Rediger Høyesterett: Rt-1960-1214

Fritekst:

Dommerne Heiberg, Rode og Endresen. A reiste sak mot sin fraseparerte hustru for ved tvangsmulkt å få gjennomført samværsretten med sine 3 barn etter separasjonsdommen. Jæren namsrett tok ikke begjæringen til følge, og Gulating lagmannsrett kom under dissens til samme resultat. Side:1215 Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte: «Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må tas til følge. Paragraf 11 tredje ledd i lov om born i ekteskap bestemmer: «Avgjerd om samværerett kan fullførast med tvangsbot for kvar dag som går. Reglane i lova om tvangsfullføring i §236 gjeld då på tilsvarande måte så langt dei høver.» Namsretten og lagmannsretten har tolket denne bestemmelse slik, at hvor det ikke foreligger slike særlige grunner som etter tvangsfullbyrdelseslovens §236 utelukker bruken av tvangsmulkter, avgjør namsretten på skjønnsmessig grunlag om tvangsmulkt bør brukes i det enkelte tilfelle. Lovens uttrykk: «kan fullførast» gir i seg selv ikke noe klart svar på spørsmålet hvorvidt pålegg om tvangsmulkt ubetinget kan kreves, når først lovens vilkår er til stede, eller om avgjørelsen er overlatt namsrettens skjønn. Derimot sier tvangsfullbyrdelseslovens §236 som bestemmelsen gir tilsvarende anvendelse, at i de tilfelle denne paragraf gjelder «... skal namsretten etter begjæring av saksøkeren ved kjennelse pålegge ham en løpende tvangsmulkt for hver dag eller uke som går uten at han oppfyller sin plikt.» I namsrettens kjennelse er redegjort for hvordan bestemmelsen i §11 tredje ledd i lov om born i ekteskap ble til. Man finner imidlertid grunn til å gjengi departementets bemerkninger i Ot.prp. nr. 25 for 1956 noe mer utførlig. I de alminnelige bemerkninger til §11 heter det bl.a.: «Departementet antar at avgjørelser om barnefordeling og samværsrett bør kunne gjennomføres ved tvang, og foreslår lovregler om dette. Det er en lite tilfredsstillende ordning at partene skal kunne sette seg opp mot de avgjørelser som er truffet av hensyn til barnas beste uten at det er anledning til å sørge for at avgjørelsene blir gjennomført. Man er klar over at tvangsfullbyrdelse av slike avgjørelser kan virke skadelig nettopp i forhold til barna. Men dette moment tilsier i første rekke forsiktighet ved valget av de tvangsmidler som skal kunne anvendes. Dette gjelder spesielt avgjørelser om samværsrett. På dette område har departementet antatt at det i loven bør stilles særlig snevre grenser for hvilke tvangsmidler som skal kunne nyttes, jfr tredje ledd, ...». Videre anføres om det foreslåtte tredje ledd bl.a.: «Tredje ledd vil gi anledning til å anvende løpende tvangsmulkt til gjennomføring av avgjørelse om samværsrett. Dette kan ikke ventes å ville virke uheldig for barna; de behøver jo overhodet ikke få rede på forholdet. Også her kan avgjørelsen være truffet av domstolene eller fylkesmannen (departementet) eller ha kommet til uttrykk i et rettsforlik. Etter tvangsfullbyrdelseslovens §236 skal namsretten fastsette mulkten. Man er imidlertid klar over at også løpende mulkt vil ha begrenset verdi som tvangsmiddel til gjennomføring av samværsrett. - - - Det bemerkes videre at et slikt tvangsmiddel vil være uten virkning når vedkommende ikke har noe å betale med, liksom det kan være fare for at en tvangsmulkt Side:1216 vil gå ut over de midler som skal brukes til barnas underhold. Tross disse mangler antar man at bestemmelser om gjennomføring ved tvangsmulkt dog kan være til nytte i noen tilfelle, og at bestemmelsen i tredje ledd derfor er på sin plass.» Sett i sammenheng viser disse uttalelser at tvilen gjaldt hvorvidt det overhodet var grunn til å innføre tvangsmidler, og i tilfelle hvilke, til gjennomføring av bestemmelser bl.a. om samværsrett. Derimot gir forarbeidene etter utvalgets mening ikke holdepunkt for å anta at det har vært meningen å gjøre noen innskrenkning i den adgang til å kreve kjennelse om tvangsmulkt som vanligvis gjelder når vilkårene etter tvangsfullbyrdelseslovens §236 er til stede. Etter utvalgets oppfatning tilsier også hensynet til den indre sammenheng mellom lovens regler at den skjønnsmessige vurdering av om samværsretten vil ha uheldige følger for barna som er tillagt og utøvet av den dømmende rett, bør være avgjørende også for om tvangsmulkt skal kunne kreves fastsatt. Bare hvis oppfyllelsen er umulig, skal namsretten nekte å gi kjennelse for tvangsmulkt, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §236 første ledd. Innvendinger mot den besøksrett domstolen har fastsatt, kan ellers bare tas opp gjennom nytt søksmål etter §9 annet ledd i lov om ekteborn. For tydelighets skyld tilføyes at dersom barna helt setter seg imot samværet, kan dette etter omstendighetene gjøre oppfyllelsen av en dom om samværsrett umulig og dermed utelukke at tvangsmulkt kan pålegges. Men den av foreldrene som har barnet hos seg, har en positiv plikt til lojalt å medvirke til at besøksretten kan gjennomføres, herunder også til så langt det lar seg gjøre å påvirke barna til ikke å sette seg imot. Hvorvidt det er mulig å gjennomføre besøksretten bør namsretten vurdere i første hånd, og så vel lagmannsrettens som namsrettens kjennelser bør derfor oppheves. Saken gjelder et prinsipielt og tvilsomt tolkningsspørsmål. Saksomkostninger for kjæremålsutvalget vil derfor ikke bli tilkjent. - - -» Side:1217 [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt