelbart før avgang, dreiet vinden over på O eller SO, således at vinden ble stående perpendikulært på skipets lengderetning. I tiden fra kl. 8 til kl. 8,40 ble det gjort gjentatte forsøk på å komme fra kaien, men på grunn av den stadig økende vind ble skipet «limet» fast til kaien således at det ikke lykkedes å komme ut. Skipet ble derfor liggende med bredsiden mot kaien og «haie» mot denne. Kl. 9 sprang en baugwire og halegattet på styrbord side ble skadet, og utover formiddagen oppsto der ytterligere betydelige skader, så vel på skipet som på kaien. På kaien ble således fenderverket helt ødelagt, liksom flere pilarer og en stor del av kaidekket fikk skader. Ved kl. 16-tiden løyet vinden en del og kl. 16,30 sprang den over på NO og det lykkedes da å få skipet fra kaien. I tiden fra 26. november 1942 til 25. mars 1943 ble fenderverket reparert, og det ble lagt et midlertidig kaidekke av trematerialer. Denne reparasjon beløp seg til kr. 11 792,37. Den fullstendige reparasjon av kaien ble foretatt av Mur og Betong A/S, Bodø i tiden fra november 1943 til februar 1944. Omkostningene hermed er spesifisert således: 1) Ytterligere omkostninger vedr. fenderverket kr. 1 325,88 2) Reparasjon av langsgående sekundærbjelker » 1 682,10 3) Reparasjon av jernbetongkonstruksjonene m.v. » 27 042,44 Enn videre anføres det at der til støpning av et pusslag ytterligere vil medgå kr. 24 000, idet der som følge av ulykken er oppstått en rekke sprekker i kaidekket. Sluttelig er der som følge av ulykken, påløpet en del nærmere spesifiserte småutgifter til samlet beløp kr. 957,70. Som følge av ulykken ble ekspeditør Sandrup Bang, som leier kaien av fylket, påført en del forøkede utgifter vedrørende ekspedisjonen. I reparasjonstiden fra 26. november 1942 til 25. mars 1943 kunne ikke ekspedisjonen foregå fra kaien, liksom pakkhuset på kaien ikke kunne brukes. Det måtte leies ekstramannskap og motorbåt til å ekspedere båtene på havnen, liksom det måtte leies annet pakknus. Utgiftene hertil er spesifisert således: 1) Leie av en ekstra mann i nevnte tid kr. 1 400,- 2) Motorbåt i 120 dager à kr. 15,- » 1 800,- 3) Solar og smørolje » 320,- 4) Pakkhusleie » 240,- Tilsammen .. kr. 3 760,- Side:1048 - - - Retten skal bemerke: Det finnes ikke godtgjort, at der av skipets vedkommende er utvist sådan uaktsomhet, at det kan begrunne erstatningsansvar. En kan ikke finne at det kan legges skipets fører til last, at han om kvelden den 26. november 1942 kl. 18 etter endt lossing og lasting ble liggende ved kaia i Henningsvær. Retten må gå ut fra at det er overensstemmende med vanlig praksis at båtene blir liggende ved kaia natten over, når sådan henliggen kan skje uten å hindre andre båters anløp av vedkommende kai, og retten kan ikke finne at det for så vidt angår kaia i Henningsvær har vært noen annen praksis for så vidt. Det er riktignok så at kaia i Henningsvær, etter de opplysninger som foreligger i saken må antas å ha en uheldig beliggenhet, idet den ligger ubeskyttet for ostlig vind, og at en båt av «Sirius»s størrelse derfor vil ha vanskelig for å komme ut fra kaien, hvis vinden dreier ost, men dette forhold kan etter rettens mening i og for seg ikke medføre at det må betegnes som uaktsomt å bli liggende ved kaia. Skulle en ta den fulle konsekvens av et slikt standpunkt, ville det medføre at så å si ethvert anløp av kaia av en så stor båt ville bli umuliggjort, idet det jo når som helst er en mulighet for, at der kan oppstå ostlig vind, hvorunder det kan bli vanskelig eller umulig å komme fra kaia. Retten kan ikke tenke seg at hverken kaieieren eller vedkommende ekspeditør vil se sine interesser tilgodesett ved at anløp av kaia på denne måte skulle bli hindret. Hvorvidt det kan lastes skipperen, at han ble liggende ved kaia, avhenger av hvordan forholdene var i det foreliggende tilfelle. Etter en samlet vurdering av bevislighetene i saken, mener en at skipperen ikke har opptrådt uaktsomt ved å ta bestemmelse om å bli liggende. Det var om kvelden, liksom de foregående dager nordvestlig vind, som bar ut fra kaia, hvorfor han lå trygt ved denne. Det var selvfølgelig en mulighet for at vinden i løpet av natten kunne snu ostlig med derav følgende vanskeligheter med å få båten fra kaia, men etter rettens mening forelå der ikke slike omstendigheter, at skipperen kunne eller burde regne med et omslag i vindretningen som nevnt. De opplysninger som foreligger om barometerstanden var ikke slike, at en som følge derav kunne regne med ostlig vind. I denne forbindelse bemerkes, at fallende barometerstand i Lofoten ikke tyder på, at det skal bli ostlig vind. Når det fra saksøkernes side er henvist til, at der kl. 17,40 var utsendt stormvarsel, som skipperen kunne ha fått kjennskap til ved å henvende seg til Henningsvær telegrafstasjon, er hertil å bemerke at han i så fall hadde fått varsel om «fortsatt nordvestlig kuling med stormbyger», en vind som ikke ville ha medført fare for skip eller kai. At vinden ut på morgensiden plutselig slo om til ost, måtte, alle forhold tatt i betraktning, være utenfor menneskelig beregning. På den annen side måtte skipperen ved avveiningen av spørsmålet ta i betraktning den risiko, som var forbundet med å gå ut fra kaia. Retten antar, at det ikke ville ha vært forsvarlig å legge båten på svai mellom kaia og Sauøya, idet bassenget her må antas å være for lite (ca. 300 meter), å gå til Festvågflaget eller Gullvikflaget, måtte for skipperen fremstille seg som å ta en unødig risiko, og det samme gjelder alternativet å fortsette reisen til Stamsund i mørket, selv om minefaren ved nordvestlig vind er noe redusert. Retten kan derfor ikke finne at Side:1049 skipperen har overtrådt sin aktsomhetsplikt ved å bli liggende ved kaia. Heller ikke kan retten finne at han har overtrådt denne plikt ved under de foreliggende omstendigheter ikke å legge ut fortøyning til Hjellskjæret, eller til Duc d'Alben. Hjellskjæret ligger i ca. 150 meters avstand fra kaia, og Duc d'Alben ca. 200 fra kaia. Det ville ha vært en helt ekstraordinær foranstaltning å treffe slike forføyninger. Også her gjelder det at det nok var en mulighet for at vinden kunne dreie ostlig, og at de ekstra fortøyninger i så fall kunne ha gjort god nytte, men denne mulighet var så liten, at skipperen som forsvarlig sjømann ikke hadde plikt til å regne med den. Ved bedømmelsen av skipperens forhold, legger også retten vekt på at han hadde et fullt manøvredyktig skip med ny kraftig maskin, som hurtig kunne startes, og at der var dreiende vakter ombord. Det kan da ikke stilles så strenge krav til sikkerhetsforanstaltninger. Retten kan heller ikke finne at det kan bebreides skipperen og hans folk noe med hensyn til de forføyninger som ble truffet om morgenen den 27. november 1942, etter at vinden hadde dreiet ostlig. Etter de opplysninger som foreligger må en gå ut fra, at vinden dreiet ved kl. 7,30-tiden om morgenen. Allerede kl. 8, mens vinden enda ikke var særlig sterk, ble det gjort forsøk på å komme fra kaia, og dette ble det arbeidet videre med i ca. 40 minutter. Retten må gå ut fra at skipets folk har gjort hva der gjøres kunne for å komme vekk. At der ikke ble gjort noe forsøk på å få en trosse fast i Hjellskjæret, kan ikke betegnes som uaktsomhet, idet så vel skipper som styrmann og los etter sin sjømannsmessige erfaring, fant det nytteløst, og der er i saken ikke fremkommet opplysninger, som tyder på, at skipets folk har tatt feil ved vurderingen herav. Det er jo på det rene at også skipet ved støtingen mot kaia ble påført betydelige skader - (disse er reparert for kr. 68 000), og det har formodningen mot seg at skipets befal, som alle er erfarne sjøfolk, skulle ha forsømt å gjøre et hvilket som helst forsøk på å redde skipet, hvis det var mulighet for et gunstig resultat. Alle forhold tatt i betraktning mener retten at skadene skyldes den omstendighet, at vinden på en plutselig og uberegnelig måte slo over til ost og deretter øket i styrke meget hurtig, og uten at der fra skipets folk er utvist noen uaktsomhet, som kan betinge erstatning. Retten kan heller ikke finne at erstatningsplikt kan begrunnes etter reglene om objektivt ansvar. Den rettspraksis som foreligger hviler utvilsomt på den rettsoppfatning at erstatning i anledning av uegentlig sammenstøt alene skal betales når der er utvist subjektiv skyld, og de løsrevne eksempler en har på at der er pålagt skipsfarten ansvar uten hensyn til skyld (jfr. [[Rt-1921-520]]), antas ikke å kunne danne grunnlaget for erstatning i et tilfelle som det foreliggende. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Aage Thor Falkanger, Torgeir Moi og hjelpedommer Astrup Rindahl med domsmenn C. Pleym og Henrik Bergh): - - - Lagmannsretten skal bemerke: Det er på det rene at det på det angjeldende tidspunkt var forbudt for skip å gå i åpent farvann i mørket, og at M/S «Sirius» skulle til Side:1050 Stamsund og således måtte gå i åpent farvann. Kaien i Henningsvær har tre fortøyningspullere. Den midtre av disse ble revet løs engang ut på formiddagen den 27. november, uten at det nøyaktige tidspunkt kan fastslåes. Det har heller ikke vært mulig å fastslå det nøyaktige tidspunkt, da skadene på kaien begynte å oppstå, men det må ha vært ut på formiddagen og iallfall senere enn kl. 9. Når motparten har hevdet at skipperen av vedkommende kaibetjent på forespørsel fikk uttrykkelig beskjed om at skipet kunne bli liggende ved kaien natten over, ligger deri etter det opplyste ikke annet enn at man ikke ventet noe nytt anløp i løpet av natten, og at skipet således ikke ville ligge i veien. Det bemerkes at den holme som i herredsrettens dom er betegnet som Hjellskjæret, i virkeligheten heter Finnholmskjæret. Sandrup Rang leier av fylket pakkhus for kr. 360 pr år og innkrever for fylket av skipene pr. anløp fra kr. 2-4. På forespørsel har motpartens prosessfullmektig ikke kunnet opplyse om m/s «Sirius» var assurert mot ansvar som omhandlet. Nordland fylkes representant har heller ikke kunnet si noe sikkert om hvorvidt kaien var assurert mot slik skade. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at der av skipets vedkommende ikke er utvist sådan uaktsomhet at det kan begrunne erstatningsansvar, og kan for så vidt tiltre herredsrettens begrunnelse. For fullstendighets skyld bemerkes at lagmannsretten finner at det heller ikke kan bebreides skipets vedkommende at skipet ikke ble forsøkt tatt fra kaien før den fastsatte avgangstid kl. 8. Lagmannsretten finner ikke at motparten har rimelig grunn til å motsette seg at påstanden om erstatning for handling begått under nødstilstand blir behandlet i ankesaken. Imidlertid finner retten at det ikke har foreligget noen nødstilstand for m/s «Sirius». Da skipet ble liggende ved kaien, var dette nemlig fordi det ikke var mulig for skipet å komme fra, og skipet hadde derfor ikke noe valg. Når det ble liggende, var det således ikke for å redde seg selv. Lagmannsrettens flertall finner ikke hjemmel hverken i de alminnelige rettsgrunnsetninger eller i rettspraksis for å fastslå erstatningsplikt på objektivt grunnlag i et tilfelle som dette. Høyesterettsdom i [[Rt-1921-519]], som de ankende parter har påberopt seg, angår et annet forhold som vedrører selve driften av skipet, mens det her er tale om sterke naturkrefters plutselige inngripen, som for så vidt kunne forvoldt lignende skade ved å sette en hvilken som helst stor og tung gjenstand i bevegelse mot kaien. Den oppståtte skade kan derfor under de forhold den fant sted, ikke betraktes som typisk for skip, og som rederen bør være den nærmeste til å bære. For øvrig bemerkes i sin alminnelighet at selv om skip selvsagt også kan se seg bedre tjent ved ekspedisjon over kai enn ved ekspedisjonsbåt, antas det at kaier vesentlig er ment å tjene og tjener ladningsmottagernes interesser. Ved anløp av kaier i trange farvann utsetter skipene seg ofte for en langt større risiko enn ved båtekspedisjon ute på sjøen. I betraktning av at slike anløp som nevnt vesentlig antas å tjene ladningsmottagernes interesser, synes det lite rimelig å pålegge skipene det objektive ansvar for skader som voldes på kaier under slike forhold, hvor strøm- og værforhold gjør skipene mindre manøvreringsdyktige i trange farvann. Mindretallet - rettsformannen og domsmann Berg - mener at det Side:1051 må påligge rederiet et objektivt ansvar. Til støtte herfor anføres at Høyesterett i dommer i [[Rt-1921-519]], [[Rt-1937-741]] og [[Rt-1939-766]] har fastslått at objektivt ansvar under særegne forhold kan etableres, og slike særegne forhold antas i det foreliggende tilfelle å ha vært til stede. Det må legges vekt på at alle er klar over at skip - og særlig da skip av størrelse som M/S «Sirius» - iblant under vanskelige værforhold vil volde skade på kaianlegg ved å ligge fortøyet ved disse. Det er riktignok så at når en kai bygges, ligger deri, og også i nærværende tilfelle, en oppfordring til skip om å legge til ved kaien, men det må også være klart at rederiene i egen interesse ser med velvilje på anlegg av kaier, da det vil åpne nye muligheter for skipsfarten. Det må legges vekt på at det for anløp av skip ved omhandlede kai bare betales fra 2-4 kroner, og foret skip som m/s «Sirius» vil dette faktisk si at der intet betales. Det kan ikke regnes med at kaipengene skal kunne dekke noen risiko for mulig skade. I nærværende tilfelle fikk også m/s «Sirius» lov til å ligge ved kaien bare som en velvilje, og uten at det var i kaiens interesse. Interesseavveiningen må da etter mindretallets mening tilsi at rederiet må være nærmest til å betale erstatning for den skade som er voldt ved at M/S «Sirius» lå ved kaien. Da den skade som er påført Sandrup Bang, er en adekvat følge av skaden på kaien, mener derfor mindretallet at rederiet også må erstatte denne skade. Etter den stedfunne votering er det imidlertid ikke grunn for mindretallet til å uttale seg om erstatningens størrelse. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
