Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Gundersen: Ved Nord-Hedmark herredsretts dom av 15. november 1949 ble A frifunnet for så vel farskap som bidragsplikt til det barn som B hadde født den 16. juni samme år. Dommen ble av B påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 9. oktober 1950 avsa dom i saken. Slutningen lyder slik: «A kjennes ikke å være far til, men bidragspliktig overfor det av B den 16. juni 1949 fødte guttebarn. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Lagmannsrettens dom er av A påanket til Høyesterett. Fra ankeerklæringen gjengir jeg: «Lagmannsretten tar feil når den ikke finner at utelukkelseskonklusjonen etter MN-systemet, tabellens nr. III, i det foreliggende tilfelle er tilstrekkelig til at A også må frifinnes for bidragsplikt. I denne anledning vil den ankende part søke å få tilveiebrakt en mer utførlig sakkyndig vurdering av hvilken grad av sikkerhet man kan tillegge denne utelukkelseskonklusjon. På bakgrunn av sakens øvrige opplysninger blir utelukkelseskonklusjonen utvilsom. Mens ankemotparten for lagmannsrett bestemt hevdet at hun aldri hadde hatt samleie med andre enn A, og at hennes tidligere forklaring i motsatt retning måtte bero på en misforståelse hos sorenskriveren, vil det for Høyesterett bli ført bevis for at hun flere ganger har hatt samleie med andre menn.» I tilsvaret til ankeerklæringen påståes lagmannsrettens dom Side:1226 stadfestet, men samtidig opplyser den for B oppnevnte sakfører: «B har i dag meddelt meg at hun har hatt samleie med 3 menn foruten med den ankende part. Samleiene fant sted fra begynnelsen av krigen og til omkring 1946-47. Det dreier seg om menn hun har hatt fast følge med i lenger tid. Hun har ikke hatt samleie med noen annen i den kritiske tid.» Påstandene for Høyesterett går ut på: fra A's side at herredsrettens dom stadfestes, fra B's side at lagmannsrettens dom stadfestes. Begge parter har fri sakførsel og påstår saksomkostninger til det offentlige. Jeg viser til de underordnede retters domsgrunner. Det foreligger nå en hel del opplysninger som er nye for Høyesterett, dette bevisstoffet tillegger jeg ikke avgjørende betydning i denne sak, men jeg skal nevne det til slutt. Professor dr. med. G. Waaler og prosektor Jon Lundevall har som oppnevnte sakkyndige møtt under ankeforhandlingen i Høyesterett for å uttale seg om de blodtypeundersøkelser de har foretatt, og om den verdi man nå - etter de siste årenes utvikling og erfaringer på dette område - kan tillegge slike undersøkelser som bevismiddel i farskapssaker. Mens saken sto for herredsretten, ble det av professor Waaler foretatt blodtypebestemmelser. I brev av 20. oktober 1949 til herredsretten opplyste professoren at undersøkelsene etter AB- og MN-systemet viste følgende resultat: Moren A1 og M, barnet O og M, den oppgitte barnefar A2 og N. Utelukkelseskonklusjon kunne ikke trekkes etter AB-systemet, men etter MN-systemet var A's farskap uforenelig med de funn som var gjort. Det ble henvist til Justisdepartementets veiledning av 1941, tabellens III. Lagmannsretten besluttet at det skulle tas nye blodprøver og foretas nye typebestemmelser. Det ble gjort, også denne gang (23. september 1950) av professor Waaler og med det samme resultat som første gang. Under saksforberedelsen for Høyesterett ble det for tredje gang tatt nye blodprøver og foretatt nye typebestemmelser, denne gang (21. november 1951) av prosektor Lundevall, og nå også etter P- og Rh-systemene. AB- og MN-systemene ga de samme resultater som de foregående undersøkelser. Etter P-og Rh-systemene kunne det ikke trekkes utelukkelseskonklusjoner. For å summere opp: Etter MN-systemet kan A ikke være far (og resultatet hører til gruppe III i Justisdepartementets veiledning). Etter de øvrige systemer som er prøvd kan utelukkelseskonklusjon ikke trekkes. Da professor Waaler hadde foretatt sin undersøkelse nr. 2, skrev han til B's prosessfullmektig bl.a.: «Resultatet er, som det sees, det samme som ved undersøkelsen for herredsretten. Jeg hadde begge ganger de tre blodprøver samtidig til stede og undersøkte dem derfor med Side:1227 en av tvil og mistanke skjerpet omhyggelighet. Jeg undersøkte begge ganger med særlig omhu på tilstedeværelsen av et mulig N2 hos mor og barn, hvilket er det punkt som gjør at konklusjonen kommer inn under gruppe III, som hører til de svakere. Undersøkelsen på N2 var begge ganger negativ. Alt i alt er det altså ikke noe i dette tilfelle, som skulle gjøre konklusjonen mindre sikker enn den pleier å være.» Og i et senere brev uttalte han at: «Det er ikke noen forskjell i sikkerheten for utelukkelseskonklusjonene etter gruppe III og IV.» Jeg skal også gjengi følgende fra en korrespondanse mellom A's prosessfullmektig og prosektor Lundevall. Overrettssakfører Askvig i brev av 18. januar 1952: «Morens og barnets type er i alle undersøkelser bestemt til M, mens A's type er bestemt til N. Det er ønskelig å få opplyst hvilken grad av sikkerhet man kan tillegge disse utelukkelseskonklusjoner. I Justisdepartementets rundskriv av 31. mars 1941 er sikkerhetsgraden omtalt, men inneholder ingen detaljert fremstilling av disse spørsmål. I professor P. H. Andresens bok: «Menneskets blodtyper» er spørsmålet behandlet mer inngående. Jeg viser for så vidt til side 98 følgende. Så vidt jeg forstår professor Andresens fremstilling, dekkes det foreliggende tilfelle av professorens bemerkninger på side 100-101. Så vidt jeg forstår, ligger den eneste usikkerhet i at morens eller barnets typer feilaktig kan være bestemt som M istedenfor MN2. Dette usikkerhetsmoment elimineres imidlertid såfremt forsøket utstrekkes tilstrekkelig lenge, og ved å gjenta undersøkelsen ved ny blodprøve på samme person. Jeg ville være takknemlig om jeg kunne få bekreftet at min forståelse av disse forhold er korrekt. Jeg har fått forståelsen av at muligheten for feilvurdering nærmest er av teoretisk karakter. Jeg ville være takknemlig over å få oppgitt om jeg tar feil på dette punkt.» Prosektor Lundevall i brev av 23. januar 1952: «Da jeg undersøkte blodprøvene av sakens 3 personer 20. november 1951, hadde jeg oppmerksomheten spesielt henvendt på typene i MN-systemet. Til mine undersøkelser anvendte jeg til alle tre prøver to forskjellige anti-M-sera og to forskjellige anti-N-sera. Alle disse sera reagerer særlig sterkt. Forsøket (reaksjonstiden) ble trukket lenge ut (ca. 15 min.), og reaksjonene forløp ved lav temperatur. Hverken morens eller barnets blodlegemer viste den aller ringeste reaksjon med anti-N-sera, og mannens blodlegemer viste ingen reaksjon med anti-M-sera. Omvendt reagerte morens og barnets blodlegemer meget sterkt med anti-M-sera (slik blodlegemer av typen M pleier å gjøre), og mannens blodlegemer reagerte særlig sterkt med anti-N-sera (slik blodlegemer av typen N pleier å gjøre). Side:1228 Jeg har i min tjeneste her på instituttet ennå ikke støtt på noen utvilsomme N2-blodlegemer, heller ikke på den ennå sjeldnere variant M2, og kan således bare holde meg til hva forskjellige forfattere har skrevet om disse typer. Jeg mener dog at jeg har iakttatt de forholdsregler som er nødvendige for å avsløre faktorene N2 og M2, hertil kommer at professor Waaler tidligere har undersøkt sakens personer med det samme resultat. Endelig anføres at blodprøvene var velbevart ved undersøkelsen.» De to sakkyndige har for Høyesterett uttalt seg mer utførlig om disse spørsmål. Spesielt med sikte på situasjonen slik den var da Høyesterett avsa de dommer som er inntatt i [[Rt-1949-873]] og 1019 sier de: Den gang var man, som nå, oppmerksom på at det kunne være blodelementer som man ved undersøkelsene etter MN-systemet her hos oss ikke kunne oppdage. Det gjaldt variantene N2 og M2, og på vårt universitet - i motsetning til hva forholdet var i Danmark - hadde man ikke de hjelpemidler (anti-sera), og kunne man heller ikke anvende den metodikk som måtte til for i tilfelle å kunne finne disse varianter. Når man allikevel kunne sette sikkerhetsgraden ved gruppene III og IV så høyt som man gjorde det, så berodde det på at man visste at de varianter det her er tale om, var så sjeldne at de fikk liten betydning for vurderingen. I de senere år har man også ved Det rettsmedisinske institutt i Oslo kunnet foreta undersøkelser med sikte på disse sjeldne varianter, og nå er det de sakkyndiges oppfatning at man kan regne med den samme grad av sikkerhet i alle grupper etter MN-systemet. De slutter seg til hva to ledende britiske eksperter uttaler: Oppdagelsen av N2-elementet «has led to much discussion, but it does not introduce a serious error, for it is usually recognizable with good antisera and it is very rare». («Blood Groups in Man» av Race and Sanger, Oxford 1950.) Men de er også enige i hva den danske eksperten P. H. Andresen uttaler i sin bok: «Menneskets Blodtyper», utgaven av 1948 73: «Naar man stadig maa tage et vist hensyn til optræden av N2, skyldes dette, at receptoregenskaben er saa svag, at det rent teknisk kan være vanskeligt at paavise den. Det vil derfor i saadanne sager, hvor en upaavist N2-egenskab vil kunne give anledning til en fejlagtig udelukkelse, være nødvendigt at foretage en fornyet undersøgelse af de parter, hos hvilke en saadan egenskab kunde tænkes at findes. En saadan fornyet undersøgelse vil udelukke, at der findes nogen N2-egenskab.» I vår sak er det tatt blodprøver 3 ganger og foretatt 3 undersøkelser. Etter det som foreligger finner jeg å måtte bygge på at blodtypebestemmelsene gjør det utelukket at A kan være far til B's barn. Da kan han hverken kjennes å være far til barnet eller ilegges bidragsplikt, det følger av bindende avgjørelser i tidligere rettspraksis - jeg innskrenker meg til å vise til høyesterettsdommer i [[Rt-1949-873]], 1950 315 og Side:1229 595. At vår sak ligger annerledes an enn den sak som er omhandlet i dommen i [[Rt-1949-1019]], vil fremgå av det jeg har sagt under redegjørelsen for blodtypeundersøkelsene. Jeg har nevnt at det for Høyesterett også for øvrig foreligger nye opplysninger, det dreier seg om B's forbindelser med andre menn enn den oppgitte barnefar og hennes forskjellige forklaringer om dette. Jeg går ikke inn på denne side av saken, det kan være tilstrekkelig å gjøre den bemerkning at opplysningene i saken - utenom barnemorens egen forklaring - ikke går imot blodtypeundersøkelsenes resultat. Etter omstendighetene antar jeg at saksomkostningene kan oppheves. Jeg stemmer for denne dom: Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Skau, Dæhli og justitiarius Grette: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Rost): - - - Retten bemerker at de samleier som har funnet sted 15. og 19. september 1948, sammenholdt med tiden for barnets fødsel, vil gi en normal svangerskapstid på henholdsvis 271 og 275 dager. Ved bedømmelsen av om saksøkeren etter naturens orden kan være barnets far, kan det ikke tillegges noen vekt at han trakk seg tilbake før sedavgang, særlig under hensyntagen til at det i alle fall ved den ene anledning ble foretatt to samleier samme kveld. Hovedspørsmålet blir hvilken vekt det skal legges på at saksøkerens farskap er utelukket etter MN-systemet. Blodtypebestemmelsenes henvisning til tabellen nr. III innebærer at en må regne med en mulighet for feiltagelse, selv om denne mulighet er meget liten. Retten finner allikevel å måtte bygge sin avgjørelse på resultatet av blodprøven. Ved bedømmelsen tar en hensyn til de opplysninger som foreligger om B. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann B. M. Gaden, lagdommerne Fr. Hassel og Sverre Tessem): - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, idet man finner at A må kjennes å være bidragspliktig til B's barn. Det er på det rene at partene har hatt samleie med hverandre i den kritiske tid 15. og 19. september 1948. Men lagmannsretten er enig med herredsretten i at resultatet av blodtypebestemmelsen - eller nå blodtypebestemmelsene - må utelukke at A kjennes å være far til barnet. Det er ganske visst ikke i saken kommet frem noe som peker i retning av at B i den kritiske tid - eller tidligere - har hatt med andre å gjøre, Side:1230 men dette kan ikke være tilstrekkelig til at man kan se bort fra resultatet av blodtypebestemmelsene. Det er på det rene at der ikke besto noe fastere forhold mellom partene, forlovelse eller «fast følge». Derimot finner man ikke at utelukkelseskonklusjonen etter MN-systemet, tabellens nr. III, i det foreliggende tilfelle kan ansees tilstrekkelig til at A også kan frifinnes for bidragsplikt. Man henviser her til høyesterettsdom i Rt. for 1949 1019 flg., i hvilken sak der forelå utelukkelseskonklusjon etter MN-systemet, tabellens nr. IV, og til «veiledningen» 5, hvorav fremgår at numrene III og IV antas å stå omtrent i samme klasse med hensyn til sikkerhet. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
