Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Helgesen: Oslo skifterett avsa kjennelse den 29. januar 1955 i tvist mellom fru Magda Elise Bredrups slektsarvinger og hennes før avdøde mann Ernst Bredrups slektsarvinger angående forståelsen av ektefellenes gjensidige testament av 2. september 1931. Kjennelsen hadde denne slutning: «Fellesboet etter de avdøde ektefeller Magda og Ernst Bredrup deles i 2 like deler mellom ektefellenes slektsarvinger etterat bestemmelsene i tilleggstestament av 11. januar 1954 er iakttatt. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Skifterettens kjennelse ble av Magda Bredrups slektsarvinger med unntak av fru Ragnhild Isaksen påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 26. november 1955 avsa dom med denne domsslutning: «Skifterettens kjennelse stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Magda Bredrups slektsarvinger har påanket lagmannsrettens dom videre til Høyesterett. Heller ikke i ankeerklæringen til Høyesterett er Ragnhild Isaksen nevnt som en av de ankende parter. Det er imidlertid opplyst under prosedyren for Høyesterett at hun ved en inkurie ikke tidligere er tatt med som part, og prosessfullmektigene for Høyesterett er blitt enige om at hun skal ansees som ankepart i høyesterettssaken. Ektefellene Ernst og Magda Bredrup hadde felleseie, og Magda Bredrups slektsarvinger gjør gjeldende at, fellesboets midler - bortsett fra bokhandelen, som ektefellene ved et tilleggstestament av 11. januar 1954 testamenterte til Knut Hundstad og Oswald Dahl - i sin helhet skal tilfalle lengstlevende Magda Bredrups slektsarvinger. De ankende parter hevder derfor at lagmannsrettens dom hviler på en uriktig tolkning av det gjensidige testament av 2. september 1931, og har nedlagt denne påstand: «1. Fru Magda Bredrups og før avdøde mann Ernst Bredrups fellesbo tilfaller, de avdødes bokhandel dog unntatt, i sin helhet fru Magda Bredrups arvinger efter loven til fordeling. 2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Ankemotpartenes påstand er: Side:585 «Lagmannsrettens dom stadfestes. De ankende parter tilpliktes å erstatte motpartene saksomkostninger ved alle retter.» Om saksforholdet viser jeg til premissene for skifterettens kjennelse og til lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett. Det er dokumentert formularer for gjensidige testamenter fra «Brev og Formularbok ved Ivar Alnæs», 4., 5., 6. og 8. utgave. Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten og lagmannsretten. Ifølge det gjensidige testament, hvis forståelse det her gjelder, «skal den lengstlevende beholde det felles bo som sin eiendom udelt og uten skifterettens mellemkomst». Denne formulering av testamentet - særlig ordene «som sin eiendom» - peker avgjort i den retning at det har vært ektefellenes mening å gi lengstlevende adgang til fritt å disponere over fellesformuen så vel i levende live som ved testament. Selv om ordet arving eller enearving ikke direkte er brukt i testamentets tekst, finner jeg at en naturlig forståelse av de ord som er benyttet i testamentet, må føre til at lengstlevende i det foreliggende tilfelle må ansees innsatt som enearving etter førstavdøde. Legger man denne oppfatning til grunn, leder det videre til at førstavdødes slektninger er utelukket som arvinger til fellesformuen i den utstrekning det ikke ved testament er bestemt noe annet, slik det ble gjort av ektefellene ved tilleggstestamentet av 11. januar 1954. Den forståelse av ektefellene Bredrups gjensidige testament som jeg her har gjort gjeldende, harmonerer best med den rettspraksis som siden 1933 har dannet seg i forbindelse med tolkningen av gjensidige testamenter. En annen forståelse ville etter min mening betegne et brudd på den linje som for så vidt er fastlagt i den senere rettspraksis, selv om jeg er oppmerksom på at hver sak selvsagt må bedømmes konkret når man skal finne hva som har vært ektefellenes mening med det gjensidige testament. Dette er også fremhevet i de forskjellige påberopte høyesterettsdommer. Angående forståelsen av gjensidige testamenter viser jeg særlig til avgjørelsene i [[Rt-1933-882]], side 1278 og [[Rt-1948-841]]. De gjaldt alle gjensidige testamenter, av eldre dato enn det som foreligger til bedømmelse i denne sak, og i ingen av dem var ordet enearving brukt i testamentene, men de hadde tilsvarende vendinger som er benyttet i Magda og Ernst Bredrups gjensidige testament. Særlig vekt legger jeg på dommen i [[Rt-1933-882]]. Den sak som da ble pådømt, har vesentlige likhetspunkter med vår sak. Det foreligger ingen opplysninger i saken som avsvekker den forståelse av testamentet som etter ordlyden er den mest naturlige. Tvert imot støtter det bevisstoff man har om testamentets tilblivelse, på avgjørende måte den oppfatning at meningen med testamentet har vært å gjøre lengstlevende til enearving, og utelukke den ordning at boet ved lengstlevendes død Side:586 skulle deles mellom begge ektefellers arvinger etter loven. Det ansees godtgjort og er ikke bestridt for Høyesterett av ankemotpartene at Ernst Bredrup, da han skrev testamentet, brukte som mønster for dette en formular for gjensidige testamenter inntatt i «Brev og Formularbok ved Ivar Alnæs». Ved å sammenholde teksten i formularen og teksten i det gjensidige testament, viser det seg at blant annet siste avsnitt i formularen er utelatt i testamentet. Dette avsnitt lyder: «Ved den lengstlevendes død deles boet mellom våre arvinger etter loven.» Det må antas at sløyfingen av denne passus ble foretatt av ektefellene med åpne øyne og i den hensikt å utelukke den ordning som avsnittet tar sikte på å etablere. Det er ellers vanskelig å forklare hvorfor man under skrivningen av testamentet utelot den siterte klausul, som på en utvilsom måte ville ha gjort begge slektslinjer arveberettiget til fellesformuen. Jeg nevner at testamentet ellers er en nøyaktig avskrift av formularen bortsett fra at passusen om særeie, som Magda og Ernst Bredrup ikke hadde, naturlig nok også er sløyfet, og at det er gjort en mindre endring i vitnepåtegningen. Som nevnt foran opprettet ektefellene et tilleggstestament den 11. januar 1954. Dette testament er nærmere behandlet av skifteretten og lagmannsretten. Jeg kan imidlertid ikke se at dette testament i og for seg yter noe avgjørende bidrag til forståelsen av det gjensidige testament, hverken i den ene eller annen retning. Navnlig kan jeg ikke finne at det på noen måte indiserer at ektefellene mente at den gjenlevende ikke hadde adgang til ved testament å forføye over noe av fellesformuen. Jeg tar ikke standpunkt til om det først og fremst var mannens ønske at de to medarbeidere i bokhandelen, som samtidig tilhørte hans slekt, skulle arve forretningen. Jeg finner det under enhver omstendighet rimelig og naturlig at fru Bredrup - når tanken om å tilgodese de to medlemmer av slekten Bredrup var blitt brakt på bane mens mannen ennå levet - ville ha sin ektefelle med på ordningen både av hensyn til forholdet overfor sine egne arvinger og overfor mannens øvrige slektsarvinger. Jeg stemmer etter dette for at de ankende parters påstand tas til følge. Jeg finner dog at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, og stemmer for denne dom: De midler som tilhører Magda Bredrups dødsbo, med unntagelse av de midler som omfattes av testamentet av 11. januar 1954, tilfaller Magda Bredrups arvinger etter loven. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Eckhoff, kst. dommer Rode og dommer Holmboe: Likeså. Side:587 Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Nils B. Hohle): Bokhandler Ernst Bredrup, Oslo, og hustru Magda, født Arnesen, opprettet 2. september 1931 et gjensidig testament, sålydende: «Undertegnede ektefolk, Magda Bredrup, født Arnesen og bokhandler Ernst Bredrup, erklærer herved som vår testamentariske vilje: Dersom en av oss skulle dø uten at vi har felles livsarving, skal den lengstlevende beholde det felles bo som sin eiendom udelt og uten skifterettens mellemkomst.» Den 11. januar 1954, tre dager før Ernst Bredrup døde, skrev ektefellene et nytt testament hvoretter deres bokhandel ved lengstlevendes død skulle tilfalle Ernst Bredrups nevø Knut Hunstad og Oswald Dahl, sistnevnte gift med Ernst Bredrups niese. Både Dahl og Hunstad hadde i en årrekke arbeidet i Bredrups bokhandel. Det var helt på det rene da dette testament ble skrevet, at Bredrup ikke hadde lenge igjen å leve. Fru Bredrup overlevet sin mann kun med 2 måneder. Hun hadde da i henhold til det gjensidige testament overtatt fellesboet og fått skifteattest herfor. Under det offentlige skifte av boet ved lengstlevendes død ble testamentet av 11. november 1954 respektert av samtlige slektninger på begge sider. Testamentet er allerede oppfylt i og med at Hunstad og Dahl har overtatt «Bredrups Bokhandel» i Pilestredet, Oslo. Det er imidlertid oppstått tvist når det gjelder forståelsen av ektefellenes gjensidige testament idet lengstlevende, fru Magda Bredrups slektsarvinger påstår at de alene skal overta det beholdne fellesbo etterat verdien av bokhandelen er trukket fra. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
