Rediger Høyesterett: Rt-1969-1032

Fritekst:

Dommerne Bendiksby, Ryssdal og Blom. Ford Motor Norge A/S (Ford) reiste sak ved Oslo byrett mot speditør G. Mathisen med krav om betaling av kr. 62.274. med tillegg av renter og omkostninger. Kravet gjaldt skader som var påført motorvogner da taket på lagerskuret der bilene var lagret, raste sammen på grunn av snøtyngden. Mathisen hadde leid plass for bilene i lagerskuret av Oslo Havnevesen. Under saksforberedelsen i byretten ble det klarlagt at Ford forut for saksanlegget hadde fått skadene dekket i sin helhet av Side:1033 sin assurandør, Forsikrings-aksjeselskapet Vega. Ford opplyste at det var etter avtale med Vega at Ford opptrådte som saksøker i saken. Mathisen påsto prinsipalt saken avvist, og Oslo Havnevesen sluttet Seg som hjelpeintervenient til avvisningspåstanden. Ved Oslo byretts kjennelse av 16. november 1968 ble saken avvist. Ford påkjærte byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 6. februar 1969 stadfestet kjennelsen. Ford påkjærte lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som forkastet kjæremålet og bemerket: «I samsvar med Fords egne anførsler har lagmannsretten lagt til grunn at Ford i henhold til inngått forsikringsavtale har fått oppgjør av Vega og derved før saksanlegget oppnådd full dekning for sitt tap, at Vega i forbindelse med oppgjøret trådte inn i det erstatningskrav Ford måtte ha mot Mathisen, og at Ford ikke mener å ha krav på noen del av det erstatningsbeløp som Mathisen i saken påstås forpliktet til å betale. Vega er den egentlige saksøker, og saken gjelder ene og alene assurandørens regresskrav overfor en skadevolder. For så vidt ligger denne saken i faktisk henseende annerledes an enn den sak som ble avgjort ved dommen i [[Rt-1953-35]]. I det tilfelle gjaldt saken et rederis erstatningskrav mot et verksted for hele det økonomiske tap rederiet var påført ved mangelfull sveising av et skipsskrog. Rederiet var både formelt og reelt saksøker og måtte ha rimelig interesse av i samme sak også å få prøvet verkstedets ansvar for godtgjørelse som en assurandør i forståelse med rederiet hadde utbetalt til ladningseierne. Lagmannsrettens bevisvurdering kan utvalget etter tvistemålslovens §404 ikke prøve. For øvrig er bevisvurderingen i dette tilfelle heller ikke bestridt. Utvalgets flertall, dommerne Bendiksby og Ryssdal, kan ikke finne at byretten og lagmannsretten har tolket tvistemålslovens §53 jfr. §54 uriktig når de tidligere retter ut fra den nevnte vurdering av saksforholdet er kommet til at saken må avvises. Når en saksøker krever fullbyrdelsesdom, må kravet normalt realitetsprøves uten at saksøkeren behøver å legitimere noen ytterligere rettslig interesse, jfr. [[Rt-1958-891]]. Retten må for så vidt legge til grunn det saksøkeren pretenderer om sin egen rettsstilling. Men den som ikke selv pretenderer å ha det krav som gjøres gjeldende, kan ikke uten særlig hjemmel opptre som saksøker på vegne av en annen. Den omstendighet at en assurandør med den begrensning som følger av forsikringsavtalelovens §25 første ledd - er trådt inn i det erstatningskrav sikrede tidligere måtte ha mot en skadevolder, og at sikrede for så vidt har tilknytning til saken, kan ikke i seg selv gi sikrede adgang til å fremme fullbyrdelsesøksmål. I dette tilfelle har sikrede oppnådd full dekning før saksanlegget, og assurandøren er med endelig virkning trådt inn i hele det dekningskrav sikrede måtte ha mot tredjemann. Utvalgets flertall er enig med byretten og lagmannsretten i at bestemmelsen i sjøforsikringsplanens §48, ikke kan slå gjennom tvistemålslovens preseptoriske regler. Side:1034 Utvalgets mindretall, dommer Blom, er kommet til et annet resultat og bemerker: Jeg er enig med flertallet i at Kjæremålsutvalget etter tvistemålslovens §404 nr. 3 kan realitetsbehandle kjæremålet, jfr. avgjørelser i [[Rt-1958-891]] og 1959 371. Men i realiteten ser jeg annerledes på tolkingen enn flertallet. I det foreliggende tilfelle er det på det rene at skade er lidt og det er påstått at erstatningsbetingelsene var til stede, slik at skadevolderen fra og med skadens inntreden var erstatningspliktig. Den omstendighet at skadelidte før saksanlegget har fått fullt oppgjør fra sitt forsikringsselsskap kan etter min mening ikke ubetinget avskjære ham adgangen til å inntale erstatningskravet i eget navn. Om han på grunnlag av den positive bestemmelse i Norsk Sjøforsikringsplan av 1930 §48 tredje ledd og i samsvar med god forsikringspraksis treffer avtale med sitt forsikringsselskap om å inntale erstatningen i eget navn, kan jeg ikke se det annerledes enn at han kan ha en så rimelig tilknytning til saken at han har krav på å få den realitetsprøvet. Jeg finner støtte for mitt syn i Kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-1958-891]] og i den av flertallet nevnte avgjørelse i [[Rt-1953-35]] samt i motivene til Norsk Sjøforsikringsplan av 1964 89. Da jeg forstår lagmannsrettens og byrettens kjennelser slik at de forsåvidt bygger på en annen forståelse av tvistemålslovens §53, stemmer jeg for at kjennelsene oppheves og saken hjemvises til realitetsbehandling i byretten.» [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt