Rediger Høyesterett: Rt-1977-1372

Fritekst:

(Kjennelsen er fra 1976, men er først mottatt av redaksjonen september 1977.) I ekteskapssak mellom fru A og A hadde byretten avsagt dom som ble forkynt for partene 28. april 1976. A påanket dommen til lagmannsretten først den 13. juli 1976 etterat ankefristen var ute og begjærte samtidig oppreisning. Byretten ga i kjennelse av 14. juli 1976 oppreisning, og denne kjennelse ble samme dag sendt fru As prosessfullmektig, advokat Lindberg til vedtagelse av forkynnelse i medhold av domstollovens §179. Ved erklæring av 3. august 1976 påkjærte advokat Lindberg kjennelsen til lagmannsretten på vegne av fru A, men lagmannsretten fant at kjæremålsfristen var oversittet og avsa kjennelse om avvisning av kjæremålet. Fru A v/advokat Lindberg påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som uttalte: «Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må tas til følge. Fru As prosessfullmektig har opplyst at byrettens oppreisningskjennelse riktignok ble sendt ham den 14. juli 1976, men at han på dette tidspunkt var bortreist og først kom tilbake den 26. juli; dette var det første tidspunkt da han hadde anledning til å lese kjennelsen. Samme dag vedtok han forkynnelse av den. Dette faktiske forhold har lagmannsretten lagt til grunn, og den bygger da etter utvalgets mening på uriktig lovtolking når den har funnet at kjæremålsfristen i denne sak skulle regnes allerede fra den dag kjennelsen kom til prosessfullmektigens kontor. Riktignok har det i den senere tid i rettspraksis gjort seg gjeldende endel uklarhet angående spørsmålet om fra hvilket tidspunkt rettsmiddelfristen begynner å løpe når avgjørelsen er forkynt for en advokat gjennom postverket ved anvendelse av regelen i domstollovens §179. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en rekke kjennelser uttrykkelig eller forutsetningsvis bygget på at fristen - i tilfelle av advokatens reisefravær eller sykdom - ikke skal regnes fra det tidspunkt da forkynnelsesbrevet er kommet frem til hans kontor, men først fra det tidspunkt brevet er lest eller kunne vært lest av ham. En videre forutsetning er at han uten ugrunnet opphold vedtar forkynnelse og sender vedtakelsen til vedkommende domstol. Om disse spørsmål kan henvises til [[Rt-1934-1137]], [[Rt-1955-829]], [[Rt-1957-886]] og [[Rt-1962-981]]. I [[Rt-1967-1588]] er referert to kjennelser av kjæremålsutvalget som - slik referatet lyder - kan tas til inntekt for at fristen også i tilfelle som nevnt skal regnes fra mottakelsen på kontoret. De faktiske omstendigheter i disse to saker gir imidlertid ikke grunnlag for å slutte at kjæremålsutvalget Side:1373 har bygget på en så kategorisk regel; i begge tilfelle hadde vedkommende advokat nemlig ventet noen tid med å vedta forkynnelse etter å ha hatt anledning til å gjøre seg kjent med forkynnelsesbrevet, og dette kan ha vært årsaken til at rettsmiddelfristen ble ansett oversittet. Det samme er tilfellet for så vidt angår en kjennelse i [[Rt-1975-786]], hvor kjæremålsutvalget henviste til de to avgjørelser fra 1967 og til en kjennelse av 6. mars 1975 i sak 1.nr. 71 K/1975. Sistnevnte kjennelse er såvidt ses det eneste klare eksempel på at kjæremålsutvalget har regnet rettsmiddelfristen fra mottakelsen på kontoret i tilfelle hvor advokaten raskt hadde vedtatt forkynnelse etter å ha hatt anledning til å gjøre seg kjent med avgjørelsen. Nærværende utvalg er blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunn til å fravike den tidligere innarbeidede praksis om at rettsmiddelfristen ikke uten videre regnes fra den dag postforsendelsen er kommet frem til advokatens kontor, men at den i tilfelle av advokatens reisefravær eller sykdom først regnes fra den dag advokaten ved tilbakekomst til kontoret har fått eller burde ha fått kjennskap til forkynnelsesbrevet. Med dette har utvalget ikke tatt standpunkt til hvordan saken vil stille seg i tilfelle hvor advokaten på grunn av fraværets lengde eller av andre grunner burde ha sørget for at en annen på hans vegne kunne vedta forkynnelse under fraværet, eller hvor han burde ha sørget for å bli holdt underrettet om mulige forkynnelser selv om han midlertidig var fraværende fra kontoret. Da lagmannsretten således etter utvalgets mening har bygget på en uriktig fortolking av tvistemålslovens §398 sammenholdt med domstollovens §179, må dens kjennelse oppheves og saken må - i samsvar med den kjærende parts påstand - hjemvises til ny behandling av lagmannsretten. Da tolkingsspørsmålet har vært av prinsipiell art, og avvisningsspørsmålet ikke kan ses å være reist for lagmannsretten fra kjæremotpartens side, bør saksomkostninger for kjæremålsutvalget ikke tilkjennes. Utvalgets kjennelse er enstemmig.» [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt