Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Bendiksby: Etter begjæring fra Os kommune ble det den 2. september 1961 ved Midhordland herredsrett avhjemlet ekspropriasjonsskjønn vedkommende en rekke eiendommer på Osøra i Os herred. Skjønnet omfattet bl.a. nærmere bestemte arealer av Ingvald H. Mobergs og Lars M. Mobergs eiendommer og en tomt som tilhører Lars og Ingeborg Hatvik. Den vesentlige del av arealene skal anvendes til tomter for boligbygg, og ekspropriasjonshjemmelen er for disse arealers vedkommende tillatelse av 2. februar 1961 fra Kommunaldepartementet i medhold av §2 nr. 31 i oreigningslova. For så vidt angår en mindre del av de arealer som kreves avstått fra Ingvald H. Moberg og Lars M. Moberg skjer ekspropriasjonen med hjemmel i bygningslovens §40 nr. 1 a. Erstatningene til de nevnte saksøkte ble ved skjønnet fastsatt slik: Ingvald H. Moberg For grunn 9 kroner pr. m2 Ulempeerstatning 6 000 kroner Løebygning 18 000 » Lars M. Moberg For grunn 10 kroner pr. m2 For ulempe 4 000 kroner Lars og Ingeborg Hatvik For grunn 10 kroner pr. m2 For utførte arbeider på tomt, vei og brønn 7 000 kroner. Os kommune begjærte overskjønn for samtlige saksøktes vedkommende, unntagen for to som ikke er parter i saken for Høyesterett. Også Ingvald H. Moberg og Lars M. Moberg begjærte overskjønn. Overskjønnet ble avhjemlet ved Midhordland herredsrett den 9. desember 1961. Erstatningen til Ingvald H. Moberg ble fastsatt til 6 kroner pr. m2 for grunn og 2000 kroner for løebygning, til Lars M. Moberg 7 kroner pr. m2 for grunn, og til Lars og Ingeborg Hatvik 8 kroner pr. m2 for grunn og «for utførte arbeider» 3500 kroner. Påstanden fra Ingvald H. Moberg og Lars M. Moberg om erstatning for ulempe ble ikke tatt til følge. Ingvald H. Moberg, Lars M. Moberg og Lars og Ingeborg Hatvik har påanket overskjønnet til Høyesterett. De har alle gjort gjeldende at skjønnsgrunnene er mangelfulle og at dette må føre Side:760 til opphevelse. Ingvald Moberg og Lars Moberg har også anket på det grunnlag at overskjønnet beror på en uriktig rettsanvendelse når deres påstand om ulempeerstatning ikke er tatt til følge, subsidiært gjør de gjeldende at skjønnet her er vilkårlig. Lars og Ingeborg Hatvik har særskilt anket med den begrunnelse at overskjønnet ved verdsettelsen ikke har tatt hensyn til at de for sin tomt har rett til vei og brønn på Ingvald Mobergs eiendom, men bare har gitt dem erstatning for verdien av det arbeid de har utført på veien og brønnen. De ankendes påstand lyder slik: «1. I forhold til de ankende parter oppheves Midhordland skjønnsretts overskjønn i sak nr. 42/1961 B av 9. desember 1961 - så langt det er påanket - og hjemvises til ny behandling med nye skjønnsmenn. 2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Os kommune har nedlagt påstand om at overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket, og at kommunen blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. Om saksforholdet viser jeg til skjønnets og overskjønnets premisser. Jeg er kommet til det resultat at skjønnet må bli å stadfeste for alle de ankende. Ankene over skjønnsgrunnene går ut på at overskjønnsretten, til tross for at de ankende under forhandlingen for skjønnsretten fremsatte uttrykkelig krav om det, ikke har redegjort for hvilken betydning utgiftene med å gjøre tomtene byggeklare - utgiftene til vei, vann og kloakk - har hatt for fastsettelsen av grunnerstatningen. De har anført at dette spørsmål sto i forgrunnen under forhandlingene for skjønnsretten. Kommunen la stor vekt på disse utgifter og fremla et overslag over dem som viste en samlet sluttsum på 602 000 kroner. Kommunens syn ble ytterligere understreket ved at kommunen hadde begjært og fått oppnevnt to skjønnsmenn med kyndighet i anlegg av vei, vann og kloakk. Det ble fra de ankendes side gjort gjeldende at det ikke kunne legges avgjørende vekt på kommunens overslag, idet utgiftene til opparbeidelse bare er ett av mange momenter som bestemmer tomteprisen, liksom anleggene kunne tenkes utført på andre - og billigere - måter enn kommunen hadde forutsatt. Det ble også pekt på at kommunen etter bygningslovens §48 nr. 3 ikke har anledning til å kreve mer enn halvparten av utgiftene med gateopparbeidelse refundert av grunneierne. Opparbeidelsesutgiftene er, anføres det videre, bare nevnt ett sted i skjønnsgrunnene, og denne uttalelse gjelder andre takstnummer enn de ankendes og knytter seg bare til grunn som eksproprieres til vei. Jeg kan ikke se at anken på dette punkt kan føre frem. Det er riktig at opparbeidelsesutgiftene bare er nevnt ett sted i skjønnsgrunnene. Det er her sagt at «Skjønnsretten har ved bedømmelsen av grunnprisen ikke tatt hensyn til de opparbeidelsesomkostninger som saksøkeren vil få». Etter den plass denne uttalelse har Side:761 fått i skjønnsgrunnene, er det tvilsomt om den gjelder de ankende parter og om den tar sikte på annet enn grunn som eksproprieres til vei. Uttalelsen er også uklar i sitt innhold. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, idet jeg etter sammenhengen ellers ikke kan se at den uklarhet som her er til stede kan føre til opphevelse. Overskjønnsretten har i sine generelle bemerkninger uttalt at den «har i det vesentlige lagt til grunn for takstene de betraktninger av alminnelig art som underskjønnet har lagt til grunn for sin vurdering», og underskjønnsretten har uttalt at «prisfastsettelsene er foretatt under hensyntagen til at det er råtomter det gjelder». Med dette er det gitt uttrykk for at det er tatt hensyn til opparbeidelsesutgiftene. Spørsmålet om hvor stor betydning utgiftene skal tillegges er et spørsmål av skjønnsmessig art. Det må bero på en konkret vurdering av forholdene i det enkelte tilfelle i hvilken utstrekning det skal gjøres rede for skjønnsmessige momenter som det her er spørsmål om, og for hvilken vekt de er tillagt ved verdsettelsen, jfr. [[Rt-1939-124]] og [[Rt-1959-1154]], spesielt side 1156. I betraktning av at spørsmålet fra begge sider hadde vært sterkt fremme i prosedyren for overskjønnsretten, og at partene hadde gitt uttrykk for forskjellig syn på det, ville det ha vært ønskelig om skjønnsretten hadde redegjort nærmere for sitt standpunkt til partenes anførsler på dette punkt, således hvordan den så på det utgiftsoverslag som kommunen hadde lagt frem. Men jeg kan ikke se at det som foreligger gir holdepunkt for å tro at overskjønnsretten ikke har vurdert alle de momenter som partene hadde trukket frem, eller at den ved vurderingen har lagt uriktige rettslige eller faktiske forutsetninger til grunn når det gjelder opparbeidelsesutgiftene. Det er således ikke grunnlag for å anta at overskjønnsretten, som de ankende har antydet, har lagt kommunens utgiftsoverslag «slavisk» til grunn, noe som i seg selv er usannsynlig etter de inngående drøftelser som hadde funnet sted under forhandlingene for overskjønnsretten. Jeg mener, som nevnt, at skjønnsgrunnene på det punkt det her gjelder burde ha vært mer uttømmende, men jeg kan ikke anta at manglene har hatt noen betydning for resultatet, og de er heller ikke av en slik art at de hindrer prøvelsen av anken. Jeg behandler så anken fra Ingvald Moberg og Lars Moberg over at deres krav om ulempeerstatning ikke er tatt til følge. De har her gjort gjeldende at de ved ekspropriasjonen får et tap utover og i tillegg til tomteverdien av de arealer som blir fratatt dem, idet de bl.a. blir nødt til å redusere sine besetninger slik at brukene fra selvstendige gårdsbruk går over til å bli støttebruk. De blir også avskåret fra å realisere arealene litt etter hvert og herunder også omstille gårdsdriften gradvis. Subsidiært hevder de at de må ha krav på erstatning for driftstap i en viss omstillingstid, og i hvert fall må de, som underskjønnet har gått ut fra, få erstatning for tap på grunn av at driftsbygningene blir for store og vedlikeholdsutgiftene derfor for høye for gårdsbrukene i den reduserte skikkelse. Side:762 Jeg kan ikke se at overskjønnet er bygget på noen uriktig rettsanvendelse på dette punkt. Overskjønnsretten har vurdert arealene som «tomteland». Jeg oppfatter dette slik at det er gjengs omsetningsverdi av arealene bedømt som tomteland som er lagt til grunn. Det er videre sagt i skjønnsgrunnene at verdien som «tomteland representerer den høyeste verdi for de saksøkte», og at «denne verdi er betydelig større enn hva som svarer til den kapitaliserte jordbruksverdi med tillegg av ulempeerstatning for verdiforringelse av gjenværende eiendom». Overskjønnsretten har for begge de saksøktes vedkommende i skjønnsgrunnene gjort rede for - og altså hatt klart for seg - størrelsen av eiendommene og størrelsen og kvaliteten av de arealer de skal avstå. De momenter som de ankende påberoper seg som grunnlag for påstand om ulempeerstatning i tillegg til tomteverdien var også gjort gjeldende for overskjønnsretten, og det er ikke noe holdepunkt for å anta at overskjønnsretten ikke har vært oppmerksom på dem eller ikke har vurdert dem. Skjønnsgrunnene kunne også på dette punkt ha vært klarere, men jeg må forstå overskjønnsrettens uttalelse om at verdien som «tomteland representerer den høyeste verdi for de saksøkte» slik, at de forhold som de ankende har påberopt seg - således at eiendommene blir forringet som gårdsbruk, at de ankende blir avskåret fra å realisere tomtearealene etter hvert og at driftsbygningene blir for store - ikke medfører tap som kan begrunne ytterligere erstatning når de ankende ved avståelsen får erstatning for tomteverdien. Jeg bemerker i denne forbindelse, at vel er det så at avståelse av arealer fra en jordbrukseiendom kan forringe bruksverdien av den delen som blir igjen, og eieren kan ved en samlet avståelse gå glipp av fordeler ved å kunne selge tomter litt etter hvert og samtidig omstille driften gradvis, men på den annen side oppnår han ved ekspropriasjonen den fordel som ligger i at han får hele erstatningssummen med det samme. Ingvald Moberg og Lars Moberg har, som nevnt, også gjort gjeldende at overskjønnet på dette punkt er vilkårlig. Jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for denne anførsel i det materiale som foreligger. Når det til slutt gjelder anken fra Lars og Ingeborg Hatvik vedkommende veiretten og brønnretten, finner jeg det klart at den ikke kan føre frem. Det fremgår av skjønnsgrunnene at overskjønnsretten var oppmerksom på at tomten hadde rett til vei over b.nr. 18, og det er sagt at veiretten må slettes i grunnboken for b.nr. 18 når ekspropriasjonen gjennomføres. Om brønnen er det sagt i skjønnsgrunnene at den ligger på b.nr. 18. Det har da formodningen mot seg at overskjønnsretten skulle ha gitt erstatning for verdien av påkostningene på veien og brønnen, men ikke for selve retten til vei og brønn. Det er naturlig å betrakte rettigheter av denne art som herligheter til eiendommen og å verdsette dem sammen med eiendommen, og slik må jeg anta at skjønnsretten har forholdt i dette tilfelle. Side:763 Etter resultatet finner jeg at de ankende parter må tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til kommunen. Jeg stemmer for slik dom: Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ingvald H. Moberg, Lars M. Moberg og Lars og Ingeborg Hatvik én for alle og alle for én 2500 - to tusen fem hundre - kroner til Os kommune. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Heiberg, Hiorthøy og Berger: Likeså. Av underskjønnet (dommerfullmektig Dagfinn Frantzen med skjønnsmenn Torkel Døsen, Martin Drange, Ingjald Hjemdal og Anders Eide): - - - Retten skal bemerke: For så vidt angår utgangspunktet for rettens fastsettelse av prisene, har retten hatt gjeldende prisforskrifter for øye. Prisforskriftene for omsetning og bortfeste av grunnarealer av 18. juli 1958 er for Os' vedkommende trådt i kraft 15. desember 1958, og retten har ved takseringen da også tatt hensyn til tingleste overdragelser av eiendommer i strøket 2. halvår 1956. Men har også lagt vekt på den glidning i eiendomsprisene som har funnet sted dels på grunn av etterspørsel og dels på grunn av synkende kroneverdi etter 1956. At området det gjelder hører til de bedre som benyttelse for boligformål, ansees for å være på det rene, så meget mer som dette også er kommet til uttrykk i kommunens ekspropriasjonssøknad til departementet. Det er enn videre pekt på at det fra området er kort vei frem til kloakk som fører ut i sjøen, og at det er lett å komme frem med vann fra vannverket. Vedrørende erstatningene sett i relasjon til hverandre, så har retten for de store grunneierne funnet det riktig å ansette gjennomsnittsprisen, idet det da er tatt hensyn til at enkelte områder innenfor hver grunneiers areal utpeker seg som mer verdifulle enn andre. Når det gjelder gammel veigrunn så er denne verdsatt til 0. Jfr. Stang: Bygningsrett side 299 nr. 6. For øvrig vil retten gjøre merksam på at prisfastsettelsene er foretatt under hensyntagen til at det er råtomter det gjelder. - - - Av overskjønnet (sorenskriver Chr. Sveaass som settedommer med skjønnsmenn Ingolf Glambek, M. N. Romslo, G. Teigenes, Julius Haukås, Audun Nielsen og Johs. Selvig): - - - Retten skal bemerke: Retten har i det vesentlige lagt til grunn for takstene de betraktninger av alminnelig art som underskjønnet har lagt til grunn for sin vurdering. Side:764 Overskjønnsretten finner hertil å burde knytte endel utfyllende bemerkninger som grunnlag for overskjønnsrettens vurdering. Fra takst nr. 1, 2 og 3 skal det eksproprieres relativt store utmarksarealer. Det er åpenbart at vurderingen av disse som tomteland representerer den høyeste verdi for de saksøkte. Retten antar at denne verdi er betydelig større enn hva som svarer til den kapitaliserte jordbruksverdi med tillegg av ulempeerstatning for verdiforringelse av gjenværende eiendom. Arealene vil følgelig bli vurdert som tomteland, hva også saksøkeren har til hensikt å benytte arealene til. Det blir da ikke spørsmål om ulempeerstatning til disse saksøkte for at resteiendommen blir forringet som gårdsbruk, jfr. Stang: Bygningsrett side 160 og [[Rt-1960-1171]]. Det er for overskjønnsretten fremlagt et meget fyldig materiale til bedømmelse av prisutviklingen fra 1956 og frem til 1961, så vel i Os som i Fana. Dette gjelder så vel frivillige tomtesalg som tvungne avståelser. Når det tas hensyn til disse opplysninger og til at de saksøkte nr. 1-3 får realisert arealer av vidt forskjellig kvalitet som tomteland, er overskjønnsretten kommet til at underskjønnets takster må være for høye. De arealer som de saksøkte nr. 1-3 må avgi er typiske utmarksarealer av temmelig kupert karakter, og delvis bevokset med lauvskog og brake. Endel av saksøkte nr. 1's eiendom er meget bra kulturbeite. Dette gjelder også saksøkte nr. 2 og 3. Overskjønnsretten finner, som underskjønnsretten, at prisene pr. m2 må settes til en gjennomsnittlig pris for disse saksøkte, jfr. [[Rt-1952-837]]. - - - Skjønnsretten har ved bedømmelsen av grunnprisen ikke tatt hensyn til de opparbeidelsesomkostninger som saksøkeren vil få. Det henvises til det som spesielt er nevnt nedenfor vedkommende disse saksøkte. Vedrørende de enkelte takster bemerkes: Takst nr. 1, Ingvald Moberg, g.nr. 52, b.nr. 18. Høyesterettsadvokat Reidar Stiegler. G.nr. 52, b.nr. 18 har etter jordstyrets oppgave et areal på i alt ca. 160 dekar. Herav eksproprieres av utmark og beiteland til tomteareal ca. 53 dekar og til stemneplass ca. 11 dekar. Over denne del av eiendommen går det en høyspent kraftledning som det ved et tidligere skjønn er klausulert 5902 m2. For denne klausulering samt for stolpegrunn er erstatningene betalt og må derfor komme til fradrag i verdien ved dette skjønn. Erstatning for grunn fastsettes til kr. 6 pr. m2. En av skjønnsmennene stemte for kr. 7 pr. m2. På arealet står en eldre løebygning på 60 m2. Den brukes av saksøkte nå som opplag for materialer og leilighetsvis som sommerfjøs for 4-5 kyr. Det ble opplyst at saksøkte har gode og tilstrekkelige driftsbygninger på gården, så løens verdi for saksøkte er ubetydelig. Det er stenene i murene som etter rettens mening representerer en viss verdi. Det kan etter rettens skjønn ikke bli tale om å erstatte løen etter gjenskaffelsesverdien. Erstatning for løen fastsettes til kr. 2000. Saksøkte har ved Side:765 gaveskjøte av 29. juni 1938 overdradd en tomt til Lars og Ingeborg Hatvik, og har i skjøtet tatt forbehold om at tomten ikke kan overdras eller pantsettes - frivillig eller ved utlegg (se takst nr. 4). Denne rett antas ikke å representere en økonomisk verdi for saksøkte som det kan bli tale om å fastsette noen takst for. Saksøktes rett ifølge dette skjøte eksproprieres bort og blir å slette som heftelse på br. 89. Takst nr. 2, Lars M. Moberg, g.nr. 52, b.nr. 4. Høyesterettsadvokat Nicolay Wiig. G.nr. 52, b.nr. 4 er nå på i alt 30 dekar dyrket bø, 25 dekar kulturbeite og ca. 30 dekar annet areal. Av dette skal det ved ekspropriasjonen erverves til tomteland ca. 14,4 dekar og til stemneplass ca. 0,2 dekar. Retten er enig med underskjønnsretten i at det er tomteverdien som vil gi saksøkte den høyeste erstatning, og da dette felt kvalitetsmessig er bedre enn det som er omhandlet under takst nr. 1, fastsettes erstatningen til kr. 7 pr. m2. En av skjønnsrettens medlemmer stemte for en pris av kr. 8 pr. m2. - - - Takstnr. 4, Lars og Ingeborg Hatvik, g.nr. 52, b.nr. 89. Overrettssakfører Eng. Eikeland. Ektefellene Lars og Ingeborg Hatvik fikk b.nr. 89 i 1938 som en gave fra saksøkte nr. 1, dog slik at de ikke kan selge eller pantsette eiendommen. Eiendommen er en byggetomt på ca. 2400 m2 som støter opp til en vei (den gamle Osbanen). Den ligger for så vidt sentralt til, men det er så bratt ned til veien at de fikk veirett sydover g.nr. 18. Erstatningen for grunnen fastsettes til kr. 8 pr. m2. I 1938/39 begynte de saksøkte å arbeide på tomten, utgravning av hustuften ble påbegynt, en del av veien er kultet og en brønn som for øvrig ligger på b.nr. 18, er utgravet og støpt. De har nå krevet erstatning for disse arbeider og bedt om at erstatningen blir spesifisert. Under hensyn til at tomten har ligget slik som den nå gjør i 10-11 år fastsettes erstatningen: 1. For brønn kr. 2 500 2. For veianlegg og utgravning av hustuft » 1 000 Tilsammen kr. 3 500 Den veiretten b.nr. 89 har over b.nr. 18 forutsettes å falle bort, og må slettes av grunnboken for nr. 18 når ekspropriasjonen gjennomføres. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
