Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Endresen: Rune Berg, som er født xx.xx.1952 og juridisk student, søkte i brev av 21. november 1973 Justisdepartementet om å bli fritatt for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste Side:1178 av overbevisningsgrunner. Etter at nærmere opplysninger var innhentet gjennom forklaringer til politiet, ble hans søknad avslått av departementet ved brev av 26. juni 1974. Da Berg ikke avgav erklæring om at han var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt, ble sak mot ham reist ved Oslo byrett, som 27. januar 1975 avsa dom med slik domsslutning: «Vilkårene for å frita Rune Berg for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 er til stede.» Staten v/Eidsivating statsadvokatembeter påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 9. januar 1976 avsa dom med slik domsslutning: «Vilkårene for fritaking av Rune Berg for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.» Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Rune Berg har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten på visse punkter har gitt en uriktig beskrivelse av hans standpunkter. Under prosedyren for Høyesterett har Bergs prosessfullmektig anført at Berg den hele tid - først i søknaden og senere gjennom sine forklaringer til politi og domstoler - har gitt uttrykk for en fast pasifistisk grunninnstilling. Når han har formulert sine tanker noe forskjellig, skyldes det at han ikke er trenet i å gi eksakt uttrykk for sitt syn; det innebærer ingen taktisk betont glidning. Skulle man imidlertid finne at uttalelsene fremtrer som innbyrdes avvikende, er det de uttalelser han under bevisopptaket har gitt om sitt syn, som må legges til grunn; de viser hva hans oppfatning er i dag. Dette syn bygger på to hovedpillarer: det pasifistiske grunnsyn og hans insistering på personlig ansvar - at han ikke vil ta liv etter ordre, men utelukkende når det etter hans egen bedømmelse finnes riktig. Rune Berg mener at han fyller vilkårene i lovens §1 for å bli fritatt for militærtjeneste og har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «Byrettens dom stadfestes.» Staten v/Justisdepartementet har gjennom regjeringsadvokaten tatt til gjenmæle. Regjeringsadvokaten har for Høyesterett tatt opp spørsmålet om hvorvidt Berg har et så grunnfestet syn at det kan kalles alvorlig overbevisning når han hevder å være ute av stand til å gjøre militærtjeneste av noen art. Regjeringsadvokaten gjør gjeldende at Bergs forskjellige forklaringer viser at dette ikke er tilfellet. Det fremgår av dem at Berg under visse forutsetninger har kunnet tenke seg å delta i våpenbruk under militære operasjoner, og da må hans standpunkt sies å være situasjonsbestemt, idet han ikke har vegret seg for å gjøre militærtjeneste i enhver form og under alle forhold. Å ta liv under militær våpenbruk står da ikke for ham som en uoverstigelig terskel - slik som det etter loven og rettspraksis kreves. Staten hevder etter dette at vilkårene for fritagelse ikke foreligger, og har nedlagt slik påstand: Side:1179 «Lagmannsrettens dom stadfestes.» Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor Rune Berg har avgitt forklaring. Det er også fremlagt et notat fra Berg med kommentar til lagmannsrettens beskrivelse av hans standpunkt. Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Min begrunnelse er at jeg ikke kan finne at den alvorlige overbevisning Berg har påberopt seg, etter de forklaringer han har gitt kan betegnes som så konsekvent og grunnfestet at det hindret ham i å gjøre militærtjeneste av enhver art. Berg har i søknaden angitt en rekke grunner - for det meste av politisk karakter - for at han ikke kan tenke seg å gjøre militærtjeneste. Søknaden inneholder imidlertid en anførsel om at han har sterke motforestillinger mot å ta liv og bare kan tenke seg å gjøre dette i spesielle situasjoner. Etter foranledning av Justisdepartementet avgav Berg 22. januar 1974 en forklaring for politiet hvor han også redegjorde for hva han oppfattet som nødverge. Om dette uttalte han: «Begrepet vil han også utvide dit hen at forsvar også kan komme på tale hvis det gjelder å forsvare andre uskyldige og vergeløse. Om forsvaret i tilfelle skulle være med våpen, måtte den aktuelle situasjon avgjøre. Han vil også utvide begrepet nødverge så langt at det kunne gjelde politiske tilstander, men betingelsen måtte være at dette ikke skulle være innen en autoritær organisasjon, men eventuelt i en væpnet gruppe HVOR HAN SELV måtte ta avgjørelsen, og ikke i denne forbindelse ta imot ordre fra andre.» Rapportskriveren har tilføyd enkelte kommentarer til hans forklaring. Blant annet anføres følgende: «Jeg nevnte da et eksempel: Hvis de som representerte det politiske syn han selv sto for (arbeiderklassen) hadde regjeringsmakten i Norge, og en militær «junta» - lik den i Hellas - ved et kup erobret makten, og tok til å fengsle, drive terror og tortur, mot anderledes politisk tenkende - kunne han DA tenke seg å gripe til våpen for å forsvare den frihet og de rettigheter folket tidligere hadde? Svaret var, at det kunne han ikke utelukke, han anså i tilfelle i en slik situasjon handlingen som NØDVERGE.» Justisdepartementet fant ikke at Bergs politiforklaring inneholdt tilstrekkelig klargjøring av hans syn, og bad i brev av 29. mars 1974 Berg spurt om den foran gjengitte passus i politiforklaringen av 22. januar 1974 var slik å forstå «at han kan tenke seg å delta i organiserte motstandsgrupper/geriljastyrker /frigjøringsbevegelser, når han anser dette nødvendig for å bekjempe en okkupant eller et regime som undertrykker folket, eller som er en trusel mot menneskenes frihet og liv». Dette uttalte Berg seg om i en politiforklaring av 29. april 1974, hvor det anføres: «Skulle et eller flere av de i påtegningen siste avsnitt nevnte forhold oppstå, ville han ikke utelukke - eller ville finne det Side:1180 sannsynlig - at han ville ta del i en væpnet organisasjon (motstandsgruppe, geriljabevegelse eller frigjøringsbevegelse). Betingelsen for da å bruke våpen måtte være at han - etter å ha vurdert situasjonen - ville finne dette opportunt, videre at han kunne handle på eget initiativ, og ikke motta ordre fra andre - fra høyere hold.» I byrettens dom gjengis blant annet følgende fra Bergs forklaring: «Saksøkte har under hovedforhandlingen i hovedtrekkene forklart seg som i sin søknad om fritakelse og sine politiforklaringer. Han fastholder med bestemthet at han ikke kan tenke seg å drepe mennesker på kommando eller delta i militær opplæring som i sin ytterste konsekvens tar sikte på dette. Det strider mot hans alvorlige overbevisning og etiske syn å ta menneskeliv. Det er noe han ikke kan tenke seg uten at det foreligger en nødvergesituasjon. Han vil således ikke bestride at han kan tenke seg å verge sine nærmeste og seg selv med våpen og - om situasjonen krever det - drepe mennesker som innebærer en klar trusel mot disses liv. Han fastholder videre at han nok også i visse situasjoner kan tenke seg å gå videre enn det. Han kan således ikke utelukke at han med våpen vil kunne forsvare andre uskyldige og vergeløse som utsettes for overgrep av voldsmenn. Heller ikke vil han anse det for utelukket at han vil kunne gripe til våpen mot en okkupant eller et regime som er kommet til makten ved et statskupp og som undertrykker hans og folkets frihet og menneskerettigheter. Det er vanskelig for ham å ha noen sikker formening om hvorledes han ville reagere i slike hypotetiske situasjoner.» Endelig nevner jeg den forklaring Berg har gitt i lagmannsretten slik retten har oppfattet ham. Det heter i lagmannsrettens dom: «Spørsmålet er så om Bergs overbevisning idag har et slikt innhold at det ikke tillater ham å gjøre militærtjeneste av noen art. Hans hovedsynspunkt er slik det for øvrig fremgår av byrettens dom, at han ikke kan tenke seg å drepe mennesker på kommando eller å delta i militær opplæring som i sin ytterste konsekvens tar sikte på dette. Han kan tenke seg å måtte ta liv hvis det foreligger en nødvergesituasjon. Han vil således kunne verge sine nærmeste og seg selv med våpen - hvis situasjonen krever det, drepe de mennesker som innebærer en klar trusel mot disses liv. Han utelukker ikke at han med våpen vil kunne forsvare andre uskyldige og vergeløse som utsettes for overgrep av voldsmenn. Han vil også kunne gripe til våpen mot en akkupant eller et regime som undertrykker folkets frihet og elementære menneskerettigheter. Han ser også kamp i en slik situasjon av politisk karakter som en nødvergehandling.» I sine kommentarer til lagmannsrettens dom i det fremlagte notat bemerker Berg blant annet: «Når det gjelder våpenbruk mot okkupanter og regimer, må dette sees som aksjoner av livreddende karakter, hvor midlet, Side:1181 og dermed graden av voldsbruk må stå i forhold til målet, f. eks. å redde menneskeliv. Hva uttrykket «politisk karakter» angår, forekommer dette meg nokså diffust. Hva man velger å kalle situasjonen, synes meg temmelig likegyldig, det er selve innholdet i situasjonen, nemlig at vergeløse menneskeliv trues, som må være det avgjørende, ikke hva man velger å kalle situasjonen. Når retten skriver at «han ikke ville vike tilbake for å ta liv» er dette i beste fall en misforståelse, poenget i min argumentasjon er jo nettopp at jeg har store betenkeligheter med å ta liv, og ikke vil gjøre dette uten at dette er strengt tatt nødvendig for å redde andres. Uttrykket virker derfor noe odiøst og misvisende. - - - Retten skriver her, at jeg i tilsynelatende motsetning til Såheim, er villig til å delta i en frigjøringskamp. Dette trenger en nærmere utdypning. Hvordan har retten definert «frigjøringskamp»? I den utstrekning jeg har brukt dette uttrykket, har jeg tenkt på en frigjøring fra en tilstand som truer menneskers liv og helbred, ikke på det å bringe det ene eller det andre politiske parti til makten, slik retten synes å ha oppfattet det.» Videre inneholder hans forklaring under bevisopptaket en kommentar til hans politiforklaring av 29. april 1974. Han anfører at det som er gjengitt i politiforklaringen ikke er dekkende for hans mening, og at han heller vil forme sitt svar slik: «Foranstående sitat er ikke slik å forstå at jeg kunne tenke meg å delta i motstandsgrupper, geriljastyrker eller frigjøringsbevegelser av tradisjonell autoritær og militær karakter. Min grunnholdning vil hele tiden være at det er galt å ta liv, og at jeg bare kan gjøre dette i livrednings-situasjoner, hvor midlet må stå i forhold til målet, og jeg selv har den fulle avgjørelsesmyndighet.» På bakgrunn av Bergs tidligere forklaringer finner jeg ikke å kunne tillegge Bergs anførsler i notatet og under bevisopptaket vekt. Helt frem til under ankeforhandlingen i lagmannsretten har Berg - riktignok med enkelte reservasjoner - gitt uttrykk for at han under visse forhold kunne tenke seg å delta i våpenbruk under operasjoner som etter rettspraksis betraktes som militærtjeneste. Når han nå etter lagmannsrettens dom er kommet med anførsler som avsvekker dette, gir det etter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunnlag for å sette ut av betraktning hans tidligere forklaringer - som innebærer at han under visse forhold fant å kunne delta i militær våpenbruk uten å komme i strid med en alvorlig overbevisning. Jeg nevner i denne forbindelse at uttalelsene om livredningsaksjoner er fremkommet etter at han var blitt kjent med at uttrykket var brukt i Såheim-dommen. Jeg nevner også at Berg under bevisopptaket har anført at han ikke kan svare på spørsmål om hvorledes han som nordmann ville ha forholdt seg 9. april 1940, og heller ikke på spørsmål om hvorledes han ville stille seg til deltagelse i en Side:1182 oppstand mot et mulig kupp i Norge av en militærjunta i likhet med den som hadde makten i Hellas. Det var å vente at en som hadde en gjennomtenkt pasifistisk grunninnstilling, ville være i stand til å svare på slike spørsmål. Jeg tilføyer at Bergs holdning - som jeg oppfatter den - etter min mening atskiller seg fra situasjonen i Finstad-saken slik flertallet i den saken ser den. Etter dette er jeg kommet til at vilkårene for fritagelse for militærtjeneste ikke er til stede. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Holmøy og Elstad: Likeså. Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Det er etter byrettens og lagmannsrettens dom kommet til nye beviser, jeg sikter til Rune Bergs udaterte notat og hans forklaring under bevisopptaket for Høyesterett som førstvoterende delvis har gjengitt. Jeg kan ikke dele førstvoterendes oppfatning når han mener at det som Berg har uttalt i notatet og under bevisopptaket - når det ses på bakgrunn av hans tidligere anførsler - ikke kan tillegges vekt og - så vidt jeg oppfatter førstvoterende - ikke er tilstrekkelig til å godtgjøre at han har en pasifistisk grunnholdning. Slik jeg forstår Bergs søknad om fritak for militærtjeneste, mener jeg at det allerede av den fremgikk tilstrekkelig klart at hans primære og sentrale grunnlag for å nekte militærtjeneste var en bestemt vilje mot å ta liv. Anførslene trengte nærmere presisering - det kan så være - og han reserverte seg for «spesielle» situasjoner, men anførslene er presisert nærmere i notatet og bevisopptaket. Det er fra regjeringsadvokatens side erklært at Bergs uttalelser i notatet og bevisopptaket må ses som et sentralt og riktig uttrykk for hans oppfatning. Og jeg oppfatter anførslene i notatet og bevisopptaket som presiseringer av tidligere anførsler, ikke som uttrykk for nyorientering. Når Bergs anførsler ses i sammenheng, finner jeg det ikke tvilsomt at hans nekting av å gjøre militærtjeneste må ses som utslag av en pasifistisk grunninnstilling. Når det dernest gjelder de reservasjoner Berg har tatt, lar jeg det stå hen om de - slik de nokså kortfattet er formulert av lagmannsretten - går videre enn det som har vært godtatt i tidligere dommer av Høyesterett. Men også her har Berg nærmere presisert hva han mener i det notat jeg før har nevnt og i bevisopptaket. Her kommer det etter mitt syn tilstrekkelig klart fram at når Berg i «spesielle situasjoner» kan tenke seg Side:1183 å bruke våpen, så tar han - for å bruke hans egne ord - sikte på «aksjoner av livreddende karakter» eller «livredningssituasjoner». Som anført i Hokstad-dommen, [[Rt-1969-1285]] flg., særlig side 1293, er det den vernepliktiges helhetssyn som må være bestemmende. Man må se hans argumenter i sammenheng for å danne seg et totalbilde, og man må være forsiktig med å bruke enkelte uttalelser og formuleringer løsrevet fra sammenhengen. Dette siste gjelder etter mitt syn i utpreget grad uttalelser og formuleringer som senere er korrigert og nærmere presisert. Når det gjelder det forhold at Berg i noen grad har unnlatt å svare på hypotetiske spørsmål og spørsmål om fremtidige situasjoner, finner jeg det tilstrekkelig å bemerke, at jeg ikke kan se at dette endrer det totalbilde man får av Bergs holdning. Jeg tilføyer at enkelte av de spørsmål som stilles gjelder forhold av så hypotetisk karakter at de ligger i periferien av det som naturlig kan betegnes som militærtjeneste; jeg sikter da ikke til spørsmål som de to førstvoterende har nevnt. Bygger man på det totalbilde man får av Bergs innstilling, kan jeg ikke se at hans sak skiller seg fra Såheim-saken ( [[Rt-1971-769]] flg.), og Berge-saken ( [[Rt-1973-1044]]), eller saken mot Oddgeir Finstad som Høyesterett har pådømt i dag, på en slik måte at det er grunnlag for å komme til et forskjellig resultat. Det dreier seg i høyden om nyanser som ikke bør være avgjørende, og jeg kan vanskelig se at Berg står svakere enn den nevnte. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av byrettens dom (byrettsdommer Jørgen Traagstad med domsmenn): II. Rune Berg er født xx.xx.1952, - - -. Han studerer jus og har f.t. et deltidsvikariat ved Statistisk Sentralbyrå. - - - Berg er ikke medlem av noen politisk eller religiøs organisasjon. Etter at han hadde vært på sesjon, ble Berg innkalt til militær førstegangstjeneste 3. januar 1974. I brev av 21. november 1973 søkte han Justisdepartementet om fritakelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. I søknaden hevder han at hans overbevisning forbyr ham å delta i opplæring til og deltakelse i organisert massemord. Han sier seg uvillig til å bli lært opp til «effektivt å drepe mennesker, mennesker som selv ganske sikkert ikke har noe ønske om det samme.» I krig slaktes venn som fiende uten at det tjener noens sak. Militarismen fostrer og gir utfoldelse for de mest nedrige egenskaper hos mennesket. Han har sterke motforestillinger mot å ta liv og kan bare tenke seg å gjøre det i meget spesielle situasjoner. Det er viktig for ham alltid å ha ansvaret Side:1184 for sine handlinger - særlig hvor avgjørelsen kan ha betydning for andre menneskers levevilkår og liv. Dette ansvaret kan ikke skyves over på andre. Det å ta liv er en så alvorlig ting at han selv i hvert enkelt tilfelle må vurdere om det er riktig å gjøre det. Dette gjør det umulig for ham å stå under militærkommando, fordi han da må akseptere å ta liv på ordre fra andre. Han kan da komme i den uholdbare situasjon at han må ta liv til tross for at han mener dette er uriktig. Han uttaler ellers bl.a. at han kunne tenke seg å gjøre motstand under visse forutsetninger - han har således sterk sympati for frigjøringsbevegelser i fattige land. Han ser det slik at privat eiendomsrett til produksjonsmidlene er en hovedårsak til krig, og han mener at militærtjeneste ikke er i folks interesse. Militæret vil kunne bli brukt som maktmiddel overfor arbeiderklassen, og han vil ikke komme i den situasjon at han må skyte på sine egne klassefeller. Han kan heller ikke gå inn i et militærvesen som holder øvelser med folkerettstridige våpen som napalm, og han hevder at hele NATO-forsvaret er basert på bruk av atomvåpen som FN har erklært å være i strid med menneskerettighetenes lover. Det er - ellers hans oppfatning - påkrevd med nedrusting og avskaffelse av politisk undertrykkelse og økonomisk utbytting. Det militære sløseri med ressurser må bringes til opphør. Nasjonal militær beredskap gir bare en falsk trygghet og ingen bevegelse mot fredelige og stabile tilstander. I sin forklaring til politiet 22. januar 1974 hevder han at hans søknad er etisk pasifistisk motivert - og bare til en viss grad politisk begrunnet. Han presiserer at han heller ikke ville kunne utføre militærtjeneste om Norge hadde vært nøytralt eller stått i et annet allianseforhold. Hans etiske livssyn forbyr ham det. Han har sympati med de tilbakestående og undertrykte folks frigjøringskamper og er villig til å støtte disse i den utstrekning det kan skje på en ikke voldelig måte. Det han mener med at han under visse forutsetninger kunne tenke seg å gjøre motstand, er at han i en nødvergesituasjon ville forsvare sine nærmeste mot voldsmenn. Hans forutsetning er at midlene sto i forhold til angrepets art. Begrepet vil han imidlertid utvide dit hen at forsvar også kan komme på tale hvis det gjelder å forsvare uskyldige og vergeløse. Den aktuelle situasjon måtte avgjøre om forsvaret skulle skje med våpen. Han vil også utvide nødvergebegrepet så langt at det kunne gjelde politiske tilstander. Vilkåret måtte være at det ikke skulle være innen en autoritær organisasjon, men eventuelt i en væpnet gruppe hvor han selv måtte ta avgjørelsen, og slik at han ikke mottok ordre fra andre. Han ville komme i en alvorlig konflikt med sin overbevisning om han skulle risikere å måtte handle på ordre fra andre i en slik situasjon. Derfor kan han ikke gjøre tjeneste i en militær organisasjon. Han vil således ikke forsvare Norge med våpen i hånd om landet skulle bli angrepet. Under en eventuell okkupasjon ville han ikke ta del i en væpnet motstandsbevegelse. Derimot kunne han tenke seg å være med i en ikke-voldelig motstandsbevegelse. Militære aksjoner i FN-regi kan han ikke delta i. Berg regner seg som pasifist i den forstand at han mener å påstå at veien til varig fred ikke oppnås ved hjelp av opprustning eller opprettholdelse av et militært forsvar. Han håper at vi vil nå dithen at militærvesenet globalt kan nedlegges. Kimen til denne Side:1185 sin overbevisning tilegnet han seg i gymnastiden. Den har senere utviklet seg videre. Ved fremmøtet på sesjonen var overbevisningen ennå ikke så moden at han da ville nekte militærtjeneste. Han kom fram til sitt endelige og bestemte standpunkt i begynnelsen av 1973. Han søkte seg overført til sivilt arbeid og er villig til å utføre slik tjenesteplikt. Rapportskriveren opplyser at han oppfatter Berg slik at hans etiske syn forbyr ham å drepe eller skade mennesker, og at han ved å utføre militærtjeneste vil bli opplært til - og eventuelt måtte delta i - organisert massemord. Berg ville imidlertid ikke utelukke at han kunne bruke våpen mot mennesker i nødvergesituasjoner. I den forbindelse hadde Berg gitt uttrykk for at han ikke ville utelukke at han ville gripe til våpen for å forsvare friheten og folkets rettigheter om en junta - lik den i Hellas - ved et kup erobret makten og tok til å fengsle folk og drive terror og tortur mot anderledes tenkende. Men heller ikke i en slik situasjon ville han delta i en autoritær organisasjon - hvor ordre ovenfra skulle bestemme hva han skulle gjøre med hensyn til bruk av våpen. Han kunne bare delta i en «gruppe» hvor han sto fritt i så henseende. Og han ville da stå overfor en meget vanskelig vurdering fordi det å ta menneskeliv står i sterk uforenlighet med hans livsanskuelse og etiske syn - med hensyn til menneskelivets og menneskeverdets ukrenkelighet. Oslo politikammer oversendte deretter 19. februar 1974 Bergs søknad til Justisdepartementet med uttalelse om at man «etter de foreliggende opplysninger - dog under sterk tvil - fant å måtte anbefale at søknaden innvilges.» I ekspedisjon av 29. mars 1974 returnerte departementet søknaden til Oslo politikammer med anmodning om en utdypning av søkerens oppfatning av nødverge. Søkeren ble bedt spurt om han var slik å forstå at han kunne tenke seg å delta i organiserte motstandsgrupper/ geriljastyrker/frigjøringsbevegelser, når han anser dette nødvendig for å bekjempe en okkupant eller et regime som undertrykker folket, eller som er en trusel mot menneskenes frihet og liv. Berg forklarte seg om dette til politiet 29. april 1974. Han uttalte da at om en av de av departementet nevnte situasjoner skulle oppstå, ville han ikke utelukke - eller ville finne det sannsynlig - at han ville ta del i en væpnet organisasjon (motstandsgruppe, geriljabevegelse eller frigjøringsbevegelse). Betingelsen for at han da ville bruke våpen, måtte da være at han - etter å ha vurdert situasjonen - ville finne dette opportunt. Videre måtte det være et vilkår at han kunne handle på eget initiativ, og ikke måtte motta ordre fra andre - fra høyere hold. Justisdepartementet avslo etter dette Bergs søknad 26. juni 1974. Etter den forklaring han 29. april 1974 hadde gitt til politiet, fant departementet at den overbevisning Berg hadde påberopt seg verken er av en slik styrke (fasthet) eller av et slikt absolutt innhold at den kan begrunne fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Departementet viste i den anledning til lovens forarbeider - St. prp. nr. 42 (1962-63) side 8 og 9 og til Høyesteretts dom av 29. november 1969 ( [[Rt-1969-1285]] ff.), og de avgjørelser av Høyesterett som der er nevnt. Side:1186 III. Justisdepartementets avslag ble forkynt for Berg 2. august 1974. Han sa seg ikke villig til å utføre militærtjeneste. I medhold av §5 i loven av 19. mars 1965 uttok derfor Staten v/ Oslo politikammer 7. oktober 1974 stevning mot Berg. - - - Saksøkte har under hovedforhandlingen i hovedtrekkene forklart seg som i sin søknad om fritakelse og sine politiforklaringer. Han fastholder med bestemthet at han ikke kan tenke seg å drepe mennesker på kommando eller delta i militær opplæring som i sin ytterste konsekvens tar sikte på dette. Det strider mot hans alvorlige overbevisning og etiske syn å ta menneskeliv. Det er noe han ikke kan tenke seg uten at det foreligger en nødvergesituasjon. Han vil således ikke bestride at han kan tenke seg å verge sine nærmeste og seg selv med våpen og - om situasjonen krever det - drepe mennesker som innebærer en klar trussel mot disses liv. Han fastholder videre at han nok også i visse situasjoner kan tenke seg å gå videre enn det. Han kan således ikke utelukke at han med våpen vil kunne forsvare andre uskyldige og vergeløse som utsettes for overgrep av voldsmenn. Heller ikke vil han anse det for utelukket at han vil kunne gripe til våpen mot en okkupant eller et regime som er kommet til makten ved et statskupp og som undertrykker hans og folkets frihet og menneskerettigheter. Det er vanskelig for ham å ha noen sikker formening om hvorledes han ville reagere i slike hypotetiske situasjoner. Han hevder imidlertid med stor fasthet at han - om en situasjon av denne art skulle inntreffe - ikke kan tenke seg å delta i noen organisasjon av militær karakter. Med det mener han at han aldri ville la seg stille under kommando som utsetter ham for å bli pålagt å drepe andre mennesker. Han må selv vurdere om situasjonen er slik at han finner det påkrevd å måtte bruke våpen mot mennesker - i verste fall for å drepe disse. Han ble gjort kjent med at det kan synes inkonsekvent at han har gitt uttrykk for at han i slike situasjoner kunne tenke seg å delta i en gruppe som tenker å gjøre bruk av våpen. En slik gruppe ville jo vanskelig kunne bli effektiv uten samvirke og et visst underordningsforhold. Han erkjenner dette, men står bestemt på det syn at han ikke kan tenke seg å ta menneskeliv uten at han selv har vurdert forholdet og funnet at det ikke er noen annen løsning mulig. - - - Retten finner ikke grunn til å dra i tvil at Rune Berg har en alvorlig personlig overbevisning som forbyr ham å ta andre menneskers liv. Berg har under hovedforhandlingen gitt et klart uttrykk for dette, og han har virket oppriktig. Retten finner det godtgjort at denne hans overbevisning i løpet av de siste to år har vokset fram til en slik fasthet at han ville komme i en alvorlig konflikt med sin pasifistiske grunn-innstilling om han nå måtte utføre militær førstegangstjeneste. Overbevisningen er i første rekke etisk betinget, selv om den også er politisk motivert. Retten godtar at hans overbevisning er uavhengig av om Norge er nøytralt eller alliert med andre stater. Likeså at han ikke er villig til å revurdere sitt syn om landet skulle bli overfalt eller innviklet i en forsvarskrig. Heller ikke med slike alternativer for øyet er han villig til å gjennomgå noen form for militær opplæring. Hans overbevisning om livets ukrerkelighet - og de reservasjoner han for så Side:1187 vidt har tatt - må anses å være uavhengig av den aktuelle innenrikspolitikk eller utenrikspolitikk i vårt land. Etter sin overbevisning vil han ikke kunne utføre militærtjeneste uansett hvilken politikk norske myndigheter måtte følge. Spørsmålet blir så om de reservasjoner Berg har tatt, likevel er av en slik art at han ikke fyller lovens krav om at det må være den vernepliktiges alvorlige overbevisning at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art.» Dette spørsmålet har budt på noen tvil. Såvidt diffust som Berg har uttalt seg til politiet - særlig i sin annen politiforklaring - er det svært forståelig at Justisdepartementet har funnet å burde overlate det til domstolene å avgjøre dette. Under hovedforhandlingen har imidlertid Berg - som foran nevnt - utdypet i hvilke situasjoner han kan tenke seg å bruke våpen mot mennesker. Retten må legge til grunn at han ikke under noen omstendighet kan tenke seg å stille seg under kommando som kan pålegge ham å ta menneskeliv. I så henseende atskiller han seg fra Såheim som under visse omstendigheter var villig til «å stille i formasjon og under kommando», og som likevel ble fritatt for militærtjeneste. Retten forstår Berg slik at det er vanskelig for ham å uttale seg med sikkerhet om hypotetiske situasjoner, men at han ikke vil utelukke at han i visse ekstreme situasjoner - sammen med andre - kan tenke seg å delta i aksjoner hvor våpenbruk og det å ta liv fremstiller seg som siste utvei for å unngå utryddelse. Det dreier seg om forhold som ligger temmelig nær opp mot nødvergesituasjoner. Han vil imidlertid - som Såheim - under enhver omstendighet selv forbeholde seg å vurdere om det i vedkommende situasjon er berettiget å ta menneskeliv. Og det kan ikke anses som sentralt for hans holdning at han på basis av egen vurdering er villig til å delta i bruk av militær makt for å nå politiske mål som han aksepterer. Retten oppfatter Berg slik at han bare kan tenke seg å delta i spontan våpenbruk for å avverge direkte angrep på menneskers liv og livsviktige interesser. Når en ser Bergs forklaringer i sammenheng, finner retten å måtte legge til grunn at han ut fra sin pasifistiske grunnholdning ikke under noe forhold er villig til å utføre militærtjeneste av noen art. Han blir derfor å frita for militærtjeneste. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Astri Rynning, Erik Jørgensen og Trygve Lange-Nielsen): - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. For lagmannsretten har Berg henvist til de opplysninger han har gitt i sin søknad og til referatet av sine anførsler i byrettens dom. Han har videre besvart spørsmål fra lagmannsretten og herunder gitt uttrykk for det samme syn som tidligere. Lagmannsretten er av den oppfatning at hans forklaringer gir uttrykk for hans faste og alvorlige overbevisning som han har kommet frem til ved en grundig gjennomtenkning av spørsmålet. Berg har i en viss utstrekning hatt vanskelig for å besvare hypotetiske spørsmål til klargjøring av sin holdning. Retten er på dette purnkt Side:1188 enig med hans prosessfullmektig i at dette ikke kan tillegges vesentlig betydning ved avgjørelsen av om han skal fritas eller ikke. Spørsmålet er så om Bergs overbevisning idag har et slikt innhold at det ikke tillater ham å gjøre militærtjeneste av noen art. Hans hovedsynspunkt er slik det for øvrig fremgår av byrettens dom, at han ikke kan tenke seg å drepe mennesker på kommando eller å delta i militær opplæring som i sin ytterste konsekvens tar sikte på dette. Han kan tenke seg å måtte ta liv hvis det foreligger en nødvergesituasjon. Han vil således kunne verge sine nærmeste og seg selv med våpen - og hvis situasjonen krever det, drepe de mennesker som innebærer en klar trusel mot disses liv. Han utelukker ikke at han med våpen vil kunne forsvare andre uskyldige og vergeløse som utsettes for overgrep av voldsmenn. Han vil også kunne gripe til våpen mot en okkupant eller et regime som undertrykker folkets frihet og elementære menneskerettigheter. Han ser også kamp i en slik situasjon av politisk karakter som en nødvergehandling. I en slik situasjon ville han imidlertid ikke delta i noen organisasjon av militær karakter i det han aldri ville la seg stille under kommando som utsetter ham for å bli pålagt å drepe andre mennesker. Han mener at han ikke ville vike tilbake for selv å ta menneskeliv som ledd i en slik kamp, men vil selv ta avgjørelsen om det. På spørsmål fra retten har han uttalt at han i en slik motstandskamp som nevnt kunne tenke seg å samarbeide med en organisert bevegelse og å delta i planlegging av kampen. Han ville dog ikke delta i planlegging som gjaldt å ta andres liv. Til støtte for påstanden om fritakelse av Berg har hans prosessfullmektig vist til Høyesteretts dom i Såheim-saken, [[Rt-1971-769]]. Lagmannsretten finner ikke at avgjørelsen i Såheim-saken kan tas til inntekt for fritak i denne sak. Det sentrale i Såheims sak - og som Høyesteretts flertall har lagt avgjørende vekt på - var at han ville sette seg til motverge med våpen i en spontan aksjon for å redde liv. Dette er en klar forskjell fra Bergs standpunkt som går ut på at han er villig til å delta i en frigjøringskamp. I denne forbindelse kan det ikke være avgjørende at han vil stå utenfor kommandoforhold i en gerilja- eller frigjøringsstyrke når han er villig til å delta i planlegging og samarbeid med en slik organisasjon og om nødvendig er villig til selv å ta liv når han finner dette nødvendig. Selv med det forbehold Berg har tatt med hensyn til ikke å ville ta imot kommando om å ta liv finner lagmannsretten at det er såvidt store likhetspunkter med Dahl-saken, [[Rt-1973-170]] at avgjørelsen bør bli den samme i de 2 saker. Det avgjørende blir for Bergs vedkommende at han vil bruke våpen og om nødvendig ta liv i aksjoner som ikke er av slik spontan karakter som etter rettspraksis har vært utslagsgivende for fritak. At han selv betrakter situasjonen som nødverge på samme måte som nødverge overfor direkte typisk vold kan ikke endre dette. Etter dette vil han ikke kunne fritas. - - - Side:1189 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
