Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Endresen: Hålogaland lagmannsrett avsa 19. desember 1967 dom med slik domsslutning: «1. A, født xx.xx.1931, bopel Bakfjord i Måsøy, dømmes for forbrytelse mot I. straffelovens §94, 2. ledd nr. 2 og 4 jfr. 1. ledd og endringslov av 15/12 1950 nr. 6, II. straffelovens §94, 1. ledd, III. straffelovens §91, 1. ledds 2. straffalternativ, IV. straffelovens §90, 1. ledds 2. straffalternativ, og V. lov om forsvarshemmeligheter av 18/8 1914 §4, alt sammenholdt med straffelovens §62, 1. ledd og §64, 1. ledd til en straff av fengsel i 7 - sju - år og 6 - seks - måneder, med fradrag av 257 - to hundre og femti sju - dager for utholdt varetekt. 2. Med hjemmel i straffelovens §30 fradømmes han for alltid retten til å gjøre tjeneste i Rikets krigsmakt. 3. Med hjemmel i straffelovens §31 fradømmes han for en tid av 10 - ti - år stemmerett i offentlige anliggender. 4. Med hjemmel i straffelovens §35 inndras det i saken beslaglagte etterretningsmateriell til fordel for statskassen. 5. Med hjemmel i straffelovens §36 inndras hos ham kr. 75.000,- - syttifem tusen kroner - til fordel for statskassen.» Saken ble behandlet etter reglene i lov om rettergang i Side:487 landssviksaker av 21. februar 1947, jfr. lovens §1, og lagmannsretten var i medhold av lovens §30 sammensatt av tre rettskyndige dommere og fire domsmenn. Dommen er enstemmig bortsett fra når det gjelder tiltalepost A I - overtredelsen av straffelovens §94 annet ledd nr. 2 og 4. Et flertall bestående av én lagdommer og tre domsmenn fant at domfeltes straffbare forhold etter disse bestemmelser ikke begynte før ved tilbakekomsten til Bakfjord våren 1949, mens et mindretall - lagmannen, én lagdommer og én domsmann - i samsvar med tiltalen fant det godtgjort at domfelte hadde latt seg verve til spionasjetjeneste for Sovjetunionen allerede høsten 1948. Saken har så vel i lagmannsretten som i Høyesterett i medhold av domstolslovens §125 vært behandlet for lukkede dører. Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til lagmannsrettens domsgrunner. Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Ifølge ankeerklæringen gjelder anken lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Som anken over lovanvendelsen er begrunnet i et senere utfyllende brev fra forsvareren for lagmannsretten, gjelder den imidlertid egentlig bare saksbehandlingen. Som ledd i anken over saksbehandlingen vil imidlertid også spørsmål om den riktige lovforståelse komme inn. Jeg er kommet til at anken må forkastes. Anken over saksbehandlingen gjelder tre forskjellige punkter. 1. Anken gjelder for det første domfellelsen etter tiltalepost A II for forbrytelse mot straffelovens §94 første ledd - inngåelse av forbund med formål å bevirke eller medvirke til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat. I lagmannsrettens dom anføres at forsvareren for lagmannsretten gjorde gjeldende at forholdet var foreldet fordi avtalen mellom domfelte, B og C ble inngått i 1949 og domfelte ble siktet i april 1967 slik at foreldelsesfristen - 15 år - da var utløpet; retten fant imidlertid at dette ikke kunne føre frem fordi det dreiet seg om en fortsatt forbrytelse. For Høyesterett har forsvareren med tilslutning av aktor gjort gjeldende at lagmannsretten her har gjort seg skyldig i en misforståelse. Hva forsvareren for lagmannsretten anførte var at de impliserte seg imellom allerede sommeren 1951 ble enige om å bryte med sovjetrusserne; dermed var forbundet - spiongruppen - oppløst, og det må i forhold til bestemmelsen i straffelovens §94, første ledd være uten betydning om dette først ble meddelt sovjetrusserne i 1952. Tidspunktet for forbundets opphør er avgjørende for om adgangen til å reise straffesak for dette forhold er foreldet, og det er etter domfeltes mening en feil ved saksbehandlingen som må føre til opphevelse av denne del av dommen, at spørsmålet om når spiongruppen ble oppløst, ikke uttrykkelig er drøftet i domspremissene. Jeg finner at disse anførsler ikke kan føre frem. I dommen Side:488 anføres at «Svogeren B var sjef for gruppen, og den bestod som sådan iallfall fram til høsten 1952, etter turen til Waida Guba, slik som tiltalebeslutningen går ut på». Senere slår retten fast at det straffbare forhold «er tidligst avsluttet etter turen til Waida Guba høsten 1952». Det er på det rene at spørsmålet har vært gjenstand for bevisførsel og prosedyre i lagmannsretten, og jeg forstår da lagmannsrettens dom slik at retten har vurdert bevisene og er kommet til at spiongruppen besto frem til høsten 1952. At spørsmålet ikke uttrykkelig er drøftet i premissene, er under disse omstendigheter ikke noen feil som kan føre til opphevelse. 2. Domfelte har imidlertid videre gjort gjeldende at dommen i sin helhet må oppheves på grunn av utilstrekkelige domsgrunner fordi retten under behandlingen av postene B-H i tiltalebeslutningen for en rekke punkters vedkommende har unnlatt å ta stilling til om de opplysninger som ble meddelt sovjetrusserne gjaldt forhold som virkelig var hemmeligholdte. Det er - anføres det - ikke tilstrekkelig til overtredelse av straffelovens §90 og §91 at noe åpenbares som bør holdes hemmelig; det følger av bestemmelsene at det som åpenbares også faktisk må være hemmeligholdt. Er ikke dette vilkår oppfylt, må det straffbare forhold henføres under loven om forsvarshemmeligheter av 18. august 1914 som har en vesentlig lavere strafferamme enn straffeloven. Det er etter domfeltes mening en feil ved dommen at retten ikke i premissene har tatt standpunkt til om alle de opplysninger som domfelte ifølge tiltalebeslutningen har meddelt sovjetrusserne, gjaldt ting som virkelig kunne ansees som hemmeligholdte. I denne forbindelse har forsvareren eksempelvis pekt på at det på forskjellige steder i tiltalebeslutningen er nevnt opplysninger om landingsstriper, bygninger og installasjoner som fritt kunne iakttas av hvemsomhelst som måtte passere området. Jeg er kommet til at anken heller ikke her kan føre frem. Jeg nevner først at domfelte i lagmannsretten - med enkelte mindre vesentlige reservasjoner som lagmannsretten etter bevisførselen ikke har funnet holdbare - har erkjent de faktiske forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningen og i det vesentlige erklært seg straffskyldig. Det følger av dette at han har medgitt at både de subjektive og objektive betingelser for straffbarbet etter straffelovens §90 §91 har vært til stede. Det fremgår videre av dommen at de opplysninger domfelte innhentet om militære anlegg for en vesentlig del var av stor militær betydning og av slik art at de burde holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat. Det fremgår også at myndighetene hadde truffet tiltak for å sikre hemmeligholdelse. Det ligger i gjerningsbeskrivelsen i straffelovens §90 §91 at den straffbare handling må gjelde forhold som er så lite kjent at de kan betegnes som hemmeligheter. Helt klar er dommen ikke i sin uttrykksmåte, men jeg forstår den slik at Side:489 lagmannsretten - bortsett fra når det gjelder tiltalepostene under D og F I 2 og II vedrørende henholdsvis anlegg X og anlegg Y - for hvert anlegg sett for seg har gitt uttrykk for at opplysningene som en helhet gjaldt forhold som måtte ansees som hemmeligholdte. Det kan da etter min mening ikke karakteriseres som noen feil at lagmannsretten ikke har vurdert om hver enkelt av de opplysninger som er omhandlet i tiltalepostene vedrørende de forskjellige anlegg isolert sett røper hemmeligheter; samtlige informasjoner som er nevnt under de enkelte tiltaleposter, inngår som ledd i beskrivelsen av domfeltes aktivitet og må vurderes som en helhet. Som jeg allerede har nevnt, har lagmannsretten ikke vedrørende tiltalepostene under D - anlegg X - og F I 2 og II - anlegg Y - gitt direkte uttrykk for at det dreiet seg om militære hemmeligheter. Dette er anlegg som etter sin art klart bør holdes hemmelige overfor andre stater. Når det gjelder spørsmålet om anleggene også kan betraktes som hemmeligholdte, nevner jeg for så vidt angår anlegg Y at domfelte foruten fotografering og inntegning på kart også skaffet seg opplysninger om anleggets nærmere karakter gjennom utfritting av personer med nærmere kjennskap til anlegget. Lagmannsretten anfører om slike tilfelle i sine premisser: «Lagmannsretten er imidlertid av den oppfatning at de enkelte fotografier ikke kan bedømmes isolert, men må sees i forbindelse med den systematiske innsamling av opplysninger som var tiltaltes oppdrag. Sammen med karter, muntlige opplysninger og annet materiale vil de enkelte bilder, selv om de i seg selv ikke røper noe hemmelig, inngå i et sammenhengende opplysningsmateriale som røper militære hemmeligheter. Et fotografi som tjener til å fastslå beliggenheten av et hemmelig militært anlegg vil under disse omstendigheter i forbindelse med rettsstridig ervervelse av kunnskap om dette anlegg kunne utgjøre en del av den militære hemmelighet.» Selv om lagmannsretten ikke uttrykkelig har sagt om anlegg Y at det kunne betraktes som en hemmelighet, har det utvilsomt vært rettens mening. Når det gjelder anlegg X, har domfelte i første rekke skaffet seg opplysninger ved panorama-fotografering. Sommeren 1954 tok han bilder fra en lokalbåt, i 1956 gjentok han fotograferingen fra en motorkutter og i 1960 tok han bilder fra land. Det dreier seg her om serier av bilder som viste anlegget og omgivelsene med utbyggingen av militære installasjoner. Materialet ble overlevert oppdragsgiveren. Om denne virksomhet sies det i dommen: «Spesielt nevnes vedkommende anlegg X at dette ble systematisk fotografert ved enkeltfotoer og panoramafotoer fra 1954 til 1960. Tiltalte fikk fornyede oppdrag fordi oppdragsgiverne ikke var fornøyet med det første materiale... En potensiell fiendes interesse av hurtigst og på enkleste måte å sette anlegget ut av funksjon synes åpenbar. Anlegg X er militært område, og fotografering er forbudt. - I tillegg til denne omfattende fotografering skaffet Side:490 tiltalte seg opplysninger ved å utspørre folk på stedet, og alle detaljopplysningene han på denne måte skaffet til veie meddelte han videre ved overleveringen av fotomaterialet.» Dette utdypes nærmere senere i dommen: «Av spesiell verdi var tiltaltes omfattende undersøkelser omkring anlegg X og anlegg Y. Særlig det omfattende panorama med detaljer i nærbilder som ble tatt fra land - ca. 100 enkeltbilder - var særdeles instruktivt i forbindelse med de øvrige opplysninger tiltalte innhentet.» Etter den beskrivelse som her er gitt, finner jeg det klart at det her dreier seg om opplysninger som gjelder forhold som må karakteriseres som hemmelige, og at forholdet rammes av straffelovens §91 annet straffalternativ, jfr. §90. 3. Som feil i saksbehandlingen er det ytterligere anført at et par av de oppnevnte sakkyndige på etterforskningsstadiet angivelig skal ha opptrådt som etterforskere nærmest som fornærmedes - statens - representanter. Jeg går ikke nærmere inn på dette. Det hender vel ikke sjelden at sakkyndige for å kunne utføre sitt verv må foreta undersøkelser på egen hånd. En særskilt oppfordring kan de ha hatt i denne sak som gjelder militære hemmeligheter. Det foreligger intet holdepunkt for at de sakkyndige i noen henseende har foretatt handlinger som er skikket til å svekke tilliten til deres uhildethet. Når det gjelder anken over straffutmålingen, finner jeg at denne ikke kan føre frem. Jeg viser for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse for fastsettelsen av straffen som jeg for mitt vedkommende kan tiltre. Selv når jeg tar i betraktning de formildende omstendigheter som lagmannsretten har nevnt, fremtrer domfeltes handlemåte i det hele så graverende at det for meg mer har vært spørsmål om hvorvidt straffen ikke rettelig burde ha vært satt høyere enn lagmannsretten har gjort. Jeg er imidlertid blitt stående ved at det bør ha sitt forblivende med den straff lagmannsretten har utmålt. Domfelte har også anket over inndragningen. Under prosedyren for Høyesterett har forsvareren for det første hevdet at inndragningen må nedsettes fordi det bare er nettovinningen som etter straffelovens §36 kan inndras, og dernest at Høyesterett bør benytte den fakultative adgang retten har til å unnlate å foreta inndragning - dette fordi domfelte etter soningen vil stå uten midler til å betale noen inndragning. Jeg finner for mitt vedkommende at domstolene når det gjelder forbrytelser av denne art ikke bør unnlate å foreta inndragning av det hele utbytte, det får så bli myndighetenes sak å avgjøre om inndragningen kan effektueres når spørsmålet blir aktuelt. Heller ikke finner jeg at det i forhold som disse bør bli spørsmål om å gjøre fradrag for domfeltes utlegg. Disse består så vidt skjønnes i det alt vesentlige i reiseutgifter til de forskjellige åsteder. Om denne slags utlegg kan henvises til bemerkninger hos Andenæs: Alminnelig strafferett 471 som jeg tiltrer. Domfelte har siden lagmannsrettens dom sittet ytterligere 130 dager i varetektsfengsel. Side:491 Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Varetektsfradraget settes til 387 - tre hundre og åttisju - dager. Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Eckhoff, Helgesen og Gaarder: Likeså. Av lagmannsrettens dom (lagmann Sigmund Walen, lagdommer Einar Wessel Holst og sorenskriver Astrup Rindahl): A er født i Bakfjord i Måsøy kommune den 25. mai 1931. Etter at han var ferdig med folkeskolen - internatskole i Snefjord ca. 3 mil fra Bakfjord - gikk han ett års tid - 1947/48 på en fiskerfagskole i Trøndelag, hvor han bl.a. lærte radiotelefoni, og fikk sertifikat som radiotelefonist. Han kom hjem til Bakfjord sommeren 1948, og drev fiske samen med sin far. Broren C og svogeren B bodde også i Bakfjord og var fiskere. Bakfjord ligger ca. 2 mil fra Havøysund, og det bodde ikke andre i Bakfjord enn de nevnte 3 familier. Det er opplyst at en del sovjetrussiske etterretningsfolk i okkupasjonstiden - omkring juletider 1942 - etablerte seg i Bakfjord, og at de samarbeidet med den lokale befolkning. Tiltaltes bror C, faren D og svogeren B bistod russerne både ved å holde dem i dekning og ved å skaffe dem informasjoner - spesielt om tyske sjøtransporter. Denne virksomhet fortsatte til 1944. Da hadde tyskerne klart å peile inn etterretningsgruppen, og gikk til aksjon. Det lyktes gruppen å komme seg over til Sovjetunionen - nærmere bestemt Murmansk, og de tre norske deltakere oppholdt seg der til april 1945, da de fikk anledning til å vende tilbake til Norge. Før avreisen måtte de underskrive en erklæring om at de ikke måtte røpe noe om sitt kjennskap til den russiske etterretningstjeneste, og at de også i fremtiden skulle hjelpe Sovjetunionen hvis dette land kom i krig med Norge eller de vestallierte. Etter at faren og de øvrige slektninger var reist til Sovjet i 1944, ble tiltalte, som da var i 13 års alderen, boende med sin mor og sine søsken i Bakfjord til evakueringen av Finnmark tok til høsten 1944. De rømte da opp i fjellet og bodde i en jordgamme, og kom senere først til Ryggefjord og deretter til Vardø. Husene i Bakfjord ble brent i likhet med bebyggelsen ellers i Finnmark, hvor befolkningen ble tvangsevakuert. Etter en kortere evakueringstid i Vesterålen etter frigjøringen, kom familien tilbake til Bakfjord og påbegynte gjenoppbyggingen. De gjenopptok sitt tidligere yrke og drev fiske med en mindre motorbåt som tiltaltes far eiet. Også svogeren B hadde båt. Senere skaffet også tiltalte seg en mindre fiskebåt (sjark). Høsten 1948, en dag tiltalte var ute på fiske, fikk familiene - - - - (A, B, C, D,) Side:492 besøk av en av de russiske etterretningsfolk, som hadde oppholdt seg i Bakfjord under krigen. Han ble kalt Kåre - eller Kolka, og snakket en del norsk. Russeren minnet sine tidligere medarbeidere om den erklæring de hadde underskrevet, og fremholdt at det var under oppseiling en militærallianse i vest mot Sovjetsamveldet, og at hans land nå hadde brukfor deres bistand. Det er videre opplyst at Kolka truet de mannlige medlemmer av - - - - familien med at den nevnte erklæring ville bli tilstedet de norske myndigheter, hvis de nektet å samarbeide. Videre krevet han at en av familien skulle bli med ham over til Sovjetsamveldet for å få utdannelse som etterretningsagent - fortrinnsvis bli opplært som radiotelegrafist. Etter et familieråd som tiltalte ikke deltok i, gikk man med på dette, og resultatet ble at tiltalte ble valgt og dro over med russeren til Murmansk i et russisk fartøy, som lå og ventet utenfor Rolfsøy. De ble satt ombord med farens båt. Etter tilbakekomsten til Norge våren 1949 slo tiltalte seg ned i Bakfjord og bodde hos faren, som døde i 1961. Han fortsatte sitt yrke som fisker. Høsten 1953 gjorde tiltalte militærtjenste på Porsangmoen, men ble etter kort tids tjeneste dimittert som udyktig. Selv har tiltalte forklart under hovedforhandlingen, at han for å slippe militærtjenesten simulerte psykisk og fysisk dårlig helse. Han mente han på denne måte lettere skulle kunne løsrive seg fra sine russiske oppdragsgivere. Disse ønsket etter hans forklaring, at han burde søke å oppnå sersjant grad i forsvaret, for derved å bli mer tjenlig og brukbar som etterretningsagent. Etter dimitteringen høsten 1953 dro tiltalte over til Sovjetunionen - via Kirkenesområdet - (Boris Gleb), og ble bragt til Murmansk. Dette besøk innledet de mange senere reiser til Sovjet som omtales i tiltalebeslutningens generelle del og den omfattende spionasjevirksomhet som varte i allfall til høsten 1965. Selv forteller han at han i 1965-1966 innså «det gale» i å fortsette virksomheten. Han angir at han ble sterkt presset av sine oppdragsgivere til å komme til Sovjet, således i Waida Guba sommeren 1966, men unnlot å reise. Han fikk også brev om å være i Hammerfest sommeren 1966 for å kontakte en mann ombord i det russiske skip «Sigulda». Han traff også denne russer, som ville ha ham med ombord for å reise til Russland, men tiltalte opplyste at han hadde for mye