Rediger Høyesterett: Rt-1960-518

Fritekst:

Dommer Schei: Namdal herredsrett avsa den 2. september 1959 dom med denne domsslutning: «Tiltalte A dømmes for overtredelse av straffelovens §317 til fengsel i 60 dager. I medhold av straffelovens §52 utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid av 2 år uten tilsyn. 2. Tiltalte frifinnes for påstanden om å betale erstatning til X - - - fabrikk med kr. 150.» Med hensyn til saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Statsadvokaten i Trondheim har påanket dommen til Høyesterett. I ankeerklæringen er anført: «Dommen påankes på grunn av feil ved lovanvendelsen, idet det i strid med straffeprosesslovens §442 er avsagt frifinnende dom vedkommende erstatningsplikten. Videre ankes over straffutmålingen, idet det antas å burde være satt som vilkår for utsettelse med fullbyrdelsen av straffen Side:519 at domfelte erstattet A/S X - - - fabrikk kr. 150 in solidum med B.» Aktor har for Høyesterett også nedlagt påstand om at det avsies sivil dom for erstatningskravet. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at herredsretten etter straffeprosesslovens §442 ikke hadde adgang til å frifinne tiltalte for det borgerlige rettskrav når den idømte ham straff. Når herredsretten tross straffellelsen ikke fant å kunne ta det borgerlige rettskrav til følge, skulle den etter §442 ikke ha påkjent kravet. Det foreligger således her en feil ved saksbehandlingen, og anken over denne feil må kunne behandles etter straffeprosessens regler som en anke av straffeprosessuell natur, jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1951-798]]. For så vidt frifinnelsen for det borgerlige rettskrav angår, må herredsrettens dom oppheves. Når det gjelder anken over straffutmålingen, har domfeltes forsvarer for Høyesterett gjort gjeldende at Høyesterett under de foreliggende forhold ikke kan sette som særskilt vilkår for å utsette straffullbyrdelsen at domfelte betaler erstatning til fornærmede. Selv om frifinnelsen for det borgerlige rettskrav oppheves, er forholdet at herredsretten har funnet at kravet ikke er begrunnet, og Høyesterett kan etter hans mening ikke prøve denne avgjørelse i realiteten. Avgjørelsen av det borgerlige rettskrav beror ikke på hvordan anken over straffutmålingen blir avgjort, jfr. straffeprosesslovens §448. Under ingen omstendighet kan Høyesterett etter forsvarerens mening avsi sivil dom for erstatningskravet i straffesaken. Jeg finner ikke at disse innvendinger kan føre frem. Etter straffelovens §52,5 skal retten som vilkår for å utsette straffullbyrdelsen pålegge domfelte å yte slik erstatning som fornærmede har rett til og gjør krav på, og som retten mener han har økonomisk evne til å betale. Vilkåret om erstatning er et ledd i fastsettelsen av straffen, og retten har plikt til å anvende bestemmelsen når den finner at de nevnte betingelser er til stede. Etter min mening er det ikke tvilsomt at fornærmede har krav på at domfelte erstatter det beløp han mottok ved salget av ullpartiet kr. 150, og jeg må også anta at han evner å betale dette beløp innen rimelig tid. Jeg mener også at det under de foreliggende forhold må være adgang til å avsi namsdom for erstatningskravet. Det er for så vidt tilstrekkelig for meg å peke på at erstatningskravet utgjør nøyaktig det samme beløp som domfelte pålegges å betale etter det fastsatte vilkår for å gi utsettelse med straffullbyrdelsen. I og med dette er erstatningskravet i realiteten avgjort i sin helhet, og det vil således ikke være plass for ny prøvelse av det i sivil sak. Jeg stemmer for denne dom: I. A dømmes for overtredelse av straffelovens §318, jfr. §317, til fengsel i 60 - seksti - dager. Straffens fullbyrdelse utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid Side:520 av 2 - to - år og på det vilkår at A innen 1. september 1960 betaler i erstatning til A/S X - - - fabrikk 150 - ett hundre og femti - kroner. II. A dømmes til å betale til A/S X - - - fabrikk 150 - ett hundre og femti - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Skau: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Bahr, Rode og justitiarius Wold: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Th. Tharum med domsmenn Halvor Olsen og Gudm. Langøren): Ved tiltalebeslutning, utferdiget av statsadvokaten i Trondheim er A, født xx.xx.1940, X, satt under tiltale ved Namdal herredsrett til fellelse etter straffelovens §317 - - - derved at han den 26. oktober 1957 på Bøndernes Salgslags lager og kontor i Y til salgslaget solgte 24,5 kg ull av et parti på 44,1 kg ull, som han visste eller måtte forstå at B hadde stjålet, idet han anga til salgslagets vedkommende at han solgte ullen på vegne av sin far D, Y, og at hans eget navn var C, hvilket han også bekreftet på sin kvittering til salgslaget for kr. 150 som han mottok som forskudd på oppgjøret for ullen. Tiltalebeslutningen inneholder bemerkning om at det vil bli nedlagt påstand om erstatning til A/S X - - - fabrikk. Tiltalte A er født xx.xx.1940 i X, hvor han har gått på skole, ingen utdannelse utenom folkeskolen, bor i X, har vært noen år til sjøs som dekksgutt, men er for tiden uten arbeid og uten inntekt, uformuende, var i 1957 siktet for overtredelse av strl. §257, men saken ble henlagt ved påtaleunnlatelse, for øvrig ikke tiltalt eller straffet. - - - Ved tiltaltes erkjennelse finner retten det bevist at han har forholdt seg sådan som i tiltalebeslutningen beskrevet. Han har videre erkjent at han, da ullen ble solgt i Y, var på det rene med at B hadde stjålet ullen. Tiltalte kjenner lovens bestemmelser om at heleri er straffbart, og tiltalte har således handlet med forsett. I henhold hertil vil tiltalte bli å kjenne skyldig etter tiltalen. Ved straffens fastsettelse har retten i strafformildende retning lagt vekt på at det var B som opptrådte som hovedmann, idet det var på hans forslag tiltalte ble med til Y for å selge ullen. - - - Aktor har foreslått en straff av 60 dagers betinget fengsel, og retten finner å kunne godta denne påstand. Videre har aktor påstått at det som vilkår for utsettelsen pålegges tiltalte å betale erstatning til fornærmede X - - - fabrikk med kr. 150. Retten finner at hverken hensynet til den alminnelige lovlydighet, eller hensynet til å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger gjør det påkrevet å fullbyrde straffen. Straffens fullbyrdelse utsettes derfor med en prøvetid av 2 år uten tilsyn. Retten kan derimot ikke finne at betingelsene foreligger for å pålegge tiltalte å betale erstatning til fornærmede X - - - fabrikk med kr. 150 som vilkår for utsettelsen. Etter straffelovens §52 post 5 kan retten som vilkår for straffens utsettelse alene pålegge domfelte å yte slik erstatning Side:521 «som fornærmede har rett til å gjøre krav på». Retten forstår denne bestemmelse derhen at vilkår bare kan settes når fornærmede, enten etter positiv lov eller gjeldende rettsgrunnsetninger har et erstatningskrav mot tiltalte. Retten kan imidlertid ikke finne at forholdet ligger sådan an i det foreliggende tilfelle. Det var nemlig B som hadde stjålet ullen i X - - - fabrikk, og det foreligger intet bevis for at tiltalte på noen måte har vært delaktig i tyveriet. Etter tiltaltes opplysninger i retten oppbevarte B den stjålne ull i sin hytte i Z, og det foreligger heller intet bevis for at tiltalte hadde vært med på transporten av ullen til hytten. Da tiltalte etter B's forslag ble med til Y for å selge ullen, var derfor ullen å betrakte som tapt for X - - - fabrikk. Tapet oppsto i og med B's tyveri, og er ikke på noen måte foranlediget av tiltalte. Tapet var således oppstått på fabrikkens hånd allerede før tiltalte kom inn i bildet, og han kan følgelig hverken helt eller delvis gjøres ansvarlig for tapet like overfor fabrikken. Fabrikkens erstatningskrav må derfor i tilfelle i sin helhet fremsettes mot B. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt