Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Leivestad: Lagerarbeider B, født xx.xx.1916, ble 24. november 1960 påkjørt av en bil ført av politikonstabel A. B som fikk en hjernerystelse, reiste ved stevning av 4. september 1964 sak mot A og bilens forsikringsselskap med krav om erstatning. Da selskapet dekket de kr. 20 000 det etter motorvognloven var ansvarlig for, trådte det ut, og saken mot det ble hevet 5. oktober 1964. A har erkjent ansvar, og saken har utelukkende dreiet seg om erstatningens størrelse. Hafrsfjord herredsrett la i dom av 29. juni 1965 til grunn at B var 100 % ervervsufør, men at hans tilstand var forverret som følge av momenter som ikke skyldtes påkjørselen, og reduserte den fulle erstatning den ellers ville ha satt med 1/3. Domsslutningen lyder: «1. Saksøkte A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til saksøkeren B kr. 140 000 - etthundreførtitusenkroner - med 4 - fire - % rente p.a. av kr. 40 000 fra 29/4 til betaling skjer, og av kr. 100 000 fra idag til betaling skjer. Side:885 2. I saksomkostninger betaler saksøkte innen samme frist til saksøkeren kr. 2 700 - totusensyvhundrekroner -.» A anket over erstatningens størrelse og hevdet at reduksjonen på grunn av momenter han ikke kunne gjøres ansvarlig for måtte være større enn 1/3. B motanket, idet han hevdet at erstatningen var for lav, og at det ikke var grunnlag for noen reduksjon. Gulating lagmannsrett som i dom av 11. mars 1967 også bygget på at B var helt ervervsufør, fant at påkjørselen var hovedårsak til invaliditeten og at det ikke var grunnlag for reduksjon av erstatningen. Dommen har slik slutning: «1. A dømmes til å betale til B tilsammen kr. 170 000 - etthundreogsyttitusen - kroner med 4 - fire - % årlig rente fra domsavsigelsen og til betaling skjer. 2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler A til B tilsammen kr. 5 100 - femtusenetthundre - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» Saksforholdet går fram av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. A har anket over dommen i sin helhet. Han gjør gjeldende at etter de erklæringer som er gitt av to nye sakkyndige oppnevnt av Høyesterett, og etter nye opplysninger som er kommet fram om Bs skolegang og åndsevner, stiller saken seg annerledes enn tidligere. Hans invaliditet er ikke 100 % men 40-50 %; og selv av denne invaliditet er det bare en liten del som skyldes skade ved påkjørselen; muligheten av en varig organisk hjernelidelse som man før ikke så bort fra, er nå utelukket; i det vesentlige skyldes den invaliditet som foreligger konstitusjonelle svakheter hos B selv som ikke kan føres tilbake til ulykken, og som A ikke kan gjøres ansvarlig for. Her er ikke plass for å anvende en hovedårsakslære som lagmannsretten har gjort; det er ikke påkjørselen som er hovedårsak til Bs tilstand i dag. Til fradrag i den erstatning som kan tilkjennes B kommer erstatning han har mottatt før saken fra Stavanger Forsikringsselskap A/S, kr. 20 000, samt ytterligere kr. 10 000 den 18. august 1965 og den 4. april 1967, i alt kr. 40 000. Videre må trekkes fra syketrygd kr. 8 862, attføringsstønad kr. 9 797, uføretrygd 1965 kr. 5 100, 1966 kr. 5 700, 1967 kr. 5 400, 1968 til 31. august kr. 3 936. Til sammen blir dette kr. 78 795. Det er på det rene at refusjon ikke blir krevet av Rikstrygdeverket. Ytterligere må det være riktig, i motsetning til hva herredsrett og lagmannsrett har gjort, å ta i betraktning at B har fått kr. 10 000 av en kollektiv ulykkesforsikring tegnet av arbeidsgiveren i forsikringsselskapet Vesta. Fra 1. september 1969 vil B få kr. 550 pr. måned i uføretrygd. Etter Rikstrygdeverkets kapitaliseringsfaktor 16,9 svarer Side:886 dette til et beløp på kr. 111 540; etter Sosialdepartementets kapitaliseringsfaktor 14,7 svarer det til 97 020. Det siste beløp må legges til grunn ved beregningen av fremtidig tap. A har lagt ned slik påstand: «Politibetjent A dømmes å betale erstatning etter rettens skjønn med et beløp som er mindre enn fastsatt av lagmannsretten. I motanken: Politibetjent A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» B har tatt til gjenmæle og motanket. Han hevder at det ikke er kommet fram noe nytt som gir grunnlag for å anta at han ikke er 100 % ervervsufør, og at invaliditeten ikke i sin helhet skyldes påkjørselen. Før ulykken hadde han i henved 30 år hatt tungt arbeid og klart seg selv, og det bra. Det er intet grunnlag for å anta at han ikke fortsatt ville ha gjort det og fortsatt slik til 70 årsalderen og med stigende inntekt, om ulykken ikke hadde inntruffet. Han ville nå ha vært fast ansatt ved Rogaland Felleskjøp og sikret arbeid, også om han hadde trengt å gå over til lettere virke. Når de nye sakkyndige har satt invaliditeten til ca. 50 % står det i strid med hva de tidligere sakkyndige har antatt og med hva erfaring har vist. B har hele tiden ønsket å komme i arbeid, han har forsøkt, men han har ikke vært i stand til det. Dette skyldes ikke mangel på vilje. Selv om man regner med at han med sitt intellektuelle utstyr måtte ha svakheter som spiller inn, er ulykken klart hovedårsak til invaliditeten, både i den grad den skyldes somatiske faktorer og i den utstrekning den er av funksjonell, nevrotisk art. En sondring her er uten rettslig interesse. Faktorer som tidligere sykdommer og hodeskader, separasjon og skilsmisse, mangefull skolegang og leseferdighet m.v. har ikke spilt noen rolle for den invaliditet som i dag er til stede. Lagmannsretten har satt erstatningen for tapt inntekt hittil, og for fremtidig tap for lavt. Legger man til grunn at B ville ha fortsatt i samme arbeid ved Rogaland Felleskjøp i samme gjeng hvor arbeiderne hadde fellesakkord, blir hans inntektstap: I 1960 etter 24. november kr. 2 100, og de senere år 19 743, 22 463, 25 084, 25 897, 28 067, 30 039, 33 032 og for 1968 til 31. august ca. kr. 22 000, til sammen kr. 208 505. Til fradrag kommer nå kr. 40 000 utbetalt av Stavanger Forsikringsselskap, og sykepenger, attføringspenger og uførepensjon til 31. august 1968 kr. 38 795, i alt kr. 78 795. Hans nettotap hittil er således kr. 129 710. Når inntektstapet i 1967 utgjør kr. 33 032 v uføretrygd kr. 5 400, netto kr. 27 632, må det være for lavt å sette tap i fremtidig erverv til kr. 120 000. Man må regne med enda 18 års tilsvarende inntekt. De kr. 10 000 B har mottatt i ulykkesforsikring, er det ikke grunn til å trekke fra i erstatningen. Side:887 B har lagt ned slik påstand: «I. Prinsipalt. (Motanken): A. A dømmes til å betale erstatning til B etter Høyesteretts skjønn, og høyere enn den erstatning lagmannsretten fastsatte, oppad begrenset til kr. 270 000, med 5 % årlig rente fra dommens avsigelse til betaling skjer. B. A tilpliktes å betale B saksomkostninger for alle retter. II Subsidiært. (Hovedanken): A. Lagmannsrettens dom stadfestes. B. A tilpliktes å betale B saksomkostninger for Høyesterett.» Det har for Høyesterett vært oppnevnt to nye medisinsk sakkyndige, nemlig overlege Odd Lindahl og lege Jakob Valsø. B og 5 vitner har gitt forklaring ved bevisopptak. Det er lagt fram noen dokumenter som er nye for Høyesterett. Etter de nye opplysninger som er kommet fram, og særlig etter de nye sakkyndige erklæringer, stiller saken seg noe annerledes enn for de tidligere instanser. For herredsretten forelå 6 skriftlige legeuttalelser om B s skader og uførhet. To leger var oppnevnt som sakkyndige, en kirurg og en psykiater. For lagmannsrett var oppnevnt som sakkyndige den samme kirurg og en nevrolog som ga en felles erklæring. For Høyesterett har de to nye sakkyndige, begge nevrologer, gitt hver sin erklæring. B var i 5 år elev ved Sandviken og Kampen folkeskoler. Han kom ikke lenger enn til 3. klasse, idet han gikk 3 år i 2. klasse. Selv har B forklart at hans mor var meget syk og sengeliggende og at han i tre perioder var på Lindum helseheim, siste gang et par år, og at han da nådde 6. klasse. Overfor den sakkyndige dr. Valsø har B erkjent at han ikke kan lese. Det er på det rene at hans intellektuelle evner er små, og han blir betegnet som hypofren (undermåler). B har klart seg bra i arbeidslivet. Han har arbeidet ved hermetikkfabrikk og sildoljefabrikk og i en rekke år drevet transport med hest. I 1949 ble han lagerarbeider ved Rogaland Felleskjøp, og her var han til ulykken hendte i november 1960. Hans arbeid bestod i å bære og «mule» sekker. Han arbeidet i en gjeng som hadde akkord og tjente godt. Selv om B var liten av vekst, var han sterk og gjorde god fyldest for seg og var godt likt som arbeidsvillig og pålitelig. Av opplysninger fra Stavanger trygdekasse går det fram at B har vært sykmeldt to ganger i 1943, en gang i 1946 og i 1948, to ganger i 1949 for hjernerystelse og en gang i 1951. For årene 1954-1960 har trygdekassen ikke opplysninger. Lønnsoppgave fra Felleskjøpet viser at han har vært i jevnt arbeid. 24. februar 1960 skadet B et kne under arbeid og var da sykmeldt i ca. 6 måneder til 17. august. B giftet seg i 1949 med en skilt frue som hadde en datter Side:888 som han adopterte. I ekteskapet er det en datter som er åndssvak på grunn av hodeskade. I 1958 ble B separert ved dom i sak reist av hustruen. I januar 1962 ble ekteskapet oppløst ved bevilling. Hustruen fikk foreldremyndigheten til barna, men B har stadig vært sterkt knyttet til sin åndssvake datter som nå er på åndssvakeheim. Ved påkjørselen 24. november 1960 besvimte B og fikk etter hva de sakkyndige antar en moderat hjernerystelse. Røntgenundersøkelse, nevrologisk undersøkelse og elektroencephalografi viste ikke tegn på organisk hjerneskade. B lå på sykehus til 9. januar 1961, og var deretter på Juvåsen helseheim i 3 uker, og så etter kort tid i ytterligere 3 uker. Fra februar 1961 konsulterte B et års tid en nevrolog. B klaget over hodepine og svimmelhet m.v. Fra april 1961 har han hatt anfall som ytrer seg ved at han blir svimmel og siger sammen; etter hvert er anfallene blitt så sterke at han besvimer. Sommeren 1961 hadde B lettere rengjøringsarbeid ved Rogaland Felleskjøp, men måtte gi opp etter noen uker fordi han ikke klarte påkjenningen. Likedan gikk det da han forsøkte på ny sommeren 1962. Senere har B ikke vært i arbeid, bortsett fra at han kan ha hjulpet naboer litt med hagearbeid o.l. Han har fått syketrygd til 24. november 1962, deretter attføringsstønad til ut 1964 og så fra 1. januar 1965 full uføretrygd. B har i de år som er gått siden ulykken blitt undersøkt en rekke ganger av mange forskjellige leger og ved flere sykehus. Som de tallrike legeerklæringer gir uttrykk for, har det budt på betydelige vansker å bedømme hans tilstand, idet de objektive funn ikke har svart til de subjektive plager B har gitt uttrykk for. I en uttalelse av 12. februar 1963 gir dr. Stang uttrykk for at nevrologisk og elektroencephalografisk undersøkelse ikke viser tegn til organisk nevrologisk lidelse. Hodepine, svimmelhet, trettbarhet og nervøsitet som etter Bs oppgave har redusert hans arbeidsevne til nærmest ingenting er en påfallende reaksjon etter en moderat hodeskade. Det tyder på at B psykisk ikke har vært robust, og at ulykken har forårsaket en posttraumatisk nevrose. Distriktslege psykiater Bø uttaler i brev av 6. mars 1963 til forsikringsselskapet at han oppfatter Bs tilstand som posttraumatisk encephalopati, og setter hans ervervsmessige invaliditet f. t. til 80 %. Lege psykiater Gunnar Skaug som kjente B fra tidligere og siden har vært hans faste lege og sakkyndig for herredsretten og senere vitne i saken, gir i brev av 6. november 1963 uttrykk for at B lider av encephalopatia traumatica, at han p.gr.a. familiekonflikter på tiden for ulykken var mer sårbar enn ellers og at det har utviklet seg en nevrose, og at han f.t. er 100 % arbeidsufør. I november 1963 ble B innlagt på Universitetets psykiatriske klinikk i Oslo. En legeerklæring fra 4. mars 1964 fra Side:889 klinikken slutter med følgende diagnose: «Posttraumatisk nevrose? Posttraumatisk encephalopati? Hypofren person. Familiekonflikt.» I erklæring av 17. oktober 1964 til Hafrsfjord herredsrett gir dr. Skaug uttrykk for at B er arbeidsudyktig, at det synes å være både organiske og funksjonelle forstyrrelser, at hjerneskade sannsynligvis er ansvarlig for 70 % av invaliditeten, og at mulighetene for bedring synes dårlige. I sakkyndig erklæring av 14. desember 1964 til herredsretten uttaler overlege kirurg Halvard Skeie som hadde hatt B som pasient ved sykehuset etter ulykken at det er vanskelig helt å utelukke hjerneskade, men at symptomene ikke taler for at det foreligger. Han anser Bs tilstand nærmest som uttrykk for insuffisiens. B er blitt slått ut, sannsynligvis p.gr.a. store vansker på en gang, familiekonflikt og hodeskade, og greier ikke livet etterpå og trenger unnskyldende momenter i form av hodepine og anfall. Det er også sannsynlig at det foreligger posttraumatisk nevrose. Han mener at B er arbeidsufør og at det vil være vanskelig å få ham tilbake til arbeidslivet. I felles erklæring av 27. mai 1966 til lagmannsretten gir overlege Skeie og lege nevrolog Skulstad uttrykk for at B er arbeidsufør, og at det står i forbindelse med ulykken og den hjernerystelse den medførte. Det er et spørsmål om hans senplager, svimmelhet, hodepine, besvimelser, nervøsitet og trettbarhet er organisk betinget eller funksjonelle. De antar at senfølgene overveiende, muligens helt, er av funksjonell nevrotisk natur, men kan ikke med sikkerhet utelukke muligheten av en organisk hjernelidelse. De anser en bedring som tvilsom. De to nye sakkyndige overlege Odd Lindahl og lege Jakob Valsø, begge nevrologer, gir i sine uttalelser henholdsvis av 1. april og 26. april 1968 uttrykk for et innbyrdes nokså likt syn, som avviker noe fra de tidligere legeuttalelser, særlig i vurderingen av Bs invaliditet. Fra overlege Lindahls erklæring gjengir jeg en del uttalelser i hans konklusjon: «Av de foreliggende opplysninger fremgår at B i tilslutning til ulykken og skaden 24/11 1960 pådro seg en moderat hjerneskade i form av en hjernerystelse (commotio cerebri). Senere har han hatt en rekke plager i form av de omtalte anfall eller attaker, svimmelhet, ustø gang, vondt i hodet samt plager av mer nervøs eller psykisk natur med bl.a. svekket hukommelse og konsentrasjonsevne. - - Undertegnede er av den oppfatning at skadedes plager og tilstanden i sin helhet i det vesentlige eller muligens helt og holdent er av funksjonell natur med bakgrunn i psykonevrotiske mekanismer og muligens også aggravatoriske mekanismer. Som nevnt må man se dette i forbindelse med hans psykiske konstitusjon hvori inngår et noe lavt intellektuelt funksjonsnivå og de personlige vansker og konflikter han har hatt. - - - I tilslutning til skaden 24/11-60 vil man anta det forelå 100 % invaliditet i ca. et halvt år etterpå hvoretter invaliditeten i løpet av det følgende år ble redusert Side:890 til ca. 50 % som man grovt skjønnsmessig vil anslå har vært den senere invaliditet, hvorav bare en mindre del kan sies å være en følge av skaden 24/11-60. Alle forhold tatt i betraktning vil undertegnede konkludere med at enkelte plager og tilstanden tildels kan ha sin bakgrunn i en traumatisk meningo-encephalopathi som følge av skaden 24/11-60 og at den medisinske og yrkesmessige invaliditet som er forbundet med dette og er en følge av skaden i sin helhet grovt skjønnsmessig anslås til 10-15 % og varig. Den invaliditet som forøvrig måtte foreligge vil undertegnede henføre til hans psykiske konstitusjon med lavt intellektuelt nivå og i tillegg til dette personlige vansker og konflikter.» Fra lege Jakob Valsøs erklæring gjengir jeg: «Det er nærliggende å anta at det har foreligget en moderat hjernerystelse uten alvorlige tegn på organisk hjerneskade. - - - Jeg oppfatter imidlertid skadedes anfall som psykogene anfall, sjelelig utløst på konstitusjonell basis hos hypofren person, og kun svak tilknytning til den gjennomgåtte hodeskade, men med sterkere tilknytning til skadedes hele livssituasjon. - - - Sammenholdt med min erfaring fra tallrike lignende hodeskader, ville jeg ha funnet det rimelig om skadede var blitt regnet som helt ufør efter skaden ca. et halvt års tid, og senere anslagsvis halvt ufør et års tid, med senere fallende skadevoldt invaliditet. Efter den tid ville jeg anta at skadede burde være i lett rutinearbeide, alt efter hans mentale forutsetninger og i et arbeide som ikke stilte krav til lese- eller regneferdighet, på linje med hjelpearbeider på bil, på lagre, gartneri eller tilsvarende, efter konferanse med arbeidskonsulent. Før eller senere ville allikevel et slikt alternativ måtte overveies, hodeskade eller ikke. De anfall skadede nevner, og som han gir tildels motstridende opplysninger om, skulle ikke være til hinder for et enkelt rutinearbeide. - - - Den totale medisinske invaliditet kan vel skjønnsmessig ligge i området 40-50 prosent, kanskje under, og svarer noenlunde til en tilsvarende erhvervsuføregrad. Denne invaliditet er efter min mening vesentlig betinget i skadedes emosjonelle og intellektuelle utrustning, mindre i eventuelle følger efter siste hodeskade. Om det efter denne foreligger noen invaliditet av vesentlig betydning er efter mitt skjønn tvilsomt, i et hvert fall tror jeg den er liten. Noen vesentlig endring i tilstanden er nu neppe å vente, så meget mere som skadede har funnet sin livsstil med små behov og små fordringer. Han er nu utenom de krav som før ble stilt til ham både hjemme og på arbeidsplassen. Derfor passer det også med det han opplyser at han har aldri hatt det så bra som nu.» Når den medisinske vurdering av Bs tilstand faller vanskelig og er så vidt varierende hos de sakkyndige, blir også den rettslige bedømmelse usikker. Spørsmålet om i hvilken grad Bs invaliditet er organisk betinget og i hvilken grad den er av funksjonell, nevrotisk karakter, antar jeg imidlertid i denne sak rettslig er av underordnet betydning. Det må i alminnelighet ytes erstatning for invaliditet som skyldes ulykken, uansett om den er organisk eller nevrotisk betinget. Side:891 Det kan virke påfallende at de nye sakkyndige ikke setter Bs invaliditet høyere enn til 50 %, når de sakkyndige for lagmannsrett har regnet med full arbeidsudyktighet, og det også svarer til det faktiske forhold at B, bortsett fra to korte perioder i 1961 og 1962, har vært uten arbeid, til tross for at han tidligere har vært en iherdig sliter, og har gitt uttrykk for at hans ønske er å komme i arbeid igjen. Jeg oppfatter de nye sakkyndige slik at de ved sine uttalelser først og fremst har villet gi uttrykk for sitt syn på den invaliditet av organisk og nevrotisk art som med rimelighet kan føres tilbake til ulykken den 24. november 1960. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til å fravike denne vurdering ved fastsettelsen av erstatningen; og jeg oppfatter erklæringen slik at ulykkens følger rent medisinsk, bortsett fra det første år, ikke har avskåret B helt fra muligheten av å kunne arbeide og tjene noe. Når han ikke har hatt noe inntektsgivende arbeid antas det å henge sammen med konstitusjonelle svakheter og mangel på stimuli fra miljøet, forhold som de sakkyndige ikke finner det naturlig å føre tilbake til de skader påkjørselen har voldt. Jeg bemerker imidlertid at jeg antar at man ville kunne komme til et nokså liknende resultat økonomisk også om man som tidligere sakkyndige la til grunn, at B siden ulykken har vært helt ervervsudyktig, og at skadene etter den måtte anses som hovedårsak til invaliditeten. Man ville da måtte ta i betraktning at ulykken hadde rammet en person med begrensede muligheter, som var atskillig utsatt for å kunne måtte gå ned i inntekt fordi hans arbeid var tungt og krevet god helse, noe han neppe hadde, særlig ikke psykisk. Man ville også måtte ta i betraktning at han når han er uten arbeid får mindre skatt og trygd, mindre utlegg til mat og klær m.v. og at han ved å kunne stelle seg selv og ha sin tid til rådighet kan innrette seg mer økonomisk enn om han var fullt beskjeftiget, slik som B også faktisk synes å ha gjort. Tilsvarende reduksjoner vil det ikke på samme måte være plass for om man ved erstatningsfastsettelsen regner med at B fortsatt har evne til å arbeide og tjene, om enn begrenset, da er det ved beregningen av uførheten tatt hensyn til de konstitusjonelle og andre svakheter; og under forutsetning av fortsatt arbeidsinnsats ville det ikke bli plass for besparelser m.v. som nevnt foran. Med de mange usikre faktorer som gjør seg gjeldende, må fastsettelsen av erstatning både for allerede lidt tap og for tap i fremtiden bli utpreget skjønnsmessig. De sikre tall man har å holde seg til, og som det er enighet om, er at B har mottatt i stønad og trygd til 31. august 1968 kr. 38 795 og fra bilens forsikringsselskap kr. 40 000. Disse beløp må komme til fradrag ved beregningen av erstatningen for lidt tap. B har også mottatt kr. 10 000 fra kollektiv ulykkesforsikring tegnet av arbeidsgiveren i forsikringsselskapet Vesta. Som de tidligere instanser finner jeg at dette beløp ikke bør Side:892 komme til fradrag, jfr. forsikringsavtalelovens §25, annet ledd, første punktum. Det er også på det rene at B oppebærer uføretrygd som kapitalisert i fremtiden vil svare til ca. kr. 100 000 et beløp som må tas i betrakning ved beregningen av fremtidig inntektstap. Den inntekt B ville ha hatt dersom han hadde fortsatt i sitt arbeid ved Rogaland Felleskjøp fra ulykken til nå, med fradrag av det lille han har tjent, kan med ganske stor sikkerhet settes til kr. 208 500. Det forutsetter imidlertid at han ville hatt sin helse i behold og vært i jevnt arbeid hele tiden, noe som ikke kan tas for gitt. At B ved den arbeidsuførhet som ulykken har voldt har lidt et nettotap ut over den trygd han har oppebåret og mottatt erstatning, finner jeg ikke tvilsomt. Skjønnsmessig finner jeg å burde sette erstatningen for dette tap til kr. 40 000, renter iberegnet. Når det gjelder fremtiden, må en også regne med et nettotap som ikke dekkes av den uføretrygd han må antas å ville oppebære, og som jeg finner bør erstattes med kr. 60 000. B har vært nødt til å reise sak for å få erstatning ut over kr. 20 000. Det er den annen part som har ønsket rettslig prøvelse og anket, og Bs motanke har ikke medført særlige omkostninger. Jeg finner at B bør tilkjennes fulle omkostninger for herredsrett, og delvise omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med til sammen kr. 10 000. Jeg stemmer for denne dom: A dømmes til å betale til B 100 000 - ett hundre tusen - kroner med 4 - fire - % årlig rente fra domsavsigelsen til betaling skjer. I saksomkostninger betaler A til B 10 000 - ti tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Stensrud: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Gundersen, Hiorthøy og Eckhoff: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Knud B. Helland): - - - Retten skal bemerke - - - Legeerklæringene viser også at den posttraumatisk nevrose som sikkert foreligger, må antas forsterket som følge av saksøkerens intellektuelle utrustning og fra før av nevrotiske anlegg og de opplevelser han hadde hatt i forbindelse med oppløsningen av ekteskapet. Erklæringen fra Universitetets Psykiatriske Klinikk viser at han så sent som i januar - februar 1964 var «sterkt engasjert i problemer omkring skilsmisse og barna». Side:893 Retten må anse saksøkeren som varig ervervsmessig 100 % invalid. Dette er et resultat av hjerneskaden og den posttraumatiske nevrose, men da tilstanden ansees forverret som følge av momenter saksøkte A ikke plikter å svare erstatning for, må der skje en reduksjon i den erstatning retten ellers ville ha satt. Retten har satt denne reduksjon til 1/3. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otto Maalstad, Jac. Wesenberg og Leif Plahter): - - - Lagmannsretten legger til grunn for sin erstatningsfastsettelse at Bs yrkesmessige invaliditet er 100 % og at noen bedring av tilstanden ikke kan ventes. Det finnes godtgjort at B ikke simulerer eller aggraverer og at han har opptrådt åpent og samarbeidsvillig overfor behandlende leger. Han har vist liten interesse for penger og den verserende erstatningssak, og retten legger til grunn at man ikke står overfor et egentlig tilfelle av rentenevrose. Det er rettens inntrykk at B har gjort hva han kunne for å komme i arbeid igjen, men at hans tilstand ikke gjør det mulig for ham og at dette har bragt ham skuffelser. - - - Ifølge de sakkyndiges erklæring, pådro B seg ved ulykken en forholdsvis kortvarig bevistløshet med påfølgende brekninger og hodepine og ulykken har resultert i en organisk hjernelidelse. Muligheten for at den umiddelbare hjerneskade kan ha gått ut over en vanlig hjernerystelse er til stede. De oppståtte senplager, som svimmelhet, hodepine, besvimelser, nervøsitet og økt trettbarhet, antar de sakkyndige overveiende - eller muligens helt - er av funksjonell (nevrotisk) natur. De sakkyndige er enige om at det er rimelig å sette hans arbeidsuførhet i forbindelse med den aktuelle skade. Retten legger dette til grunn, og spørsmålet blir videre om A også skal være ansvarlig for disse funksjonelle senplager som er en følge av ulykken og som sammen med de primære skader har resultert i at B idag er 100 % arbeidsufør. I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten at A etter den gamle motorvognlovs §30 må være ansvarlig for alle disse senfølger. Når først årsakssammenhengen er klarlagt, finner retten med støtte i den såkalte hovedårsakslære ikke grunn til å frita skadevolderen for ansvar også for disse følger, som heller ikke kan karakteriseres som upåregnelige ved en påkjørsel som denne. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
