Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Bendiksby: I ekteskapssak anlagt av fru A mot A avsa Kongsberg byrett den 3. mai 1965 dom med slik domsslutning: «1.Ektefellene fru A, født B og A, separeres. 2. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over sønnen, f. 7/12 1958. 3. A tilkjennes foreldremyndigheten over datteren, f. 18/3 1960. 4. A frifinnes for underholdsbidrag til hustruen og til sønnen. 5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Dommen ble av fru A påanket til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angår avgjørelsen under post 3, 4 og 5 i domsslutningen. Ved lagmannsrettens dom av 2. mai 1966 ble byrettens dom stadfestet så langt den var påanket. Lagmannsrettens dom var avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for at fru A skulle tilkjennes foreldremyndigheten til datteren. Fru A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at A bør ha foreldremyndigheten til datteren. Det hevdes videre å være uriktig når lagmannsretten ikke har pålagt A underholdsplikt. Fru A's påstand lyder: «1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over datteren, f. 18/3 1960. 2. Fru A tilkjennes underholdsbidrag for seg selv, og for barna. 3. A tilpliktes å betale fru A sakens omkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.» For Høyesterett er advokat Meltvedt i medhold av bestemmelsen i tvistemålslovens §423; annet ledds første punktum, oppnevnt som prosessfullmektig for A, som har nedlagt påstand Side:282 om at lagmannsrettens dom stadfestes og at fru A blir dømt til å betale saksomkostninger til ham for byretten og lagmannsretten og til det offentlige for Høyesterett. Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Kongsberg byrett til avhøring av partene og 7 vitner. Vitnene lege C, D og E er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter, bl.a. uttalelse datert 16. november 1966 fra Børne- og ungdomsværnet i - - -, Danmark, uttalelse datert 16. desember 1966 fra Barnevernsnemnda i - - -, legeerklæring datert 19. november 1966 fra kst. overlege H. Lødrup vedkommende A's mor, F, og legeerklæring datert 23. november 1966 fra dr. C vedkommende A. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som ved lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som byretten og lagmannsrettens flertall har gitt. Etter prosedyren for Høyesterett vil jeg tilføye: A har for Høyesterett erkjent at fru A er skikket til å oppdra og ha omsorgen for datteren, og dette må etter de opplysninger som foreligger, herunder den nye uttalelse fra Børne- og ungdomsværnet i - - - legges til grunn. Etter opplysningene om fru A's økonomi, hennes bolig- og familieforhold og hennes foreldres vilje og evne til om nødvendig å støtte henne, er det heller ikke grunn til å tvile på at hun vil greie å skape et godt hjem for barnet. Hennes antatte inntekt siste år var vel 24.500 kroner. Hun har stilling som sykehjelper på et sykehus hvor hun vesentlig har dagtjeneste med arbeidstid fra kl. 7 til kl. 15.30. Hennes foreldre bor i egen villa like i nærheten og vil kunne ta seg av datteren og sønnen når hun er i arbeid eller har nattevakt. Hun har også sikret datteren plass i barnehage. At datteren - som de tidligere retter har antatt - har et godt og trygt hjem med jevnt gode økonomiske kår hos sin far og farmor, og at hun lever i et sunt og godt miljø, er ytterligere bekreftet ved den nye erklæring fra Barnevernsnemnda i - - -. A har eget hus. Hans brutto lønnsinntekt var i 1966 ca. 24.500 kroner. Som lagmannsretten har nevnt, er det mulig at han ikke har særlig robuste nerver, men det er etter opplysningene i saken - herunder den nevnte legeerklæring fra dr. C og legens forklaring under bevisoptaket - ikke noen grunn til å anta at dette forhold gjør seg gjeldende på en slik måte at det er til skade for datteren eller at det skaper usikkerhet for henne i fremtiden. Farmoren er nå ca. 61 år. Hun har sukkersyke, men etter den nevnte legeerklæring fra kst. overlege H. Lødrup og opplysningene ellers, er det rimelig grunn til å regne med at hun vil kunne stelle på forsvarlig måte for barnet til hun kommer i den alder at hun greier seg selv. Situasjonen er da den at begge parter må anses skikket til å ha omsorgen for datteren og at begge må ventes å kunne skape Side:283 et godt hjem for henne i trygge økonomiske kår. Under disse omstendigheter finner jeg på samme måte som byretten og lagmannsretten å måtte legge avgjørende vekt på betenkelighetene ved å rive piken ut av det familieforhold og det miljø som hun har vokst seg inn i og er fortrolig med. Hun er nå ca. 7 år og skal begynne på skolen til høsten. Hun er følelsesmessig nær knyttet til faren og farmoren. Det er ca. 3 1/2 år siden moren forlot hjemmet. Den personlige kontakt mellom mor og datter senere innskrenker seg til at de møttes da moren var i Norge under lagmansrettssaken og under bevisopptaket til bruk for Høyesterett. Broren har barnet så vidt jeg forstår ikke sett siden han og moren forlot hjemmet. Barnet er hittil vokst opp i landsens forhold; det er opplyst at hennes hjem ligger ca. 7 km fra tettbebyggelsen. Miljøet i en forstad til København vil være et helt annet. Hertil kommer forskjellen i språk som kan skape vansker for piken, særlig når hun nå skal begynne i skolen. Det er mulig at vanskene for barnet ved en flytting til moren bare vil være overgangsvansker. Etter mitt syn er imidlertid risikoen for skadevirkninger i dette tilfelle såpass betydelig at den må tillegges vesentlig vekt. Etter en samlet vurdering finner jeg således at det beste for barnet er at hun fortsatt blir hos sin far. Når det gjelder bidragsspørsmålet, finner jeg det tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens bemerkninger. Etter sakens art mener jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for slik dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Gaarder, Heiberg og justitiarius Terje Wold: Likeså. Av byrettens dom (sorenskriver Fr. F. Kaltenborn): Tidligere våpenarbeider, nå rørlegger A, født xx.xx.1932, og dansk borger, husassistent B, født xx.xx.1940, ble viet til hinannen i Danmark den 1. november 1958. - - - I sin forklaring under bevisopptaket i Danmark 28. oktober 1964 har saksøkeren opplyst at hun er sykemedhjelperelev ved - - - Hospital, og at hun etter endt utdannelse vil kunne påregne å tjene kr. 1.300,- pr. mnd. (tilsvarer kr. 15.600,- pr. år). Hertil kommer formentlig fri kost. Ytterligere opplysninger om sine inntektsforhold har hun ikke oppgitt. Hun forklarer videre «at hun ikke tvivler om at datteren bliver passet godt, men mener at datteren vil have det bedre hos henne, end ved at blive passet av sin farmoder og oldemoder, ligesom hun mener Side:284 at de to børn bør vokse op sammen.» Hustruen er visstnok nå flyttet fra sine foreldre. Saksøkte, som sluttet ved - - -, har siden 26/6 1964 vært i arbeide hos rørleggermester G. Hans skattbare inntekt var i 1963 kr. 17.200,-,i 1964 ca. kr. 14.000,- (men 3 av årets måneder var han sykmeldt). Hans nåværende inntekt er ca. kr. 20.000,- pr. år, gjennomsnittlig ca. kr. 9,- pr. time (45 timers uke) (etter telefonisk oppgave fra arbeidsgiveren). Han har ellers delvis akkordarbeide. Retten skal uttale: Vilkårene for separasjon etter ektskapslovens §42 annet ledd, foreligger og der vil bli gitt dom herfor. Partene er enige om at hustruen bør ha foreldremyndigheten over sønnen og også dette vil der da bli gitt dom for. M.h.t. datteren, f. 18/3 1960, så bør - etter rettens oppfatning - saksøkte, faren, ha foreldremyndigheten over henne. Hun har nå i snart to år vært hos ham og under åpenbart trygge og gode forhold. Retten bygger her ikke bare på det gode inntrykk den har fått av barnets far og av farmoren, men finner det av betydning å forebygge et miljøskifte som kan tenkes å få skadevirkninger om barnet skulle flyttes over i nye og uvante forhold og til et fremmed land. De foreliggende opplysninger om morens skikkethet til å oppdra barn er forøvrig heller ikke tilfredsstillende. Heller ikke hensynet til at de to søskende bør oppdras sammen kan tillegges noen særlig vekt, - datteren har dessuten snart i 2 år levet adskilt fra sin bror. M.h.t. tolkingen av §8 annet ledd i lov nr. 9 av 21/12 1956 skal retten bemerke at det neppe kan være tvilsomt at det fortsatt er meningen at barnets tarv skal være avgjørende, og viser her til høyesterettsdom i [[Rt-1963-610]] (enstemmig dom). Den skikkede mor bør ikke ha noe ubetinget rettskrav på foreldremyndigheten. Dom i [[Rt-1953-1374]] er også av interesse i nærværende sak. Partene er m.h.t. inntektsforhold nogenlunde jevnbyrdige og retten finner ikke at der foreligger tilstrekkelig grunnlag til å pålegge saksøkte bidragsplikt til hustruen eller til sønnen, som påstått av saksøkeren. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim, Sigurd Fougner Hagen og Erling Rikheim): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten hvis begrunnelse lagmannsretten for en vesentlig del tiltrer. Foranlediget særlig ved de nye opplysninger som er fremkommet vil lagmannsretten dessuten bemerke: Fru A har, som nevnt i det foregående, møtt personlig i lagmannsretten og avgitt forklaring. Etter de opplysninger som foreligger og etter det inntrykk retten har fått av fru A, er det etter rettens mening intet grunnlag for å anta at hun ikke skulle være skikket til å ha foreldremyndigheten over datteren. Lagmannsretten finner imidlertid som byretten å måtte legge avgjørende vekt på de betenkeligheter som er forbundet med å flytte datteren bort fra det miljø hvor hun er født og vokset opp, og hvor hun øyensynlig trives godt. Etter det som er opplyst må retten gå ut Side:285 fra at hun er sterkt knyttet til faren og bestemoren, mens hun ikke har sett sin mor på 3 år. Datteren er nå i den alder at hun til neste år skal begynne på skolen, og etter rettens mening vil en miljøforandring av den grunn kunne gjøre tilpasningsvanskeligheter i nye omgivelser og med et uvant sprog særlig store for henne. Etter de opplysninger som foreligger må retten gå ut fra at forholdene som fru A og hennes slektninger lever under i Danmark i seg selv gir gode muligheter for å kunne skape et godt hjem for datteren, hvis hun flytter dit. Men en må tro at også det hjemmet hun nå har hos sin far og bestemor, vil gi henne gode vilkår for en lykkelig oppvekst og utvikling. Om faren sinnsmessig kanskje ikke er så svært robust, er det ikke opplyst noe som tyder på at forholdet er av en slik art at det vil kunne få skadelige følger for datteren. Det har heller ikke hatt til følge at han forsømmer arbeidet sitt. Bestemoren, som selv har oppdratt fire barn, herav tre døtre, og som i tidligere år også har hatt arbeid utenfor hjemmet, har nå ikke annet å gjøre enn å stelle for barnet og hennes far. Etter det som er opplyst for lagmannsretten, synes det ikke å være særlig grunn til å frykte for at hennes helse under disse omstendigheter vil svikte slik at hun ikke lenger vil kunne makte denne oppgaven på tilfredsstillende måte. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten blitt stående ved at risikoen for at det kan få uheldige følger for barnet om hun blir tatt bort fra sin far og bestemoren og fra de forhold hun lever og alltid har levet under, og flyttet til det nye miljøet i Danmark, er så vidt stor at det vil være tryggest for henne å bli hvor hun nå er. Da begge foreldrenes inntekt er noenlunde jevnbyrdig, finner lagmannsretten som byretten at det ikke foreligger grunnlag for å pålegge ankemotparten bidragsplikt til hustruen. Bidragsspørsmålet har for øvrig vært lite fremme under prosedyren for lagmannsretten, og retten har oppfattet den ankende part slik at hun ikke har hatt noe særlig å bemerke til at hun ikke tilkjennes bidrag, når hun ikke får foreldremyndigheten over datteren. Lagdommer Rikheim er kommet til et annet resultat enn rettens flertall. Det foreligger etter min mening ikke her i saken forhold eller omstendigheter som gir tilstrekkelig grunn til å fravike lovens regel om at et barn bør være hos moren så lenge det er lite. Barn i denne alder har sterkt behov for sin mors omsorg og det er også det rimeligste og naturligste at en pike får moren å holde seg til frem gjennom oppvekstårene. Selv om A og hans mor, fru F, gjør sitt beste for barnet, bør man ikke se bort fra det usikkerhetsmoment som ligger i A's anlegg for nervøsitet og i fru F's sykdom. Etter opplysningene i saken synes man dessuten å gå ut fra at datteren hos sin mor i Danmark vil komme i rommeligere forhold, ikke bare økonomisk, enn dem som kan bys henne i - - -. Flertallet har ved sin avgjørelse lagt vesentlig vekt på betenkelighetene ved å flytte et barn fra det miljø hvor det er født og oppvokset. Erfaringsmessig viser det seg imidlertid at barn i hennes alder har lett for å omstille seg og finne seg til rette i de nye forhold. Noen skadevirkninger ved at hun får komme til sin mor er det derfor neppe grunn Side:286 til å regne med. Får moren foreldremyndigheten, unngår man også det meget uheldige forhold at barn i den alder det her gjelder blir skilt fra hverandre og oppfostret under helt forskjelligartede forhold. Alle forhold tatt i betraktning, mener jeg at det vil tjene barnets tarv best at moren får foreldremyndighet over henne. Jeg er enig med flertallet i at når datteren skal fortsette å være hos sin far, er det ikke grunnlag for å ta til følge fru A's krav om å bli tilkjent underholdsbidrag til henne og sønnen. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
