Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Christiansen: Saken gjelder anke over overskjønn i anledning av ekspropriasjon av grunn og rettigheter for utvinning av skiferstein i medhold av lov av 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn m.v. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster. Haldor Sæteren er eier av gnr. 64 bnr. 1 i Oppdal. Eiendommen er på ca. 5000 dekar, og i forskjellige soner av eiendommen finnes skifer. Sæterens far overdrog ved kontrakt av 2. juni 1923 for 49 år eneretten til steindrift på eiendommen til grunnleggerne av selskapene A/S Opdalsten og Opdal Stenindustri A/S. Selskapene - som i 1972 ble sluttet sammen til Oppdal Skiferindustri A/S - har etter hvert bygd opp en betydelig virksomhet basert på utvinning av skiferstein fra eiendommen. Fra 1959 av har også Haldor Sæteren drevet skiferbrudd på eiendommen for egen regning. Allerede i 1969 meddelte Sæteren rettighetshaverne at den nevnte kontrakt ikke ville bli fornyet ved utløpet av 1972, da han selv aktet å fortsette steindriften på de bortleide felter. Han bad derfor om at eiendommen ble fraveket og ryddiggjort ved kontraktstidens slutt. Rettighetshaverne søkte 28. oktober 1971 Industridepartementet om ekspropriasjonstillatelse i medhold av lov av 21. mars 1952 nr. 1, og endelig tillatelse ble etter klagebehandling gitt ved kongelig resolusjon av 14. desember 1973. Ekspropriasjonen gjelder to arealer av Sæterens eiendom: Området A på ca. 170 dekar hvor det brytes skiferstein, og området B på ca. 60 dekar som nyttes til foredlingsanlegg og lagerplass m.v. I område A er eksproprianten gitt enerett til utvinning med tilhørende rettigheter, mens han i område B har fått eiendomsretten til grunnen. Skjønnsbegjæringen er av 16. november 1972, slik at skjønnet går etter de regler som gjaldt for 1. januar 1974. Industridepartementet samtykket i at ekspropriasjonsinngrepet ble iverksatt før det forelå rettskraftig skjønn. Om dette samtykke var det tvist, jfr. kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i [[Rt-1975-965]]. Underskjønn ble avhjemlet ved Orkdal herredsrett 3. februar 1975. Begge parter krevde overskjønn, som ble avhjemlet ved samme rett 18. november 1975. Overskjønnet har følgende skjønnsslutning: « 1. Ekspropriasjon i henhold til kgl.res. av 14/12 1973 av enerett til utvinning av skifersten med tilhørende rettigheter i det i resolusjonen som A beskrevne område tillates. 2. Ekspropriasjon til eiendom av det i kgl.res. av 14/12 1973 som B beskrevne område begrenses i henhold til områdets deling i to langs etter vegen, hvorav søndre delen med unntak av kontorbygningen med passende tomt rundt beholdes av Haldor Sæteren og unntas fra ekspropriasjonen. Side:1052 3. Oppdal Skiferindustri A/S betaler erstatning til Haldor Sæteren som eier av «Sæteren», gnr. 64 bnr. I, i Oppdal slik: a) i avgift for uttatt sten kr. 1,50 - en krone og femti øre - pr. m2 for bruddheller og alle typer huggne og skårne heller samt for mursten pr. m2 netto murflate. Avgiften forfaller til betaling ved utgangen av hvert kvartal. Minsteavgilten pr. år er kr. 40.000,- firtitusenkroner, b) for avståelse av det område som i henhold til pkt. 2 foran tillates ekspropriert, kr. 4,- firekroner - pr. m2. 4. Oppdal Skiferindustri A/S frifinnes for kravet på erstatning for næringstap. 5. Oppdal Skiferindustri A/S betaler innen 2 - to - uker a) kr. 300.000,- trehundretusenkroner i tillegg til den erstatning som foran under pkt. 3 a er fastsatt i form av avgift, b) 25 % av ervervssummen for det område som eksproprieres til eiendom i tillegg til erstatningen. 6. Oppdal Skiferindustri A/S betaler 5 - fem - procent årlig rente til Haldor Sæteren således: a) av forfalne avgiftsterminer i henhold til punkt 3 a fra 28/5 1974. b) av ervervssummen for det område som eksproprieres til eiendom fra 28/5 1974, c) av de foran under punkt 5 fastsatte tillegg fra forfall. Rentene løper til betaling skjer. 7. Oppdal Skilerindustri A/S tilpliktes innen 2 - to - uker å betale Haldor Sæteren en del av hans saksomkostninger med kr. 18.962,60 - attentusennihundreogsekstito 60/100 - kroner. 8. De for retten påløpne omkostninger med overskjønnet betales med en halvpart hver av Oppdal Skiferindustri A/S og Haldor Sæteren.» Det var dissens i overskjønnsretten med hensyn til skjønnsslutningens punkt 2, hva jeg senere kommer tilbake til. Om saksforholdet og partenes anførsler m.v. viser jeg for øvrig til skjønnsgrunnene. Begge parter har erklært anke over overskjønnet. Oppdal Skiferindustri A/S påanket skjønnsslutningens punkter 2, 3b og 5, mens Sæteren påanket skjønnsslutningens punkter l, 3,4,6,7 og 8. Ankene gjelder dels rettsanvendelsen, dels saksbehandlingen (uklare og mangelfulle skjønnsgrunner). Under hovedforhandlingen for Høyesterett har begge parter frafalt ankene over skjønnsslutningens punkt 3, dvs. fastsettelsen av erstatningene for bruddleie og for erverv av grunn for foredlingsplass og lagerplass m.v. I forbindelse med frafallelsen av anken over skjønnsslutningens punkt 3 har partene påpekt at skjønnsslutningen her er mangelfull, idet overskjønnsretten i motsetning til underskjønnsretten ikke har fastsatt fra hvilket tidspunkt bruddleien begynner å løpe. Det er imidlertid enighet mellom partene om at denne løper fra 2. juni 1972, som er utløpsdatoen for den opprinnelige kontrakt mellom partene, og det er gjort en tilføyelse om dette i rettsboken for Høyesterett. Oppdal Skiferindustri A/S har nedlagt denne påstand: «I. Ankesaken heves forsåvidt angår overskjønnets slutning pkt. 3. Side:1053 2. Orkdal herredsretts overskjønn oppheves forsåvidt angår det som er bestemt under slutningens pkt. 2. Subsidiært påstås denne del av skjønnet opphevet og hjemvist til ny behandling. 3. Orkdal herredsretts overskjønn oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt angår det som er bestemt under slutningens pkt. 5. 4. Overskjønnet stadfestes forøvrig. 5. Haldor Sæteren pålegges å erstatte Oppdal Skifterindustri A/S saksomkostninger for Høyesterett.» Haldor Sæteren har nedlagt denne påstand: «1. Ankesaken heves forsåvidt angår overskjønnets slutning pkt. 3. 2. Overskjønnet oppheves forsåvidt angår slutningens pkt. 1,4, 6a og b, 7 og 8 og hjemvises til ny behandling med nye skjønnsmenn og ny administrator. 3. Overskjønnet stadfestes for øvrig. 4. Haldor Sæteren tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» For Høyesterett har professor Jens A. W. Bugge vært oppnevnt som sakkyndig til vurdering av det geologiske materiale som foreligger i saken, særlig med hensyn til mengden av økonomisk drivbar skifer på de arealer som avstås og på de arealer Haldor Sæteren beholder. Den sakkyndige har utarbeidet en skriftlig erklæring, og har også gitt muntlig forklaring for Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er det innehentet parts- og vitneforklaringer ved Orkdal herredsrett og Oslo byrett. to av vitnene er nye for Høyesterett. Det er videre fremlagt en rekke nye dokumenter. Jeg kommer tilbake til bevismidlene i den utstrekning jeg finner at de har betydning for mitt standpunkt. I samsvar med partenes prosedyre finner jeg det hensiktsmessig å drøfte de enkelte påankede punkter i skjønnsslutningen hver for seg. Skjønnsslutningens punkt 1 - ekspropriasjonen av enerett til utvinning i område A Ved opphøret av kontrakten fra 1923 den 2. juni 1972 drev Sæteren skiferbrudd på egen eiendom med i alt 4 mann. Ved frigjøringen av selskapenes bruddsteder utenom område A ekspanderte Sæteren sin virksomhet betydelig. Han beskjeftiget allerede i 1972 12 mann, og da ekspropriasjonstillatelsen ble gitt i 1973, var han oppe i 20 mann. I dag beskjeftiger han 22 mann pluss en fast forretningsfører. Han har planer om å bygge opp en bedrift på størrelse med motpartens på tidspunktet for ekspropriasjonssøknaden, dvs. ca. 80 mann ved full drift. For skjønnsrettene hadde begge parter engasjert geologisk sakkyndige til å anslå de mengder med drivverdig skifer som finnes i det eksproprierte område A og i den resterende del av Sæterens eiendom. Fra disse sakkyndige foreligger det til dels omfattende tekniske beregninger, som - som allerede nevnt - har vært vurdert for Høyesterett av en oppnevnt sakkyndig. Sæterens anke vedrørende denne del av skjønnet knytter seg til loven av 21. mars 1952 nr. 1 §2, idet Sæteren for overskjønnsretten som for underskjønnsretten hevdet at denne paragrafs første ledd her var til hinder for avståelse. Avgjørelsen av dette spørsmål hørte etter Side:1054 paragrafens tredje ledd under skjønnet. Sæteren hevdet forgjeves at ekspropriasjon måtte nektes på et dobbelt grunnlag: Område A utgjorde «en naturlig reserve» for hans allerede igangværende bedrift, jfr. paragrafens første punktum, og dernest var hans egen utnyttelse av forekomsten beskyttet etter paragrafens annet punktum fordi han var eier av grunnen. Overskjønnsretten har ikke drøftet disse rettsspørsmål, men har bare anført: «Retten har nøye vurdert de data som er fremlagt om skiferforekomstene på Sæterens eiendom og kommet frem til at hovedskifersonen med oppdalskifer er av en slik størrelse og kvalitet at ekspropriasjonen av enerett til utvinning av skifer i det 170 da. store område benevnt område A etterlater Sæteren tilstrekkelige og fullgode forekomster til en økonomisk og teknisk forsvarlig utdrivning i et tempo som svarer til normal drift av samme størrelsesorden som den de sammenslåtte ekspropriantbedrifter de senere år har hatt.» Sæteren gjør til dette gjeldende at man ikke står overfor uuttømmelige ressurser. Etter en viss tid vil man ha brutt ut den skifer som finnes på eiendommen. På grunnlag av de tekniske beregninger som forelå for overskjønnsretten og som er vurdert av den sakkyndige for Høyesterett, mener Sæteren at én bedrift av den størrelsesorden overskjønnsretten omtaler vil ha tømt ressursene i et tidsrom fra ca. 10 til ca. 20 år. Hvor lang tid som her må antas å gå, erkjennes å være et skjønnsspørsmål. Men det hevdes at det er et rettsanvendelsesspørsmål hvilket tidsintervall overskjønnsretten skal legge til grunn for sin vurdering av hva som er «en naturlig reserve for driften». Når derfor overskjønnsretten alene har innskrenket seg til å omtale bedriftenes størrelse og utvinningstempoet, foreligger etter Sæterens mening mangelfulle skjønnsgrunner som må lede til opphevelse av skjønnsavgjørelsen, jfr. den tidligere bestemmelse i skjønnsprosesslovens §28 sammenholdt med tvistemålslovens §384. Det kan nemlig ikke av skjønnsgrunnene ses om overskjønnsretten har fortolket §2 riktig. Sæteren har understreket at selv om ressursene skulle anslås til å vare i ca. 30 år, vil dette etter hans mening ikke være tilstrekkelige ressurser til at det var adgang til å gi ekspropriasjonstillatelse. Subsidiært har Sæteren anført at de uklare skjønnsgrunner kan dekke over en underliggende vilkårlighet, da det ikke kan ses å være dekning for overskjønnsrettens vurdering av ressursenes omfang i det underliggende materiale. Også dette forhold må føre til opphevelse av skjønnet. Sæteren har for øvrig gjort gjeldende at overskjønnsretten ved avgjørelsen av om bestemmelsene i lovens §2 var til hinder for ekspropriasjon, ikke var bundet til det areal som ekspropriasjonstillatelsen omfattet, men om nødvendig skulle ha begrenset arealet for derved å komme klar av Sæterens rettigheter, jfr. de senere bemerkninger til anken over skjønnsslutningens punkt 2. Oppdal Skiferindustri A/S hevder at anken på dette punkt må forkastes. Prinsipalt har selskapet anført at nevnte §2 etter sitt formål ikke kommer til anvendelse i denne sak. Ekspropriasjonsadgangen i lovens §1 hevdes etter lovens forarbeider nettopp å ta sikte på slike tilfelle som vi her står overfor, hvor en igangværende bedrift Side:1055 med tidsbegrenset leiekontrakt har bygd opp omsetningen og hvor grunneieren nekter å fornye kontrakten for selv å overta virksomheten. Ifølge selskapet tar lovens §2 bare sikte på å beskytte en igangværende bedrifts reservefelter mot ekspropriasjon, og ikke den som vil sette i gang ny virksomhet. Den virksomhet som Sæteren drev på egen eiendom inntil kontrakten av 1923 bortfalt, drev han ikke i kraft av sin eiendomsrett, men i medhold av tillatelse fra enerettshaverne. Ingen av bruddene kunne da betraktes som reserver for hans virksomhet. Subsidiært har selskapet gjort gjeldende at §2 alene kan omfatte forekomster som måtte anses som naturlige reserver for den bedrift Sæteren hadde i gang da ekspropriasjonssøknaden ble fremmet. Overskjønnet må videre forstås slik at retten har funnet forekomstene på resteiendommen tilstrekkelig store for denne bedrift i den tid det bransjemessig m.v. er naturlig å regne med og som det i dag er mulig å ha noen formening om. Jeg finner at anken ikke kan føre fram. Jeg legger til grunn at §2 i loven av 21. mars 1952 nr. 1 også får anvendelse i nærværende sak. Sæteren hadde ved opphøret av rettighetshavernes kontrakt med disses godkjennelse i en årrekke drevet skiferbrudd for egen regning på sin eiendom, om enn av relativt beskjedent omfang. Da kontrakten bortfalt, kunne han forsette virksomheten i kraft av sin eiendomsrett. Ved ekspropriasjonen oppstod det derfor en kollisjon mellom to bedrifter om mineralforekomstene, en kollisjon som nettopp reguleres av bestemmelsene i nevnte §2. Sæteren har hevdet at han i denne kollisjon inntar en særstilling i medhold av sin grunneiendomsrett, og utleder dette av bestemmelsen i §2 første ledds annet punktum. Jeg kan ikke se at denne forståelse av bestemmelsen er riktig, og den kan heller ikke ses å ha noen støtte i lovforarbeidene. Uten hensyn til det juridiske grunnlag for utnyttelsen av forekomsten, altså om rettighetshaveren er grunneier eller bare leietaker, reguleres kollisjon vedrørende selve den mineralske forekomst av paragrafens første punktum. Annet punktum knytter seg etter min mening direkte til bestemmelsens første punktum og gjelder alene rettighet av annen art innen ekspropriasjonsområdet, jfr. lovens § l. Ordet «eieren» i dette punktum må derfor forstås slik at det går tilbake på den som innehar retten til å utnytte den mineralske forekomst. Uttrykket tilsikter altså ikke å sette innehaveren av selve grunneiendomsretten i noen særstilling. Det er videre på det rene at Sæteren ikke hadde opptatt noen drift i ekspropriasjonsområde A. Tvistetemaet for skjønnsretten har derfor utelukkende vært om forekomstene også på dette sted måtte anses som en naturlig reserve for Sæterens drift. Overskjønnsretten har - i likhet med underskjønnsretten - ikke tatt stilling til det rettsspørsmål som her reiser seg, idet overskjønnsretten rent faktisk har lagt til grunn at Sæteren beholder nok skifer alene innen hovedskifersonen på eiendommen til å dekke den maksimale størrelse han har tanker om for sin bedrift. Overskjønnsretten har med andre ord tatt den mest ytterliggående mulighet i betraktning. Jeg finner imidlertid grunn til å bemerke at rettslig sett hadde Sæteren etter min mening bare krav på å beholde en naturlig reserve for den drift han Side:1056 drev ved kontraktstidens utløp, dvs. for en bedrift av langt mindre omfang enn overskjønnsretten har lagt til grunn. Hva så angår skjønnsgrunnene, har overskjønnsretten som påpekt av Sæteren ikke bestemt angitt for hvor lang tid retten antar at han vil ha tilstrekkelige skiferreserver for sin bedrift. Selv om det er på det rene at verken hovedskifersonen eller eiendommen for øvrig inneholder uuttømmelige reserver av skifer, kan jeg imidlertid ikke se at det her foreligger noen feil ved skjønnet. Det dreier seg om et meget komplisert skjønn, hvor det ikke bare knytter seg betydelig usikkerhet til størrelsen av forekomstene, deres drivverdighet og kvalitet, men også til de rent forretningsmessige og andre sider ved skiferdrift når man skal forsøke å spå om fremtiden. Jeg kan ikke se at det da lar seg gjøre å fastlegge noen bestemt tid som driften kan antas å vare. Avgjørelsen av hva som er «en naturlig reserve» må nødvendigvis bero på et slikt skjønn som overskjønnsretten med sine fagkyndige skjønnsmenn har avgitt, hvor den har vurdert om det er teknisk og økonomisk forsvarlig grunnlag for driften i det omfang det er spørsmål om. Den bevisførsel som har funnet sted for Høyesterett særlig gjennom den oppnevnte sakkyndige, har for øvrig bekreftet hvor mange usikkerhetsfaktorer som er knyttet til det nevnte skjønn. Jeg tilføyer at overskjønnsrettens konklusjon på dette punkt har fått en uheldig formulering. Det er administrasjonen og ikke retten som avgjør hvorvidt ekspropriasjon etter loven av 21. mars 1952 nr. I skal tillates. Retten skal alene prøve hvorvidt vilkårene i §2 er til hinder for avståelse. Skjønnsslutningens punkt 2 - begrensningen av ekspropriasjonsarealet i område B. Skjønnsrettens flertall har ut fra en faktisk vurdering foretatt en begrensning av område B i forhold til ekspropriasjonstillatelsen. Flertallet mener at det er hjemmel for en slik begrensning i den før omtalte §2. Det anføres at når retten helt kan nekte ekspropriasjon, kan den også gjøre det mindre, nemlig å begrense ekspropriasjonens omfang. Mindretallet antok at skjønnsretten bare hadde kompetanse til å avgjøre om bestemmelsen i §2 var til hinder for avståelse eller ikke. Oppdal Skiferindustri A/S har påanket denne del av skjønnet til opphevelse på grunn av feil rettsanvendelse. Prinsipalt har selskapet også her anført at §2 første ledd ikke får anvendelse i saken, jfr. selskapets anførsler under punkt I. Subsidiært gjøres gjeldende at vilkårene i §2 ikke foreligger med hensyn til område B, hvor selskapet hele tiden har hatt sine bygninger og sin lagerplass og hvor Sæteren ikke har hatt noen virksomhet. Heller ikke kan området ses som en reserve for hans drift. Ellers har selskapet henholdt seg til den forståelse av skjønnsrettens kompetanse som er lagt til grunn av overskjønnsrettens mindretall. Haldor Sæteren gjør gjeldende at overskjønnsretten hadde hjemmel i §2 til å foreta en begrensning i ekspropriasjonsarealet, og at anken på dette tidspunkt må forkastes. Etter Sæterens mening har Side:1057 det åpenbare praktiske fordeler å forstå loven på denne måte fremfor at ekspropriasjonssaken i tilfelle startes helt fra nytt av. Jeg antar at anken må tas til følge. Som nevnt i mine bemerkninger til anken over skjønnsslutningens punkt l, legger jeg til grunn at §2 i loven av 21. mars 1952 nr. 1 kommer til anvendelse i saken. Det følger imidlertid klart av denne paragrafs tredje ledd at skjønnsretten alene har kompetanse til å prøve om den gitte ekspropriasjonstillatelse er i strid med vilkårene i pragrafens første ledd. At retten ikke kan regulere inngrepets omfang, følger etter min mening også av bestemmelsene i lovens §4 om administrasjonens plikt til å knytte vilkår til en ekspropriasjonstillatelse, og bestyrkes ytterligere av den positive bestemmelse i oreigningslovens §5 annet ledd. Når overskjønnet etter dette blir opphevet for nærværende punkt i skjønnsslutningen, må overskjønnsretten vurdere hvorvidt vilkårene i lovens §2 første ledd er til hinder for full avståelse av område B. Det kan her oppstå visse komplikasjoner dersom overskjønnsretten skulle komme til at så er tilfellet. Det kan nemlig tenkes at hele ekspropriasjonstillatelsen må ses som en enhet i relasjon til §2 første ledd, slik at en avgjørelse som nevnt for område B også måtte få virkninger for område A. Selskapet har imidlertid ikke påanket skjønnsslutningens punkt l. Slik som saken ligger an, ser jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på hvordan disse hypotetiske spørsmål i tilfelle må løses. Skjønnsslutningens punkt 3 - bruddleien og grunnerstatningen Som jeg tidligere har nevnt har begge parter frafalt ankene på dette punkt. Det er videre enighet om at bruddleien skal løpe fra 2. juni 1972. Skjønnsslutningens punkt 4 - erstatning for næringstap Både i underskjønnet og i overskjønnet ble eksproprianten frifunnet for krav om egen erstatning for næringstap i tillegg til den bruddleie m.v. til grunneieren som er fastsatt i punkt 3 i slutningen i overskjønnet. Overskjønnsretten har begrunnet dette slik: «For overskjønnet er det tilstrekkelig som begrunnelse å slå fast at den fastsatte avgift er ment som full erstatning, og denne gir ikke rom for å erstatte noe næringstap i tillegg. Det ligger nær å anta at påstanden er inspirert av slike marginalsynspunkter som ofte gjøres gjeldende når det eksproprieres fra mindre jord- eller skogbruksenheter, eller beslektede synspunkter. Men disse har ingen relevans i denne sammenheng, hvor ekspropriasjonen ikke finnes å legge noe bånd på Sæterens egen utfoldelse av næringsvirksomhet i rimelig og påregnelig utstrekning.» Sæteren har påanket denne avgjørelse til opphevelse, prinsipalt på grunn av feil rettsanvendelse, subisidært på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Rettsanvendelsesanken knytter seg til overskjønnsrettens uttalelse om «at den fastsatte avgift er ment som full erstatning og denne gir ikke rom for å erstatte noe næringstap i tillegg». Sæteren gjør gjeldende at den siterte uttalelse er i strid med §8 nr. 1 annet ledd i loven av 21. mars 1952 nr. l, jfr. også grunnlovens Side:1058 §105. Subsidiært er anført at den siterte uttalelse i beste fall er uklar og må lede til opphevelse på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Mangelfulle skjønnsgrunner foreligger også fordi overskjønnsretten ikke har drøftet det neddiskonterte næringstap Sæteren lider ved bare å få vanlig bruddleie for de skifermasser som uten ekspropriasjon ville stått til rådighet for hans bedrift når dennes nåværende ressurser er oppbrukt. Oppdal Skiferindustri A/S har benektet at det på dette punkt foreligger feil rettsanvendelse eller mangelfulle skjønnsgrunner. Selskapet peker på at overskjønnsretten uttrykkkelig viser til underskjønnsrettens bemerkninger vedrørende erstatningsfastsettelsene, hvor det for kvantumsavgiftens vedkommende direkte er sagt at det ved fastsettelsen er tatt hensyn til et mulig næringstap på grunn av ekspropriasjonen av bruddrettighetene i område A. Når så overskjønnsretten har fastslått at ekspropriasjonen ikke finnes å legge noe bånd på Sæterens egen næringsvirksomhet i rimelig og påregnelig utstrekning, er det gitt tilstrekkelig begrunnelse for at det ikke foreligger noe næringstap. Jeg finner at anken ikke kan føre fram. Overskjønnet kan ikke leses slik at overskjønnsretten ikke har vært oppmerksom på at Sæteren har krav på full erstatning ved ekspropriasjonen. Den siterte uttalelse må lest i sammenheng med de øvrige skjønnsgrunner klarligvis forstås derhen at overskjønnsretten har lagt til grunn at Sæteren faktisk ikke har lidt noe tap som står udekket. Skjønnsgrunnene må her være tilstrekkelige, idet jeg viser til hva Oppdal Skiferindustri A/S har anført og til mine tidligere bemerkninger om omfanget av Sæterens skiferressurser. Skjønnsslutningens punkt 5 - spørsmålet om 25 % tillegg til erstatningssummene. I medhold av §8 nr. 3 i loven av 21. mars 1952 nr. 1 har overskjønnsretten i tillegg til erstatningene for avgift for uttatt stein i område A og for grunnavståelsen i område B, jfr. skjønnsslutningens punkt 3, fastsatt kontante engangserstatninger på henholdsvis kr. 300.000 og 25% av ervervssummen for grunnarealet. Beløpet på kr. 300.000 har retten kommet fram til ved først å beregne hvautvinningsretten antas å ville ha blitt fastsatt til med et beløp en gang for alle. Retten har satt dette beløpet til kr. 1.200.000, hvorav 25 % utgjør kr. 300.000. Underskjønnsretten fast satte ut fra en tilsvarende lovforståelse engangserstatningen for utvinningsretten til kr. 500.000 etter en beregnihg basert på den diskonterte verdi av bruddleien. Denne del av skjønnet er påanket av Oppdal Skiferindustri A/S, som hevder at det foreligger feil rettsanvendelse. For område B's vedkommende gjør selskapet gjeldende at tillegget ikke skal beregnes av ervervssummen for arealet, men av områdets verdi i den anvendelse det hadde ved avståingen. Det understrekes i denne forbindelse at bare en del av område B ble nyttet til skiferdriften før ekspropriasjonen, mens store deler lå ubrukt som skogland, og at selskapet ifølge kontrakt av 11. juni 1925 ikke betalte noen leie for den grunn det hadde tatt i bruk. Når det gjelder de avståtte rettigheter i område A, hevder selskapet Side:1059 at 25 %-tillegget ikke kan beregnes av erstatningen for selve utvinningsretten. Hvorvidt Sæteren har krav på en slik tilleggserstatning for ekspropriasjonen i dette område, hevdes å måtte bero på om eneretten til skiferutvinningen og de øvrige avståtte rettigheter vil medføre noen varig verdiforringelse på hele Sæterens eiendom som sådan. Alene av en slik mulig verdiforringelse skal tillegget beregnes. Da eiendommen fra før er nyttet til skiferdrift med sår etter bruddområder m.v., antar selskapet at det ikke er noe faktisk grunnlag for en slik erstatning. Selskapet understreker at Sæteren ikke under noen av skjønnene har fremsatt noe krav etter lovens §8 nr. 1 annet ledd for varig verdiforringelse, han har alene krevd erstatning for næringstap, jfr. drøftelsen foran til punkt 4. At det ikke skal beregnes 25 % tillegg av et eventuelt næringstap, holder selskapet ut fra det antatte formål med §8 nr. 3 for selvsagt. Haldor Sæteren gjør gjeldende at anken må forkastes, idet han i det vesentlige henholder seg til den begrunnelse overskjønnsretten har gitt. Det understrekes at område B har vært nyttet som industriområde siden 1925, og at selve avståelsen av utvinningsretten i område A er en «byrde» for Sæterens eiendom. Jeg finner at anken delvis må tas til følge. Da lovteksten i nevnte §8 nr. 3 er meget uklar, finner jeg det påkrevd å gjennomgå lovens motiver med sikte på å løse den fortolkningstvil som foreligger. Loven av 21. mars 1952 nr. 1 bygger på en utvalgsinnstilling, hvis lovutkast i det alt vesentlige ble opptatt uendret i loven. For 25 % avgiften ble det imidlertid gjort visse endringer under lovbehandlingen i Stortinget, som har medført den foreliggende uklarhet. I utvalgsinnstillingen av 1950 var 25 %-tillegget utelukkende knyttet til avståelser etter lovens §3 første ledd, dvs. avståelser av innmark og våningshus m.v. Bakgrunnen for regelen var det absolutte forbud i den daværende bergverkslovs §3, jfr. § l8, mot skjerping og grunnavståelse i aker og eng m v. Lovutvalget fant det ikke rimelig i sitt lovutkast å oppstille et ubetinget forbud mot å røre slike eiendommer, men presiserte i lovens §3 at det her måtte forligge særlige grunner for at avståelse kunne skje. Videre uttalte utvalget, jfr. innstillingen side 20 første spalte: «En konsekvens av Utvalgets syn på dette spørsmål er at eksproprianten i disse tilfeller bør finne seg i å betale erstatning utover det som eiendommen er verd for grunneieren, jfr. de tilsvarende regler i vassdragsreguleringslovens § l6 nr. 3 og vassdragslovens §134 nr. l.» Forslaget er utdypet i innstillingen side 26, hvor utvalget til lovutkastets §8 nr. 3 blant annet uttaler: «Tilleggserstatningen skal regnes av et beløp som svarer til det avståttes verdi i den anvendelse det har ved avståingen, altså ikke av det samlede erstatningsbeløp hvor dette omfatter ulempeerstatning o.l.» Når det gjaldt erstatningens form, tok lovutvalget utgangspunkt i at driftsmulighetene ikke ved ekspropriasjonen burde forringes for den som til enhver tid var bruker av eiendommen. Utvalget foreslo Side:1060 derfor at kontanterstatning skulle gis ved avståing av eiendom, ved ekspropriasjon av bruksrett eller servitutt i den utstrekning erstatningen skulle dekke verdiforringelse som vil vedvare også etter at driften eventuelt er nedlagt, ved erstatning for engannsutgifter og for den omtalte tilleggserstatning. Når det derimot gjaldt erstatningen for selve utvinningsretten og de ulemper som alene skyldtes driften av anlegget, foreslo utvalget at erstatningen burde gis i form av en årlig avgift. Jeg viser til innstillingen side 21-22. Departementet sluttet seg helt til utvalgsinnstillingen på de omtalte punkter, og forslagene om erstatningsformen ble også opptatt uendret i loven. Disse forslag har nedfelt seg i lovens §8 nr. 1 og 2. Stortinget utvidet imidlertid området for 25%-tillegget. Under komitéebehandlingen sløyfet man i lovutkastets §8 nr. 3 den begrensning som lå i henvisningen til lovens §3 første ledd, mens stortingskomiteen ellers helt beholdt proposisjonens formulering, jfr. nå første erstatningsalternativ i lovens §8 nr. 3. Som begrunnelse for endringen ble anført, jfr. Innst. O. I 1952 4 annen spalte: «I departementets forslag til §8, tredje punkt, er bestemt at engangserstatningen skal tillegges 25 pst. For å komme på linje med de tilsvarende bestemmelser i vassdragsloven foreslås at det 25 psttillegget også gjøres gjeldende for de tilfelle som er omhandlet i punkt 1, annet avsnitt.» Jeg innskyter at den siste henvisning går på bestemmelsen i lovens §8 nr. 1 annet ledd. Under stortingsforhandlingene ble det imidlertid foretatt en ytterligere endring i lovutkastet, hvorved bestemmelsen i §8 nr. 3 fikk sin nåværende form. Jeg viser til komitéordførerens innlegg i O. forh. 1952 40 første spalte nederst, hvor det heter: «Etter at innstilling ble levert, er det oppstått en del tvil i komiteen om hvorvidt §8, punkt 3, gir et tilstrekkelig strikt grunnlag for fortolkningen. Komiteens flertall er derfor blitt enig om at det skal gjøres en tilføyelse til punkt 3, slik at man beholder punkt 3 som det står nederst på side 7 i innstillingen, men får en tilføyelse, hvor det heter: «Ved avståing skal saksøkte i tillegg til den erstatning han ellers har krav på, tilkjennes en kontant engangserstatning svarende til 25 pst. av vedkommende eiendoms verdi i den anvendelse den har ved avståingen.» - og som nytt: «eller, hvis avståingen gjelder bruksrett eller servitutt av det beløp bruksretten eller servitutten antas å representere som byrde på eiendommen.» Endringsforslaget kom så vidt skjønnes opprinnelig fra representanten Evju, som i O.forh. 1952 42 kommenterer forslaget nærmere. Han uttaler her blant annet: «- - -Etter min mening er det dessuten ingen grunn til å dele opp fastsettingen av erstatningen slik som forslagets §8 forutsatte. Det måtte være helt naturlig her å følge vassdragslovens bestemmelser om 25 pst. tillegg. - - -§8 foreslo jeg forandret slik at 25 pst. - tillegget skulle gjøres gjeldende for hele avståingen og ikke bare som Side:1061 foreslått i de tilfelle som kommer inn under §3, for dyrket mark. - - -» Jeg finner etter denne gjennomgåelse av lovmotivene ikke grunn til å drøfte hvorvidt den årlige avgift for område A i medhold av §8 nr. 1 første ledd,jfr. nr. 2, etter en ren ordfortolkning av paragrafens nr. 3 i.f. er vederlag for en bruksrett som må antas å representere en «byrde» på Sæterens eiendom. Tas i stedet utgangspunkt i lovmotivene, må lovgiveren antas å ha vært oppmerksom på systemet i vassdragsreguleringsloven og vassdragsloven, hvor 25 %-tillegget gis til de enkelte erstatningsbeløp skjønnsretten fastsetter. Er erstatningen der fastsatt i form av årlige avgifter, gis med andre ord 25 %-tillegget som påplussing av disse og ikke i form av en engangserstatning, hva som for øvrig ville innebære atskillige praktiske og også prinsipielle problemer sett på bakgrunn av formålet med oppdelingen av erstatningen i engangserstatninger og løpende avgifter. Det er ingen antydning i forarbeidene til nærværende lov om at man under stortingsbehandlingen delvis ønsket å gjøre en prinsipiell endring med hensyn til erstatningsformen ved avståing av selve utvinningsretten. Det er videre positivt holdepunkt for at lovgiveren med endringen i lovutkastet alene mente å oppfange kontanterstatningene, jfr. sitatet fra Innst. O I side 4. De ytterligere endringer som fant sted i lovbestemmelsen under stortingsforhandlingene, hadde et rent lovteknisk siktemål. Den foretatte presisering må imidlertid antas å ha sin bakgrunn i lovutvalgets drøftelse av de tilfelle hvor ekspropriasjonserstatningen bør gis i form av en kontanterstatning, og hvor utvalget nettopp omtaler avståing til eiendom og ekspropriasjon av bruksretter og servitutter med varig verdiforringelse for eiendommen til følge. Forstått på denne måte blir det også sammenheng i lovarbeidet. Min konklusjon blir etter dette at det ikke er lovhjemmel for å gi tilleggserstatning vedrørende område A slik som bestemt i skjønnsslutningens punkt 5 a, og at skjønnet må oppheves på dette punkt. Jeg tilføyer at det ikke fra Sæterens side i medhold av §8 nr. 1 annet ledd, jfr. nr. 2 annet ledd, er krevd erstatning for varige verdiforringelser på eiendommen på grunn av den eksproprierte utvinningsrett i område A. Det er derfor ikke her grunnlag for hjemvisning. Derimot kan jeg ikke se at anken kan gis medhold når det gjelder skjønnsslutningens punkt 5 b, hvor det er gitt 25 % tillegg til ervervssummen for område B. Jeg kan nemlig ikke se at ordene «vedkommende eiendoms verdi i den anvendelse den har ved avståingen» i §8 nr. 3 første alternativ innebærer at man ved tilleggsberegningen må ta utgangspunkt i en eventuell bruksverdi for ekspropriaten og ikke i ekspropriasjonserstatningen. Det fremgår av de refererte lovforarbeider at man i nærværende lov her tok sikte på å gi samme regel som i vassdragsreguleringsloven og vassdragsloven, hvor 25 % tillegget nettopp beregnes av den erstatning som skjønnet fastsetter. Av lovutvalgets presisering i innstillingen side 26 synes videre å fremgå at den valgte formulering tok sikte på å skjære ut eventuelle ulempeerstatninger o.l. Overskjønnsretten har ikke direkte sagt på hvilket grunnlag den har fastsatt erstatningen for område B, mens underskjønnsretten synes å ha tatt hensyn til tomteverdien. Det er imidlertid intet holdepunkt i overskjønnet for at erstatningen også Side:1062 omfatter ulemper o.l. og at tillegget således er utmålt på uriktig grunnlag. På dette punkt må overskjønnet derfor stadfestes. Skjønnsslutningens punkt 6 - rentekravet Anken gjelder alene utgangspunktet for renteberegningen med hensyn til forfalte avgiftsterminer og ervervssuminen for område B, jfr. skjønnsslutningens punkt 6 nr. a og b. Mens underskjønnsretten satte dette utgangspunkt til 2. juni 1972, dvs. utløpstiden for rettighetshavernes kontrakt av 1923, har overskjønnsretten først latt renten løpe fra 28. mai 1974, dvs. det tidspunkt da selskapet fikk departementets samtykke til å iverksette ekspropriasjon før skjønn var holdt. Sæteren har påanket overskjønnet på grunn av feil rettsanvendelse, idet han hevder at underskjønnsrettens avgjørelse på dette punkt var riktig. Han har blant annet vist til bestemmelsen i ekspropriasjonserstatningslovens §11 tredje punktum, som kodifiserer tidligere rett på dette område, og til avgjørelser i [[Rt-1970-192]] og side 985 og 1976 1297. Subsidiært er det gjort gjeldende at saksanlegget må være utgangspunktet. Skjønnsstevningen er datert 16. november 1972. Oppdal Skiferindustri A/S har understreket at det ikke foreligger noen avtale om betaling av renter, og hevder at selskapet ikke har plikt til å betale renter i henhold til ekspropriasjonen før det har fått den fulle faktiske og rettslige rådighet over ekspropriasjonsgjenstanden. Dette skjedde for øvrig atskillig senere enn den formelle tiltredelse, jfr. særlig tvisten om forhåndstiltredelsen som først ble avgjort ved Kjæremålsutvalgets kjennelse 31. juli 1975 ( [[Rt-1975-965]]). Jeg finner at anken må tas til følge. Overskjønnsretten har gitt følgende begrunnelse for sin avgjørelse av rentespørsmålet: «Hva rentekravet angår antar retten at hjemmelsgrunnlaget for beregningens utgangspunkt er gitt i og med samtykket til å iverksette ekspropriasjonen før skjønn er holdt, nemlig 28/5 1974.» Jeg forstår de siterte bemerkninger derhen at overskjønnsretten antar at det rettslig sett ikke vil være adgang til å legge et tidligere tidspunkt til grunn for renteberegningen. Det er imidlertid en uriktig lovforståelse. Også forhåndstiltredelse etter uttrykkelig eller underforstått avtale vil kunne danne utgangspunkt for renteberegningen. Hvorvidt slik avtale etter omstendighetene må antas å foreligge, er et spørsmål om bevisvurdering. Jeg nevner imidlertid at eksproprianten hele tiden har hatt den fysiske rådighet over ekspropriasjonsgjenstanden, og at det er enighet mellom partene om at bruddleien skal løpe fra opphøret av kontrakten fra 1923, jfr. de tidligere bemerkninger til skjønnsslutningens punkt 3. Skiønnsslutningens punkter 7 og 8 - saksomkostningsfastsettelse Sæteren fremla for overskjønnsretten omkostningsoppgave etter tvistemålslovens §176 annet ledd for i alt kr. 87.918,90, hvorav utgiftene til hans privatengasjerte geolog Johs. Ottesen samlet Side:1063 utgjorde kr. 68.153,70. Overskjønnsretten reduserte det sistnevnte beløp til rundt kr. 35.000, som retten anså var den rimelige verdi for overskjønnet av geologens arbeid. Sæterens godtatte omkostningsoppgave utgjorde da kr. 54.825,20, mens den tilsvarende oppgave for Oppdal Skiferindustri A/S utgjorde kr. 16.900. Overskjønnsretten uttaler så: - - -Begge parters omkostninger beløper seg til kr. 71.725,20, som de etter rettens vurdering på grunnlag av resultatet bør bære med en halvdel hver. Kr. 18.962,60 blir da for Oppdal Skiferindustri A/S å betale til Haldor Sæteren. De skjønnsomkostninger som er påløpet ved retten blir ut fra den samme vurdering å bære av partene med en halvpart hver.» Innledningsvis har for øvrig overskjønnsretten ved drøftelsen av saksomkostningsspørsmålet bemerket: «Begge parter har ved overskjønnet oppnådd et for sitt vedkommende delvis bedre, delvis dårligere resultat. Dette må tas i betraktning ved omkostningsfordelingen.» Haldor Sæteren har påanket saksomkostningsavgjørelsen. Prinsipalt gjøres gjeldende at det foreligger feil rettsanvendelse, subsidiært at avgjørelsen må oppheves på grunn av uklare skjønnsgrunner. Sæteren aksepterer etter omstendighetene overskjønnsrettens skjønnsmessige reduksjon av ugiftene til geologisk bistand. Han hevder imidlertid at han hadde krav på å få dekket det reduserte beløp samt sine øvrige saksomkostninger av eksproprianten. Det er vist til de tidligere bestemmelser i skjønnslovens §42 og §43, som her kommer til anvendelse, og den forståelse av disse som er lagt til grunn i rettspraksis, blant annet gjennom avgjørelser inntatt i [[Rt-1966-382]], 1970 1012 og 1973 107. Sæteren hevder at lovens hovedregel etter disse avgjørelser er at eksproprianten også ved overskjønn må dekke saksomkostningene om det ikke foreligger særlige grunner for å frita ham. I motsetning til vanlige ekspropriasjonssaker hevdes bevisbyrden for så vidt angår ekspropriasjonsadgangen her å ha blitt snudd på hodet. Det er Sæteren som har måttet føre bevisene etter lovens §2 vedrørende omfanget av sine naturlige ressurser, næringstap m.v. Utgiftene til geologisk bistand m.v. er imidlertid nødvendiggjort av ekspropriasjonen. Bortsett fra beregningen av 25 %-tillegget og utgangspunktet for renten, oppnådde Sæteren videre gjennom sin begjæring om overskjønn det samme eller et bedre resultat sammenlignet med underskjønnet. Når overskjønnsretten videre har funnet at det geologiske materiale har betydning for skjønnet «i hele sin bredde»,er det selvmotsigende å innskrenke seg til å belaste eksproprianten med en del av disse utgifter. Endelig gjør Sæteren gjeldende at det ikke er hjemmel for å legge sammen begge parters omkostninger og dele dem med en halvpart på hver, slik overskjønnsretten har gjort. I hvert fall antas den gitte begrunnelse på dette punkt å være mangelfull. Oppdal Skiferindustri A/S gjør gjeldende at Sæteren ved overskjønnsrettens avgjørelse er tilkjent et for stort beløp i saksomkostninger, uten at selskapet har funnet grunn til å motanke på dette punkt. Etter selskapets syn, som jeg har redegjort for foran under punkt 1, Side:1064 kommer §2 i loven av 21. mars 1952 nr. 1 overhodet ikke til anvendelse i saken, og de pådratte utgifter til geologisk bistand hevdes derfor å ha vært overflødige. Antar man imidlertid at nevnte §2 får anvendelse hevder selskapet at det påhviler Sæteren å føre bevis for de faktiske forhold han har gjort gjeldende. Han har heller ikke fått medhold i at §2 var til hinder for ekspropriasjonen eller i at han led et næringstap. Når det gjelder den fremgangsmåte overskjønnsretten har nyttet med å legge sammen partenes saksomkostninger, erkjennes denne å være usedvanlig. Men det kan ikke ses at fremgangsmåten etter omstendighetene har vært til skade for Sæteren. Jeg antar at anken må tas til følge. Som påpekt av Sæteren avviker saksomkostningsreglene i ekspropriasjonssaker fra saksomkostningsreglene i tvistemålsloven. Lovens hovedregel er at eksproprianten også ved overskjønn må dekke saksomkostningene om det ikke foreligger særlige grunner for å frita ham. Det er imidlertid etter skjønnsgrunnene uklart om overskjønnsretten har vært oppmerksom på og har tatt hensyn til dette. På dette punkt må derfor overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling. Etter det resultat jeg har kommet frem til, blir overskjønnet med hovedforhandling å oppheve og saken å hjemvise til nytt overskjønn for så vidt angår skjønnsslutningens punkter 2,6 a og b, 7 og 8, mens skjønnet oppheves for så vidt angår punkt 5 a. Sæteren har nedlagt påstand om at det nye overskjønn skal settes med ny administrator og nye skjønnsmenn. Jeg finner ikke grunn til å ta denne begjæring til følge. Oppdal Skiferindustri A/S har i det alt vesentlige fått medhold i sin anke. Også Sæteren har delvis vunnet fram med sin anke. Men han har ikke fått medhold i de spørsmål som det vesentlige av prosedyren for Høyesterett har dreiet seg om, nemlig forståelsen av bestemmelsene i loven av 21. mars 1952 nr. 1. På den annen side har saken omfattet vanskelige og prinsipielle spørsmål som ikke før har vært prøvet for domstolene. Jeg er etter dette blitt stående ved at ingen av partene bør ilegges saksomkostninger til den annen for så vidt angår høyesterettssaken. Jeg stemmer for denne dom: 1. Ankesaken heves for så vidt angår overskjønnets slutning punkt 3. 2. Overskjønnet oppheves og hjem vises til ny behandling for overskjønnsretten for så vidt angår skjønnsslutningens punkter 2, 6 a og b, 7 og 8. 3. Overskjønnet oppheves for så vidt angår skjønnsslutningens punkt 5 a. 4. For øvrig stadfestes overskjønnet i den utstrekning det er påanket. 5. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Side:1065 Dommer Andreas Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bølviken, Sinding-Larsen og Heiberg: Likeså [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