kompromitterende materiale liggende hjemme i Bakfjord. Avtalen ble da at han skulle møte «Sigulda» i Tromsø en tid senere etter at han hadde fjernet sakene. Tiltalte var imidlertid da blitt redd for at han ville bli holdt tilbake i Sovjetsamveldet og reiste ikke til Tromsø. Det bemerkes at det under etterforskningen er klarlagt at «Sigulda» har anløpt de nevnte norske byer til de tider tiltalte har oppgitt. Saken kom opp gjennom opplysninger gitt av en slektning av tiltalte, som da avtjente sin verneplikt. De militære myndigheter foretok først på egen hånd, og deretter sammen med politiet en ransaking i Bakfjord, og etterhvert ble de funn gjort av radiosendere, koder, batterier og annet materiale som er fremlagt som tinglige bevis under hovedforhandlingen, og hvorom det vises til rettsboken. Tiltalte rotet seg i 1966/67 bort i noen straffbare forhold og ble Side:493 pågrepet i april 1967 i anledning av disse forhold. Den 10. april er han siktet for de forbrytelser som denne sak gjelder. Ellers har tiltalte følgende dommer og bøter: Ved dom av Hammerfest forhørsrett av 3. 8. 1954 er han dømt til 21 dagers betinget fengsel for forbrytelse mot straffelovens §257. Ved Bodø byretts dom av 7. 12. 1964 er han for forbrytelse mot straffelovens §228, 1. og 2. ledd og løsgjengerlovens §17 dømt til fengsel i 75 dager. Denne dom ble også gjort betinget. Ellers har han følgende forelegg: 2.12.1957 etter straffelovens §416 - bot kr. 50,-, 11.6.1959 etter løsgjengerlovens §16 - bot kr. 50,-, 11.11.1964 etter løsgjengerlovens §16 - bot kr. 50,-, 29.10.1966 etter motorv.lovens §29, jfr. §15 bot kr. 150,-, Dom 16.9.1954 etter midlertidig lov 6. 5. 1938 om fredning av saltvannsfisk §11, jfr. §5, jfr. kgl. res. 11. 1. 1946 etc. - bot kr. 50,- og inndragning av kr. 1484,-. Tiltalte er ugift og har ingen å forsørge. Hans faste bopel har vært Bakfjord, men i årene fra 1953 har han fartet meget omkring i Nord-Norge for å utføre de oppdrag han hadde fått fra den Sovjetrussiske etterretningstjeneste. Han oppgir å være uformuende. En liten fiskebåt (sjark) som han eide, og som ble brukt til reisene til Waida Guba, forliste for noen år siden. Han har også til dels leid båt. Inntekten som fisker oppgir han til ca. 8-10 000,- kroner årlig. Under hovedforhandlingen har han opplyst at han ikke har interessert seg særlig for politikk. Han har ikke vært medlem av noe politisk parti, men har i kommunevalgt stemt på sin svoger B som var kommunistpartirepresentant i herredsstyret. - - - Når det gjelder straffeutmålingen, skal retten peke på at det her dreier seg om straffbare handlinger som kan medføre ubotelige skadevirkninger for Norges og dets alliertes forsvarssystem, og dermed de mest skjebnesvangre følger for Norges frihet og selvstendighet. Åpenbare og sterke generalpreventive hensyn krever derfor meget streng reaksjon overfor denne art forbrytelser, som forøvrig hører blant de alvorligste i vår straffelovgivning. I straffskjerpende retning er forøvrig lagt vekt på at tiltaltes spionasje har pågått i ca. 17 år, og har vært drevet systematisk og omfattende mot så godt som samtlige militære anlegg i Nord-Norge. Det er tatt hensyn til at tiltalte særlig siden høsten 1953 etterhvert synes å ha utviklet seg til å bli en mer og mer nyttig agent for sine oppdragsgivere. Han har flere ganger illegalt reist over til Sovjetrussland for å avgi meldinger og materiale og motta videre instrukser og opplæring i sin landsforræderiske virksomhet. Han har gjennom årene foretatt mange og omfattende reiser i Nord-Norge og for å få nyttige opplysninger for sine oppdragsgivere har han kynisk utnyttet personer som han mente satt inne med viten av betydning, bl.a. militære og en slektning. Han synes verken å ha skydd anstrengelser eller utgifter for å kunne tjene sine oppdragsgivere, og at han har vært en meget nyttig agent for dem, viser det forhold at han etter hvert ble utstyrt med avansert og kostbart radioteknisk utstyr, og fikk utbetalt større og større pengebeløp - opptil kr. 25.000,-. Det er også lagt vekt på at Side:494 hans farlige og landsskadelige spionasje utvilsomt har hatt store skadevirkninger. I formildende retning har retten funnet å måtte legge stor vekt på at tiltalte i en alder av bare 17 år uten eget initiativ kom under påvirkning av skolerte sovjetrussiske etterretningsagenter, da han høsten 1948 etter rådslagning innen familien så og si ble «ofret» til Sovjet. Det er herunder tatt hensyn til at han som barn hadde hatt kontakt med vedkommende etterretningsagenter og fått kjennskap til deres betydningsfulle innsats også for Norge i den felles frigjøringskamp mot tyskerne. På denne bakgrunn er det forståelig at han i sin umodne alder og under presset av sine nærmeste og voksne familiemedlemmer lot seg forlede til å begynne etterretningsvirksomhet for Sovjetrussland. Disse formildende omstendigheter kan likevel bare gjelde hans virksomhet fram til høsten 1953. Han var da blitt 22 år og var i følge eget utsagn kjent med at det innen familien var blitt drøftet om man burde bryte forbindelsen med russerne og at særlig hans far ivret for dette. At han likevel påny illegalt reiste over til Sovjetrussland og herunder mottok nye instrukser og oppdrag samt videre opplæring, utelukker anvendelsen av disse straff-formildende betraktninger for hans senere forhold - særlig på bakgrunn av at han har innrømmet at dette også ble gjort for vinnings skyld og ikke ut fra idealisme eller politisk overbevisning. For hans forhold etter høsten 1953 er likevel i formildende retning tatt noe hensyn til at han etter pågripelsen har vært samarbeidsvillig med hensyn til å avdekke den langvarige spionasjevirksomhet som tiltalen gjelder. Etter en samlet vurdering av tiltaltes forhold er retten kommet til at den felles straff i samsvar med reglene i straffelovens §62 bør fastsettes til fengsel i 7 år og 6 måneder i samsvar med aktors påstand. I samsvar med reglene i straffelovens §64, 1. ledd er herunder også tatt hensyn til de straffbare handlinger som tiltalte har begått forut for denne dom, og som han allerede er idømt eller har vedtatt straff for, og som allerede er fullbyrdet jfr. opplysningene foran fra strafferegisteret og bøtefortegnelsen. I fengselsstraffen fragår 257 dager for utholdt varetektsfengsel fra 7/4 1967. I samsvar med aktors påstand vil tiltalte for alltid bli fradømt retten til å gjøre tjeneste i Rikets krigsmakt, med hjemmel i straffelovens §30, da det på grunn av hans straffbare handlinger må antas at det vil være i strid med forsvarets interesser om han gjør tjeneste. Med hjemmel i straffelovens §31 vil tiltalte for en tid av 10 år bli fradømt stemmerett i offentlige anliggender, da han nå dømmes for straffbare handlinger som nevnt i straffelovens kap. 8, og almene hensyn krever det. Med hjemmel i straffelovens §35 vil det i saken beslaglagte etterretningsmateriell bli å inndra til fordel for statskassen. Det er bevist at tiltalte som vederlag for sine straffbare handlinger har mottatt minst kr. 75 000,-. I samsvar med aktors påstand finner retten at beløpet bør inndras til fordel for statskassen med hjemmel i straffelovens §36. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
