Rediger Høyesterett: Rt-1958-1295

Fritekst:

Dommer Hiorthøy: A, født xx.xx.1921, ble av statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland 17. september 1958 satt under tiltale ved Setesdal herredsrett til fellelse etter «I straffelovens §317, jfr. §318 for å ha mottatt til eie, pant eller bruk, skjult, forvart, forbrukt eller søkt avhendet eller pantsatt en gjenstand som han visste eller måtte forstå er noen fravendt ved en forbrytelse, eller medvirket hertil, derved at han a) den 12. juni 1958 solgte et nytt Mascot reiseradioapparat til en verdi av kr. 427 til en ukjent mann i Festningsgaten for kr. 230, b) den 17. juni 1958 solgte et nytt reiseradioapparat til B i Kristiansand for kr. 150 og søkte å avhende et annet reiseradioapparat til en ukjent mann i Tveit uaktet han visste at apparatene, hvis verdi var kr. 867,50, tilhørte henholdsvis firmaet F og Radiotelevisjon i Kristiansand og var fravendt disse ved bedrageri, II straffelovens §270 for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle eller styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for derved at han den 17. juni 1958 medvirket til å forlede disponenten ved firmaet Sportshuset i Kristiansand til å utlevere seg på vegne av C et telt og 2 soveposer til en samlet verdi av kr. 320 og tilhørende nevnte firma og kvitterte for mottagelsen av disse og derved voldte tap eller fare for tap, III straffelovens §257 for å ha borttatt eller medvirket til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, derved at han a) den 23. juni 1958 på bryggen i Grimstad borttok 1 armbåndsur til en anslagsmessig verdi av kr. 100 og tilhørende D, Side:1296 b) den 29. juli 1958 på anleggskontoret ved Nerveklinikken på Kongsgård i Oddernes borttok en jakke til en verdi av kr. 125 og tilhørende E.» Setesdal herredsrett avsa dom i saken 1. november 1958. Dommen har denne domsslutning: «A vert dømd for brot på strl. §317 jfr. §318, og strl. §257, jfr. §62. Den samla straffa for desse brotsverka og det brotsverk han var dømd for 18. januar 1957 vert sett til 6 månader, med frådrag av 75 dagar han har sete i varetektsfengsel. Tiltalte vert frifunne for pkt. I a i tiltalen, og for brot på strl. §270, jfr. pkt. II i tiltalen. I sakskostnader til det offentlige betalar tiltalte kr. 75.» Domfelte har prinsipalt påanket dommen til Høyesterett på grunn av feil ved saksbehandlingen, subsidiært anker han over straffutmålingen, idet straffen antas vesentlig for høyt ansatt. I ankeerklæringen er bl.a. anført: «Jeg ble frifunnet for så vidt angår tiltalens I litra a. Derimot ble jeg dømt for så vidt angår I litra b etter straffelovens §317 jfr. §318. I denne forbindelse anfører herredsretten: «Men når C seinare henta to radioar og så selde det eine og freista og sel de det andre, laut A skyna at det ikkje hekk rett saman. C er tidlegare straffedømt mange gonge og har ikkje noko godt rykte i Tveit der både A og C er busett. Dette burde og gjort sitt til å gjøre A mistenksam. Retten kjem til at A har vore med på selja eller freista å selja det eine radioapparat som var fråvendt F og at han har vore med på å forvare og freista å få selt det andre og at tiltalte burde ha skyna at dei var fråvendt F på ulovleg vis. Tiltalte lyt difor dømas etter strl. §317 jfr. §318 for den gjerning som er nemnt i tiltalen pkt. 1 b.» Det ovenfor siterte er åpenbart ikke tilstrekkelig til fellelse etter §317. Hertil er rettens bemerkninger at «ikkje det heng rett saman» og at «tiltalte burde ha skyna at dei (tingane) var fråvendt F på ulovleg vis» ikke tilstrekkelige. Dommen påståes derfor for dette punkts vedkommende opphevet. Tiltalens II gjaldt overtredelse av straffelovens §270, derved at jeg den 17. juni 1958 angivelig skulle ha medvirket til å forlede disponenten ved firma Sportshuset i Kristiansand til å utlevere meg på vegne av C et telt og to soveposer til en samlet verdi av kr. 320 og tilhørende nevnte firma og derved voldte tap eller fare for tap. Retten frifant meg for overtredelse av straffelovens §270, men dømte meg for overtredelse av straffelovens §317 jfr. §318 i denne forbindelse. Herom anføres i domspremissene: «Teltet og soveposene vart uttekne og henta av A medan C var inne hjå F for å henta dei to radioane. Retten finn ikkje at A si eiga utsegn om at han var i god tru då han henta tinga er fullt ut motprova. Han kan Side:1297 difor ikkje dømast etter strl. §270. Derimot burde han seinare ha skyna at tinga var bekomne på urett vis og han gjorde seg då skuldig i brot på strl. §317 når han var med på å behalda tinga for å bruka dei på ein telttur og dermed skaffa seg ei urett vinning.» Jeg antar at ikke der var adgang til å dømme meg for forbrytelse mot straffelovens §317 på det anførte grunnlag. Jeg har overhodet ikke vært tiltalt for å beholde tingene «for å bruke dei på ein telttur og dermed skaffa meg ei urett vinning». Det har for øvrig heller ikke under hovedforhandlingen vært spørsmål om å henføre det forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningen under noen annen straffebestemmelse enn §270. Dommen påståes også for dette punkts vedkommende opphevet.» Jeg antar at anken må tas til følge av de grunner som er anført i ankeerklæringen, og at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves for så vidt den er påanket. Når det i dommen angående tiltalen for heleri i post I b heter at tiltalte «burde ha skyna osv.», synes det å fremgå av dette at retten har bygget på en uriktig lovforståelse; uaktsomhet er ikke tilstrekkelig til fellelse etter straffelovens §317, som krever forsett, jfr. [[Rt-1908-776]]. Når det gjelder tiltalen for bedrageri (strl. §270) i tiltalebeslutningens post II, er det som påpekt i ankeerklæringen en feil at tiltalte under denne tiltalepost er straffedømt for et forhold som ligger utenfor tiltalebeslutningen; for øvrig synes det å fremgå av dommen at retten også her har lagt til grunn en uriktig oppfatning av de subjektive vilkår for straff etter straffelovens §317. For så vidt tiltalte er dømt for overtredelse av straffelovens §257, jfr. §62 (tiltalebeslutningens post III), er dommen ikke påanket og vil bli å opprettholde. Jeg antar at straffen for dette forhold og for den tilsvarende forbrytelse tiltalte er dømt for ved Torridal forhørsretts dom av 18. januar 1957, passende kan settes til fengsel i 120 dager. Straffen for den tidligere dom, som var gjort betinget, må nå bli å fullbyrde. Tiltalte har til i dag sittet 117 dager i varetektsfengsel og jeg antar at straffen herved kan ansees avsonet. For så vidt tiltalte er frifunnet for overtredelse av straffelovens §317, jfr. §318, og for overtredelse av straffelovens §270, jfr. tiltalebeslutningens post I a) og post II, vil dommen bli å opprettholde. Jeg stemmer for denne dom: A dømmes for forbrytelser mot straffelovens §257, jfr. §62. Straffen for disse forhold og det forhold han ble dømt for ved Torridal forhørsretts dom av 18. januar 1957 settes til fengsel i 120 - ett hundre og tjue - dager som ansees avsonet ved utholdt varetektsfengsel. Side:1298 Han frifinnes for post I a i tiltalen og for forbrytelse mot straffelovens §270, jfr. post II i tiltalen. For så vidt han er dømt etter straffelovens §317, jfr. §318 - jfr. tiltalens post I b og II - oppheves herredsrettens dom med hovedforhandling. Dommer Rode: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Nygaard, Schei og Berger: Likeså. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt