Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Leivestad: Saken gjelder farskapet til A's sønn B, født xx.xx.1964. Setesdal herredsrett avsa 12. juli 1966 dom i saken med denne domsslutning: «1. C kjennes å være far til det guttebarn A fødte 8/10 1964. 2. D frifinnes. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» C påanket dommen. For D's vedkommende ble saken hevet ved kjennelse 10. desember 1966 i medhold av §22 tredje ledd i lov om born utanom ekteskap, idet det etter blodtypebestemmelser var utelukket at han kunne være far. Agder lagmannsrett avsa 6. mars 1968 dom med denne domsslutning: «C frifinnes for farskap til det guttebarn som A fødte 8.10.1964. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Saksforholdet går fram av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. A, gift E, har påanket lagmannsrettens dom. I det vesentlige gjør hun gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser. Hun hevder at lagmannsretten har tatt feil når den mener de opplysninger som foreligger skaper en så sterk formodning om at hun har hatt omgang med menn hun ikke har oppgitt at det må legges til grunn at hun må ha hatt samleie med andre menn enn C i den kritiske tid. Bestemmelsen i §21 annet ledd i lov om born utanom ekteskap kommer derfor i det hele ikke til anvendelse her. Og lagmannsretten har tatt feil når den finner at opplysningene om hennes vandel gjør det «lite truleg» at C er barnets far. Fru E (A) har lagt ned slik påstand: «C kjennes å være far til det guttebarn - B - som A (nå fru E) fødte 8.10.1964. C tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett og A's (fru E) saksomkostninger for herredsretten.» C har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser, og vist til lagmannsrettens dom som i resultatet er riktig. Han hevder at det må være riktig som Side:30 lagmannsretten å legge til grunn at barnemoren i den kritiske tid har hatt samleier hun ikke har oppgitt med andre menn enn C. Etter §21 annet ledd i lov om born utanom ekteskap kan det ikke anses «monaleg meir truleg» at C er far enn noen annen. C har lagt ned slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes.» Til bruk for Høyesterett er det innhentet beregning av blodtypestatistisk farskapsindeks for C. For øvrig foreligger ikke nye bevis. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for de tidligere instanser; for disse har kun barnemoren gitt muntlig forklaring, idet det for øvrig bare er bygd på bevisopptak fra parter og vitner, et forhold som jeg anser for mindre heldig. Den ankende part har hatt bevilling til fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett. Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. I motsetning til lagmannsretten finner jeg at det ikke foreligger forhold som «gjer det lite truleg» at C er far. Barnemoren opplyste 7. august 1964 til den lege som meldte svangerskapet at siste menstruasjon før besvangringen begynte 29. desember 1963. Denne menstruasjon forløp normalt. Herredsretten har bygd på at disse opplysninger, som hun har fastholdt, er riktige, og det foreligger intet som gir grunn til å tvile på dem. Det er på det rene at partene hadde samleie 14. januar 1964. Dette faller i den periode da mulighetene for besvangring regulært skulle være de største. Barnet er født 269 dager senere, en helt normal svangerskapslengde. Barnet var ifølge fødselsmelding fra Aust-Agder Sentralsjukehus fullbåret, veide 3750 gram og målte 52 cm. Etter de foretatte blodtypeundersøkelser er det ikke noe i veien for at C kan være far til barnet. Den blodtypestatistiske farskapsindeks for ham er beregnet til ca. 10,5, noe som også viser at det for så vidt ikke er usannsynlig at C er far. Spørsmålet blir derfor om man som lagmannsretten må regne med at barnemoren i den kritiske tid har hatt samleie med en eller flere menn som hun ikke har oppgitt. Den sannsynlige besvangringstid må etter de foreliggende opplysninger om barnemorens menstruasjon kunne begrenses til januar, bortsett fra de første og de siste dager av måneden. Sjansen for besvangring ved en mulig annen mann ville åpenbart være størst om denne hadde hatt samleie med barnemoren en av de nærmeste dager før C's samleie. Det er på det rene at barnemoren hadde samleie med D 25. desember 1963. Dette faller imidlertid utenfor den tid som er aktuell, og hans farskap er også utelukket ved blodtypeundersøkelse. Barnemoren bilte i begynnelsen av februar 1964 til Oslo med to unge menn, F og G. Hun var noe senere sammen med G i Oslo 13. februar 1964, og reiste dagen etter sammen med ham til X hvor de delte hotellværelse om natten. Den følgende dag var hun også sammen med F. Uansett om barnemoren ved disse anledninger har hatt samleie med den ene eller begge, vil dette Side:31 etter det som er nevnt foran falle utenfor den besvangringstid en her kan regne med. Det foreligger ikke positive opplysninger om at barnemoren i den kritiske tid har hatt samleie med noen annen mann enn C. Det er på den annen side ikke usannsynlig at hun kan ha hatt det. Hun arbeidet som serveringsdarne på en kafé nær - - - moen, og det er opplyst at hun ofte besøkte soldatmessen. Et par vitner som har hatt seksuell omgang med henne, har gitt uttrykk for at de mener at det var kjent at hun var lett å oppnå samleie med; hun var etter deres utsagn også uforsiktig med alkohol. Det er erkjent av barnemoren at hun fra hun var 16 år til før besvangringen har hatt samleie med 6 menn. Med 4 av disse har hun hatt følge noen tid. Med en har hun hatt et tilfeldig samleie. Med C har hun hatt samleie etter et bekjentskap som han har anslått til ca. 20 minutter. Det forhold at barnemoren en tid etter at hun var blitt gravid skrev til fenrik H at han var far til det barn hun ventet, og deretter trakk denne påstand tilbake da han svarte at han ikke hadde hatt samleie med henne, er sammen med de øvrige opplysninger egnet til å skape mistanke om at hun i den kritiske tid kan ha hatt samleie med en annen mann enn C, muligens en hun ikke senere har vært sikker på hvem var. Mot barnemorens benektelse og uten konkrete holdepunkter finner jeg likevel ikke bare på grunnlag av de opplysninger som er gitt om hennes atferd å kunne bygge på at hun må ha hatt samleie med en annen mann på besvangringstiden. Det er intet ved de data som foreligger omkring graviditeten og barnefødselen som gir grunn til å formode at en annen enn C skulle være far. Den omstendighet at man ikke kan se bort fra som en mulighet at barnemoren kan ha hatt samleie med en annen i den kritiske tid, er ikke tilstrekkelig grunnlag for den slutning at hun «må ha legi med meir enn ein mann» i den kritiske tid; vilkåret for anvendelse av lovens §21 annet ledd er da ikke til stede, og C må i samsvar med §21 første ledd kjennes å være far. Saksomkostninger antar jeg ikke bør tilkjennes, idet saken har frembudt tvil, og det har vært grunn for ankemotparten til å ville se Høyesteretts avgjørelse. Jeg stemmer for denne dom: C kjennes å være far til det guttebarn, B, som A fødte 8. oktober 1964. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Mellbye: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. På samme grunnlag som denne finner jeg å måtte legge til grunn at barnemoren på den tid hun ble med barnet må ha hatt samleie med en eller flere menn hun ikke har oppgitt. Jeg støtter meg for så vidt også til førstvoterendes Side:32 fremstilling av sakens faktiske forhold, men vurderer altså opplysningene annerledes. Lagmannsretten har i rettslig henseende støttet sin avgjørelse til §21 første ledd i lov om born utanom ekteskap. Jeg er ikke enig i denne lovforståelse. I den anledning skal jeg bemerke: Ser man på ankemotpartens situasjon isolert, taler ingen av de foreliggende data mot at han er far til A's barn. Tvert imot stemmer de alle med det man normalt vil vente i forbindelse med et befruktende samleie den 14. januar 1964. Når situasjonen er slik - i motsetning til den situasjon man hadde f.eks. i sakene i [[Rt-1964-599]] og 1968 231 - kan barnemorens vandel i og for seg ikke gjøre det «lite truleg» at barnet er frukt av dette samleiet. Det avgjørende spørsmål i saken blir derfor om barnemoren i den konsepsjonstid som man etter fødselsdataene bør regne med, må ha hatt samleie med andre enn ankemotparten. Dette finner jeg som nevnt å måtte legge til grunn. Skal det da kunne avsies dom for at ankemotparten likevel er faren, må opplysningene i saken vise at det er «monaleg meir truleg» at ankemotparten er faren enn noen annen, jfr. lovens §21 annet ledd. Av de kjente menn som kommer inn i bildet er D utelukket fra denne sammenligning allerede fordi han etter resultatet av blodtypeundersøkelsen ikke vil kunne komme i betraktning som far etter regelen i §21 første ledd. De to andre menn, F og G, som førstvoterende har omtalt, kan bare komme i betraktning hvis man legger til grunn at en eller begge har hatt samleie med barnemoren i de første dager av februar 1964. Men den svangerskapsperiode dette ville gi, 245 til 250 dager, gjør en besvangrelse på den tid så lite sannsynlig at i forhold til denne mulighet er det vesentlig mer sannsynlig at ankemotparten er far. Avgjørende for mitt resultat er at jeg på samme måte som lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at barnemoren i den kritiske tid har hatt samleie med en eller flere menn som hun ikke har oppgitt. Det ligger i sakens natur at det for denne eller disse menn ikke finnes noen data med hensyn til samleietidspunkter, blodtyper, andre arvemerker eller omstendigheter ellers som kan komme i betraktning ved en vurdering av sannsynligheten for deres farskap i forhold til ankemotpartens. Heller ikke foreligger det slike positive indikasjoner på ankemotpartens farskap at det tillater en utslagsgivende sannsynlighetsvurdering i forhold til disse ukjente menns farskap. Det finnes altså intet grunnlag for å vurdere om det er vesentlig mer sannsynlig at ankemotparten er faren enn noen annen. Da følger det av §21 annet ledd at det ikke skal gis dom for farskap. Jeg stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes. Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Mellbye. Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men vurderer opplysningene om A's vandel på en noe annen måte, og vil særlig nevne at jeg etter de Side:33 forklaringer som ellers er avgitt i saken, ikke legger noen vekt på de forklaringer førstvoterende har gjengitt om at det skulle være «kjent at hun var lett å oppnå samleie med». Jeg er enig i det annenvoterende har uttalt om forståelsen av §21 i lov om born utanom ekteskap, men i motsetning til annenvoterende kan jeg ikke finne at særregelen i §21 annet ledd kommer til anvendelse i dette tilfelle. Det foreligger ikke bevis for at A i den mulige konsepsjonstid hadde samleie med noen bestemt annen mann enn C, og opplysningene om hennes vandel gir etter min mening ikke grunnlag for den slutning at hun i denne tiden må ha hatt samleie med andre. Etter den alminnelige regel i §21 første ledd må da C kjennes å være far «om det ikkje er omstende som gjer det lite truleg at han er faren». Jeg kan ikke se at slike omstendigheter foreligger, og tiltrer for så vidt det som førstvoterende og annenvoterende har uttalt om dette spørsmål. Justitiarius Terje Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Leivestad, og kan også tiltre dommer Ryssdals merknader. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ansten Klev): A, født xx.xx.1946, fødte den 8/10-1964 et guttebarn som i dåpen ble gitt navnet B. Ved svangerskapsmelding av 7/8-1964 fra dr. Kallhovd oppga hun at hun var blitt med barn antagelig 14/1-1964 og at C var far til barnet. Videre står anført at hun opplyser at siste menstruasjon begynte 29/12-1963. Ifølge fødselsmelding fra Aust-Agder Sentralsjukehus underskrevet av jordmor, var barnet ved fødselen fullbåret, 52 cm langt og veide 3750 gram. Svangerskapets lengde ble anslått til 40 uker. Barnemoren oppga som overfor dr. Kallhovd å ha begynt siste menstruasjon før fødselen 29/12-1963 og at hun ble besvangret 14/1-1964 av C. - - - Etter rettslig avhør av barnemoren, ble det den 11/8-1965 oppsatt ny stevning med slik påstand: «C eller D kjennes å være far til det guttebarn A fødte den 8/10-1964. Barnefaren idømmes saksomkostninger.» - - - Ved sakkyndig erklæring av 23/6-1965, avgitt av prof. dr. med. Jon Lundevall, heter det: - - - Konklusjon: «Etter disse blodprøvene er det såleis ikke noe i vegen for at C kan være far til barnet.» Ved sakkyndig erklæring av 30.11.1965 avgitt av prof. dr. med. Jon Lundevall heter det: - - - Konklusjon: «Etter disse blodprøvene er D's farskap uforenlig med 2. arveregel i MN-systemet.» - - - Retten skal bemerke: - - - Retten finner det godtgjort at saksøkersken har hatt samleie med Side:34 saksøkte nr. 1 C en av de nærmeste dager etter C's tantes dødsfall 9/1-1964 og finner ikke grunn til å tvile på saksøkerskens opplysning om at dette var den 14/1-1964. Retten finner videre godtgjort at saksøkersken hadde samleje med saksøkte nr. 2 den 25/12-1963. Da dette samleie fant sted før siste menstruasjon og da blodtypebestemmelsene utelukker han, må D bli å frifinne.» Samleie med saksøkte nr. 1 fandt sted 269 dager før fødselen, altså opptil en normalperiode på 270-275 dager. Ifølge fødselsmeldingen var barnet fullbåret, etter en svangerskapsperiode på ca. 40 uker. Saksøkte nr. 1 har påstått seg frifunnet for farskapet, da han hevder at lov om born utanom ekteskap §21 annet ledd må komme til anvendelse, hvor det heter: «Kjem retten etter opplysningane i saka til at mora må ha legi med meir enn ein mann på den tid ho kan ha vorti med barn, skal det ikkje gjevast dom for at nokon av dei er far, utan det er monaleg meir truleg at ein av dei er faren enn nokon annan.» Etter rettens mening kan saksøkte nr. 1 ikke gis medhold i denne sin påstand. Det er avhørt en rekke vitner i saken uten at det er fremkommet opplysninger om at saksøkersken har hatt samleier med andre enn de to saksøkte i den kritiske tiden. En del av disse vitner har uttalt seg nedsettende om saksøkerskens kjønnsmoral, at hun var lett å oppnå samleie med og ofte skiftet gutt. Bortsett fra at slik vil en ugift barnemor ofte bli karakterisert etter at hun er blitt svanger er rettens vurdering begrenset til om den kommer til at barnemoren «må ha legi med meir enn ein mann» og om det er «monaleg meir truleg» at den ene er far. Saksøkerskens forklaring virker troverdig. Dette bestyrkes av at hennes forklaring om forholdet til de førte vitner som i det vesentlige samsvarer med disses forklaringer. Videre at hun både overfor konsulterende lege under svangerskapet og overfor jordmor har oppgitt saksøkte nr. 1 som barnets far. Retten ser på hennes brev til H hvor hun hevder at han er faren til barnet som en panikkartet handling som forsåvidt ikke svekker hennes forklaringers troverdighet. Når det gjelder reisen saksøkersken foretok til oslo og senere til X sammen med F og G, har saksøkersken benektet at det foregikk samleie på disse turene. Dette har også G benektet for sitt vedkommende. Svangerskapsperioden ville også i såfall bli kort for et fullbåret barn, 238-250 dager. Etter dette finner retten overensstemmende med lov om born utanom ekteskap §21 annet ledd det «monaleg meir truleg» at saksøkte nr. 1 C er far til det barn saksøkersken fødte enn noen annen og han blir å idømme farskapet overensstemmende med dette. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Loe, byrettsdommer Ivar Gregusson og sorenskriver Kaare Hageler): - - - Lagmannsretten skal bemerke: Det ansees ved de forklaringer som er avgitt av C og A godtgjort at de hadde samleie i hans bil den 14. januar 1964. Dette gir en svangerskapstid på 269 dager. Det er opplyst at barnet var fullbåret (52 cm. langt og vekt 3750 gram). C har således hatt samleie med A til slik tid Side:35 at han etter naturens orden kan være barnets far. Etter blodtypebestemmelsene er det som foran nevnt ikke noe i veien for hans farskap. A har forklart at hun høsten 1962 hadde samleie med I og at hun samme høst også hadde samleier med J som hun hadde følge med en tid. Hun har videre opplyst at hun - sannsynligvis i 1962 - har hatt samleie med F. Videre har hun opplyst at hun i tiden fra omkring påske til september 1963 hadde følge og samleier med K. I tiden fra september og frem til 10. oktober 1963 da han reiste til sjøs, var hun endel sammen med L og hadde samleier med ham. Samme høst var hun så endel sammen med D og hadde samleier med ham. Siste samleie med D fant sted i hans bil 25. desember 1963. Hun har forklart at hun 14. januar 1964 traff C da hun sammen med et par venninner var på veg hjem fra arbeidet. Han kom kjørende i bil og tilbød pikene - som ikke kjente ham fra før - skyss. A og en av de andre pikene ble med, og de kjørte en tur omkring og satte så vedkommende pike av. A kjørte et stykke videre med C og kort etterpå hadde hun samleie med ham i bilen. Senere var hun ikke sammen med C, som bodde i Y, før utpå våren 1964. Han var da blitt gjort kjent med at hun var gravid. De hadde da igjen samleie. A har som foran nevnt benektet at hun etter 25. desember 1963 da hun siste gang hadde samleie med D, har hatt seksuell omgang med andre enn C. Det er heller ikke fremskaffet konkrete opplysninger om at hun i det kritiske tidsrom har hatt samleie med noen andre menn. Lagmannsretten finner imidlertid at de opplysninger som foreligger om hennes seksuelle adferd og forhold i det hele skaper en så sterk formodning for at hun i angjeldende tidsrom har hatt samleie med en eller flere menn hun ikke har oppgitt, at man finner at dette må legges til grunn. De opplysninger som er fremkommet om hennes forhold til menn i tiden forut for den kritiske tid indiserer en temmelig lett kjønnsmoral. Hun har videre 14. januar 1964 uten noensomhelst forutgående bekjentskap innlatt seg med C. Man viser videre til at hun natten til 14. februar 1964 overnattet sammen med G, som hun var blitt kjent med kort tid før, på dobbeltværelse i X. G har forklart at hun ville ha samleie med ham, men at han avviste henne, mens hun sier det var omvendt. Selve det forhold at hun har tatt inn på hotell og overnattet sammen med G, må tillegges adskillig betydning ved bedømmelsen av hennes moralske vandel. Tilsvarende gjelder det forhold at hun våren 1964 skrev et brev til H, som da en tid hadde tjenestgjort som sersjant - - -, og sa at han var far til det barn hun ventet. H svarte at dette var umulig da de aldri hadde hatt samleie, og hun svarte tilbake og trakk påstanden tilbake. Under saken har hun heller ikke opprettholdt påstand om at H noen gang har hatt samleie med henne. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger om A's vandel og hennes opptreden vinteren 1963/64 kommet til at det foreligger omstendigheter som gjør C's farskap «lite truleg», jfr. lov om born utanom ekteskap §21, første ledd. - - - Side:36 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
