Rediger Høyesterett: Rt-1966-692

Fritekst:

Dommer Roll-Matthiesen: Kristiansund byrett avsa den 12. mars 1966 dom med denne domsslutning: «A, f. xx.xx.1899, dømmes for overtredelse av strl. §228 første ledd og strl. §350 første ledd, jfr. strl. §63 første ledd til en bot til statskassen av kr. 150 - etthundreogfemtikroner - eller dersom boten ikke betales, en straff av 6 - seks - dagers fengsel. I saksomkostninger dømmes han til å betale kr. 75 - syttifemkroner.» Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse etter straffelovens §228 første ledd. Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. A begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett, subsidiært anket han over dommen på grunn av uriktig forståelse av straffelovens §350 første ledd. Ved Side:693 Kjæremålsutvalgets beslutning av 16. april 1966 ble lagmannsrettsbehandling nektet, mens anken ble henvist til Høyesterett. Under ankeforhandlingen har forsvareren utenom anken gjort gjeldende at dommen må oppheves også for så vidt angår fellelsen etter straffelovens §228 første ledd på grunn av mangelfulle domsgrunner. Jeg er kommet til at dommen bør oppheves i sin helhet. Det fremgår av domsgrunnene at episoden fant sted i oppgangen i første etasje i et hus med fire leiligheter, to i hver etasje. Tiltalte bor i første etasje og fornærmede i annen etasje. Retten fant det bevist «at tiltalte ved sitt munnbruk forstyrret den alminnelige fred og orden forsåvidt som også fru B ble forstyrret i sin leilighet og fant grunn til å gå ut i oppgangen for å se hva som var på ferde» - fru B bebor en av de andre leilighetene i huset. Det er ikke anført noe om at det som skjedde kunne høres utenfor huset. Forstyrrelsen fant således sted innenfor et temmelig begrenset område, og etter min mening kan man ikke si at «den alminnelige fred og orden» ble forstyrret. Om forståelsen av disse ord i straffelovens §350 første ledd henviser jeg for øvrig til det som er anført av førstvoterende i den i [[Rt-1952-989]] refererte avgjørelse. Byrettens flertall fant det bevist «at tiltalte har berørt fornærmedes munn med knyttet neve, hvilket innebar en følbar og for fornærmede skadelig fysisk og psykisk innvirkning». Deretter anføres at fornærmede gjennom flere år har vært sterkt lidende av hjerteinfarkt, at han fremtrer som en sterkt redusert mann og at tiltaltes handlemåte utvilsomt kunne innebære en følbar og smertelig fysisk innvirkning nettopp når det gjelder hjertepasienter. Rettens flertall uttaler videre at det «antar at tiltalte ikke kan høres med at han ikke kjente til at fornærmede gikk med en hjertelidelse, hensett til det faktum at tiltalte har bodd i samme hus som fornærmede i flere år og således må ha sett at fornærmede har vært hentet av sykebil flere ganger, og til at det må være åpenbart for enhver at fornærmede er syk. En mener derfor at tiltalte har utvist forsett.» Slik jeg forstår det siterte har rettens flertall funnet at tiltalte var klar over at fornærmede hadde en hjertelidelse, men retten har ikke tatt standpunkt til om den straffbare handling - legemsfornærmelsen - er utført med forsett. Det er således ikke tatt standpunkt til om det nødvendige subjektive vilkår for straffellelse var til stede, og dommen bør derfor oppheves også for dette punkts vedkommende. Jeg stemmer for denne kjennelse: Byrettens dom med hovedforhandling oppheves. Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Hiorthøy, Ryssdal og justitiarius Terje Wold: Likeså. Side:694 Av byrettens dom (dfm. Olav Gj. Neerland med domsmenn): - - - Når det gjelder foreleggets pkt. 1, legemsfornærmelse, har retten delt seg i et mindretall - formannen - og et flertall - domsmennene. Formannen bemerker: tiltalte har selv forklart at han bare truet med knyttneven og at han neppe berørte fornærmede. Det var ikke hans hensikt å slå. Hans forklaring støttes av hustruens vitneforklaring. Vitnet fru B, har ikke sett at fornærmede ble slått. Fornærmede (1. vitne) har forklart at tiltaltes knyttneve berørte vitnets munn uten at det derved oppsto smerte. Hensett til fornærmedes sterkt emosjonelt pregede vitneforklaring forøvrig, sammenholdt med de øvrige vitneforklaringer, kan ikke mindretallet finne det tilstrekkelig bevist på langt nær at tiltalte har overtrådt strl. §228 første ledd og stemmer derfor for frifinnelse for foreleggets punkt 1.s vedkommende. Selv om tiltalte har streifet fornærmedes ansikt med knyttneven kan det ikke anses tilstrekkelig bevist at det forelå forsett hos tiltalte, og dermed mangler i hvert fall en subjektiv straffbarhetsbetingelse. Flertallet stemmer for fellelse, idet det finner tilstrekkelig bevist at tiltalte har berørt fornærmedes munn med knyttet neve, hvilket innebar en følbar og for fornærmede skadelig fysisk og psykisk innvirkning. Det pekes i denne forbindelse på at fornærmede er sterkt lidende av hjerteinfarkt og har vært det i flere år, og i det hele tatt fremtrer som en fysisk sterkt redusert mann. Nettopp når det gjelder hjertepasienter vil en handlemåte som den av tiltalte utviste utvilsomt kunne innebære en følbar og smertelig fysisk innvirkning. Flertallet antar at tiltalte ikke kan høres med at han ikke kjente til at fornærmede gikk med en hjertelidelse, hensett til det faktum at tiltalte har bodd i samme hus som fornærmede i flere år og således må ha sett at fornærmede har vært hentet av sykebil flere ganger, og til at det må være åpenbart for enhver at fornærmede er syk. En mener derfor at tiltalte har utvist forsett. Videre finner flertallet at fornærmede ikke har opptrådt provokatorisk, i alle fall ikke i den grad at det kunne berettige tiltaltes opptreden. Flertallet stemmer derfor for fellelse etter strl. §228 første ledd. Til forsvarerens påberopelse av høyesterettsdommen i [[Rt-1952-989]] flg. til støtte for sin påstand om at forholdet beskrevet under foreleggets pkt. 2 ikke kan subsumeres under straffelovens §350 første ledd, skal retten bemerke: Det forhold som ble behandlet i nevnte høyesterettsdom var ikke analogt med det som nå foreligger til pådømmelse, etter rettens oppfatning. Det forhold som høyesterettsdommen omhandler var av en særegen art fredsforstyrrelse, hvis virkning ikke strakk seg utover et privat værelse, eventuelt naboværelse. De handlinger som er påtalt i nærværende sak har funnet sted, riktignok i et privat bolighus, men dog i en trappeoppgang bestemt for alminnelig avbenyttelse for de 4 familier som bor til leie der i huset og for enhver annen som måtte ha ærende til noen av leilighetene. Høyesterettsdommen antas derfor ikke å være noe prejudikat for dette tilfelle. Forsvareren har videre henvist til P. Kjerschows straffelovskommentar, 1930 utg. 832 - - - «Utkastet går ut fra at sådan adferd bør kunne straffes som forstyrrelse av den alminnelige fred og orden, også Side:695 om fredsforstyrreren oppholder seg på helt privat grunn, når dog skrålet og spetakkelet høres videre. Når det overhodet ikke ut over et begrenset privatterritorium, vil derimot straffen være betinget av at nattero forstyrres -» Forsvareren hevder, i tilknytning til ovenstående sitat, at spetaklet in casu ikke nådde ut over privat territorium, nemlig leiegården (4 mannsboligen) og at strl. §350, 1., derfor er uanvendelig. Retten kan ikke være enig i dette, da en antar at en leiegård med ytre rom og trapper ikke er å betrakte som et «begrenset privat territorium». Det bygges i vår tid beboelseshus som kan romme hele små bybefolkninger. Det synes klart at skulle en tolke strl. §350 så snevert som forsvareren synes å gjøre, ville en ikke kunne ramme en stor del av de fredsforstyrrelser loven utvilsomt tar sikte på å ramme. Uttrykkene «helt privat grunn» og «begrenset privat territorium» hos Kjerschow antas mer å ta sikte på privat villa, gård på landet, privat leilighet o.l. Etter dette er retten enstemmig kommet til at forholdet beskrevet i foreleggets pkt. 2 må henføres under strl. §350 første ledd. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt