Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Anker: Saken gjelder §19 i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957. For så vidt det der bestemmes nedsettelse av pensjonen også for de statspensjonister som hadde fylt 70 år ved ikrafttredelsen av loven den 1. januar 1959, mener Landslaget for Statspensjonister at det er i strid med Grunnloven og at dets medlemmer av nevnte kategori har krav på å få sin statspensjon ubeskåret. Oslo byrett avsa 2. juni 1960 dom med slik domsslutning: «Staten ved Sosialdepartementet frifinnes. Sakens omkostninger oppheves.» Landslaget anket, og domsslutningen i Eidsivating lagmannsretts dom av 3. januar 1961 var: «Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Side:333 Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Landslaget for Statspensjonister har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har som i de tidligere instanser fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel. Landslagets påstand er denne: «Medlemmer av Landslaget for Statspensjonister som pr. 1. januar 1959 hadde nådd 70 år og i egenskap av pensjonister var berettiget til ytelser fra Statens Pensjonskasse, kjennes berettiget til å få utbetalt disse ubeskåret av lov av 6. juli 1957 §19.» Ankemotparten, Staten ved Sosialdepartementet, har nedlagt påstand om stadfestelse av lagmannsrettens dom, men således at staten tilkjennes sakskostnader for alle retter. Partenes anførsler er i alt vesentlig de samme som i de tidligere instanser. Det er fremlagt noen få nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på. Jeg kommer til samme resultat som byretten og lagmannsretten. Innledningsvis vil jeg si noe om bakgrunnen for saken og hva den gjelder. Vår første lov om alderstrygd er av 7. desember 1923, men denne loven ble ikke satt i kraft. Alderstrygd ble innført ved lov av 16. juli 1936. Etter denne var trygdeytelsene gjenstand for behovsprøving. I den någjeldende alderstrygdlov av 6. juli 1957 sondres det mellom grunnpensjon og kommunale tilleggspensjoner. Grunnpensjonen er ikke gjenstand for behovsprøving. Loven er formet slik at det ikke er gjort unntak for noen befolkningsgruppe, men lov av samme dag om samordning av pensjons- og trygdeytelser (samordningsloven) bestemmer i §19: «Tjenestepensjoner samordnes med alderstrygdpensjon etter følgende regler: 1. Er tjenestepensjonen bereknet for full pensjonsgivende tjenestetid, settes tjenestepensjonen ned med et beløp som svarer til halvparten av alderstrygdens grunnpensjon for ektepar. Er tjenestepensjonen ikke bereknet for full tjenestetid, skal fradraget være en forholdsmessig del av nevnte beløp. 2. Er alderstrygdpensjonen fastsatt særskilt for ektefeller som ikke bor sammen, skal tjenestepensjonen ikke settes ned med større beløp enn den grunnpensjon som vedkommende ektefelle har rett til. Nr. 1, annet ledd, gjelder på tilsvarende måte. 3. Departementet kan bestemme at reglene i nr. 1 og 2 skal gjelde tilsvarende, i tilfelle med nødvendige tillempninger, når pensjonisten etter utenlandsk lov har rett til pensjon som svarer til norsk alderstrygdpensjon. 4. Bestemmelsene i nr. 1-3 gjelder ikke pensjon opptjent i bistilling. Departementet avgjør i tvilstilfelle om en stilling skal anses for bistilling.» Med tjenestepensjon forståes etter lovens §4 alders,- uføre-, enke- og barnepensjon som er opptjent i arbeidsforhold eller i et yrke. Side:334 I samordningslovens §1 er åpnet adgang for Kongen til å gjøre loven helt eller delvis gjeldende for pensjonsordninger for tjenestemenn eller arbeidere i selvstendige statlige eller kommunale foretak og i andre institusjoner av offentlig karakter. Videre har §1 bestemmelser som med henvisning til skattelovene utvider rekkevidden av samordningsloven, slik at også privat tjenestepensjon og pensjonsforsikring kan komme med. Statspensjonistene gjør gjeldende at de pensjonistene som hadde nådd pensjonsalderen for alderstrygd, 70 år, da samordningsloven trådte i kraft 1. januar 1959, har rett til å få sin pensjon av Statens Pensjonskasse ubeskåret, og at nedsettelsen etter lovens §19 av tjenestepensjoner griper inn i denne rett. Bestemmelsen i samordningsloven må derfor, hevdes det, settes til side, og pensjonistene må ha krav på å få sin pensjon ubeskåret. I denne sammenheng nevner jeg at det er forbudet i Grunnlovens §97 mot å gi lover tilbakevirkende kraft man finner er krenket. Dette blir hovedspørsmålet. Som et særskilt moment kommer her inn betydningen av forbehold i pensjonslovene fra 1917 til 1949. Dette skal jeg ta opp særskilt siden. Jeg bygger på at statspensjonistene har en økonomisk særrett til pensjon. For så vidt står de i en annen stilling enn mesteparten av dem samordningsloven ellers gjelder. For disse andre har tjenestepensjonen i stor utstrekning preg av sosial trygdeytelse. Dette gjelder ikke statspensjonistene. Statspensjonistene hevder at alderstrygdloven har tilsikret dem full alderstrygd (alderstrygdpensjon), og at det da ikke er adgang til å beskjære statspensjonen. Samordningslovens §19 må imidlertid ikke sees isolert, men i sammenheng med loven om alderstrygd av samme dag. Det forberedende arbeid med alderstrygdloven og samordningsloven skjedde samlet, og man drøftet hvordan samordningen skulle gjennomføres. Den fremgangsmåte som vel lå nærmest for tanken og som også ble diskutert, var å gjennomføre tilpassingen ved å redusere alderstrygden for pensjonistene. Men dette støtte på vansker av teknisk art, og det som ble valgt var å flytte reduksjonen over på tjenestepensjonen, mens alderstrygden ikke ble satt ned. Jeg kan ikke se at dette innebærer noen realitet for statspensjonistene. De er ikke ved samordningen påført noe økonomisk tap. Ingen får mindre i samlet statspensjon og alderstrygd enn de ville ha hatt i statspensjon uten alderstrygd. Tvert imot får de regelmessig mer. Som jeg senere kommer tilbake til, kan ikke statspensjonistene antas å ha noe grunnlovbeskyttet krav på alderstrygd, det er heller ikke påstått fra statspensjonistenes side under saken. Statspensjonistene hevder at de ikke har fått kompensasjon fordi alderstrygden er en ytelse som tilkommer alle og ikke har samme kvalitet som statspensjonen, de blir ikke statspensjonister på samme måte som tidligere. Heller ikke dette kan føre frem. Avgjørende må det etter min mening være at statspensjonistene også etter den nye ordning har rettskrav på et beløp som svarer til full tjenestepensjon. Side:335 Etter det jeg har sagt kan jeg ikke se at den gjennomførte ordning er i strid med Grunnlovens §97. Spørsmålet om samordningen strider mot et konstitusjonelt likhetsprinsipp, kommer jeg tilbake til. For mitt syn på grunnlovspørsmålet finner jeg også støtte i det såkalte folketrygdforbehold, som er omhandlet i de tidligere retters domsgrunner. Ved dette forbehold, som ble tatt inn første gang i pensjonsloven av 1917 og senere er gjentatt - med uvesentlige endringer - i lovene av 1921 og 1949, har pensjonistene fått et varsel om at de i tilfelle av at en alminnelig alderstrygd skulle bli innført, måtte være forberedt på en slik omordning av sine pensjonsforhold som nå er gjennomført ved samordningsloven. Lov om pensjonsordning for statens tjenestemenn av 20. april 1917 §29 lød: «De bestemmelser om indskud og pensionsrettigheter, som er git i denne lov eller blir truffet i medhold av den, blir at opta til revision med fornøden omregulering i det tilfælde, at statens tjenestemænd ogsaa maatte bli paalagt pligt til at indtræde som medlemmer av en eventuel folkeforsikring (folketrygd).» Jeg finner det klart at forbeholdet også omfatter dem som ville være statspensjonister når folketrygden ble innført, og at staten har anledning til å påberope seg forbeholdet. For så vidt kan jeg i alt vesentlig slutte meg til byrettens begrunnelse. Det jeg her har nevnt gjør det etter min mening desto sikrere at den regulering som er foretatt, ikke innebærer noen krenkelse av Grunnlovens §97 overfor statspensjonistene. Som for de tidligere retter har statspensjonistene gjort gjeldende at samordningsloven i forhold til dem krenker et konstitusjonelt likhetsprinsipp. Det er ikke helt klart hva det her siktes til. Pensjonistene har ikke for Høyesterett hevdet at det ville være grunnlovstridig å bestemme at de skulle holdes utenom alderstrygden eller få redusert alderstrygd. Men synsmåten er så vidt skjønnes følgende, som jeg har streifet i en annen sammenheng. Ved alderstrygdloven har man innrømmet også statspensjonistene full alderstrygd. Det er da, hevdes det, brudd på et konstitusjonelt likhetsprinsipp å ta fra dem en del av tjenestepensjonen, mens de fleste andre befolkningsgrupper får sine inntekter utenom alderstrygden ubeskåret. Dette finner jeg ikke kan holde, da det som før nevnt hele tiden har vært meningen at statspensjonistene ikke skulle ha full alderstrygd i tillegg til full pensjon og det bare er rent formelt at avkortningen skjer i tjenestepensjonen istedenfor i alderstrygden. Men det man i virkeligheten tenker på når det påståes krenkelse av et konstitusjonelt likhetsprinsipp, er vel at det er urimelig og urettferdig at statspensjonistene i motsetning til de fleste andre befolkningsgrupper får alderstrygden beskåret, til dels meget sterkt. Dette føler de som en diskriminering, og det er vel særlig derfor mange statspensjonister har reagert. Men loven er utformet med tanke på hvilke sosiale sektorer samfunnets ressurser skal tilgodese og med sikte på å få enkle og praktisk brukbare regler. Det dreier seg da her ikke om en rett statspensjonistene Side:336 kan gjøre gjeldende ved domstolene, men om noe som etter Grunnloven hører under de lovgivende myndigheter. Saken har stor samfunnsmessig betydning, og det har vært viktig å få spørsmålene best mulig rettslig belyst. Jeg er derfor enig med de foregående retter når de ikke har tilkjent staten sakskostnader, og jeg finner at sakskostnader heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige slutte meg til hans begrunnelse, dog slik at jeg ikke finner det nødvendig å si noe om betydningen av forbeholdet i loven av 1917 og de senere lover. Dommer Skau: Som dommer Berger. Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Gaarder, Schei, Eckhoff, Helgesen, Bendiksby, Heiberg, Rode, Leivestad og justitiarius Terje Wold: Likeså. Av byrettens dom (dommer G. Wiers-Jenssen): Lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 §19 bestemmer bl.a.: «Tjenestepensjoner samordnes med alderstrygdpensjon etter følgende regler: 1. Er tjenestepensjonen beregnet for full pensjonsgivende tjenestetid, settes tjenestepensjonen ned med et beløp som svarer til halvparten av alderstrygdens grunnpensjon for ektepar. - Er tjenestepensjonen ikke beregnet for full tjenestetid, skal fradraget være en forholdsmessig del av nevnte beløp. 2. Er alderspensjonen fastsatt særskilt for ektefeller som ikke bor sammen, skal tjenestepensjonen ikke settes ned med et større beløp enn den grunnpensjon som vedkommende ektefelle har rett til. Nr. 1, annet ledd, gjelder på tilsvarende måte.» Loven trådte i kraft 1. januar 1959. Landslaget for Statspensjonister mener at den ovenfor gjengitte lovbestemmelse er grunnlovstridig i forhold til dem som var pensjonister ved lovens ikrafttreden, og har ved stevning av 6. oktober 1959 reist sak mot Staten ved Sosialdepartementet for å få dette fastslått. - - - Det har under saksforberedelsen vært diskutert hvilke pensjonister saken omfatter. Det er enighet om at saken er begrenset til pensjonister og enkepensjonister i Statens Pensjonskasse som pr. 1. januar 1959 hadde fylt 70 år. Saksøkeren har i prosesskrift av 16. mai 1960 navngitt spesielle medlemmer i Laget, som faller inn under pensjonslovene av 1917, 1921 og 1949. De lovbestemmelser som er omdiskutert i saken er, foruten den foran siterte: Pensjonsloven av 20. april 1917 §29, som lød: «De bestemmelser om innskudd og pensjonsrettigheter, som er gitt i denne lov eller blir Side:337 truffet i medhold av den, blir å oppta til revisjon med fornøden omregulering i det tilfælde, at statens tjenestemænd også måtte bli pålagt pligt til at indtræde som medlemmer av en eventuell folkeforsikring (folketrygd)». Denne lovbestemmelse er gjentatt med en uvesentlig endring i pensjonsloven av 28. juli 1921 §29. Den 23. april 1937 ble det gitt en særlig forbeholdslov, og dens bestemmelser er gjentatt i lov om Statens Pensjonskasse av 28. juli 1949 §43, som lyder: «Rettigheter og plikter etter denne lov kan endres ved senere lov for dem som er blitt medlemmer av Statens Pensjonskasse etter 23. april 1937. - De bestemmelser om innskott og pensjonsrettigheter som er gitt i denne lov eller blir truffet i medhold av den, kan tas opp til revisjon og regulering i det tilfelle at pensjonskassens medlemmer også måtte bli pålagt plikt til å tre inn som medlemmer av en eventuell folkeforsikring eller bli berettiget til alminnelig folkepensjon (folketrygd).» - - - Retten skal bemerke: Det er fra saksøkerens side henvist til en rekke juridiske betenkninger og uttalelser om virkningen av at det ved lov tas forbehold overfor statstjenestemennene om endringer i deres vilkår og rettigheter. Og det synes å være enighet om at når statstjenestemennenes rettsstilling er grunnlovbeskyttet mot inngrep, kan denne beskyttelse ikke berøves dem ved et alminnelig lovforbehold fra statens side om rett til å foreta slike inngrep. Men så vidt retten kan se behandler disse betenkninger og uttalelser kun virkningen av alminnelige, generelle forbehold om fremtidige endringer av statstjenestemennenes vilkår. Det spesielle forbehold om regulering ved innførelse av en folketrygd er kun behandlet i en betenkning fra professor Kristen Andersen av 20. mars 1959, fremlagt av saksøkeren under hovedforhandlingen. I denne betenkning er anført at forbeholdet må antas bindende, og at «Alt i alt finner jeg derfor at alderstrygden må betegnes som en folketrygd, med den følge at statstjenestemennenes pensjoner kan tas opp til revisjon eller regulering når den innføres. Noe annet er at en slik revisjon eller regulering ikke kan gi seg utslag i at statstjenestemennene samlet får utbetalt mindre beløp enn deres pensjoner betinger.» Retten finner det unødvendig å gå inn på om det alminnelige forbehold i §43 første ledd i loven av 1949 er gyldig, idet den finner at folketrygdsforbeholdet er bindende og gyldig. Det fremgår av forarbeidene til loven av 1917, at det den gang var under utarbeidelse så vel en lov om statstjenestemennenes pensjonsordning som en lov om folketrygd, og at disse lover på en eller annen måte måtte samarbeides. Retten kan her henvise til Ot.prp. nr. 26 for 1916 hvor det er gjengitt et brev fra Sosialdepartementet til Finansdepartementet, hvor det henvises til de foreliggende utkast til folketrygd, og hvor det heter: «Man tillater sig derfor at henstille til overveielse, om der ikke i loven om selvpensjonering bør forbeholdes adgang til en omregulering av indskud og rettigheter efter samme for det tilfælde, at statens tjenestemænd ogsaa paalegges pligt til at indtræde i folketrygden. Et saadant forbehold skulde man anse paakrevet for alle tilfælders skyld, og det vil neppe foregripe noget med hensyn til valget av den ordning som i sin tid maatte findes mest hensigtsmessig.» Videre kan henvises til Innst. O VII 1917 17-18, hvor Stortingskomitéens flertall uttaler: «at naar de har sluttet sig til Side:338 nærværende lovforslag, har dette været under den bestemte forutsætning, at der ikke ved denne lov maa bli lagt nogen vanskeligheter iveien for at folkeforsikringen kan bli gjennemført saaledes som tanken med den har været. Det har fra demokratisk side altid været forutsætningen, at folkeforsikringen (folketrygden) skulle omfatte hele folket, d.v.s. at alle lag av befolkningen skule være med at yde bidrag til folkeforsikringen og dermed ogsaa erhverve sig ret til at nyde godt av den. Det har derfor ogsaa tidligere fra venstres side været fremholdt, at folkeforsikringen burde komme først, og at en ordning med egenpensioner for statens og kommunens tjenestemænd burde komme som et tillæg til denne. Denne opfatning er imidlertid senere underkjendt av Stortinget, og da det dertil har trukket saa længe ut med loven om folkeforsikring, at det ennu er paa det uvisse, naar den kan komme istand, har vi ikke villet undslaa os for at være med og gjennemføre nærværende lovforslag om en særpensionering for de offentlige tjenestemænd. Men vi har gjort dette under den bestemte forutsætning, at de offentlige tjenestemænd like fuldt skal kunne tages med i den almindelige folkeforsikring, naar denne endelig blir til virkelighet. Hvorvidt den pension man erhverver sig ret til, for tjenestemændenes vedkommende skal komme som et tillæg til den almindelige tjenestemandspension, er det vistnok paa det nuværende tidspunkt for tidlig at uttale sig om. Det spørsmaal bør derfor staa aapent, til man faar se hvorledes en lov om en almindelig folkeforsikring tilslut kommer til at se ut.» Lovgiveren anså således den gang pensjonsloven for statens tjenestemenn som en lov som var atskilt fra sin sammenheng med en påtenkt alminnelig lov om folkepensjonering, og det var da rimelig og riktig at det ble tatt forbehold om en regulering når den alminnelige folkepensjonering ble innført. Forbeholdet i §29 i loven av 1917 gjelder kun en spesiell situasjon, som lovgiveren regnet med ville oppstå. Det pålegger ikke statstjenestemennene å tåle regulering av deres rettigheter av en hvilken som helst grunn, eller ved fremtidens ukjente og uvisse endrede forhold. Og forbeholdet hjemler kun staten adgang til en omregulering, som ikke kan medføre at de samlede pensjoner i Pensjonskassen og Folketrygden blir mindre enn pensjonen før reguleringen, og som ikke kan medføre at det pålegges dem økede byrder for å oppnå eller få utbetalt pensjon. Retten kan ikke se noe grunnlag for at et slikt forbehold, som begge parter kunne bedømme følgene av, skal være ugyldig eller uforbindende. Forbeholdet som ble anført gjentatt i loven av 1921 og i senere lover inntil loven av 28. august 1949, og er således holdt i kraft. Det er enighet mellom partene om at de endringer som er foretatt i forbeholdets formulering, er uten betydning for spørsmålet om det er bindende. Retten antar at folketrygdsforbeholdet også gjelder dem som var pensjonister den 1. januar 1959. Når det i loven heter at «innskudd og rettigheter» skal kunne reguleres, betyr dette etter rettens mening ikke at det må eksistere både innskudd og rettigheter forat en regulering skal kunne skje, og at rettigheter derfor ikke kan reguleres hvis det ikke er innskudd som kan reguleres. Forbeholdet tar temmelig åpenbart sikte på å regulere også de pensjoner som måtte være løpende ved innføring av en folketrygd. Og et pro et contra oppgjør faller ikke bort, fordi det ingen Side:339 contra-poster eksisterer. Det er nok så at pensjonister pr. 1. januar 1959 har betalt de innskudd de skal betale, og utført det arbeid som berettiger til pensjon, men det er etter rettens mening i denne henseende kun en gradsforskjell, og ingen vesensforskjell mellom dem og de aktive tjenestemenn, som ved innskudd og arbeid har opparbeidet visse pensjonsrettigheter. Og denne gradsforskjell kan ikke begrunne noen forskjellig stilling overfor forbeholdet om regulering ved innføringen av folketrygd. Retten finner ikke å kunne tillegge det vekt at det i loven av 1917 er brukt betegnelse «statens tjenestemenn», og ikke, som i loven av 1949 «medlemmer av pensjonskassen». Det er etter lovens mening og hensikt den siste betegnelse som er den riktige, og den første betegnelse må ansees som en unøyaktighet som ikke kan ha juridiske følger. Retten finner således at pensjonistene er bundet av folketrygdsforbeholdet, og at de da må tåle en omregulering av sine pensjoner ved innføringen av loven om alderstrygd. Såfremt pensjonistene da skal kunne motsette seg den regulering som er bestemt i samordningslovens §19, må det enten være fordi reguleringen går videre enn forbeholdet rekker, eller fordi den form for samordning og regulering som er valgt, kommer i strid med prinsippet om den borgerlige likhet for loven. Om det første spørsmål finner retten det tilstrekkelig å bemerke at folketrygdsforbeholdet nettopp går ut på at pensjonene kan reguleres når pensjonistene blir berettiget til folkepensjon eller alderstrygd. Og når den foretatte regulering ikke pålegger dem plikter, og ikke medfører at summen av pensjon og alderstrygd blir mindre enn den tidligere pensjon, må reguleringen etter rettens mening være dekket av forbeholdet. Saksøkerens anførsel om at nedsettelsen av deres pensjoner er i strid med prinsippet om den borgerlige likhet, bygger på at alderstrygden er et sosialt gode, som alle borgere over 70 år har krav på uten noen motytelse. Det kan da ikke fra statens side kreves at pensjonistene skal betale for alderstrygden ved at deres pensjoner skjæres ned. Men etter rettens mening kan bestemmelsene i loven om alderstrygd ikke sees isolert, men må sees i sammenheng med bestemmelsene i samordningsloven. Alderstrygden fremtrer da ikke som et sosialt gode som alle borgere over 70 år har krav på uten videre, idet det uttrykkelig er bestemt at en gruppe, nemlig pensjonistene, når de får alderstrygd, skal tåle reduksjon i pensjonene. Retten skal i den forbindelse henvise til Ot.prp. 59 for 1957 12, hvor det anføres: «Grunnpensjonen bør ytes alle som fyller de alminnelige pensjonsvilkår - uten omsyn til formue og inntekt og uten omsyn til om de går inn under andre pensjons- eller trygdeordninger, offentlige som private. Men de forskjellige pensjons- og trygdeordninger forutsettes regulert slik at når noen samtidig får rett til alderstrygdpensjon og tjenestepensjon eller annen pensjon, skal disse pensjoner tilpasses alderstrygdpensjonen, slik at de samlede ytelser ikke overstiger et rimelig nivå. Som nevnt i innledningen blir samordningsspørsmålet behandlet i en egen proposisjon.» Retten finner ikke at samordningslovens bestemmelser kan settes til side som stridende mot likhetsprinsippet. På sosiallovgivningens område strider det ikke mot noe likhetsprinsipp at visse grupper tildeles sosiale goder, som andre grupper ikke får, eller at det er grupper som kun Side:340 tildeles de sosiale goder på visse vilkår. Når slike vilkår fastsettes ut fra en vurdering av behovet for tildeling av de sosiale goder, er intet likhetsprinsipp krenket. Og en slik vurdering av behovet er det, etter rettens mening, som i realiteten er foretatt for pensjonistenes vedkommende. Retten finner etter dette at saksøkerens påstand ikke kan tas til følge. Etter rettens mening er det meget forståelig at pensjonistene har følt seg krenket ved at deres pensjoner ble ombyttet med en alderstrygd, og de må også sies juridisk sett å ha hatt rimelig grunn til å ville se saken rettslig belyst og avgjort. Saksomkostningene vil da bli å oppheve. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Johs. M. Rivertz, Th. Sverdrup-Thygeson og Gunder Egge): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Innledningsvis bemerkes at lagmannsretten ikke finner det tvilsomt at statspensjonistenes krav på pensjon i prinsippet er en rettsbeskyttet økonomisk særrett. Det finnes for så vidt tilstrekkelig å henvise til direktør Andor Hoels betenkning av 18. mai 1926 (inntatt i juridisk utdrag I side 1-2), høyesterettsjustitiarius H. Scheels betenkning av 26. april 1926 (l. c. side 2 ff.), professor Castbergs betenkning (inntatt i juridisk utdrag III side 5 ff.) samt daværende ekspedisjonssjef Augdahls betenkning (inntatt i juridisk utdrag I side 23 ff. spesielt side 25 og side 52) og det i betenkningen siterte brev av 22. desember 1927 fra Justisdepartementet til Sosialdepartementet, (l. c. side 26-27). Det har riktignok under prosedyren fra statens side vært hevdet at de av Stortinget bevilgede dyrtidstillegg, som i dag utgjør en meget betydelig del av de utbetalte pensjoner, nærmest har karakteren av en gratuit ytelse. Men staten har likevel ikke villet påstå at dyrtidstilleggene har endret statspensjonenes rettslige karakter. Det er for øvrig nå på det rene at loven om tjenestetvister stiller statsfunksjonærene likt med andre arbeidstagere, og at deres lønns- og pensjonsrettigheter er knyttet sammen i de to-årige tariffavtaler som nå inngåes. Når det så gjelder spørsmålet om rekkevidden av folketrygdsforbeholdet i pensjonslovens §43 annet ledd, anser lagmannsretten det iallfall som tvilsomt om staten har adgang til å påberope seg dette forbehold overfor pensjonistene. Retten har imidlertid ikke funnet dette spørsmål avgjørende for resultatet, idet det - som det vil fremgå av premissene nedenfor - under enhver omstendighet må antas at staten kan falle tilbake på sin subsidiære anførsel om at inngrepet i pensjonsrettighetene etter bestemmelsene i samordningslovens §19 bedømt som et ekspropriasjonsartet tiltak, går klar av Grunnlovens §105 og §97. Lagmannsretten skal nærmere bemerke: Det er riktignok på det rene at lovgivningen om særpensjonering av statens tjenestemenn helt fra begynnelsen av hviler på en forutsetning om at tjenestepensjonen skulle eller iallfall kunne få karakteren av en påbygning på en fremtidig alminnelig folketrygd. Men fra dette kan det neppe med sikkerhet sluttes at en senere omregulering av innskuddsplikten og pensjonsretten også var forutsatt å kunne bli tvunget gjennom overfor dem som i mellomtiden var blitt Side:341 pensjonister. Dette er så vidt sees ikke noe sted uttrykkelig uttalt i lovforarbeidene, og lovteksten i det opprinnelige forbehold (§29 i pensjonsloven av 20. april 1917) gjelder direkte bare «statens tjenestemenn». Loven av 1917 var meget grundig forberedt, og det har formodningen mot seg at uttrykksmåten «statens tjenestemenn» har vært uoverveiet. At det riktignok også er talt om en regulering av «pensjonsrettigheter», behøver strengt tatt bare å ta sikte på rettigheter som tilkommer tjenestemenn. Det er heller ikke unaturlig at man har ment å trekke et skille mellom personer som ved innføringen av en ny lov fremdeles står i et gjensidig bebyrdende kontraktforhold med staten, (aktuelle tjenestemenn), og de som er gått over til utelukkende å være rettighetshavere (pensjonister). Castberg legger vekt på denne sondring i den ovenfor nevnte betenkning (juridisk utdrag III side 15-16). At sondringen kan være relevant, viser også bestemmelsene i den gjeldende pensjonslov §49 nr. 1. Lagmannsretten har oppfattet partene som om de stort sett er enige om at det er ordlyden og rekkevidden av folketrygdsforbeholdet i loven av 1917 som blir å legge til grunn ved avgjørelsen av den foreliggende tvist. Retten vil imidlertid for fullstendighets skyld tilføye at tvilsmålene ikke er blitt ryddet av veien ved den etterfølgende lovgivning. Med endringen av forbeholdsbestemmelsen i loven av 28. juli 1921 tok departementet bare sikte på å gjøre omreguleringen ved innføringen av en alminnelig folketrygd fakultativ i stedet for obligatorisk, jfr. Ot.prp. nr. 38 for 1921 68. Tilføyelsen «eller blir berettiget til almindelig folkepensjon» ble gjort av Stortingskomitéen, ikke for at pensjonistene skulle fanges inn av forbeholdet, men for det tilfelle at alderspensjon skulle tre i stedet for alderdomsforsikring (trygd), se Innst. O. VIII for 1921 25. Heller ikke med den endring forbeholdet fikk da det ble tatt inn som §43 annet ledd, i den någjeldende pensjonslov, er det tatt sikte på å fange inn pensjonistene. Når uttrykket «statens tjenestemenn» her ble erstattet med «medlemmer av Statens Pensjonskasse», har det bare vært for å ramme medlemmer som da var blitt innlemmet i Pensjonskassen, uten å være statstjenestemenn. De aktuelle pensjonisters rettsstilling synes overhodet ikke å ha vært overveiet i forbindelse med disse lovendringer. Når det fremstiller seg som tvilsomt om folketrygdsforbeholdet rammer dem som var pensjonister pr. 1. januar 1959, er det også ut fra den betraktning at staten - som har utformet forbeholdet - kan sies å burde bære risikoen for uklarhet som foreligger med hensyn til pensjonistenes stilling. Det henvises også på dette punkt til det som er fremholdt i den før nevnte betenkning av Augdahl (juridisk utdrag I side 50). Synsmåten har også en viss støtte i byrettsdommen av 15. februar 1929 i saken justitiarius Aars m. fl. mot Staten v/Finansdepartementet (juridisk utdrag III side 29-30). For fullstendighets skyld vil lagmannsretten ytterligere nevne at staten iallfall ikke synes berettiget til å påberope seg det alminnelige forbehold i pensjonslovens §43 første ledd. Retten er enig med Landslaget i at hverken dette eller de tidligere lovfestede alminnelige forbehold kan ha selvstendig betydning ved siden av forbehold som særskilt er tatt med hensyn til folketrygden. Det er naturlig å oppfatte de spesielle bestemmelser som uttømmende når det gjelder grunnlaget for reguleringer som Side:342 man har forutsatt kunne finne sted ved gjennomføringen av en folketrygd. Retten er også enig med Landslaget i at det alminnelige forbehold ikke kan ha tilsiktet å ha hjemmel for nedsettelse av løpende pensjoner utover tilfelle som er nevnt i pensjonslovens §42. En videre fortolkning av det alminnelige forbehold ville åpenbart være ensbetydende med å berøve pensjonskravet en vesentlig del av dets karakter av rettsbeskyttet økonomisk særrett. Dette kan ikke ha vært meningen, og tjenestemennene har ikke hatt tilstrekkelig grunn til å oppfatte forbeholdet slik. For øvrig vises i denne forbindelse til Castberg, Norges statsforfatning (1947) II side 331 flg. og Hiorthøy, «Rettsforholdet mellom Staten og dens tjenestemenn» side 82 flg. i Forhandlinger på det 20. nordiske juristmøte. Lagmannsretten er imidlertid som nevnt blitt stående ved at staten under enhver omstendighet må kunne påberope seg at inngrepet etter samordningslovens §19 bedømt som et ekspropriasjonsartet tiltak, går klar av Grunnlovens bestemmelser. I relasjon til Grunnlovens §105 er det tilstrekkelig at pensjonistene kan sies å ha fått full erstatning, og i den utstrekning dette holder stikk, kan det heller ikke bli tale om å sette samordningslovens §19 til side som stridende mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens §97. Hva erstatningsspørsmålet angår, bemerkes: Slik bestemmelsene i samordningslovens §19 er utformet, vil pensjonistene ved sine lovfestede krav på alderstrygd ikke i noe tilfelle få mindre enn full økonomisk kompensasjon for avkortningen i tjenestepensjonen. Det hevdes imidlertid at alderstrygden, slik den nå er gjennomført, er et alment sosialt gode som alle har krav på, og som derfor ikke kan oppfattes som en tilfredsstillende erstatning for et ekspropriasjonslignende inngrep i beskyttede rettigheter. Denne betraktningsmåte er ganske visst treffende, for så vidt som det ikke lenger skal finne sted noen behovsprøvning. Trygden skal nå prinsipielt ytes med like store beløp til alle innenfor den fastsatte aldersklasse. Retten til trygd er i prinsippet gjort uavhengig av mulighetene for forsørgelse i alderdommen ved hjelp av midler som skyldes private rettigheter, og formuende rentenister likeså vel som f. eks. føderådsberettigede er nå stillet på linje med helt formuesløse personer. Isolert bedømt ville derfor alderstrygden vanskelig kunne påberopes av staten som en konstitusjonelt sett uangripelig «erstatning» for inngrep i økonomiske særrettigheter. Retten kan imidlertid ikke finne at en slik betraktningsmåte fører frem i det foreliggende forhold. Ganske visst hadde de lovgivende myndigheter rent formelt etablert en alminnelig alderstrygd med like rettigheter for alle og enhver da avkortningsbestemmelsene i samordningsloven ble vedtatt. Men realitetene synes her å måtte være avgjørende. Det er på det rene at innføringen av det nye alderstrygdsystem skjedde under den klart uttalte forutsetning, at man fikk gjennomført det da fullt utarbeidede utkast til «samordningslov» med bestemmelser om avkortning i tjenestepensjoner. Alderstrygdloven og avkortningsbestemmelsene må derfor bedømmes som en enhet. Det er bare formelt eller tilsynelatende at alderstrygden etter den nye lov fremtrer som et alment sosialt gode i relasjon til statspensjonistene. Etter de foreliggende opplysninger må man gå ut fra at statspensjonistene etter en tilsvarende normering som etablert ved samordningsloven ville vært holdt mer eller mindre utenfor alderstrygdordningen, Side:343 hvis deres statspensjoner skulle vært opprettholdt uavkortet. Det fremgår av forarbeidene til de to lover at dette også var et av de alternativer som ble drøftet, men forkastet blant annet ut fra administrative og praktiske overveielser. Rettspolitisk kan det naturligvis være delte meninger om rimeligheten av en ordning som setter statspensjonister i en særstilling sammenlignet med f. eks. rentenister eller personer som nyter private føderåd. Men at det konstitusjonelt ikke ville være noe til hinder for en slik ordning er ikke bestridt fra Landslagets side, og retten kan etter den foreliggende teori og praksis heller ikke finne dette særlig tvilsomt. Når en rett til alderstrygd ubeskåret og på like linje med andre grupper innen de samme aldersklasser ikke er noe grunnlovmessig beskyttet gode, og de lovgivende myndigheter uten å komme i strid med Grunnloven har hatt adgang til ut fra rettstekniske og sosiale overveielser å bestemme i hvilken grad statspensjonistene skulle oppnå økonomiske tillegg ved det nye system, ville det så vidt skjønnes være formalistisk å sette den etablerte ordning til side på grunn av den fremgangsmåte som er blitt foretrukket. Det samlede økonomiske resultat for statspensjonistene er blitt at de har oppnådd full kompensasjon ved en alderstrygd som fra de lovgivende myndigheters side i realiteten ikke har tatt sikte på å være et alment økonomisk gode. Lagmannsretten vil til slutt tilføye at det er forståelig at «samordningen» av statspensjonene med alderstrygden har vakt en viss reaksjon blant statspensjonistene. Nyordningen skapte praktiske komplikasjoner ved at en stor gruppe av eldre mennesker måtte fylle ut nye skjemaer og ble henvist til å hente sine alderdomspensjoner i to forskjellige omganger. Det siste er nå avbøtet ved en ordning med samlet utbetaling av tjenestepensjonen og alderstrygden. En vesentligere kilde til reaksjonen blant statspensjonistene ligger i at de lovgivende myndigheter har presentert alderstrygden i den nye form som et alminnelig samfunnsgode, samtidig som det ved gjennomføringen av nyordningen viser seg at den er ledsaget av et inngrep i rettigheter som har vært oppfattet som ukrenkelige. Dertil kommer at statspensjonistene har oppfattet det som en diskriminering at de er blitt utsatt for en særbehandling sammenlignet med andre grupper i samfunnet. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
