Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Bølviken: Saken gjelder tvist om eiendomsretten til, subsidiært jaktrett i et område av fjellet Setertangen i Kvikne østfjell. Alle som er parter for Høyesterett, har også vært parter for herredsrett og lagmannsrett, og ankemotpartene for Høyesterett - eierne av Oddengårdene og Prestlisetrene - har i alle instanser vært angitt i samme rekkefølge. I partsforholdet på den annen side har det vært enkelte forandringer, og den angitte rekkefølge av dem som nå er ankende parter for Høyesterett, er ikke den samme som i de tidligere instanser. Saksøkerne Olaf og Gunvor Yset, Steinar Odden, O. J. Ween, Tarald Haanshus og Olaf Haanshus anla ved stevninger av 26. september 1967 og 17. januar 1968 sak mot følgende 24 saksøkte: nr. 1 Einar Frengstad, nr. 2 Johs. Rolven, nr. 3 Olav Klemmentvold, nr. 4 Sigm. Hagen, nr. 5 Nils Bjørsagård, nr. 6 Iver Nergård, nr. 7 Olav K. Viken, nr. 8 Peder Husby, nr. 9 Inger Kleven, nr. 10 Annar Grøtli, nr. 11 Emil Grøtli, nr. 12 Erling Semmingsen, nr. 13 Esten Grøtli, nr. 14 Mikael Grøtli, nr. 15 Kristoffer Grøtli, nr. 16 Melchior Frengstad, nr. 17 Per Norman, nr. 18 Målfrid Ivajordet, nr. 19 Martin Lie, nr. 20 Olaf Nielsen, nr 21 Kåre Grøtlis dødsbo av Kvikne, nr. 22 Erling Grøtli, nr. 23 Torstein Grøtli og nr. 24 Toralf Jota. Mot nr. 16 av disse, Melchior Frengstad, ble saken frafalt under saksforberedelsen for herredsretten. Saksøkernes påstand var at de saksøkte skulle kjennes ikke å ha eiendomsrett i det omtvistede område. De saksøkte påstod prinsipalt frifinnelse, subsidiært at de skulle kjennes å ha rett til jakt i området. Den 30. august 1971 avsa Nord-Østerdal herredsrett - sorenskriver Finn Palmstrøm som settedommer med domsmenn - dom med denne domsslutning: Side:509 «Saksøkte nr. 1 Einar Frengstad, saksøkte nr. 2, Johs. Rolven og saksøkte nr. 3 Olav Klemmentvold frifinnes. Saksøkte Sigm. Hagen, Nils Bjørsagård, Ivar Nergård, Olav K. Viken, Peder Huseby, Inger Kleven, Annar Grøtli, Emil Grøtli, Erling Semmingsen, Esten Grøtli, Mikal Grøtli, Kristoffer Grøtli, Per Normann, Målfrid Ivajordet, Martin Lie, Olaf Nielsen, Kåre Grøtlis dødsbo av Kvikne, Erling Grøtli, Torstein Grøtli og Toralf Jota kjennes ikke å ha eiendomsrett til det område av fjellet Setertangen som er avgrenset mot vest mot Storbekken ved Gruben, mot syd mot Magnhildsjø-eiendommene og mot øst mot Grønntjønn-eiendommene. Samtlige foran nevnte saksøkte kjennes å ha rett til jakt i omhandlede område av fjellet Setertangen når unntas saksøkte nr. 13 Esten Grøtli, nr. 14. Mikal Grøtli, nr. 19 Martin Lie, nr. 21 Kåre Grøtlis dødsbo, nr. 22 Erling Grøtli, nr. 23 Torstein Grøtli og nr. 24 Toralf Jota. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Olaf og Gunvor Yset, Steinar Odden, O. J. Ween, Tarald Haanshus og Olaf Haanshus påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett for så vidt 3 motparter var blitt frifunnet i eiendomstvistspørsmålet og ytterligere 13 motparter var blitt kjent jaktberettiget i området. Av de 13 motparter som var tilkjent jaktrett, avgikk ankemotparten Peder Husby senere ved døden, og hans eiendom ble kjøpt av ankemotparten Målfrid Ivajordet, som trådte inn som part også for så vidt angår denne eiendom. Derved ble det 12 motparter i denne gruppe, og de motanket for så vidt de ikke var funnet å være eiendomsberettiget i Setertangen. Lagmannsretten, satt med 2 oppnevnte domsmenn med særlig innsikt i tidligere driftsmåter i høyfjellet, avsa den 6. juli 1973 dom med denne domsslutning: «1. Einar Frengstad, Johs. Rolven, Olav Klemmentvold, Sigm. Hagen, Nils Bjørsagård, Ivar Nergård, Olav K. Viken, Inger Kleven, Annar Grøtli, Emil Grøtli, Erling Semmingsen, Kristoffer Grøtli, Per Norman, Målfrid Ivajordet og Olaf Nielsen har ikke eiendomsrett til det området av fjellet Setertangen som grenser i vest mot Storbekken ved Gruven, i syd mot Magnilsjø-eiendommene (etter en linje fra Rundhøgda 1204 over det høyeste av Setertangen og derfra til midt på Fremstadtjønnet) og i øst mot Grønntjønn-eiendommene. De har heller ikke rett til jakt innen dette området. 2. De samme dømmes til en for alle og alle for en å erstatte Olaf og Gunvor Yset, Steinar Odden, O. J. Ween, Tarald Haanshus og Olaf Haanshus saksomkostningene for lagmannsretten med 15.000 - femtentusen - kroner. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra dommen er forkynt. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.» Lagmannsrettens dom er påanket til Høyesterett av de tilsammen 15 som var ankemotparter for lagmannsretten. Etter partenes felles begjæring er ankesaken ved kjennelse av I dag hevet for så vidt angar den ankende part Olav Klemmentvold. Side:510 De ankende parter har ved etterbevilling fått fri sakførsel for lagmannsretten, men har det ikke for Høyesterett. Her har ankemotpartene fri sakførsel. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. De ankende parter hevder at lagmannsrettens dom er uriktig så vel når det gjelder bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. De har for Høyesterett gitt uttrykk for at det fjellområde som Høyfjellskommisjonen ved sin kjennelse av 5. august 1940 anvendte impedimentbetraktningen på, vel rettest burde anses som bygdeallmenning, som området var før Kongen gjorde gjeldende eiendomsrett til allmenningene. Når Statens rett er oppgitt, synes det naturlig at området faller tilbake til bygden Kvikne kommune, som ivaretok bygdefolkets interesser for Høyfjellskommisjonen, hadde da også påstått rett for samtlige innvånere i bygden. Det var dengang ingen som påstod privat eiendomsrett til fjellområdet. Ankemotpartenes krav er av ny dato. Dette synspunkt - at fjellområdet skulle gå tilbake til å bli bygdeallmenning - gjøres dog ikke gjeldende som særskilt anførsel. De ankende parter gjør - som tidligere - prinsipalt gjeldende at de må frifinnes fordi det omstridte området ligger i sameie mellom sakens parter. Subsidiært gjør de gjeldende at de iallfall har j aktrett i området. Hvorvidt de skogområder - «Sameieskoven Haugene og Øst for Grubefjeldet» - som ble utskiftet ved utskiftningsforretningen i 1864/65, dengang var allmenningsområde eller privat sameie, er, slik de ankende parter nå ser dette, ikke avgjørende. For at utskiftning skulle kunne skje, måtte området anses som privat sameie. Poenget er at det var et fellesskap som ble utskiftet. Om området før utskiftningen var statsallmenning, står de ankende parter egentlig sterkere i sitt syn. Til fordel for deres erverv kan impedimentbetraktningen lettere anvendes enn for Presteliseterområdet, som lenge før 1860 var et klart avgrenset privat eiendomsområde med markante eiendomsgrenser. Impedimentbetraktningen må imidlertid - fremholder de ankende parter videre - ikke bare anvendes på tvisteområdet, men på det større tilgrensende område som Høyfjellskommisjonen anvendte impedimentsynspunktet på, og som tvisteområdet bare utgjør en - mindre - del av. Dette større impediment må videre ses i tilknytning til det større skogområde - «Haugene og Øst for Grubefjeldet» - som ble utskiftet i 1864/65, og som omslutter det mindre Prestliseterområdet som ble utskiftet særskilt i 1863/64. Når Høyfjellskommisjonen i sin kjennelse uttaler at området ut fra impedimentbetraktningen «blir å anse som hevdet til eiendom sammen med de tilgrensende eiendommer som staten erkjenner er hevdet», må det - i relasjon til denne saks parter - i første rekke være de skogeiendommer som ble utskiftet i 1864/65 det siktes til. Uttrykket «tilgrensende» kan ikke tolkes så snevert at de som har dette fjellområdet som Side:511 en naturlig tilliggelse, blir utelukket. Det kan derfor ikke være avgjørende om den enkelte har fått skogteig som grenser direkte til fjellområdet. Hvis man skal bygge på impedimentbetraktnlng og bruksutøvelse, må impedimentet anses å være hevdet av dem som eier skog omkring til fordel for dette større fellesskap. Det vil være en urimelig konstruksjon å regne med impedimenthevd for enkelte skogteiger ut fra tilfeldige forhold. Om eierne av Odden/Prestlieiendommene skulle bli tilkjent tvisteområdet, fastholder de ankende parter at de iallfall må ha jaktretten i behold. Høyfjellskommisjonen la til grunn at det i disse områder ikke var utøvet rådighet som kunne frata dem deres karakter av allmenning. Og endring i den formelle eiendomsrett til et allmenningsområde avskjærer ikke de gamle bruksrettigheter. Disse rettigheter faller verken bort ved salg av allmennigsområde eller ved hevd til eiendom. I denne forbindelse vises til Høyesteretts dom i [[Rt-1928-295]]. Når det gjelder allmenningsrettens innhold og betydning, viser de ankende parter særlig til plenumsdom i [[Rt-1931-110]] flg. Høyfjellskommisjonens uttalelse om at området er hevdet til eiendom, kan ikke forstås slik at de gamle bruksrettigheter skulle være falt bort. Det bestrides at jaktretten før århundreskiftet skal ha vært en allemannsrett. Den var en allmenningsrett regulert ved lov. Når det gjelder måten tvisteområdet faktisk er brukt på, anføres det samme som for lagmannsretten. De ankende parter har lagt ned denne påstand: «Prinsipalt: De ankende parter - Einar Frengstad m. fl. frifinnes. Subsidiært: De ankende parter - Einar Frengstad m. fl. kjennes å ha rett til jakt i det omtvistede område av Setertangen. I begge tilfelle: Ankemotpartene Olaf Yset m. fl. dømmes til å betale de ankende parter sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett - dog således at Staten tilkjennes omkostningene for lagmannsrett som om saken ikke hadde vært benefisert.» Ankemotpartene hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og har i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for lagmannsretten. Det fastholdes at tvisteområdet er et til Oddengårdene og Prestlisetrene tilgrensende område som er hevdet som impediment til utskiftede skogstrekninger. Impedimentbetraktningen er - anføres det - utviklet i Høyfjellskommisjonens praksis og har karakteren av en rettsregel. Den innebærer at et område som ikke kan være gjenstand for en bruk som kan danne grunnlag for selvstendig hevd, kan hevdes samtidig og sammen med en annen eiendom som det er naturlig å se området som en del av. Impedimentet tillegges eiendommen som en naturlig avgrensning av denne. Spørsmålet Side:512 blir her hvilke tidligere allmenningsområder tvisteområdet er hevdet sammen og samtidig med. Avgjørende blir den geografiske og topografiske beliggenhet - den bruksmessige tilliggelse. I denne forstand er Setertangen et til Oddengårdene og Prestlisetrene tilliggende område. Også eiendommene Koian og Gruvehagen er geografisk tilliggende, men ikke topografisk, idet Storbekken danner skille. Noe fellesskap i bruk har heller ikke foreligget. I denne forbindelse anføres det at Oddengårdene og Prestlisetrene er ansett som tilstøtende naboer både mot Magnilsjøområdet i syd og mot Grønntjønnområdet i øst. Dersom de ankende parter eller deres rettsforgjengere skulle ha vært med på å hevde Setertangen, måtte det ha vært godtgjort at det før utskiftningen i 1864/65 forelå ett stort fellesskap enten i eiendom eller i bruk, og at fellesskapet omfattet Setertangen. Noe slikt fellesskap er ikke godtgjort. Det var allmenningsskog som ble fordelt i 1865, og man gikk ut fra bruksfellesskap i skogen på tre atskilte felter. Selv om man kunne bygge på fellesskap i skog, var det iallfall ikke fellesskap i havn. Som ellers i Kvikne har setre eller grupper av setre hatt egne atskilte og eksklusive havneområder. Og for impedimenthevden må havningen være det avgjørende. Når det gjelder jaktretten, hevder ankemotpartene at denne følger eiendomsretten. Når allmenning hevdes til privat eiendom, taper som hovedregel området enhver karakter av allmenning og blir helt ut underlagt reglene for privat eiendomsrett. I denne forbindelse påberopes dommer i [[Rt-1874-753]], 1887 369,1917 97 og 1931 1045. Rettigheter knyttet til drift av gårdsbruk - som havne- og hugstrettigheter - kan muligens komme i annen stilling. Men personlige rettigheter som rett til fiske, fangst og j akt faller iallfall bort. I samtlige øvrige områder i Kviknefjellene som Høyfjellskommisjonen kom til var privat eiendomsrett undergitt, har bygdefolket ikke lenger jaktrett. Det samme må gjelde Setertangen. Det er ikke bestridt at ankemotpartene har enerett til jakten i de hevdede skogstrekningene. Det samme må gjelde impedimentet til disse skoger. Ankemotpartene har lagt ned denne påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes, og de ankende parter dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.» Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Nord-Østerdal herredsrett hvor 7 av de ankende parter, 4 ankemotparter og 5 vitner har avgitt forklaring. Av disse er 3 ankeparter og 1 vitne nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Det nye materiale kan ikke ses å ha brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg kan i vesentlig utstrekning også tiltre den begrunnelse som lagmannsretten har gitt for resultatet, men skal på grunnlag av prosedyren for Høyesterett bemerke: Side:513 Det må anses på det rene at de skog- og fjellområder i Kvikne østfjell som denne sak gjelder, har vært statsallmenning i kjent tid. Det er videre på det rene at de skogkledte områdene er hevdet til privat eiendom, og at det i skogområdene i dag ikke er noen form for fellesskap mellom de ankende parter og motpartene. Spørsmålet i saken er hvilke av de hevdede skogområder de ikke skogbevokste fjellpartier skal tillegges som impediment. Før jeg går nærmere inn på dette spørsmål, bemerker jeg at jeg er enig i den forståelse av impedimentbetraktningen som eierne av Oddengårdene og Prestlisetrene gjør gjeldende - at impedimentet hevdes samtidig og sammen med en annen eiendom, og slik at det er bruken av denne annen eiendom som er hevdsgrunnlaget. Dette innebærer at det ikke blir spørsmål om tilstedeværelsen av de vanlige hevdsvilkår for impedimentet isolert sett. Høyfjellskommisjonen sier da også i sin kjennelse at de områder som her er ansett som impediment, ikke er opplyst å ha vært gjenstand for noen rådighet som er egnet til å endre deres karakter av allmenning om en var nødt til å betrakte dem som selvstendige eiendommer. Impedimentet kommer som tillegg til det hevdede område - som en naturlig avgrensning av dettes fysiske utstrekning. Forholdet er altså at så vel de ankende parter som motpartene har ervervet sine skoger i Kvikne østfjell ved hevd fra allmenningen. Hevden kan senest være avsluttet henimot århundreskiftet, idet den senest kan være innledet etter skogutskiftningene i begynnelsen av 1860-årene, jfr. NL 3-12-2 som satte tiden for hevd fra allmenning til 30 år. Men hevden kan være innledet på et tidligere tidspunkt og kan også ha vært avsluttet før skogutskiftningene, slik at det var ett eller flere hevdede private sameier som ble delt. Dette gjelder særlig Prestliseterområdet, som ble særskilt skyldsatt så tidlig som i 1747. Det synes som de ankende parter mener at impedimentbetraktningen ikke kan anvendes til fordel for Prestliseterområdet fordi dette må antas å være hevdet til privat eiendom langt tilbake i tiden. Til dette er å bemerke at selve skylddelingsforretningen i 1747 neppe kan ha vært utgangspunktet for hevden, idet det i denne presiseres at forretningen intet avgjorde om eiendomsretten til det særskilt skyldsatte. For øvrig kan jeg ikke se at det er avgjørende for saken når eierne av Oddengårdene og Prestlisetrene innledet og avsluttet hevdservervet av sine eiendommer. Det avgjørende i denne forbindelse må - slik jeg ser det - være om Odden- og Prestlisetereiernes erverv er skjedd ved hevd direkte fra statsallmenningen. Opplysningen i saken viser at dette har vært tilfellet. Det er intet holdepunkt for å anta at det er bygdefolket eller en større gruppe av dette som har gjennomført den hevd som har fortrengt statens eiendomsrett. Det er med andre ord intet grunnlag for å anta at de eiendommer som impedimentbetraktningen skal anvendes på, først er Side:514 hevdet av et større fellesskap. Jeg må legge til grunn at eierne av Oddengårdene og Prestlisetrene direkte og umiddelbart har fortrengt statens eiendomsrett til de områder disse eiere har hevdet. Og spørsmålet i saken er hvilken virkning impedimentbetraktningen har for utstrekningen av de områder de således har ervervet. For denne vurdering, som etter sin natur fortrinnsvis er en praktisk hensiktsmessighetsvurdering, kommer geografiske og topografiske betraktninger inn, likesom den foreliggende bruk vil være viktig. Det gjelder bruken av det direkte hevdede område - den bruk som er hevdsgrunnlaget, men også annen bruk, særlig havningen, som kan bidra til å markere den naturlige avgrensning av hevdservervet som impedimentbetraktningen tar sikte på. At tvisteområdet geografisk og topografisk er knyttet til de skogeiendommer som Oddengårdene og Prestlisetrene har hevdet eiendomsrett til, kan neppe være tvilsomt. Jeg kan heller ikke finne det tvilsomt at tvisteområdet har utgjort et eget havneområde som eierne av disse eiendommer har brukt så eksklusivt som bruken kan bli i et fjellområde. Jeg slutter meg til det som lagmannsretten med fagkyndige domsmenn og etter befaring av området uttaler om dette. Det må anses på det rene at den eksklusive bruk iallfall var etablert før beiteskjønnet i 1865 da man fastla en beleggsordning for daværende eiere av Odden/Prestlieiendommene. Ved skjønnet møtte rettsforgjengere til de ankende parter som har sine skogeiendommer øst for Gruvefjell som naboer uten å gjøre krav på beiterett i Setertangen for egen del. At havningen allerede dengang gikk utover grensene for skogteigene, anser jeg som lagmannsretten ikke tvilsomt. Av Høyfjellskommisjonens kjennelse av 5. august 1940 fremgår for øvrig at eksklusiv bruk også forelå i 1849. Jeg viser til kjennelsen side 51, hvor det er omtalt et forlik dette år i en havningstvist mellom eiere av Prestlisetre og eiere av de østenfor liggende Grøntjønnsetre. Ved forliket enedes man om at kreaturene ikke måtte komme over «Storbækken, der er Mærkeslinien mellem Grønkjærnene og Præstlimarken». Den Storbekken det her er tale om, er Storbekken som kommer fra Nordre Rundhøgda, og som danner tvisteområdets - og impedimentets - grense mot det østenfor liggende Grøntjønnområdet. De ankende parter har påberopt en kjennelse av 1897 av Tolgen storskiftekommisjon, som fastsatte grensene for et fellesbeite for dyr fra Magnilsjøområdet syd for tvisteområdet, og dyr fra eiendommer som i dag eies av så vel ankende parter som motparter. Det dreide seg om et grensefelt for dyr fra forskjellige beiteområder som i grenseområdet skulle kunne gå om hverandre. Det understrekes i kjennelsen at det var vanskelig å trekke en enkel og skarp grense, og at fellesbeitet og havningen i grensefeltet ikke skulle få noen innflytelse på havnelagenes rett til uavhengig av det eller de andre å ordne egne Side:515 forhold. Jeg kan ikke se at denne kjennelse kan belyse forholdene utenom grensefeltet. På denne bakgrunn kan jeg - som lagmannsretten - ikke tillegge det vekt at daværende eier av Nordre Odden, Esten Odden, i 1919 forklarte for Høyfjellkommisjonen at havnegangen i fjellet i Setertangen var felles for Odden og setrene på begge sider av Storbekken (ved Gruven). Jeg er også enig i at det samtykke til Emil Grøtli i 1951 til å ta opp seter som ble underskrevet av parter fra begge sider, ikke kan tillegges noen betydning i nærværende tvist. Jeg tilføyer at jeg ved min vurdering ikke har tatt noe standpunkt til den tvist om grensen mot Magnilsjøområdet som pågår. Jeg kommer således til at det er ankemotpartene som er blitt eiere av tvisteområdet som impediment til sine hevdede skogstrekninger. Jeg antar likeledes som lagmannsretten at de ankende parter Iver Nergård, eier av en slåtteng med skogteig i Prestliseterområdet, og Emil Grøtli, eier av en slåtteng og en skogteig i samme område, ikke er medeiere i tvisteområdet. På samme grunnlag som lagmannsretten antar jeg at disse ikke har havnerett i Prestliseterområdet, og da heller ikke har noen tilknytning til impedimentet til dette området. Når det gjelder jaktretten i tvisteområdet, skal jeg bemerke: Jeg antar at utgangspunktet må være at statsallmenning som går over til privat eiendom, enten det skjer ved salg eller hevd, blir underlagt de regler som gjelder for privat eiendom. Jeg viser for så vidt til de av ankemotpartene nevnte dommer av Høyesterett, særlig til dom i [[Rt-1931-1045]], som nettopp gjaldt jaktrett. Jeg antar dog at bruksrettigheter kan være utøvet slik at de er i behold også etter at området er gått over i privat eie, og jeg utelukker ikke at dette etter omstendighetene også kan gjelde jaktrett. Men slike omstendigheter foreligger iallfall ikke i denne sak. Jeg viser til det lagmannsretten sier om dette spørsmål, og som jeg i det vesentlige kan tiltre. Det er fra de ankende parters side for Høyesterett presisert at de ikke påstår å ha noen særrett til jakt i tvisteområdet - det er allmenningsrett de gjør gjeldende. Jeg ser det På samme måte som lagmannsretten - at jaktrett for de ankende parter i dette område i tilfelle måtte ha sitt grunnlag i en særrett. En slik særrett kan ikke bygges på at det før århundreskiftet ble utøvd en jakt som var fri for alle i bygden. Jeg er enig med lagmannsretten i at det er forholdene før år 1900 som her kommer i betraktning, idet det etter dette tidspunkt ikke foreligger noe som kan begrunne jaktrett for de ankende parter. Forøvrig er det etter de forklaringer som foreligger, i nokså beskjeden utstrekning de ankende parter eller deres rettsforgjengere som har jaktet spesielt i Setertangen. Og det fremgår av forklaringene at de ikke har jaktet på noen annen måte her enn i andre deler av fjellområdet, deler som i dag er privat eiendomsrett undergitt, og hvor jaktretten ubestridt tilligger Side:516 grunneierne. Jaktretten i Setertangen kan ikke ses å komme i annen stilling enn jakten i en rekke andre i dag privateide områder i så vel Kvikne øst- som vestfjell. Som lagmannsretten kan jeg ikke se at de av de ankende parter påberopte dommer i [[Rt-1956-984]] og 1965 544 kan få betydning for vår sak. Dommen i [[Rt-1928-295]] har generelle uttalelser som nok kan trekke i de ankende parters favør, men saken dreide seg ikke spesielt om rett til jakt og har i det hele ingen likhet med det tilfelle vi her har for oss. Etter det resultat jeg er kommet til, må de ankende parter betale saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotpartene er innvilget fri sakførsel, slik at de ankende parter må erstatte det offentlige dets utgifter. Det er levert arbeids- og omkostningsoppgaver. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Einar Frengstad, Johs. Rolven, Sigm. Hagen, Nils Bjørsagård, Iver Nergård, Olav K. Viken, Inger Kleven, Annar Grøtli, Emil Grøtli, Erling Semmingsen, Kristoffer Grøtli, Per Norman, Målfrid Ivajordet og Olaf Nielsen én for alle og alle for én 22.000 - tjuetotusen - kroner til det offentlige ved Justisdepartementet. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Roll-Matthiesen, Stabel og justitiarius Ryssdal: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Palmstrøm med domsmenn): Det området som tvisten gjelder utgjør en del av fjellområdene mellom Grytdalen og elven Yas dalføre, områder som ifølge Høyfjellkommisjonens kjennelse av 5/8 1940 blir å anse som hevdet til eiendom sammen med de tilgrensende eiendommer som Staten erkjenner er hevdet. Høyfjellskommisjonen fant at det ikke er opplyst at fjellområdene har vært gjenstand for noen rådighet som er egnet til å forandre deres karakter av almenning, men at områdene blir så små og oppstykket at det ikke burde bli spørsmål om å avgrense dem som statsalmenning eller (løsrevne) deler av en sådan. Som det fremgår av påstanden gjelder saken eiendomsretten og jaktretten til et uutskiftet område av fjellet Sætertangen i Kvikne, nemlig det område av samme som ligger mellom Storbekken ved Gruben mot vest, mot syd mot Magnhildsjøeiendommene og mot øst mot Grønntjønneiendommene. Foruten ekstrautskrift av Høyfjellskommisjonens kjennelser av 5/8 1940 er det bl.a. fremlagt følgende dokumenter for å vise den eiendoms- og bruksrettslige utvikling innen området: Side:517 1. Avskrift av utskiftning av sameieskogen i Prestlien påbegynt 19/11 1863 og sluttet 16/7 1864. (Prestliutskiftningen). Ved denne utskiftning ble den alt vesentligste del av skogen innenfor Storbekken ved Gruben utskiftet. De ved forretningen nevnte loddeiere er saksøkernes samt Lothar Hansens rettsforgjengere. Dessuten er som loddeier nevnt saksøkte nr. 6, Ivar Nergårds rettsforgjenger Hans Knutsen. 2. Avskrift av utskiftning av sameieskogen i Haugene påbegynt 26/7 1864 og sluttet 2/8 1865 (Haugeneutskiftningen). Ved denne utskiftning som for det meste angikk sameieskog vest for Storbekken ved Gruben, ble resten av skogen innenfor Storbekken utskiftet og da slik at denne ble delt mellom 3 av de som hadde vært med på Prestliutskiftningen, alle rettsforgjengere til saksøkere. Ingen andre ble ved denne forretning tildelt skog innenfor Storbekken ved Gruben. 3. Avskrift av skjønns-forretning over havnestrekning tilhørende Odden og Prestlien, avholdt 20/6 1865. - - - Retten skal bemerke: Det er på det rene at det omtvistede område av Setertangen - i likhet med de omkringliggende eiendommer - har vært statsalmenning. I den utstrekning den omkringliggende skog er utskiftet, er strekningen erkjent å være privat og retten er enig med saksøkerne i at de skogstrekninger som ble utskiftet ved Prestliutskiftningen av 1864 og Haugeneutskiftningen av 1865 må bli å anse som hevdet i den derpå følgende hevdstid på 30 år, jfr. N.L. 3 - 12 - 2. Det omtvistede skogløse og uutskiftede området av Setertangen fant Høyfjellskommisjonen ikke opplyst å ha vært gjenstand for noen rådighet som er egnet til å forandre dets karakter av almenning såfremt en var nødt til å betrakte området som selvstendig eiendom. Høyfjellskommisjonen fant det imidlertid berettiget å gjøre impedimentsbetraktninger gjeldende, således at området blir å anse som hevdet til eiendom sammen med de tilgrensende eiendommer som Staten erkjenner er hevdet. Spørsmålet blir da hvilke «tilstøtende» eiendommer som ved kjennelsen ble tillagt det omtvistede området. Retten er kommet til - hva partene forøvrig synes å være enige om - at det hermed må siktes til de eiendommer som har hatt høyfjellsområdet som naturlig interesseområdet. Retten finner videre at de dessuten må ha utøvet en bruk i området egnet som hevdsgrunnlag, i dette tilfelle fast beite med stort og smått fe fra gård eller seter. På dette grunnlag finner retten at saksøkte nr. 1, Einar Frengstad, som eier av Koien, saksøkte nr. 2, Johs. Rolven, som eier av Gruben (Grubehagen) og saksøkte nr. 3, Olav Klementvold som eier av Estensvangen, (Krullhaugseter) må bli å frifinne. Retten finner at det omtvistede område er naturlig interesseområde når det gjelder beite for de her nevnte bruk. Retten finner at Storbekken ikke danner et så markant skille mellom saksøkernes og de her nevnte 3 saksøktes interesseområde, at det er grunn til å betrakte området som utelukkende saksøkernes interessesfære. Retten er enig med de saksøkte i at det ikke kan legges avgjørende vekt på at beiteskjønnet bare omfattet eiendommer i Prestlien og Odden. Beiteskjønnet gjaldt under enhver omstendighet i første rekke det Side:518 området som loddeierne fikk seg tildelt ved Prestliutskiftningen. Hertil kommer at Haugeneutskiftningen først ble avsluttet etter at beiteskjønnet var avholdt. Endelig finner retten det på det rene at kreaturer fra Koien, Gruben og Estenvangen har beitet i området selv om dette ikke har skjedd i samme utstrekning som kreaturer fra Oddengårdene og Prestlisetrene. Retten finner videre at de øvrige saksøkte må kjennes ikke å ha eiendomsrett til det omtvistede området idet området ikke er naturlig interesseområde for deres bruk når det gjelder beite, og hverken de selv eller deres rettsforgjengere har utøvet en bruk i området som er egnet som hevdsgrunnlag. Når det gjelder jaktretten bemerkes: Utgangspunktet må være at det omstridte området var statsalmenning inntil århundreskiftet og at området aldri har vært gjenstand for noen rådighet egnet til å forandre dets karakter av almenning. Selv om staten ved Høyfjellskommisjonens kjennelse har anerkjent privat eiendomsrett til statsalmenning, kan den ikke derved berøve mulige almenningsberettigede deres bruksrett. Ved hevd fra almenning bortfaller forøvrig heller ikke uten videre almenningsrettighetene, jfr. HRD. inntatt i [[Rt-1928-95]] ff. I tiden før år 1900 var jakt i stor utstrekning fri for enhver, men dette gjaldt dog ikke fangst, jfr. N.L. 5 - 10 - 6, og ved HRD. i [[Rt-1896-575]] ff. ble det antatt at rypesnarer går inn under begrepet fangst. Det foreligger i saken meget sparsomme opplysninger om hvorledes og av hvem jakten har vært drevet i området, men retten går ut fra at den fra først av har vært drevet som fangst. Etter år 1900 er den jakt som har vært drevet i området utøvet som en almenningsrett. Det synes også her berettiget å ta hensyn til om området, når det gjelder jakten, er naturlig interesseområde for vedkommende eiendom. All den stund eierne av tilstøtende eiendommer kan drive jakt innenfor sitt eget område, må det tilstøtende høyfjellsområde ligge innenfor deres interessesfære. Retten finner at de eiendommer som ved Prestliutskiftningen og Haugeneutskiftningen ble tilkjent skogteiger opp mot det uutskiftede høyfjellsområde, bør tilkjennes jaktrett under hensyntagen til at de tidligere har utøvet jaktrett der som almenningsberettigede, og antagelig fra først av som en særrett, jfr. HRD i [[Rt-1965-544]] særlig 556. Å anerkjenne en sådan særrettighet for en enkel krets av tidligere almenningsberettigede, er det etter rettens mening intet i veien for, jfr. HRD. inntatt i [[Rt-1956-984]]. Når det gjelder Grøtligruppen finner retten at disse saksøkte ikke har godtgjort at de har eiendom som kan betegnes som tilstøtende det omtvistede areal. Heller ikke foreligger sikre opplysninger om jakt. utøvelse fra deres side siden 1900. Under henvisning hertil blir de saksøktes subsidiære påstand om jaktretten å ta til følge når unntas saksøkte nr. 13, 14,19 og 21-24. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim, Karl Lous og Jørgen Brøymer med domsmenn)- - - Lagmannsretten ser slik på saken: Side:519 Ankemotpartenes hovedsynspunkt er at hele området som skogutskiftningen i 1864-65 omfattet, på den tid for lengst var blitt privat eiendom og utgjorde ett stort sameieområde, tilhørende alle som fikk lodd under utskiftningen. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge dette til grunn. Det er på det rene at dette skogområdet, i likhet med andre større skogområder i Kvikne, har vært statsallmenning i kjent tid. Av bygdeboka for Kvikne går det fram at herredsstyret ved ordføreren i 1858 gjorde opptak for å få etablert et allmenningsstyre og i den anledning ga en oppgave over allmenningene i Kvikne. Partene i saken er enige om at skogområdet som ble utskiftet i 1964-65, ikke er med i oppregningen. Ordføreren var Ingebrigt Flotten, den samme som senere styrte skogutskiftningen. I utskiftningsprotokollen er området kalt «Haugene og Øst for Grubefjeldet» og betegnet som et skogsameie og et fellesskap, se nærmere ovenfor under ankemotpartenes anførsler. Selv om det kanskje rådde en viss usikkerhet om begrepene, kan en trolig av dette slutte at man i bygda på den tid regnet med at området var privat eiendom. Men dermed er det ikke sagt at dette var tilfellet. I skogutskiftningen og det som er kjent for retten om bakgrunnen for den, kan det etter lagmannsrettens mening ikke legges mere enn at hevd av området til privat eiendom var eller ble innledet. Ankemotpartene har ment å finne støtte for sitt sameiesynspunkt i det forhold at de eiendommer som fikk lodd ved skogutskiftningen i 186465, er matrikulert under samme gårdsnummer som den tidligere storgården Grøntvet, solgt til Kvikne Kobberverk før 1700. Det er opplyst at verket var i drift fra 1633 til 1812 og at plassene ble opptatt i den tiden. Men de ble i årene 1829-64 alle solgt til eiere av eiendommer utgått fra Grøntvet, og det må antas at de da er blitt matrikulert som tilhørende disse eiendommer. Forholdet gir dertor ikke grunnlag for å anta at området der plassene ble opptatt, har tilhørt Grøntvet eller i det hele tatt har vært privat eiendom på tiden for skogutskiftningen. Retten har heller ikke fått andre opplysninger som kan tyde på at området har tilhørt Grøntvet. Det er opplyst at gården hadde seterbruk sør for Orkla og en engslått nord for Ya. Etter dette er det ikke grunn til å tro annet enn at verksplassene ble tatt opp i Kongens allmenning. I denne sammenhengen kan det også nevnes at Kvikne formannskap i 1858 uttalte at Kvikne Kobberverk eide «almindingsskovene» i Kvikne, og at beboerne av verksplassene fikk kjøpt plassene med skogen, da verket ble nedlagt i 1812. Dette karakteriserer Høyfjellskommisjonen i sin kjennelse av 5. august 1940 som en ganske ubevist påstand. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at skogområdet som ble utskiftet i 186465, På denne tiden var statsallmenning, men ble hevdet til privat eiendom etter NL 3-12-2 i løpet av de følgende år innen 1895. Samtidig ble da tvistområdet hevdet til privat eiendom. Retten legger videre til grunn at grensen over Setertangen mot Magnilsjøområdet går slik som de ankende parter mener, og som den skal være fastsatt ved jordskifterettskjennelse av 30. april 1973, dels Side:520 på grunnlag av en skylddeling fra 1830. Kjennelsen er ikke rettskraftig, men det er ikke anført noe for lagmannsretten som gir grunn til å tvile på at den er riktig. Det er da helt klart at Praktisk talt all skog inntil Setertangen utenfor Magnilsjøområdet i hevdstiden tilhørte de eiendommer som de ankende parter og Lothar Hansen nå eier - Odden- og Prestli-eiendommene. Ved skogutskiftningen fikk ankemotpartenes eiendommer ikke skog nordenfor Storbekken (ved Gruven). Odden fikk skogen mellom Storbekken og fjellet. Lagmannsretten finner det også godtgjort at Odden- Prestli-området, begrenset i nord av Ya og i sør av Storbekken, iallfall fra før 1865 har vært et eget havneområde, der bare gårdene og setrene innen området hadde beiterett. Ifølge skylddelingen av Prestlia i 1747 er denne Storbekken grense for Prestliområdet mot sør. Bekken er også satt som grense for Oddens skog ved skogutskiftningen 1864-65 og er dermed i Praktisk talt hele sin lengde sørgrense for Odden- Prestli-eiendomraene. Storbekken har så vidt vites ubestridt vært eiendomsgrense mellom områdene På begge sider siden området ble Privat eiendom. Det er nok ikke særlig vanskelig for beitedyr å ta seg over bekken, iallfall ikke i den øvre delen av dalføret. Men bekken, og stort sett også dalen, markerer seg klart i terrenget hele veien, og lagmannsretten antar På grunnlag av åstedsbefaringen og opplysninger om hvor kua har gått i den tid folk kan minnes, at det heller ikke har vært vanskelig å få buskapene til stort sett å holde seg på sin side av grensen. Lagmannsretten legger ellers i denne sammenhengen særlig vekt på beiteskjønnet i 1865, som for «Havnestrækningen der tilhører Odden og Præstlien» detaljert bestemmer belegget av både storfe, sau og hest, så vel i alt som for hver enkelt bruker, og der brukerne på plassene på sørsiden av Storbekken møtte som naboer. Hadde forholdet vært at også disse havnet sine buskaper i området, må en anta at de ville ha vært med i beleggsordningen. Lagmannsretten