Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Sinding-Larsen: Saken gjelder spørsmål om ekspropriasjonserstatning skal fastsettes etter ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 eller etter tidligere gjeldende regler, og hvis ekspropriasjonserstatningsloven legges til grunn, spørsmål om anvendelse av dennes §4 nr. 1 og §5 nr. 1 §2. Saksøkte, Arne Hotvedt, kjøpte eiendommen H.nr. 1423 E nr. 1 i Kongsberg i 1952. Eiendommen bestod da av ca. 30 da. dyrket mark og hage og ca. 180 da. skog, som ligger helt adskilt fra jordeiendommen. Hotvedt har drevet eiendommen som gårdsbruk med besetning av melkekyr og ungdyr, som regel omkring 10 dyr i alt. Jordeiendommen ligger mellom Gamle og Nye Drammensvei, like ved Kongsberg sykehus og nær Kongsberg sentrum. Den er omgitt av villastrøk og noen blokkbebyggelse. Hotvedt har i sin eiertid solgt 6 boligtomter, en i 1956, to i 1965, to i 1967 og en i 1971. Etter at Kongsberg sykehus i 1968 hadde anmodet Kongsberg kommune om hjelp til å skaffe tomter for personalboliger, begjærte kommunen forsøkstakst over Hotvedts eiendom, men begjæringen ble avvist ved kjennelse av 19. september 1969 fordi det ikke forelå vedtatt forslag til reguleringsplan. Kommunen søkte deretter Kommunal- og arbeidsdepartementet om ekspropriasjonstillatelse, og departementet gav den 2. april 1970 ekspropriasjonstillatelse for ca. 18,6 da. av Hotvedts eiendom. Ekspropriasjonstillatelsen som også omfattet deler av to naboeiendommer, ble gitt i medhold av bygningsloven §36 nr. 1, hvoretter et kommunstyre kan ekspropriere for å sikre kommunen grunnarealer til ny tettbebyggelse. Ved skjønn avhjemlet av Kongsberg byrett den 4. september 1970 ble erstatningen for samtlige grunnarealer satt til kr. 19,- pr. m2. Både kommunen og de saksøkte begjærte overskjønn. Overskjønnet, som ble avhjemlet 9. juli 1971, satte i likhet med underskjønnet grunnerstatningen til kr. 19,- pr. m2. Kommunen tiltrådte de arealer som var avstått fra naboeiendommene. For Hotvedts vedkommende ble det en del korrespondanse, idet han ønsket å beholde ca. 2 da. av ekspropriasjonsarealet som han i sin tid hadde gitt sin datter i konfirmasjonsgave, og han unnlot å besvare kommunens spørsmål om Side:545 hvorledes han ønsket oppgjør gjennomført. Mens denne korrespondanse pågikk, utløp ett-årsfristen i skjønnsloven §57, og Hotvedt nektet å overdra eiendommen. Dette førte til at kommunen den 1. mars 1973 søkte ekspropriasjonstillatelse på ny. Slik tillatelse ble meddelt av Kommunal- og arbeidsdepartementet den 21. mars 1973, denne gang i medhold av bygningsloven §35 nr. 1, idet det den 8. august 1972 var stadfestet reguleringsplan for området. Tillatelse til forhåndstiltredelse ble gitt 27. september 1973, og kommunen ble ved beslutning av namsmannen satt i besittelse av eiendommen den 1. november 1973. Underskjønn ble holdt 8. oktober 1974 og avhjemlet 23. oktober 1974. Ved underskjønnet fikk Hotvedt medhold i at ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 ikke kom til anvendelse. Grunnerstatningen ble satt til kr. 20,- pr. m 2, idet retten fant at arealet måtte vurderes som tomtegrunn. Begge parter begjærte overskjønn, kommunen fordi lovvalget ble ansett uriktig, og Hotvedt fordi han fant den fastsatte erstatning for lav. Overskjønnsrettens flertall, formannen og tre av skjønnsmennene, fant at saken måtte behandles etter ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973, mens mindretallet var enig med underskjønnsretten. Det ble den 30. mai 1975 avsagt overskjønn med denne slutning: «1. Grunnerstatningen settes til kr. 15.- - femtenkroner - pr. m2. 2. Erstatningen for beplantninger og veigrunn settes til kr. 7.760, - syvtusensyvhundresekstikroner. 3. Gjerdeerstatningen settes til kr.60 - - sekstikroner - pr. 1. m. 4. Erstatningsbeløpene forrentes med 6 - seks - prosent årlig rente fra 1/11 1973 til betaling skjer. 5. De lovbestemte utgifter ved overskjønnet bæres av Kongsberg kommune. 6. Innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse betaler Kongsberg kommune saksomkostninger til Arne Hotvedt med kr. 3.000, - tretusenkroner.» Arne Hotvedt har påanket overskjønnet til Høyesterett, idet han hevder at det er feil lovanvendelse når overskjønnet har fastsatt erstatningen etter ekspropriasjonserstatningsloven. Subsidiært hevdes at det er feil ved lovanvendelsen og mangler ved skjønnsgrunnene ved overskjønnrettens erstatningsfastsettelse etter ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 1 og §5 nr. 1 og §2. I ankeerklæringen er skjønnet også påstått opphevet med den begrunnelse at en av skjønnsmennene skulle være inhabil, og det ble krevd renter fra et tidligere tidspunkt enn fastsatt i overskjønnet. Disse ankegrunner er frafalt under prosedyren for Høyesterett. Anken gjelder etter dette bare post 1 i overskjønnets slutning. I ankeerklæringen nevnes også forholdet til grunnlovens §105. Det er under prosedyren klargjort at dette ikke er noe selvstendig angrepspunkt mot overskjønnet. Dersom saken skal behandles etter ekspropriasjonserstatningsloven, bygges det bare på at overskjønnet er feilaktig i forhold til ekspropriasjonserstatningslovens regler, slik disse er nærmere fastlagt gjennom Høyesteretts praksis. Side:546 Det er for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumenter, og Arne Hotvedt og et vitne er avhørt ved bevisopptak. Saken foreligger ellers i det vesentlige i samme skikkelse for Høyesterett som for overskjønnsretten, og jeg viser til dennes fremstilling av saksforholdet og partenes anførsler i overskjønnet. Den ankende part, Arne Hotvedt, har i det vesentlige anført: Underskjønnets og overskjønnets mindretalls standpunkt til lovvalget er riktig, og det vises til den begrunnelse som er gitt. Etter ekspropriasjonserstatningslovens §13 skal loven ikke anvendes i saker hvor skjønnsforhandlingen er påbegynt, det vil si underskjønn inkaminert, før lovens ikrafttreden 15. april 1973. Når det foreligger en sammenhengende ekspropriasjonssak, må det, i alle fall når omstendighetene er som i den foreliggende sak, være riktig å legge tidspunktet for det første underskjønn i ekspropriasjonssaken til grunn. Det avgjørende tidspunkt etter §13 bør derfor i denne sak være inkaminasjonen av forsøkstaksten i 1969 eller i alle fall inkaminasjonen av underskjønnet i 1970. Overskjønnsrettens flertall har ikke lagt tilstrekkelig vekt på at det i realiteten foreligger en sammenhengende ekspropriasjonssak; det har hele tiden vært spørsmål om ekspropriasjon av samme område, til samme formål, og partene har vært de samme. Kommunaldepartementet har heller ikke funnet grunn til noen fornyet vurdering, men uten videre gitt ny tillatelse. Det vises til en dom inntatt i [[Rt-1955-348]] som belyser spørsmålet om sammenhengende ekspropriasjonssak. Departementets bemerkninger i Ot.prp. nr. 56 (1970-71) side 33, som er gjengitt i overskjønnet, sikter ikke til en ekstraordinær situasjon som den foreliggende. Det må også legges vekt på at kommunen ikke hadde rimelig grunn til å la fristen i skjønnsloven §57 gå ut. Subsidiært - under forutsetning av at overskjønnets lovvalg er riktig - hevdes at det foreligger mangelfulle skjønnsgrunner og/eller uriktig lovanvendelse. Ekspropriasjonsarealet burde i relasjon til §4 nr. 1 anses som tomtegrunn, siden eiendommens beliggenhet medfører at dette på noe lengre sikt er den eneste praktiske anvendelse. Det vises her til [[Rt-1975-419]] (Kolbeinsen). Det er en feil ved skjønnsgrunnene at retten ikke har drøftet dette nærmere, og selv på grunnlag av de opplysninger som foreligger i overskjønnets premisser, må en riktig lovforståelse føre til at «bruk» i forhold til §4 nr. 1 er tomtebruk. Også når det gjelder behandlingen av §5 nr. 1, er skjønnsgrunnene mangelfulle. Det fremgår ikke at det er regnet med tomteverdien fullt ut. Det vises her spesielt til at det bare er sagt at «det er rimelig å ta hensyn til» tomteverdien. Skal man bygge på det som står, er det ikke foretatt en full oppjustering, og i så fall er lovanvendelsen uriktig. Når det gjelder §5 nr. 2. er skjønnsgrunnene likeledes mangelfulle. Selv om det ikke har vært tatt opp noen tvist om dette fradraget, må det i alle fall ha vært tvil til stede, og det burde ha vært gitt en nærmere begrunnelse, jfr. skjønnsloven §28 slik den lød før lovendring av 26. januar 1973. Den ankende part, som er meddelt fri sakførsel, har nedlagt slik påstand: Side:547 «1. Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling. 2. Kongsberg kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for Arne Hotvedt.» Ankemotparten, Kongsberg kommune, har i det vesentlige anført: Lovvalget beror på en tolking av ekspropriasjonserstatningsloven §13. Etter forarbeidene er det ikke tvilsomt at det avgjørende tidspunkt er inkaminasjon av hovedforhandlingen i vedkommende skjønnssak. [[Rt-1955-348]] gjelder noe helt annet og er uten betydning i denne sammenheng. Lovvalget kan heller ikke bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. Overskjønnsretten har vurdert riktig når den har lagt til grunn at den bruk som er avgjørende etter §4 nr. 1, er den aktuelle anvendelse som jordbruk, og ikke den bruk man eventuelt måtte regne med på noe lengre sikt. Ved anvendelsen av §5 nr. 1 har overskjønnet sammenlignet med de eiendommer som ligger omkring Hotvedts, og som har fått realisert tomteverdi. Tomteverdien er tatt i betraktning fullt ut. Det vises til at underskjønnet og overskjønnsrettens mindretall satte den fulle tomteverdi til henholdsvis kr. 20,- og kr. 19,- pr. m2. Det fremgår av sammenhengen at flertallet har antatt at denne verdi måtte legges til grunn etter §5 nr. 1, men at det måtte gjøres fradrag etter §5 nr. 2. Flertallet har derved kommet til en pris pr. m2 som ligger kr. 4,- lavere enn den mindretallet kom til. Det er riktig at overskjønnets premisser er svært knappe når det gjelder fradraget etter §5 nr. 2, men de må anses tilstrekkelige. Det har ikke vært noen tvist på dette punkt. Det var under overskjønnet helt på det rene både for partene og retten hvilket vei-, vann- og kloakkanlegg det var spørsmål om. Det var det som i 1967 var ferdigbygd fram til Hotvedts eiendom. Dette ble påvist i marken. Spørsmålet for overskjønnet var bare hvilket fradrag som skulle gjøres. Hvilken verdiøkning det representerte for ekspropriasjonsarealet, måtte nødvendigvis bero på en vurdering, og noen nærmere begrunnelse kunne ikke kreves. Ankemotparten, Kongsberg kommune, har nedlagt slik påstand: «1. Overskjønnet stadfestes. 2. Arne Hotvedt dømmes til å betale Kongsberg Kommune saksomkostninger for Høyesterett.» Jeg finner at anken ikke kan føre frem. Jeg er enig med flertallet i overskjønnsretten i at erstatningen må fastsettes etter bestemmelsene i ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 nr. 4, og er også i det vesentlige enig i den begrunnelse som er gitt, og viser til denne. Det fremgår av det departementet anfører i Ot.prp. nr. 56 (1970-71) side 33, og som er gjengitt i overskjønnsrettens premisser, at departementet fant det ønskelig at loven skulle tre i kraft så snart som mulig, men at det ble ansett betenkelig å bringe nye erstatningsutmålingsregler inn i «en eksisterende sak» og derved forrykke det juridiske grunnlag som erstatningsfastsettelsen hviler på. Departementets betenkeligheter knyttet Side:548 seg til de prosesstekniske og prosessøkonomiske forhold i en verserende skjønnssak. De nevnte betenkeligheter gjør seg ikke gjeldende når en ekspropriasjonssak må påbegynnes fra nytt av, slik det må gjøres når fristen i skjønnsloven §57 er oversittet. Selv om den nye sak skulle ha samme parter, samme gjenstand og samme formål som den tidligere sak, vil det ikke være noe prosessuelt vunnet ved å bygge på eldre rett i den nye sak. Jeg finner det ikke tvilsomt at ekspropriasjonserstatningslovens §13 må forstås slik at den «skjønnsforhandling» det vises til, er hovedforhandlingen i den verserende skjønnssak. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om det kan tenkes situasjoner hvor overgangsbestemmelsen i §13 bør fravikes. Omstendigheter som kan tilsi fravikelse av bestemmelsen, foreligger ikke under noen omstendighet i nærværende sak. Også når det gjelder anvendelsen av ekspropriasjonserstatningsloven §4 nr. 1, er jeg enig med overskjønnrettens flertall og kan i det vesentlige vise til den begrunnelse som er gitt. Hotvedts eiendom omfattet ca. 21 da. innmark, og det er lagt til grunn at den i mars 1973, da den nye søknad om ekspropriasjonstillatelse ble innsendt. var i drift som jordbrukseiendom. Dette bestrides heller ikke av Hotvedt, som imidlertid viser til at eiendommens beliggenhet inne i tettbebyggelsen måtte medføre at den eneste bruk som var aktuell på noen sikt, var anvendelse som tomteareal og til at det har vært foretatt en viss tomtefradeling opp igjennom årene. Disse forhold kan imidlertid ikke tillegges noen vekt i forhold til §4 nr. 1. Etter denne bestemmelse er det den aktuelle bruk av ekspropriasjonseiendommen på det tidspunkt da det søkes ekspropriasjonstillatelse, som er utslagsgivende, jfr. [[Rt-1976-1]] (Kløftasaken), og senere rettspraksis. Overskjønnsrettens flertall har funnet at det er grunnlag for å anvende bestemmelsen i §5 og sette verdien høyere enn den som følger av §4 nr. 1. Retten viser til at eiendommen ligger omgitt av bebyggelse og boligfelter og i en avstand av noen hundre meter fra Kongsberg sentrum. «Tilsvarende eiendommer i distriktet» må derfor etter overskjønnsrettens mening være de eiendommer som ligger rundt Hotvedts, således også de arealer som hans naboer avstod etter skjønn og overskjønn i 1970 og 1971. Disse eiendommer har i løpet av de senere år fått realisert tomteverdi, og denne har ligget vesentlig høyere enn jordbruksverdien». Hotvedt hevder at det ikke fremgår av premissene om §5 nr. 1 er riktig anvendt. Det følger av rettspraksis at prisen for tilsvarende eiendommer skal tas i betraktning fullt ut, mens det i overskjønnet bare sies at det er «funnet rimelig å ta hensyn til» den høyere verdi. Jeg er enig i at det hadde vært ønskelig om premissene hadde vært klarere på dette punkt. Når man ser fremstillingen i sammenheng, finner jeg imidlertid at det må legges til grunn at utgangspunktet for erstatningsberegningen har vært de tomtepriser som ble fastsatt ved tidligere skjønn og overskjønn for de eksproprierte naboeiendommer. Det er disse det er sammenlignet med, og det bemerkes senere at «full erstatning for eiendommens verdi ved avståelsen er ytet». Dette Side:549 kan vanskelig forstås annerledes enn at erstatningen er fastsatt til full tomteverdi med det fradrag som følger av §5 nr. 2. Hotvedt har videre vist til at retten har bemerket at formålet med §5 er å «eliminere eller redusere» den ulikhet mellom grunneierne som §4 kan føre til, og mener dette viser at §5 nr. 1 ikke er riktig anvendt. Overskjønnsrettens bemerkning gjelder imidlertid hele §5, herunder fradragsregelen i §5 nr. 2. og jeg kan ikke se at bemerkningen gir grunn til tvil om rettens forståelse av §5 nr. 1. Hotvedt har også vist til at det er uttalt: «At Hotvedt i noen grad selv er skyld i at avståelsen og erstatningsoppgjøret ikke ble foretatt før den nye lov trådte i kraft, taler ikke avgjørende i mot å anvende §5 for å utjevne ulikheten.» Hotvedt hevder at også dette gjør det tvilsomt om det fullt ut er tatt hensyn til bestemmelsen i §5 nr. 1. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for slik tvil. Det siterte må forstås slik at retten har sett bort fra dette moment. Jeg finner etter dette at det med tilstrekkelig tydelighet fremgår av overskjønnet at utgangspunktet etter §5 nr. 1 har vært full tomteverdi. Om fradrag etter §5 nr. 2 bemerker overskjønnsrettens flertall: «Den verdi de omkringliggende eiendommer har fått realisert. skyldes ikke ekspropriasjonstiltaket eller investeringer eller virksomhet som bar sammenheng med ekspropriasjonstiltaket. Den knytter seg heller ikke til offentlige planer eller planlagte tiltak. I noen utstrekning skyldes den gjennomførte tiltak, nemlig den omstendighet at det er lagt vei og vann- og kloakkledninger frem til området. Ved anvendelsen av lovens §5 tar flertallet hensyn til dette.» Det som her er sagt om fradrag for offentlige investeringer til vei, vann- og kloakkledninger, er meget knapt. Det fremgår ikke av det refererte om det bare er de nyere anlegg fra 1965-1967 som er tatt i betraktning, eller om også den verdiøkning eldre anlegg i strøket har medført, er medregnet. Det er heller ikke direkte sagt at eiendommens verdi er påvirket av disse investeringer. Det ville ha vært ønskelig med nærmere presiseringer på disse punkter, men jeg er kommet til at det likevel ikke er slike mangler ved skjønnsgrunnene at det må føre til opphevelse. Jeg nevner først at krav om fradrag for offentlige investeringer har vært reist av Kongsberg kommune både ved underskjønnet og overskjønnet uten at det kan ses å ha vært reist noen tvil om hvilke anlegg det gjelder, eller om at disse investeringer hadde betydning for eiendommens tomteverdi. Rettens meget snaue begrunnelse må vurderes på denne bakgrunn. Jeg nevner også at det var skjønnsloven §28 slik den lød før lovendring av 26. januar 1973 som er avgjørende i denne sak. Det var således avgjørende for rettens begrunnelsesplikt om det var tvist eller tvil om spørsmålet. Jeg legger også en viss vekt på at overskjønnet ble avsagt før Høyesterett presiserte kravene til premisser nærmere, blant annet i Kløftasaken, [[Rt-1976-1]]. Det er under prosedyren for Høyesterett opplyst at det i tiden Side:550 1965-1967 ble anlagt vei og vann- og kloakkledning i strøket. Jeg er kommet til at det ikke kan være særlig tvilsomt at det er det anlegg som ble fullført i 1967, partene og overskjønnsretten har hatt for øye. Jeg nevner at Hotvedt i sine anførsler for underskjønnet har vist til at kloakken ble anlagt i 1965. Uttrykksmåten i overskjønnet «det er lagt vei, vann- og kloakkledninger frem til området» gjør det også klart at det er det anlegg som i den senere tid er blitt ført frem til Hotvedts eiendom, det siktes til. Når det således må kunne legges til grunn at det er dette anlegg det gjelder, må overskjønnsrettens begrunnelse anses tilstrekkelig. Noen nærmere redegjørelse for fradragsberegningen kunne under omstendighetene ikke kreves. Jeg finner det ikke tvilsomt at offentlige investeringer i vei, vann og kloakk av så ny dato må føre til fradrag etter §5 nr. 2, og har derfor heller ikke innvendinger mot lovanvendelsen. Jeg er enig med overskjønnsrettens flertall i at det ikke kan være avgjørende at de to naboer som fikk sine saker endelig avgjort etter de regler som gjaldt før loven av 26.1.1973, har fått en noe høyere erstatning. Den erstatningsberegning som er foretatt i Hotvedts sak, er i samsvar med de regler som gjaldt da denne sak ble behandlet, og stemmer også overens med en forståelse av ekspropriasjonserstatningsloven som senere er lagt til grunn av Høyesterett. Jeg finner etter dette at overskjønnet må stadfestes. Saksomkostninger bør ikke idømmes. Saken har budt på tvil, blant annet på grunn av de noe snaue premisser vedrørende fradrag etter §5 nr. 2. Jeg stemmer for denne dom: 1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Andreas Endresen, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså. Av overskjønnet (byfogd Per Kaas som settedommer med skjønns. menn): - - - Retten bemerker: Ved fastsettelsen av grunnerstatningen har retten delt seg i et flertall, som består av formannen og skjønnsmennene Arne Hegg, Johan Olaussen og Egil Brunes, og et mindretall som består av skjønnsmennene Ole K. Teigen, Tormod Kjørstad og Kåre Rogstad. Mindretallet finner ikke at loven av 26/1 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom skal anvendes ved fastsettelsen av erstatningen. - - - Efter dette vil mindretallet fastsette erstatning for grunnen efter tomteverdi, og mener at erstatningen bør settes til kr. 19,- pr. kvadratmeter. Side:551 Rettens flertall bemerker: I Ot.prp. nr. 56 1970-71 har departementet uttalt på 33 under bemerkningene til utkastets ikrafttredelsesbestemmelse: «Departementet anser det som ønskelig at loven trer i kraft så snart som mulig. På den annen side kan det være betenkeligheter forbundet med å la de nye vurderingsprinsipper få anvendelse i ekspropriasjonssaker som allerede er i gang. Det skulle riktignok være klart at grunnlovens §97 ikke vil være til hinder for at dette skjer, så lenge ikke erstatningsspørsmålet er rettskraftig avgjort. Men det kan være uheldig at nye erstatningsutmålingsregler bringes inn i en eksisterende sak, og således forrykker det juridiske grunnlag som erstatningsfastsettelsen hviler på. Departementet er derfor blitt stående ved at den beste løsning vil være at loven ikke får anvendelse i de saker hvor skjønnsforhandlingene (hovedforhandling) er påbegynt før loven trer i kraft. Hvor hovedforhandling ikke er påbegynt, vil derimot loven få anvendelse. Den hovedforhandling det her siktes til, er behandlingen i første instans, d.v.s. underskjønnet. Er skjønnsforhandlingene ved underskjønn påbegynt, skal altså loven ikke få anvendelse, selv om det senere blir overskjønn (som ikke var påbegynt da loven trådte i kraft).» Disse bemerkninger tar bare sikte på å undgå at det anvendes forskjellige regler for erstatningsfastsettelsen ved et underskjønn og det påfølgende overskjønn. Det er disse to skjønn departementet sammenfatter under uttrykket «en eksisterende ekspropriasjonssak». Den situasjon som oppstår når et skjønn er falt bort som foreldet efter skjønnslovens §57. og eksproprianten så går i gang med ny takstbegjæring, tar departementets uttalelse ikke sikte på. Det følger av skjønnslovens §57 at det må holdes ny takst, når fristen for å begjære fullbyrdelse av et skjønn er oversittet og avståelse ikke skjer frivillig. Den nye skjønnsbegjæring innleder en ny skjønnssak som fremtrer med eget saknummer i rettens sakliste. Den behandles av en rett sammensatt av nye medlemmer. Ved den nye takst skal det foretas fastsettelse av erstatning ubunnet av det foreldete skjønn. Men ikke noe av disse forhold betegner noen avvikelse fra forholdet mellem underskjønn og overskjønn. Også et overskjønn er en selvstendig skjønnssak med eget saknummer og med nye rettsmedlemmer. Ved verdsettelsen av skjønnsobjektet er overskjønnsretten ubunnet av underskjønnet. Derimot består det en særskilt sammenheng mellem underskjønn og overskjønn ved at underskjønnet blir stående i den utstrekning overskjønn ikke avgis (skjønnslovens §37). Skjønnslovens §57 sier at ekspropriasjonen ikke kan fremmes uten ny takst. Dette kunde oppfattes som et uttrykk for at skjønnsloven anser den nye takst som et ledd i den samme ekspropriasjonssak. Men efterat §57 ble endret ved loven av 1959, således at det nu også kreves ny ekspropriasjonstillatelse, kan det ikke lenger legges noen vekt på denne uttrykksmåte. Av samme grunn får dom i [[Rt-1955-348]] heller ikke avgjørende betydning. I den sak som er referert der, konstaterte Høyesterett en slik sammenheng mellem et skjønn som var bortfalt efter skjønnslovens §57, og det skjønn som eksproprianten derefter begjærte, at det ikke var riktig å bedømme det nye skjønn som en ny og selvstendig sak. Det spørsmål som forelå, var om tvangsavståelse kunde kreves, og sammenhengen mellem skjønnene har ellers likhetspunkter med nærværende sak. Side:552 At det består en nær faktisk sammenheng mellem skjønnene av 1970-71 og det nuværende skjønn, er klart nok. Men det nuværende skjønn er begjært med hjemmel i en annen lovbestemmelse og efter at ny ekspropriasjonstillatelse er gitt. Særlig den omstendighet at ny ekspropriasjonstillatelse kreves efter skjønnslovens §57, må ha stor vekt. I dette tilfelle var det kurant å få slik ny tillatelse. Men det fremgår av forarbeidene til loven av 1939 at det ved lovendringen ble lagt vekt på at ny tillatelse måtte gis før ekspropriasjon kunde skje. Dette markerer at det dreier seg også på dette stadium om en ny selvstendig vurdering av ekspropriasjonsformålet og skadene, således at det skjønn som derefter settes i gang, med grunn kan anses som en selvstendig ekspropriasjonssak. Det avgjørende må være om den sammenheng som er til stede, er tilstrekkelig til å hindre at de nye erstatningsregler får anvendelse. På bakgrunn av at det har vært lovgiverens hensikt å gi de nye regler anvendelse snarest mulig og i størst mulig utstrekning uten å komme i konflikt med grunnlovens §105, er det efter flertallets mening ikke riktig å undlate å anvende erstatningsloven på et skjønn som bare har en rent faktisk tilknytning til tiden forut for lovens i kraft treden, og som ellers i enhver henseende har karakteren av en selvstendig sak. Kommunen tiltrådte ikke Hotvedts eiendom før 1/11 1973. Boligblokken som ble oppført i 1971/72, la riktignok beslag på 1,2 m2 av eiendommen. Men dette må utelukkende tilskrives feil begått ved planlegging og plassering av bygningen. Det var ikke uttrykk for noen vilje hos kommunens organer til å ta Hotvedts eiendom eller noen del av den i besittelse på forhånd. Hotvedt fortsatte å drive sin jord både i 1972 og i 1973. Like til det siste motsatte han seg forhåndstiltredelse, således at tvangsforretning ble nødvendig. Det kan dertor ikke hevdes at kommunen tiltrådte ekspropriasjonsarealet før erstatningslovens i kraft treden. Flertallet mener således at erstatningsloven av 26/1 1973 må anvendes ved fastsettelsen av grunnerstatningen. Da søknad om ekspropriasjonstillatelse ble fremmet i mars 1973, ble eiendommen drevet som jordbruk. Det var inntil da utskilt 6 villatomter, som var solgt og bebygget. Dette hadde redusert eiendommens areal fra ca. 30 dekar til ca. 21 dekar. Den foretatte utparsellering var således ikke ubetydelig i forhold til eiendommens størrelse. Men tomtesalgene foregikk over en meget lang periode, ialt nær 20 år, og de skjedde ikke som ledd i en planmessig utparsellering. Det er da ikke grunnlag for å anse utparsellering som Hotvedts utnyttelse av eiendommen, og det blir ikke nødvendig å ta standpunkt til om utparsellering i tilfelle kunde ha vært ansett som bruk efter erstatningslovens §4 nr. 1. Hotvedts eiendom ligger omgitt av bebyggede boligfelter på alle kanter og i en avstand av noen hundre meter i luftlinje fra Kongsbergs sentrum. Noen tilsvarende jordbrukseiendom finnes ikke i distriktet. Det finnes selvsagt jordbrukseiendommer som grenser til boligstrøk, men ingen som ligger så nær bykjernen og som på alle kanter er innesluttet av boligbebyggelse i stor bredde. Tilsvarende eiendommer i distriktet må i dette tilfelle være de eiendommer som ligger rundt Hotvedts eiendom, således også Vikens og Evjus avståtte arealer. Alle disse eiendommer har i løpet av de senere år fått realisert tomteverdi, og denne har ligget vesentlig høyere enn jordbruksverdien. Side:553 Verdsettelse av Hotvedts eiendom som jordbruk vilde åpenbart medføre at verdien måtte settes vesentlig lavere enn den verdi eiendommen har som boligareal. Det vilkår for å anvende lovens § S, at verdien efter §4 er vesentlig lavere enn den verdi som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet efter deres vanlige bruk, er således til stede. Flertallet finner videre at det er rimelig å ta hensyn til den høyere verdi som tomteverdien representerer. Spesielt vilde det ellers bli en stor og iøyenfallende ulikhet mellem resultatet for Hotvedt og for de to andre saksøkte ved det første skjønn. Undtaksbestemmelsen i §5 må antas å ta sikte på å eliminere eller redusere slike uheldige virkninger av loven. At Hotvedt i noen grad selv er skyld i at avståelsen og erstatningsoppgjøret ikke ble foretatt før den nye lov trådte i kraft, taler ikke avgjørende i mot å anvende §5 for å utjevne ulikheten. At vilkåret i §5 nr. 3 er til stede, er på det rene, og det er heller ikke bestridt av kommunen. Den verdi de omkring liggende eiendommer har fått realisert, skyldes ikke ekspropriasjonstiltaket eller investeringer eller virksomhet som har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket. Den knytter seg heller ikke til offentlige planer eller planlagte tiltak. I noen utstrekning skyldes den gjennenførte tiltak, nemlig den omstendighet at det er lagt vei og vann- og kloakkledninger frem til området. Ved anvendelsen av lovens §5 tar flertallet hensyn til dette. Erstatningen for grunnen settes til kr. 15.- pr. kvadratmeter. Dette gjelder også den stripe hagegrunn som utvidelsen av ekspropriasjonen omfatter. Verdsettelsen bygger på verdien 1 / 11 1973. Erstatningslovens forhold til grunnlovens §105 er ikke berørt av partene. Saksøkte har ikke hevdet at det vilde være i strid med grunnloven å anvende erstatningslovens §4 eller §5 med den følge at erstatningen ble satt lavere enn ved det første skjønn, som erstattet full tomteverdi. Det er unødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål. Men det skal likevel nevnes at loven slik den her er anvendt i alle fall ikke kommer i konflikt med grunnlovens bud om full erstatning. Full erstatning for eiendommens verdi ved avståelsen er ytet. Eiendommens verdi er i seg selv ikke bestemt av grunnloven, og verdien er ikke uforanderlig. Verdien lar seg påvirke av de lover som til enhver til gjelder. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
