Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommerne Berger, Gaarder og Helgesen. Ved Østre Bærum herredsretts dom av 18. mars 1960 ble Jon Nygjerde dømt til å betale Olav Espestøyl vel kr. 3 000 med renter og saksomkostninger. Nygjerde påanket dommen ved ankeerklæring av 31. mai. I tilsvar av 23. august ble av Espestøyl blant annet gjort gjeldende, at anken var for sent fremsatt. I prosessskrift av 21. oktober begjærte Nygjerde oppreisning mot oversittelse av ankefristen. Eidsivating lagmannsrett la til grunn at dommen var blitt forkynt for Nygjerde 30. mars, således at ankefristen utløp 30. mai. Lagmannsretten tok imidlertid oppreisningsbegjæringen til følge. Espestøyl påkjærte denne avgjørelse, og Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte: «I likhet med lagmannsretten legger utvalget til grunn at forkynnelsen av herredsrettens dom må ansees skjedd ikke senere enn 30. mars 1960, og kan for så vidt henholde seg til lagmannsrettens begrunnelse. I den foreliggende sak er det på det rene at Nygjerdes prosessfullmektig ikke har vedtatt forkynnelse av herredsrettens dom, og han har heller ikke gitt opplysning om når han fikk adgang til å gjøre seg kjent med domsutskriften. Noe bevis for at domsutskriften ikke var stillet til hans rådighet 30. mars 1960 foreligger ikke. Side:233 Som lagmannsretten bygger man etter dette på at ankefristen utløp 30. mai 1960, jfr. utvalgets avgjørelse i en lignende sak inntatt i [[Rt-1955-829]]-30. Da ankeerklæringen ble uttatt og forsøkt levert til herredsretten 31. mai 1960 var ankefristen derfor oversittet. Når det gjelder oppreisningsspørsmålet, er utvalget kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, idet man antar at det etter loven i dette tilfelle ikke er adgang til å gi oppreisning. Etter domstollovens §154 må begjæring om oppreisning fremsettes senest 1 måned etterat det ble anledning til det, eller hvis den opprinnelige frist er kortere, innen en frist av samme lengde som den. Mot forsømmelse av denne frist kan det ikke gis oppreisning. Når en anke er erklært for sent, begynner fristen i domstollovens §154 første ledd å løpe fra det tidspunkt den ankende part ble oppmerksom på feilen, jfr. utvalgets kjennelse inntatt i [[Rt-1958-634]]. I det foreliggende tilfelle antar utvalget at den i domstollovens §154 fastsatte frist begynte å løpe iallfall fra det tidspunkt Espestøyl den 23. august 1960 hadde levert sitt anketilsvar, og dette var blitt meddelt den ankende part Nygjerde ved hans prosessfullmektig. I anketilsvaret ble det gjort gjeldende at anken var for sent fremsatt, og at anken derfor måtte avvises. Samtidig ble det gitt opplysninger om tidspunktet for forkynnelsen av dommen for Espestøyls prosessfullmektig. Disse opplysninger måtte gi den ankende part en klar oppfordring til å søke om oppreisning, når han selv ikke kunne legitimere hvilken dag domsutskriften var kommet frem til ham. Anketilsvaret er mottatt av Nygjerdes prosessfullmektig i løpet av august måned. Begjæringen om oppreisning ble først fremsatt i prosesskrift av 21. oktober 1960. Utvalget finner etter dette at oppreisningsbegjæringen må avvises, og at den kjærende part må tilkjennes saksomkostninger.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
