Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Fru Ella Grindalen var under den tyske okkupasjon medlem av Nasjonal Samling. I 1942 anmeldte hun forstkandidat Borch-Johnsen som var motstander av N.S. til politiet i Elverum, som var under N.S.-ledelse. Anmeldelsen resulterte i at Borch-Johnsen ble sikret av statspolitiet. Han satt i Bredtveit fengsel 6 måneder. Deretter ble han forvist fra sitt hjemsted i vel 8 måneder. I 1948 ble fru Grindalen dømt for landssvik. Hun ble blant annet funnet skyldig i angiveriet av Borch-Johnsen, og dette forhold ble subsumert under straffelovens §86 og §223. Dommen gikk ut på fengsel i 2 år, rettighetstap og erstatning etter landssviklovens §22 av kr. 20.000,-. Borch-Johnsen avkrevet deretter fru Grindalen en erstatning og oppreisning på tilsammen kr. 15.000,-. Herredsretten avviste saken ved dom. Lagmannsretten opphevet dommen fordi avgjørelsen skulle hatt formen kjennelse. Herredsretten avsa deretter kjennelse om avvisning. Lagmannsretten forkastet kjæremålet og uttalte bl.a.: «Lagmannsretten kommer til samme resultat som herredsretten. Man er enig med denne i at fru Grindalen ved sitt angiveri har pådradd seg erstatningsansvar for den skade som Borch-Johnsen ble påført ved den etterfølgende frihetsberøvelse og forvisning. Spørsmålet blir da først om dette ansvar er av den art at det kommer inn under bestemmelsene i landssviklovens §22 om N. S.-medlemmers fellesansvar, se særlig §22, 1., 2., 4. og femte ledd, eller om det faller utenfor disse bestemmelser, slik at Borch-Johnsen kan inntale sitt krav ubundet av disse, jfr. her §22 siste ledd. N.S.-medlemmers fellesansvar omfatter etter §22 første ledd Side:662 - foruten den skade som Nasjonal Samling har voldt ved medvirkning til rettsstridig styre av landet og annen rettsstridig atferd - også «skade som «andre lagsmenn» har gjort med åtferd som høyrde med til fyremålet eller verkmåten åt samskipnaden». Retten er enig med herredsretten i at fru Grindalens angiveri må ansees som en «Åtferd som høyrde med til fyremålet eller verkmåten» til N.S. Dermed er imidlertid ikke gitt at hennes erstatningsansvar kommer inn under bestemmelsene i landssviklovens §22. Spørsmålet reiser seg om §22 gjelder hvor skadelidte som her inntaler sitt erstatningskrav overfor den direkte skadevolder. Bestemmelsene i §22, første ledd, omtaler ansvar for skade voldt av «andre lagsmenn» og får således etter ordlyden ikke anvendelse i disse tilfelle. Gode grunner taler også for at den skal forståes etter ordlyden. Han peker her særlig på bestemmelsen i §22 annet ledd, som gir regler for begrensning av N.S.-medlemmers fellesansvar. Bestemmelsen er utelukkende motivert ved de særlige hensyn som knytter seg til fellesansvaret. Den vil virke urimelig i forhold til den skadelidte, som inntaler sitt erstatningskrav hos den direkte skadevolder, og vil omvendt begunstige den skadevolder som er medlem av N.S., idet denne slipper lettere fra sitt ansvar enn et ikke-N.S.-medlem ville gjort. Retten viser her bl.a. til Ot.prp.nr. 92 for 1945-46 side 20, spalte 1, siste avsnitt og spalte 2 (utvalgsinnstillingen av 16. mars 1946). - En slik forståelse av §22 lar seg dog ikke forene med bestemmelsen i paragrafens femte ledd, som utvetydig forutsetter at paragrafen også omfatter den direkte skadevolders ansvar. Heller ikke lar den seg godt forene med paragrafens tilblivelseshistorie. Bestemmelsene i §22 fantes opprinnelig i lundssvikanordningens §25 og §26, jfr. provisorisk anordning av 3. august 1945. Landssvikanordningens §25 talte ikke om skade voldt av «andre lagsmenn» men om skade voldt av «noe medlem» av N.S. Som anordningen var formet måtte en gå ut fra at både reglene om begrensning av fellesansvaret og om Erstatningsdirektoratets enekompetanse til å inntale erstatningen også gjaldt krav mot den direkte skadevolder. Dette er også fastslått i en rekke høyesterettsdommer, jfr. bl.a. [[Rt-1946-977]], [[Rt-1946-989]] og [[Rt-1946-1002]] og Riksadvokatens Meddelelsesblad nr. 27 12 ( Ram 27 12). Under utarbeidelse av bestemmelsene i landssviklovens §22 foreslo Justisdepartementet at landssvikanordningens regler om N.S.-medlemmers solidaransvar skulle opprettholdes, jfr. Ot.prp.nr. 92 for 1945-46 51-52. Sin endelige formulering fikk §22 i Justiskomiteens innstilling (Innst.O. I - 1947, 5-7). Her ble proposisjonens uttrykk «skade som er voldt av noe medlem» ombyttet med uttrykket «skade som andre lagsmenn gjorde» uten at det er grunn til å anta at det dermed har vært hensikten å foreta endring i de tidligere gjeldende regler om N.S.-medlemmers fellesansvar. - Lagmannsretten er blitt stående ved at bestemmelsene i landssviklovens §22, første til femte ledd, også omfatter N.S.-medlemmers ansvar for skade disse selv direkte har voldt, når skaden for øvrig er av den art at den faller inn under bestemmelsene i paragrafens første ledd. Side:663 Det neste spørsmål blir da om Borch-Johnsen i medhold av samtykke fra Erstatningsdirektoratet (landssviklovens §22, femte ledd) kan inntale sitt erstatningskrav mot fru Grindalen uten hinder av den dom, som ble avsagt i landssviksaken mot fru Grindalen den 4. februar 1948, og hvorved fru Grindalen bl.a. ble dømt til å betale erstatning etter landssviklovens §22. Som nevnt i herredsrettens kjennelse avga Erstatningsdirektoratets representant for Hedmark fylke den 4. oktober 1947 erklæring til Borch-Johnsens prosessfullmektig, sålydende: «Etter begjæring attesteres herved at eventuelt erstatningskrav overfor Ella Grindalen for skade påført forstkandidat Borch-Johnsen under okkupasjonstiden, ikke er medtatt i Erstatningsdirektoratets påstand i landssviksak mot Ella Grindalen.» En slik uttalelse forelå blant etterforskningsdokumentene i fru Grindalens sak da straffesaken mot henne ble fremmet, men den ble ikke dokumentert under hovedforhandlingen. Derimot opplyste Borch-Johnsen under hovedforhandlingen som vitne, at han aktet å gå til erstatningssak mot fru Grindalen på grunn av det tap han hadde lidt under sitt fangenskap i okkupasjonstiden. - Erstatningsdirektoratet påsto opprinnelig erstatning etter landssviklovens §22 med kr. 30 000,-. Denne påstand, som ble fremmet ca. 1/2 år før erklæring av 4. oktober 1947, bygget på at fru Grindalen hadde en netto formue på ca. kr. 130 000. Senere godtok Direktoratet en formuesoppgave fra tilsynsmannen i fru Grindalens bo, hvoretter nettoformuen skulle være ca. kr. 83 000. Med Direktoratets samtykke nedla deretter aktor under hovedforhandlingen påstand om at erstatningen skulle settes til kr. 20 000. Denne påstand tok retten til følge, idet den anførte: «Retten er enig i at tiltalte bør gjøres erstatningspliktig etter landssviklovens §22 og tar påstanden om erstatning på kr. 20 000 til følge. Det er tatt hensyn til hennes økonomiske stilling, det forbryterske forhold, den utviste skyld og omstendighetene i øvrig.» - Den 3. februar 1949 avga deretter Erstatningsdirektoratets representant for Hedmark fylke erklæring om at Erstatningsdirektoratet samtykket i at Borch-Johnsen selv reiste sak mot fru Grindalen til inntale av sitt eventuelle erstatningskrav, påført ham ved angiveri. Retten går etter det opplyste ut fra at herredsretten i straffesaken har fastsatt den fulle erstatning, som retten etter forholdene fant det rimelig at fru Grindalen skulle ansvare etter landssviklovens §22. Det kan ikke antas at aktor ved nedleggelsen av påstanden om erstatning, har tatt hensyn til Borch-Johnsens krav. Heller ikke kan det antas at retten ved fastsettelsen av erstatningens størrelse har tatt hensyn til kravet og regnet med at dette skulle komme i tillegg til erstatningsbeløpet. Retten har som nevnt tatt i betraktning den av fru Grindalen utviste skyld og må forutsettes herunder også å ha lagt vekt på hennes angiveri. Lagmannsretten antar således at fru Grindalens hele ansvar etter landssviklovens §22 - herunder også hennes mulige plikt til å betale oppreisning etter straffelovens ikrafttredelseslov §19 (jfr. landssviklovens §22, første ledds siste punktum) - er fastsatt ved dommen Side:664 av 4. februar 1948. Da denne dom er rettskraftig, må Borch-Johnsens søksmål avvises.» Høyesteretts Kjæremålsutvalg opphevet herredsrettens kjennelse og hjemviste saken til behandling og pådømmelse i realiteten. I begrunnelsen het det bl.a.: «Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må tas til følge, idet man ikke finner at bestemmelsene i landssviklovens §22 er til hinder for at Borch-Johnsen i det foreliggende tilfelle gjør sitt erstatningskrav gjeldende ved direkte søksmål mot fru Grindalen. Det er på det rene at Borch-Johnsens erstatningskrav ikke ble tatt med i den skadeberegning som lå til grunn for Erstatningsdirektoratets erstatningspåstand i straffesaken mot fru Grindalen, hvilken påstand ble tatt til følge av herredsretten. Erstatningsdirektoratet har således ikke fulgt forskriften i landssviklovens §22 fjerde ledd. I overensstemmelse hermed har Erstatningsdirektoratet i skriv av 3. februar 1949 samtykket i at Borch-Johnsen selv gjør erstatningskravet gjeldende, jfr. landssviklovens §22 femte ledd. Det er videre på det rene at Borch-Johnsen under hovedforhandlingen i straffesaken tok forbehold om å gjøre sitt krav gjeldende i særskilt sak. Etter dette finner Kjæremålsutvalget ikke at reglene om dommens rettskraft er til hinder for at kravet nå gjøres gjeldende. Om herredsretten ved fastsettelsen av den erstatning som ble pålagt fru Grindalen i straffesaken, har unnlatt å ta Borch-Johnsens erstatningskrav i betraktning, kan dette etter omstendighetene være en feil ved dommen i straffesaken, men kan ikke ha noen innflytelse på Borch-Johnsens krav. Etter det resultat Utvalget således er kommet til, behøver det ikke å gå inn på spørsmålet om Borch-Johnsens krav overhodet rammes av landssviklovens §22. Man finner imidlertid grunn til å bemerke i anledning av den av herredsretten og lagmannsretten påberopte høyesterettsdom i [[Rt-1946-989]] at Høyesterett ganske visst der har antatt at en kommunes erstatningskrav mot en N.S.-ordfører for tap påført kommunen ved ettergivelse av skatter for frontkjempere, falt inn under den dagjeldende landssvikanordnings §25, som svarer til landssviklovens §22. Men i begrunnelsen anføres det: «De kommunale bevillinger til beste for frontkjempere eller N.S.-tiltak ble ytet etter tilskyndelse fra partiets sentrale instanser, de utgjorde et ledd i partiets rettsstridige styre av landet, og var i samsvar med partiets formål og virke. Det kan for disse bevilgningers vedkommende ikke trekkes noen grense mellom skade påført Staten og skade påført kommunene.» Denne begrunnelse kan iallfall ikke uten videre anvendes overfor et hvilket som helst angiveri og iallfall ikke hvor hevngjerrighet etter hva herredsretten synes å mene har vært medbestemmende og nødvendig motiv for angiveriet.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