er etter dette kommet til at det i hevdstiden ikke var noe havnefellesskap på rettslig grunnlag mellom eiendommene på nord- og sørsiden av Storbekken. På nordsiden av bekken, og dermed i hele strekningen som støter til tvisteområdet, var det bare Odden og Prestlisetrene som havnet fast med dyr som vendte hjem om natten. De havnet i skogområdene, men flere steder trolig også et stykke oppover i Setertangens snaufjell. Ifølge Høyfjellskommisjonens protokollat sa Esten Odden, da 56 år og eier av Nordre Odden, i sin forklaring i 1919 at havnegangen i fjellet i Setertangen var felles for Odden og setrene på begge sider av Storbekken. Lagmannsretten finner ikke dette utsagnet avgjørende, i betraktning av hva som ellers foreligger til belysning av beitebruken. Det samme gjelder det framlagte «Samtykke» av 1951, som etter opplysningene ble formulert av lensmannen i Kvikne. Annen bruk i Setertangen innen 1895 vet en lite om. Mosetak og jakt ble stort sett regnet som fritt for alle overalt i fjellet i Kvikne. Snarefangst kan det ikke godt ha vært drevet mye med i snaufjellet. Den snarefangsten i Setertangen som retten særlig har hørt Side:521 forklaringer om, har foregått lenge etter 1895 og ble dessuten drevet av folk i nær familie med eieren av Søndre Odden på den tid. Fisk var det lite av i Setertangen. En viser ellers til merknadene nedenfor om jaktrett. Lagmannsretten er etter dette kommet til at tvisteområde i saken innen 1895 ble hevdet til privat eiendom etter impedimentsynspunktet som tilhørende Oddengårdene og Prestlisetrene. Retten finner ikke at noen av ankemotpartenes eiendommer var tilgrensende til tvisteområdet På en slik måte at de kunne være med å hevde området til eiendom. Ankemotpart nr. 6, Ivar Nergård eier en slåtteng med en skogteig i Prestli-området, men han har ikke havnerett i området og eiendommen støter heller ikke til fjellet. Lagmannsretten mener at eiendommen ikke har hatt slik tilknytning til tvisteområdet at det er rimelig å anse del i Setertangen, hevdet som impediment til den. Ankemotpart nr. 11, Emil Grøtli, eier en slåtteng og en skog som støter til fjellet i Setertangen. Men eiendommene ble frasolgt Søndre Odden i 1931, og adkomstdokumentene kan etter rettens mening ikke tolkes slik at det fulgte med havnerett eller rettigheter i fjellet. Det er heller ikke godtgjort at han på annen måte har fått rett til å ha seterdrift i området. Lagmannsretten kan videre ikke se at det finnes grunnlag for å tilkjenne noen av ankemotpartene jaktrett i tvisteområdet. Før tvisteområdet var hevdet til privat eiendom var småviltjakten fri for alle, både i og utenfor allmenning, og noen annen jakt av betydning i området i gammel tid har retten ikke fått opplysninger om. Av forklaringene for Høyfjellskommisjonen i 1918 går det fram at det var den alminnelige oppfatning i Kvikne at jakten var fri for alle i bygda overalt i fjellet. Det er neppe grunn til å tvile på at det har vært drevet j akt i Setertangen fra eiendommer som nå tilhører ankemotparter i saken, kanskje særlig etter at driften ved kopperverket hadde tatt slutt. Og de gamle verksplassene ligger så vidt nær fjellet at en nok kan si at Setertangen var en del av deres naturlige interesseområde, når det gjaldt jakt og fangst. Men det er etter rettens mening ikke grunnlag for å slutte at det for noen av ankemotpartenes eiendommer er skapt noen forrett eller særrett til j akt i Setertangen. Den j akt som har vært drevet i Setertangen fra ankemotpartenes eiendommer kan ikke antas å ha vært av en slik intensitet eller karakter at den særlig utpekte dem som jaktberettiget her framfor andre i bygda. Når det gjelder snarefangst, er forholdet at tvisteområdet er snaufjell praktisk talt i sin helhet. Snarefangst der må derfor i tilfelle ha vært drevet i svært liten utstrekning, og dessuten bare i sammenheng med fangst i de tilstøtende skogområder. Den jakt og fangst som fra ankemotpartenes eiendommer og av andre har vært drevet i Setertangen før området ble privat eiendom, har etter dette vært en bruk av fjellet som var tillatt for alle, og således ikke trengte særlig hjemmel i bruksrett i allmenningen, og som heller ikke har vært egnet til å skape noe rettsgrunnlag for jaktrett for noen av utøverne. Ankemotpartene kan da etter lagmannsrettens mening ikke få medhold i at det består en jaktrett for dem i området etter at dette er hevdet til privat eiendom som impediment til de ankende parters eiendommer. Retten kan ikke se at det er noe som taler for å sette tvisteområdet i saken i en slik særstilling i forhold til de Side:522 store andre områder i Kvikne som i årenes løp er hevdet til privat eiendom fra allmenning. At det skulle være skapt noen jaktrett for ankemotpartene etter at området er blitt privat eiendom, anser lagmannsretten som utelukket, blant annet på grunn av hevdsloven av 1874. Lagmannsretten kan ikke se at de dommene som herredsretten, og med den ankemotpartene, har vist til, [[Rt-1928-295]], 1965 544 og 1956 984, kan få avgjørende betydning i denne saken. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
