Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Grette: I denne sak, som er reist av Birger Jacobsen mot Den norske Regjering, avsa Oslo byrett den 30. juni 1939 dom med denne domsslutning: «Den norske Regjering frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» I byretten ble saken behandlet og pådømt av tre rettskyndige dommere, jfr. domstollovens §21, tredje ledd. En av dommerne stemte for at Birger Jacobsen skulle tilkjennes en erstatning på 50 000 kroner. Sakens sammenheng fremgår av byrettens domsgrunner Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg erklærte Birger Jacobsen anke mot dommen direkte til Høyesterett. Anken bygger i det vesentlige på de samme betraktninger som ble gjort gjeldende fra hans side for byretten og som er gjengitt i byrettens dom. Etter at anken var erklært, er Birger Jacobsen avgått ved døden. For Høyesterett har hans dødsbo nedlagt slik påstand: «At den norske Regjering tilpliktes til Birger Jacobsens dødsbo å betale erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 300 000 med 4 pst. årlig rente derav fra 2. mai 1936 til betaling skjer samt saksomkostninger for byrett og Høyesterett.» For Den norske Regjering er det nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for byretten og Høyesterett. Prosedyren for Høyesterett har vært begrenset til å gjelde to spørsmål, nemlig 1) om Birger Jacobsens erstatningskrav mot Staten er foreldet, og 2) om Høyesterett har prosessuell adgang til å ta under behandling et berikelseskrav som gjøres gjeldende fra dødsboets side og som jeg senere skal komme nærmere inn på. Jeg er i spørsmålet om foreldelse av erstatningskravet kommet til det samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige slutte meg til de hovedbetraktninger som byrettens flertall har bygget sin avgjørelse på. Jeg tilføyer imidlertid at jeg ikke finner det nødvendig å avgjøre om det for hele det erstatningsansvar som Birger Jacobsen har fremsatt, begynte å løpe en foreldelsesfrist etter ikrafttredelseslovens §28 allerede fra et tidlig tidspunkt i 1929-årene. Selv om det skulle kunne antas at særskilte foreldelsesfrister begynte å løpe etter hvert som de påståtte skadevirkninger inntrådte, kan jeg nemlig ikke se annet enn at det Side:132 erstatningskrav som er sakens gjenstand, var foreldet i sin helhet på det tidspunkt da saken ble reist. Når jeg i det foreliggende spørsmål kommer til det samme resultat som byretten, er det ikke hermed sagt noe om hvordan saken ville ha ligget an dersom erstatningskravet ikke var foreldet - et spørsmål som da heller ikke har vært gjenstand for prosedyre i Høyesterett, slik som forhandlingen har vært begrenset. Under prosedyren for Høyesterett er det fremholdt fra dødsboets side at det krav som er sakens gjenstand, ikke bare er et skadeserstatningskrav, bygget på et etter boets mening rettsstridig forhold fra Statens side. Det gjøres gjeldende at det krav som er fremsatt, i virkeligheten omfatter to fordringer, nemlig foruten et skadeserstatningskrav også et berikelseskrav, nærmere bestemt et krav på at Staten uten hensyn til om det foreligger noe rettsstridig forhold fra det offentliges side, skal legge fra seg det utbytte som det offentlige etter boets fremstilling har oppebåret ved å disponere over de områder som Birger Jacobsen hadde okkupert. Det fremholdes at dette siste krav ikke er foreldet, da det ikke faller inn under ikrafttredelseslovens §28, men under den alminnelige regel i loven av 1896 om foreldelse i 10 år. Det hevdes videre at det krav det her er tale om, ble gjort gjeldende allerede under byrettssaken, og at det således ikke er fremsatt som nytt for Høyesterett. Jeg kan ikke finne at det som foreligger i saken, gir noe holdepunkt for dette syn på det søksmål som her er reist. I stevningen til byretten er det om grunnlaget for søksmålet uttalt at Den norske Regjering er erstatningspliktig for den skade og det tap som er påført Birger Jacobsen ved det rettsbrudd som Det meteorologiske Institutt i dets egenskap av statsinstitusjon har gjort seg skyldig i. Det er videre fremhevet at «størrelsen av dette erstatningskrav kan ikke bli å fastsette til hva Staten har tjent på å utnytte Jacobsens rettigheter, men må bli å fastsette til hva han har tapt. Det er ikke Statens fortjeneste på utnyttelsen som skal refunderes, men saksøkerens tap som skal erstattes». I den følgende fremstilling er det gitt en del data om det utbytte Staten skal ha hatt av fangstvirksomhet på øya, men det er etter sammenhengen åpenbart at det som for så vidt er anført, bare tar sikte på beregningen av den skadeserstatning som saksøkeren mener seg berettiget til å kreve. På noen annen måte kan det etter min mening da heller ikke oppfattes når det et sted i stevningen heter at «som et utgangspunkt for refusjonskravet og erstatningens beregning for øvrig kan nevnes at Statens eget organ, Svalbardkontoret ...... har avgitten offisiell oversikt over revefangsten på øen, og verdien av denne inntil 1927». At ordet «refusjonskrav» her er brukt, kan etter min mening så meget mindre tillegges noen betydning i den retning det her er spørsmål om, som det tidligere i stevningen er klart presisert - jfr. det avsnitt jeg tidligere har gjengitt - at «det er ikke Statens fortjeneste på utnyttelsen som skal refunderes, men saksøkerens tap som skal erstattes.» Side:133 Det står etter dette for meg som helt klart, at det som under byrettssaken var søksmålets gjenstand, var et skadeserstatningskrav og intet annet, jfr. I denne sammenheng også byrettens uttrykkelige uttalelse om at «det reiste krav som bygget på utvist rettsstridig forhold er et rent erstatningskrav». Når det for Høyesterett blir gjort gjeldende at det på det grunnlag jeg før har nevnt, tilkommer den ankende part et berikelseskrav, er dette derfor et helt nytt krav. Selv om det antas at dette krav er av den art som er nevnt i tvistemålslovens §366 annet ledd nr. 2, kan det ikke tas under behandling av Høyesterett, da ankemotparten har motsatt seg at så skjer. Mit resultat er etter dette at byrettens dom blir å stadfeste, og at anken må avvises for så vidt den går ut på at den ankende part har et berikelseskrav mot Staten. Etter omstendighetene finner jeg at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger. Jeg stemmer for denne dom: Byrettens dom stadfestes. Anken avvises for så vidt den går ut på at den ankende part har et berikelseskrav mot Staten. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Rognlien: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Skau, Stenersen og justitiarius Stang: Likeså. Av byrettens dom (dommerne V. Platou, Edgar Darring og Trampe Broch): Saken gjelder kand. filos. Birger Jacobsens krav på erstatning for tap som han påstår å ha lidt som følge av at han ved rettsstridig atferd fra statens side er blitt hindret fra økonomisk utnyttelse av et av ham i 1921 på den den gang herreløse ishavsøy Jan Mayen okkupert landområde, om hvilket staten ved høyesterettsdom av 3. mai 1933 i en av Jacobsen anlagt sak er kjent uberettiget til enhver eiendomsrådighet. Stevning i saken er innkommet til byretten 2. mai 1936. Saksøkeren Birger Jacobsen har nedlagt slik påstand: «At den norske Regjering tilpliktes å betale Birger Jacobsen kr. 300 000, subsidiært erstatning etter rettens skjønn, med lovlige renter og saksomkostninger.» Saksøkte, den norske Regjering, har nedlagt påstand om frifinnelse og om å bli tilkjent saksomkostninger. Angående sakens nærmere faktiske omstendigheter er følgende på det rene: Birger Jacobsen sendte den 25. september 1920 en skrivelse til det norske Utenriksdepartement, hvori han, på grunnlag av en skriftlig erklæring fra fangstmann Anders Andersen, Tromsø av 1. september 1920, (om overdragelse til Birger Jacobsen av en av Andersen under Side:134 en overvintring på Jan Mayen i 1908-09 oppført fangsthytte med tilliggende grunnrettigheter) anmelder («legger krav på») arealet mellom 8 gr. 20 min. og 8 gr. og 40 min. vestlig lengde. Birger Jacobsen hadde den gang aldri vært på Jan Mayen, men hadde hørt om øyas rike blårevbestand av fangstfolk således under sine opphold på Svalbard. Han arbeidet her i 1918-20 for det utenlandske selskap «The Northern Exploration Company», hos hvem han var ansatt som «explorer», med å skjerpe og legge krav på land, - krav som senere kom med i oppgjøret mellom Norge og de utenlandske trakter ved Norges traktatmessige overtagelse av suvereniteten over Svalbard, hvor bl.a. The Northern Exploration's rettigheter ble utløst av Norge med et meget betydelig beløp. Birger Jacobsens anmeldelse ble av Utenriksdepartementet registrert og erkjennelse herfor sendt ham, idet samtidig meddeltes at der forelå 2 tidligere anmeldelser fra 1917 om okkupasjoner på øya, - fra Chr. Ruud, og fra Hagerup og Tollefsen. - I mars 1921 ble det fremsatt proposisjon for Stortinget om en statsbevilgning stor kr. 50 000 til en av ingeniør H. Ekerold planlagt ekspedisjon til øya, som ved hjelp av bevilgningen skulle anstille forsøk med en med trådløs telegraf utstyrt meteorologisk stasjon i værvarslingens tjeneste. Ved overenskomst av 21. april 1921 overdro Birger Jacobsen til 2 personer - en russisk (statsløs) bergingeniør Naehimson, og nordmannen Hj. Elmberg - hver 37 1/2 pst. av alle sine rettigheter på Jan Mayen, til de «claims» han hadde gjort eller ville gjøre, eller som var overdratt ham fra andre. Hans to partnere skulle utruste og bekoste en ekspedisjon til øya, ledet av Jacobsen, og der skulle ifølge overenskomsten høsten 1921 av partene tas skritt til dannelse av et selskap til hvilket de 3 interessenters samtlige rettigheter og andel er ville bli overført. Ekspedisjonen ble også utrustet, og ankom først i juni måned til Jan Mayen, hvorfra Jacobsen den 12. juni 1921 «til opprettholdelse av sin okkupasjonsanmeldelse av oktober 1920» sendte Utenriksdepartementet en av ekspedisjonens folk bevitnet meddelelse om at der ikke fantes merker eller skilter fra tidligere anmeldere, samt bebudet oversendelse av kartskisse med spesifikasjoner over hans claims etter hjemkomst om høsten. Jacobsen gikk deretter i juni-juli måned i gang med å oppsette flere huser og anneksjonsskilter omkring det område han ville okkupere og som han nå utvidet vestover til 8 gr. 50 min. vestl. lengde. Først den 8. august 1921 ankom Ekerold med den statsunderstøttede ekspedisjon, og stasjonen ble da reist ved Jamesonbukta på øyas sydside, noe østenfor Jacobsens okkupasjonsområde. Imidlertid hadde Utenriksdepartementet fått tilbud fra Chr. Ruud, ved advokat Roll, om overtagelse av hans rettigheter, - og Utenriksdepartementet var, gjennom et brev fra Ekerolds hustru av 7. oktober 1921, blitt bekjent med at også Ekerold, (som antokes å være amerikansk statsborger), hadde planer om å okkupere og hadde hatt konferanse herom med en utlending. Dette ledet til at Utenriksdepartementet for å hindre en slik okkupasjon, den 26. oktober 1921 telegrafisk anmodet Ekerold om å samarbeide med Ruud som innehaver av den Side:135 først anmeldte okkupasjon. Den følgende dag telegraferte Ekerold til advokat Roll at «Nachimsons representant, Jacobsen» hadde satt opp bolig og anneksjonstavler. Om dette telegram, og om Rolls telegrafiske svar av 28. oktober 1921 (at disse tavler og hus var uten verdi overfor Ruuds okkupasjon) fikk Utenriksdepartementet meddelelse fra Roll i brev av 28. oktober 1921. Imidlertidig erklærte professor Michael Lie senere i en av Utenriksdepartementet innhentet betenkning datert 15. desember 1921 om Ruuds okkupasjon at denne var uten juridisk verdi. Utenriksdepartementet som - ifølge et av byråsjef Marstrander skrevet P. M. datert 4. desember 1922 - kort forut var blitt bekjent med at Ekerold hadde erklært seg villig til uten vederlag å okkupere til fordel for Meteorologiske Institutt, sendte derfor nå den 16. desember 1921 Ekerold en telegrafisk anmodning om for instituttet, som interessert i stasjonen, å okkupere og avmerke i marken «en passende del av øya med landingsplass og atkomst fra sjøen». Samme dag, den 16. desember, ble der av Birger Jacobsen, som i november var kommet tilbake til Norge, innlevert til Utenriksdepartementet en skriftlig anmeldelse om at hans okkupasjon var utvidet mot vest til 8 gr. 50 min. vestlig lengde, og at der var oppsatt claimskilter og huser. Kartskisse medfulgte ikke. Den 16. januar 1922 meddelte Ekerold telegrafisk Utenriksdepartementet at han for Meteorologiske Institutt hadde okkupert og satt opp merker på et nærmere angitt område, som han opplyste var et areal som hadde vært okkupert av ekspedisjonen allerede siden 8. august og 12. november 1921. Da meddelelse om okkupasjonen kort etter ble offentliggjort i pressen, fikk Birger Jacobsen på anmodning en avskrift av telegrammet og sendte deretter Utenriksdepartementet en protestskrivelse datert 24. februar 1922, hvori han gjorde oppmerksom på, at okkupasjonen omfattet en vesentlig del av hans claimsareal. Han ba Ekerold underrettet om protesten og om at han tok forbehold om å beskytte sin rett. Den 22. mars 1922 notifiserte Utenriksdepartementet gjennom sine legasjoner i utlandet den for Meteorologiske Institutt foretatte okkupasjon. Utenriksdepartementet hadde dengang ennå ikke mottatt Birger Jacobsens kartskisse over hans anneksjonsområde, men sådan skisse med fotografier ble innsendt av Jacobsen den 30. mars 1922. Senere hørte departementet intet til Birger Jacobsen før han den 6. november 1928 sendte skrivelser til Utenriksdepartementet og til det Meterorologiske Institutt med protest mot okkupasjoner som var foretatt for Instituttet, - i februar 1926 - omfattende hele den sydlige del (hvorunder resten av Jacobsens okkupasjon), og i april 1926 den nordlige del. Og i mars 1929 anla han angående okkupasjonen søksmål mot Staten som endte med den før nevnte høyesterettsdom av 3. mai 1933. ( [[Rt-1933-511]].) I den mellomliggende tid var Jan Mayen ved kgl. kunngjørelse av 18. mai 1929 inndradd under norsk suverenitet, og en lov om Jan Mayen var utferdiget 27. februar 1920, hvorved norsk privatrett, strafferett og lover om rettspleie ble gjort gjeldende, mens det for øvrig ble overlatt Kongen å bestemme i hvilken utstrekning andre lover skulle Side:136 gjelde. I henhold til denne lov ble bl.a. den norske konsesjons- og bergverkslovgivning i 1932 gjort gjeldende for Jan Mayen og det ble besluttet at fangst av rev skulle være avhengig av tillatelse av Handelsdepartementet. I henhold til denne bestemmelse ble der i årene 1931 og 1932 besluttet totalfredning av rev på øya. En annen av Birger Jacobsen anlagt sak mot Staten angående krav på erstatning for hindret revefangst på en ekspedisjon til Jan Mayen sommeren 1929 er pådømt ved høyesterettsdom av 26. august 1933, hvorved Staten ble frifunnet. En av kjøpmann Hagerup, Tromsø, mot Staten anlagt lignende sak om hindret fangst samme år, er pådømt av Høyesterett den 18. mai 1935 med samme frifinnende resultat. Saksøkeren Birger Jacobsen gjør i nærværende sak gjeldende at Staten har handlet uaktsomt og skadevoldende ved i 1921 å la en statsinstitusjon opptre som okkupant av den største del og i 1926 av resten av det ham allerede rettmessig okkuperte område og ved å bestride hans bedre rett, som nå er anerkjent ved høyesterettsdom. Staten la ved sin opptreden avgjørende hindringer i veien for Jacobsens utnyttelse av sin okkupasjon (jfr. førstvoterendes votum i dommen av 3. mai 1933). Det selskap som i overenskomsten mellom Jacobsen og hans to partnere forutsattes dannet (ved hjelp av utenlandsk kapital) kunne ikke komme i stand på grunn av myndighetenes «claimjumping» overfor Jacobsens okkupasjon, og hans partnere oppga alt videre arbeid med saken. Jacobsens egne anstrengelser for å skaffe kapital, ved henvendelser bl. a høsten 1922 til mr. Mansfield, (forhenværende direktør for The Northern Exploration Companys avdeling på Spitsbergen), og i 1923 til den dengang i Arkangelsk boende skipsmegler, Alf Henriksen, som er avhørt som vitne, foruten til forbindelser i andre land førte heller ikke til noe resultat på grunn av Statens notifikasjon om okkupasjonen for Meteorologiske Institutt. Støtte av utenlandsk kapital må dessuten etter at konsesjonstvang nå er gjennomført ansees helt utelukket. Saksøkeren hevder at han uten myndighetenes rettsstridige opptreden ville ha kunnet utnytte sitt okkupasjonsområde med økonomisk gode resultater, mens dette nå ikke er mulig, og at han derved er påført et meget stort tap. - - - Saksøkte benekter at der er utvist noe rettsstridig forhold som har hindret Jacobsen i å utnytte sine eiendomsområder. Dette er heller ikke avgjort ved høyesterettsdommen av 3. mai 1933, som bare fastslår at Jacobsens okkupasjonshandlinger på øya i 1921 er rettsstiftende for ham til tross for hans manglende utnyttelse i de følgende år, og at derfor statens okkupasjonshandlinger på samme landområde ikke kan påberopes mot Jacobsens i tid bedre prioriterte rett. Oppsettelse av claimskilter m.v. i herreløst land skaper ikke i seg selv noen eiendomsrett uten etter fortsatt utnyttelse av det okkuperte, men bare en tidsprioritet overfor senere okkupanter og det kan derfor ikke være rettsstridig for andre å foreta på samme områder okkupasjonshandlinger, som kan bli rettsstiftende hvis den første okkupasjon ikke opprettholdes. Og heller ikke på annen måte er utvist noe rettsstridig forhold. Utenriksdepartementet fører som registreringsmyndighet protokoll over anmeldte okkupasjoner, men private sådanne blir bare etter spesiell anmodning notifisert gjennom legasjonene. Side:137 Det benektes at saksøkeren har vært avskåret fra å fange på øya. - - - Saksøkte gjør for øvrig gjeldede at kravet er foreldet, idet fristen ifølge ikrafttredelseslovens §28 er 3 år, og herved bortfaller ethvert krav på erstatning for tiden inntil 3. mai 1933, altså hele det krav saken gjelder. - - - Til det foreliggende bemerkes: Høyesterettsdommen av 3. mai 1933 bygger på at de okkupasjonshandlinger som Jacobsen foretok på Jan Mayen sommeren 1921 og som gikk forut for Ekerolds okkupasjon for det Meteorologiske Institutt, hadde gitt Jacobsen en fortrinsrett, som hindret Instituttet fra å erverve eiendomsrett, til tross for Jacobsens senere passivitet, fordi der fra det Meteorologiske Institutts side var lagt ham hindringer i veien for utnyttelse av hans rett. Dommen avgjør imidlertid ikke at Instituttet eller Staten ved noen av sine institusjoner har opptrådt på noen rettsstridig måte som kan medføre skadeserstatningsplikt. Ved bedømmelsen herav vil Ekerolds fremgangsmåte ved hans avmerkning av det for Instituttet okkuperte område (om han har fjernet eller overklistret Jacobsens anneksjonstavler m.v.) være rettslig irrelevant. Spørsmålet er derimot først og fremst om der ved de beslutninger og disposisjoner som ble truffet vedkommende de to konkurrerende okkupasjonsanmeldelser i 1921 og 1922 (eller eventuelt senere) er - som av saksøkeren hevdet - handlet rettsstridig forsettlig eller uaktsomt, overfor Jacobsen, - og dernest om der ved slik handlemåte er voldt ham tap. Hva rettsstridigheten angår bemerkes at der i desember 1921, før Utenriksdepartementet sendte sitt telegram til Ekerold om å okkupere. forelå den til departementet, som registreringsmyndighet for norske okkupanter, fra Jacobsen i 1920 innkomne, på en overdragelsesesklæring vedkommende en 12 år tidligere oppført fangsthytte baserte anmeldelse (som juridisk sett måtte gi et helt utilstrekkelig grunnlag for okkupasjon). Likeledes forelå Jacobsens i juni 1921 fra Jan Mayen sendte skrivelse, om at der ikke fantes okkupasjonstavler eller merker fra tidligere okkupanter. Dessuten var Utenriksdepartementet (gjennom Ekerolds telegram til advokat Roll i oktober 1921) kjent med at Jacobsen i løpet av sommeren hadde satt opp huser og claimskilter på øya. Om Utenriksdepartementet den 16. desember 1921 da det sendte sitt telegram til Ekerold, også var oppmerksom på den samme dag daterte og av Jacobsen innleverte nye okkupasjonsanmeldelse, er ikke brakt på det rene, og er heller ikke påstått av saksøkeren. Men Ekerolds beskrivelse i det senere telegram (16. januar 1922) av grensene for det av ham for det Meteorologiske Institutt okkuperte og oppmerkede område, ville ved å sammenholdes med et kart over øya ha vist, at dette område omfattet en større del av det i Jacobsens siste anmeldelse av 16. desember 1921 angitte oppmerkede okkupasjonsareal mellom 8 gr. 20 min. og 8 gr. og 50 min. vestlig lengde, (hvorover kartskisse dog først den 30. mars ble innsendt av Jacobsen). Og Utenriksdepartementet måtte iallfall ved Jacobsens skriftlige protest den 24. februar 1922 være blitt helt klar over dette, og departementet måtte da Side:138 gå ut fra at Jacobsens okkupasjon hadde en tidsprioritert fortrinsrett, (som under forutsetning av en senere iverksatt utnyttelse av arealet), ville stille seg hindrende i veien for, at den for det Meteorologiske Institutt foretatte okkupasjon kunne bli rettsstiftende. Når Utenriksdepartementet under disse omstendigheter den 22. mars 1922 gjennom sine legasjoner notifiserer til de utenlandske regjeringer den okkupasjon som Ekerold hadde foretatt for det Meteorologiske Institutt og anmeldt den 16. januar 1922, uten samtidig å gi noen meddelelse om Jacobsens først anmeldte og derfor bedre rett, kan departementet, - selv om private borgeres anmeldte okkupasjoner muligens ellers ikke notifiseres uten etter spesiell anmodning - ikke likeoverfor Jacobsen sies å ha vist forsvarlig, pliktig aktsomhet. Departementet må ha vært oppmerksom på at det ved en slik notifikasjon måtte hindre eller iallfall i høy grad vanskeliggjøre alle planer fra Jacobsens side om å avhende sine rettigheter i utlandet eller til der å få reist kapital til dannelse av et selskap til deres utnyttelse, - og det burde vært oppmerksom på at Jacobsen derved kunne bli økonomisk skadelidende ved å gå glipp av forventet fortjeneste. Et erstatningsansvar for Staten vil - hvis skade er voldt - heller ikke kunne utelukkes derved at departementets handlemåte må antas diktert av det i og for seg berettigede ønske å forhindre muligheten av at utlendinger skulle komme til å erverve rettigheter til ulempe og skade både for den nyopprettede meteorologiske stasjon og for norske interesser for øvrig både på øya og i Vestisen. At saksøkeren på grunn av myndighetenes holdning overfor hans okkupasjon har lidt et tap, kan retten også anse sannsynliggjort, - nemlig et tap i fortjeneste derved at han ellers må antas gjennom gamle forbindelser i utlandet å ville kunne ha skaffet kapital til dannelse av et «exploration company» med ekspedisjoner til øya for videre undersøkelse av øyas muligheter, og dermed iallfall ha kunnet fått bra inntekt i de nærmeste par år fremover. Under enhver omstendighet ville et slikt tap ikke ha kunnet komme opp i noe særlig betydelig beløp. Rettens flertall, dommerne Platou og Trampe Broch, finner dog ikke grunn til å gå nærmere inn på tapets størrelse eller beregningsgrunnlaget, da det er av den oppfatning at saksøktes foreldelsesinnsigelse må tas til følge og føre til hel frifinnelse. Herom bemerkes: Da det reiste krav som bygget på utvist rettsstridig forhold er et rent erstatningskrav, vil bestemmelsen om foreldelse finnes i §28 i lov om straffelovens ikrafttreden, hvoretter kravet foreldes i 3 år «fra den dag den skadelidende ble vitende om skaden og den for samme ansvarlige.» At saksøkeren må ha hatt sådan kunnskap meget mer enn 3 år før nærværende saksanlegg, den 2. mai 1936, således at hele det fremsatte krav (om erstatning for årene 1921-1933) dermed vil være foreldet, finner flertallet må være lite tvilsomt. Det påståtte tap hevdes å være lidt som følge av myndighetenes rettsstridige opptreden gjennom alle disse år, siden 1921, altså som et suksessivt tap, - jfr. også saksøkerens egen beregning av tap på revefangst. Det er imidlertid etter det dokumenterte og etter saksøkerens egen prosedyre på det rene at Side:139 han helt fra første stund har protestert overfor myndighetene mot denne rettskrenkelse og fastholdt sin rett på grunnlag av de av ham innsendte okkupasjonsanmeldelser. Det er opplyst at hans egne opprinnelige partnere på grunn av myndighetenes holdning straks trakk seg tilbake fra all videre befatning med finansieringsplanene, og under saksøkerens senere og mange forgjeves forsøk i løpet av de etterfølgende år på å reise kapital i utlandet ble han allerede meget snart - således gjennom et fremlagt brev fra mr. Ernest Mansfield av 8. november 1922 - vitende om at utenlandske regjeringer var blitt underrettet om at arealet var okkupert som offentlig norsk eiendom. Men det synes etter alt dette klart at saksøkeren allerede på et meget tidlig tidspunkt må ha vært oppmerksom på både at han led skade og at det var Staten - de offentlige myndigheter - som var skadevolderen. Det tidspunkt da han fikk kjennskap til dette er foreldelsens utgangspunkt. Ved å gå til sitt søksmål mot Staten i 1929 - og ikke mot noen av de andre okkupanter - har han også lagt klart i dagen at det var denne og ingen annen som sto i veien for hans rett og således var den som var ansvarlig, mot hvem erstatningskrav måtte reises. Rettens flertall finner etter dette at saksøktes frifinnelsespåstand må tas til følge. Saksomkostninger finner man ikke at der er grunn til å tilkjenne saksøkte jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd. Dommer Darring bemerker: Jeg er ikke enig med rettens flertall i avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
