Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Bølviken: Ved skjøte av 13. november 1973 overdrog Sigurd Bang-Olsen, som hadde formuesfellesskap med hustruen Ebba Bang-Olsen, eiendommen Storgaten 144, Horten, til sine sønner Tom Bang-Olsen og Jan Bang-Olsen som gave. Verdien ble satt til kr. 250 000, som det ble betalt arveavgift av. To dager senere, ved skjøte av 15. november 1973, solgte Tom og Jan Bang-Olsen eiendommen til Marin Service, Svein Sørbøe, for kr. 250 000. Ved ligningen for 1973 ble Tom og Jan Bang-Olsen gevinstbeskattet etter byskattelovens §37 tredje ledd, jfr. annet ledd, for verdistigning på eiendommen de siste 10 år. Verdistigningen ble satt til kr. 125 000. Ligningen ble etter klage opprettholdt av ligningsnemnda, men den satte verdistigningen til kr. 100 000. Ved videre Side:687 klage til overligningsnemnda ble denne gevinstbeskatning opprettholdt. Tom og Jan Bang-Olsen tok deretter den 24. juni 1975 ut stevning mot Horten kommune med påstand om at ligningen skulle oppheves. Horten byrett avsa dom i saken den 9. februar 1976 med slik domsslutning: «1. Ligningen for Tom Bang-Olsen og Jan Bang-Olsen inntektsåret 1973 oppheves. 2. Horten kommune v/ordføreren tilpliktes å betale til Tom Bang-Olsen og Jan Bang-Olsen i saksomkostninger kr. 9896,50 - kronernitusenåttehundreognittiseks 50/100 - innen 14 - fjorten - dager fra denne doms forkynnelse.» Horten kommune påanket dommen til Agder lagmannsrett, som den 23. mars 1977 avsa dom med denne domsslutning: «1. Horten kommune frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Denne dom er av Tom og Jan Bang-Olsen påanket til Høyesterett. Om sakens nærmere omstendigheter og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Jarlsberg herredsrett, hvor Jan Bang-Olsen har avgitt partsforklaring og hans mor Ebba Bang-Olsen vitneforklaring. Hun ga ikke forklaring for de tidligere retter. Videre er holdt bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett, hvor ligningssjef Jacob Jarøy har avgitt forklaring, og ved Oslo byrett, hvor byrettsdommer Torjus Aarnes har avgitt forklaring. Vitnet Aarnes er nytt for Høyesterett. Det er også fremlagt enkelte dokumenter som forelå, men ikke ble dokumentert under hovedforhandlingen for lagmannsretten. De ankende parter Tom og Jan Bang-Olsen har for Høyesterett frafalt anførselen om at den foretatte ligning under enhver omstendighet må oppheves fordi skjønnet over verdistigningen er vilkårlig eller åpenbart urimelig. For øvrig har de gjort gjeldende i det vesentlige samme synspunkter som for byretten og lagmannsretten. Det hevdes å være en feil når lagmannsretten har lagt til grunn at eiendommen Storgaten 144 i 1973 ikke var å anse som driftsmiddel i næring for de ankende parters foreldre. I tillegg til sine tidligere anførsler på dette punkt har de for Høyesterett gjort gjeldende at det ved vurderingen av eiendommens karakter som driftsmiddel må skje en helhetsvurdering, hvorunder det også må få betydning at kolonialforretningen fra 1941 til 1950 ble fortsatt av et aksjeselskap med Ebba Bang-Olsen som hovedaksjonær, ene styre og daglig leder, og likeledes må få betydning at familien etter 1950 har drevet utleie ikke bare av eiendommen Storgaten 144, men også av to andre eiendommer som familien har eid. Når de ankende parter mener at særregelen for gevinstbeskatning på gavemottakers hånd ikke gjelder Side:688 driftsmiddel, bygger de på byskattelovens §36 og lovens system, på ligningspraksis og på uttalelser fra sentrale skattemyndigheter. Det erkjennes at det ut fra ordlyden i §37 tredje ledd, jfr. annet ledd, og ut fra lovens forarbeider kan være vanskelig å se at verdistigning på driftsmidler på givers hånd ikke skal kunne beskattes hos gavemottakeren. Men slik har - anføres det - loven vært forstått. Uansett om tolkingen er riktig ut fra lovtekst og forarbeider, er forståelsen nå så fastslått i praksis og uttalelser fra skattemyndighetene at den ikke kan fravikes til skade for skattyteren. De ankende parter har lagt ned denne påstand: «1. Ligningen for Tom Bang-Olsen og Jan Bang-Olsen for inntektsåret 1973 oppheves. 2. Horten kommune tilpliktes å betale til Tom Bang-Olsen og Jan Bang-Olsen saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Ankemotparten, Horten kommune, henholder seg til lagmannsrettens dom og har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende samme anførsler som for byretten og lagmannsretten. Kommunen fastholder at Storgaten 144 iallfall ikke kan anses som driftsmiddel i næring for giverne i 1973, 32 år etter at den var tatt ut av driften. Etter kommunens oppfatning innebærer omdannelsen til aksjeselskap i 1941 et markert skille, avgjørende også for beskatningen. Men selv om eiendommen skulle bli å anse som driftsmiddel i 1973, foreligger etter kommunens syn skatteplikt for mottaker etter §37 tredje ledd. Dette følger av lovens ord og formålet med §37 tredje ledd. Det er etter kommunens mening ikke dokumentert en ligningspraksis av slik fasthet at vi står overfor en rettsdannelse som i tilfelle måtte være en sedvanerettsdannelse. Skattemyndighetenes uttalelser er ikke lov. Kommunen har lagt ned denne påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Tom Bang-Olsen og Jan Bang-Olsen betaler saksomkostninger for alle retter.» Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse. Tom og Jan Bang-Olsen overtok den eiendom det gjelder ved skjøte av 13. november 1973 og solgte den videre to dager senere. Spørsmålet er om de kan gevinstbeskattes etter tidligere byskattelovs §37 tredje ledd, jfr. annet ledd. Etter disse bestemmelser pliktet gavemottaker ved salg å betale skatt av verdistigning de siste 10 år før salget, og slik at givers og mottakers eiertid ble lagt sammen. Når, som i det foreliggende tilfelle, gavemottakerne straks solgte eiendommen, er det verdistigningen i de siste 10 år giverne eide eiendommen som det blir spørsmål om å beskatte. De ankende parters syn er - slik jeg oppfatter det - følgende: Skattelovene skiller mellom inntekt i og utenfor næring. Etter byskatteloven var næringsinntekt og annen fordel av næring skattepliktig etter §36, mens inntekt utenfor næring ble beskattet etter §37. Side:689 Hjemmelen for skattlegging av gevinst ved salg av driftsmiddel i næring var derfor §36, ikke §37 annet ledd. Tilføyelsene i §37 annet ledd ved lovendringene av 1918 og 1921 om gevinst ved salg av eiendom eller annen formuesgjenstand som var ervervet «i anledning av næring eller forretningsforetagende» eller som var «benyttet dertil», var bare presiseringer, ingen utvidelse av skatteplikten etter §36 første ledd. I det foreliggende tilfelle ville giverne, om de selv hadde solgt eiendommen, vært skattepliktige etter §36 første ledd. Og da gjelder ikke gavemottakers skatteplikt etter §37 tredje ledd, som bare viser til §37 annet ledd. Prosedyren har på dette grunnlag vært konsentrert om to spørsmål. For det første om eiendommen Storgaten 144 var å anse som driftsmiddel i næring for Ebba og Sigurd Bang-Olsen i 1973 da gaveoverføringen fant sted. Og videre, dersom første spørsmål besvares bekreftende, om sønnenes gaveerverv med etterfølgende salg faller utenfor skatteplikten etter §37 tredje ledd. Jeg behandler først spørsmålet om hvorledes tidligere byskattelovs §37 annet og tredje ledd rettelig var å forstå. Etter skatteloven av 1911 gjaldt gevinstbeskatning etter byskattelovens §37 annet ledd faste eiendommer, verdipapirer eller andre formuesgjenstander som var ervervet av selgeren for å avhendes med fordel. Med bakgrunn i de endrede forhold etter første verdenskrig ble ved lov av 3. mai 1918 skatteplikten utvidet. Gevinstbeskatning skulle nå skje når eiendommen var ervervet på annen måte enn ved arv eller gave i løpet av de siste 5 år, og videre når den var ervervet av selgeren i anledning av næring eller forretningsforetagende. Ved lovendring av 22. februar 1921 ble skatteplikten ytterligere utvidet. Skatteplikt skulle nå følge ikke bare av at eiendommen var ervervet i næring, men også dersom den faktisk var benyttet i næring. Videre ble nå bare erverv ved arv unntatt fra beskatningen, ikke erverv ved gave. For gaveerverv ble gitt en særregel i §37 tredje ledd om beskatning av de siste 5 års verdistigning selv om denne verdistigning helt eller delvis hadde funnet sted på givers hånd. Ved lov av 14. desember 1946 ble 5 års fristene i §37 annet og tredje ledd utvidet til 10 år. De endringer som i 1918 og 1921 ble foretatt i byskattelovens §37 annet ledd, synes å være begrunnet i bevisvanskeligheter når det gjaldt spørsmålet om en eiendom var anskaffet i den hensikt å skulle avhendes med fordel, og bevisvanskeligheter når det gjaldt spørsmålet om en eiendom anvendt i næring var ervervet i dette øyemed. Endringene må etter min mening likevel anses som utvidelser av skatteplikten. Det nye §37 tredje ledd tok sikte på å avskjære muligheten for å unngå gevinstbeskatning ved at foreldre skjenket eiendommen som gave til barn, som deretter solgte den med betydelig gevinst. Jfr. i denne forbindelse byrettens sitat fra Ot.prp. nr. 38 for 1920 63. I proposisjonen foreslo Finansdepartementet sløyfet unntaksregelen i §37 annet ledd for så vel gave som arv. I Innst. O.XIII A for 1920 ble unntaket for gave foreslått sløyfet. Om det nye §43 tredje ledd i landsskatteloven, tilsvarende byskattelovens §37 tredje ledd, uttales i innstillingen side 16: Side:690 «... men man vil ramme det tiffælde, som nærmest har foranlediget propositionens forslag til §43 tredje led, nemlig at gjenstande hvis salg vilde betinge indtægtsbeskatning bortskjænkes f.eks. av far til søn eller datter, der saa umiddelbart efter sælger gjenstanden og indkasserer gevinsten. I disse tilfælde skal nemlig efter flertallets forslag værdistigningen i de 10 sidste aar eller det kortere tidsrom som eventuelt er forløpet siden giveren erhvervet gjenstanden, indtægtsbeskattes....» Det sies i tidligere byskattelovs §37 annet og tredje ledd intet om at selgers skatteplikt etter annet ledd og gavemottakers etter tredje ledd ikke skal gjelde eiendom som har vært driftsmiddel i næring. Tvert om gjaldt skatteplikten etter annet ledd eiendom som var ervervet i anledning av eller hadde vært benyttet i «næring eller forretningsforetagende». Og skatteplikten etter tredje ledd gjaldt «de i annet ledd omhandlede formuesgjenstander». Jeg kan heller ikke se at det fulgte av byskattelovens §36 eller lovens system at driftsmidler som ble mottatt som gave, var unntatt fra gevinstbeskatning etter §37 tredje ledd. Lovens §36 var en generell bestemmelse om lovens inntektsbegrep. Til inntekt ble - som nå - regnet enhver fordel vunnet blant annet ved arbeid eller virksomhet. Etter §36 annet ledd ble formuesforøkelse ved arv eller gave ikke regnet som inntekt. Paragraf 37 annet ledd var en spesiell bestemmelse, hvoretter selger ble beskattet for gevinst ved salg av eiendom eller annen formuesgjenstand ervervet eller benyttet i næring, og §37 tredje ledd var en spesiell bestemmelse hvoretter verdistigning på gavemottakers hånd ble beskattet etter særlige regler. Den spesielle bestemmelse i §37 annet ledd måtte, så langt den rakk, gå foran den generelle bestemmelse i §36 første ledd, jfr. i denne forbindelse Høyesteretts dom i [[Rt-1948-312]]. Det samme må gjelde §37 tredje ledd. Etter min mening ville i det foreliggende tilfelle givernes skatteplikt, om de selv hadde solgt eiendommen, ha fulgt av §37 annet ledd, selv om kanskje også den generelle bestemmelse i §36 ville ha hjemlet gevinstbeskatning. Men da må også skattelovens §37 tredje ledd komme til anvendelse på gavemottakernes salg. Forarbeidene til lovbestemmelsene gir heller ikke holdepunkt for at fast eiendom som har vært driftsmiddel i næring, skulle falle utenfor gavemottakers skatteplikt etter §37 tredje ledd, jfr. annet ledd. Tvert om viser uttalelser i forarbeidene om tapsfradrag at man har hatt forretningseiendommer for øye. Og formålet med §37 tredje ledd, slik det fremgår av det jeg har sitert fra Innst. O.XIII A for 1920, omfatter klart et salg som det foreliggende. Denne forståelse av loven kunne det etter min mening neppe vært synderlig tvil om hvis vi bare hadde hatt lovens ord og forarbeidene å bygge på. Men det er spørsmål om den oppfatning av bestemmelsene som sentrale skattemyndigheter har hatt, og den ligningspraksis denne oppfatning har ført til, må lede til at en annen forståelse av loven må legges til grunn. Om denne side av saken skal jeg bemerke: I innstilling III fra Skattelovutvalget av 1947, avgitt i 1955, om Side:691 avskrivninger på driftsmidler og korresponderende bestemmelser om gevinst og tap ved avhendelser m.v. side 107 uttales det om tredje ledd i landsskattelovens §43 og byskattelovens §37: «Imidlertid hersker det på flere punkter tvil om hvorledes regelen i tredje ledd rettelig er å forstå. Således er det meget tvilsomt om regelen overhodet omfatter driftsmidler. Bl.a. har Riksskattestyret gitt uttrykk for den oppfatning at regelen bare gjelder gevinst ved salg av formuesgjenstander som ikke er driftsmidler i næringsvirksomhet, fordi hjemmelen for beskatning av gevinst ved salg av driftsmidler ligger i det alminnelige næringsbegrep i §42 (36) og ikke i §43 (37) annet ledd, som tredje ledd henviser til.» For å avskjære den mulighet som etter Riksskattestyrets fortolkning av §43 (37) tredje ledd forelå for vederlagsfrie overdragelser til nære pårørende med senere salg uten at gevinsten ble beskattet, foreslo Skattelovutvalget av 1947 at særregelen for gevinstbeskatning av formuesgjenstander overtatt som gave også skulle gis anvendelse på driftsmidler. Utvalget så dette som en gjennomføring av det formål særregelen hadde. I innstilling avgitt i 1968 fra Skattelovutvalget for arv- og inntektsbeskatning side 18 gis en tilsvarende fremstilling av gjeldende regler for beskatning av driftsmidler som gave. Men dette lovutvalg foreslo gevinstbeskatning på givers hånd ved vederlagsfri overdragelse av formuesgjenstander knyttet til næring. Denne del av utvalgets innstilling har ført til lovendring av 4. juni 1976. Den alminnelige bestemmelse i skattelovens §42 første ledd, som svarer til tidligere landsskattelovs §42 første ledd og byskattelovens §36 første ledd, bestemmer nå at en næringsdrivendes skatteplikt omfatter fordel ved uttak til eget bruk og gaveoverføring forutsatt at kostprisen helt eller delvis er kommet til fradrag ved ligningen. I Ot. prp. nr. 54 for 1975/1976, som lovendringen bygger på, sies det om §42 første ledd at praksis har vært usikker i spørsmålet om skatteplikt, og at det ved overføring av driftsmidler til andre enn næringsdrivende selv ved arv eller gave synes å ha vært fast praksis at skattlegging ikke har vært foretatt, proposisjonen side 1. Ved denne lovendring i 1976 og endringer ved lover av 14. juni 1974 og 6. juni 1975 i tidligere skattelovers §43/37 annet og tredje ledd og någjeldende skattelovs §43 annet og tredje ledd er reglene for gevinstbeskatning ved gaveoverdragelser blitt andre enn de som gjaldt i 1973. Jeg har ikke funnet grunn til ved min gjennomgåelse av lovreglene å gå inn på disse nye regler. Det er for Høyesterett dokumentert enkelte uttalelser som sentrale skattemyndigheter har gitt om beskatning av driftsmidler som overdras som gave, og som gavemottakeren deretter selger. Den uttalelse fra Riksskattestyret som Skatteutvalget av 1947 henviser til i den siterte uttalelse fra innstilling III, har ikke kunnet ettervises. Men det foreligger en uttalelse av skattedirektøren fra 1970 overfor Bodø ligningskontor og en fra 1972 overfor Molde ligningskontor om at skattelovenes §43/37 tredje ledd ikke antas å få anvendelse når driftsmidler benyttet i givers næring gis bort. Det foreligger en uttalelse fra skattedirektøren i motsatt retning, også fra 1972, overfor Side:692 Skien ligningskontor. Men denne uttalelse opplyses å være muntlig korrigert overfor ligningskontoret. Spørsmålet ble i forbindelse med uttalelsen til Bodø ligningskontor forelagt Finansdepartementet, som i brev av 26. november 1970 ga den uttalelse som er gjengitt i byrettens dom, og hvor departementet erklærer seg enig i skattedirektørens tidligere uttalelse, og at denne inntil videre bør opprettholdes. Sentrale skattemyndigheter har således ved flere anledninger uttalt seg imot anvendelse av byskattelovens §37 tredje ledd på faste eiendommer som har vært anvendt som driftsmidler. Det er imidlertid noe uklart i hvilken utstrekning disse uttalelser har vært kjent av ligningskontorene. Uttalelsene har ikke vært gjengitt i ligningsutvalgets samling: Dommer, kjennelser m.v. i skattesaker. Men det er i Thomles kommentarutgave til skattelovene vist til Finansdepartementets uttalelse av 1970. Noen egentlig dokumentasjon av ligningspraksis er ikke foretatt. Det må legges til grunn at de ligningskontorer som har henvendt seg til skattedirektøren, er blitt orientert om skattedirektørens syn på det omtvistede spørsmål, og har bygd på det. Skien ligningskontor har fulgt den lovforståelse dette kontor fikk anvisning på i 1972, idet ligningssjef Jarøy i sin vitneforklaring har uttalt at han ikke kan huske å ha fått noen muntlig korrigering av uttalelsen. Ellers synes det å ha vært til dels betydelig tvil om tolkingen. Tvil er kommet til uttrykk i de nevnte innstillinger. Og tvil er i adskillig utstrekning kommet til uttrykk i teorien. Jeg antar at ligningspraksis må tillegges betydelig vekt når det gjelder tolking av tvilsomme skattebestemmelser. For så vidt viser jeg til Høyesteretts dom i [[Rt-1973-679]]. Men jeg antar at det må foreligge en klar og fast praksis om det skal legges til grunn en forståelse som verken lovens ord eller dens forarbeider gir holdepunkt for. I dette tilfelle kan jeg ikke legge til grunn at det foreligger en slik klar og ensartet ligningspraksis. Jeg vurderer forholdet på lignende måte som Høyesterett i dom i [[Rt-1975-992]], hvor ligningspraksis ikke ble tillagt utslagsgivende vekt. Det ville også gi mindre god sammenheng i beskatningsreglene om det ikke skulle foreligge skatteplikt i et tilfelle som det vi her har å gjøre med. Gavemottaker av eiendom som ikke har vært anvendt i næring, måtte, om han solgte i løpet av de første 10 år, betale skatt etter reglene i byskattelovens §37 tredje ledd. Det kan ikke sees å være noen rimelig grunn til at skatteplikten skulle være en annen fordi eiendommen hadde vært anvendt i næring, snarere tvert om. Etter det syn jeg har på tolkingen av byskattelovens §37 tredje ledd, jfr. annet ledd, går jeg ikke nærmere inn på spørsmålet om Storgaten 144 i 1973 kunne anses som driftsmiddel i næring for Ebba og Sigurd Bang-Olsen, et spørsmål som nok kunne skape en viss tvil. Jeg finner det tilstrekkelig å fastslå at skatteplikt ville ha fulgt av den positive bestemmelse i byskattelovens §37 annet ledd, og at gavemottaker da må være skattepliktig etter §37 tredje ledd. Jeg kommer etter dette til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Det gjelder tvilsomme og vanskelige tolkingsspørsmål, og jeg Side:693 finner ikke at det er grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger for noen instans. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Røstad, Blom og Heiberg: Likeså. Av byrettens dom (dommerfullmektig Bjørn J. Danielsen med domsmenn): Ved skjøte av 30.6.1934, tinglyst 3.7.1934 ervervet Sigurd Bang Olsen eiendommen Storgt. 144 i Horten for kr. 30 000. Eiendommen besto den gang av en kolonialforretning og 2 leiligheter. Tomten er på 762 kvm. Det er på denne oppført en hovedbygning av tre med en grunnflate på 135 kvm. I 2. etasje er grunnflaten endel mindre. Det er kjeller under huset. Videre er det på eiendommen et uthus med 31 kvm grunnflate og en garasje på 12 kvm. Familien Bang Olsen overtok driften av kolonialforretningen og flyttet inn i den ene av husets leiligheter. Det er opplyst at kolonialforretningen vesentlig ble drevet av fru Bang Olsen idet hennes mann visstnok seilte til sjøs. På grunn av de usikre tider rundt krigsutbruddet ble kolonialforretningen i 1941 omdannet til et aksjeselskap og driften av denne fortsatte i sådan form. Den faste eiendom ble ikke overført til aksje selskapet. Som aksjonærer i selskapet var visstnok bare familien Bang Olsen representert. I 1946 og 1947 ble eiendommen ombygget og forretningslokalet ble utvidet til også å omfatte den ene av de 2 leiligheter. Ombyggingen kostet etter de fremlagte regnskaper kr. 98 113,40. Hertil kommer 2 mindre arbeider som ble utført i 1949 og 1950. Kolonialforretningen ble drevet frem til 1950. Eiendommens forretningslokaler ble deretter leiet ut til Helly J. Hansen A/S, Moss', ved kontrakt av 10.8.1950, hvorfra det hitsettes: - - - Det er for retten opplyst at i den tid kolonialforretningen ble drevet i aksjeselskaps form, ble det visstnok ikke betalt leie fra selskapet til Bang Olsen. I 1958 flyttet familien Bang Olsen ut av Storgt. 144 og Helly J. Hansen A/S overtok hele eiendommen. Husleien ble da etter det opplyste regulert opp. Helly J. Hansen A/S drev systue i huset og bruken må sies å ha vært intensiv sammenlignet med hva som er vanlig for denne typen hus. Ved skjøte tinglyst den 13.11.1973 ble eiendommen overført som gave til Sigurd Bang Olsens 2 sønner, Tom Bang-Olsen og Jan Bang-Olsen. Eiendommen ble i anledning overføringen verdsatt til kr. 250 000. Dette beløp ble også lagt til grunn for betaling av arveavgift og gebyrer. Det er opplyst for retten at de 2 sønnene har betalt omlag kr. 20 000 i arveavgift i forbindelse med overføringen. 2 dager senere, den 15.11.1973, ble eiendommen solgt fra Tom og Jan Bang-Olsen til Marin Service, Svein Sørbøe. - - - Side:694 Naboeiendommen, Borrevegen 2 ble også samtidig solgt til Svein Sørbøe for kr 100 000. Denne eiendom var ervervet i 1939 og hadde vært utleiet til beboelse. Eiendommen var ikke overført til Tom og Jan Bang-Olsen. Gevinsten ved salg av denne eiendom var skattefri i henhold til landsskattelovens §43 annet ledd. Det er for retten opplyst at det ikke er foretatt avskrivning på eiendommen Storgt. 144 før i 1966, og da med 2 1/2% pr. år. Jan Bang-Olsen som er ansatt som konsulent hos Fylkesskattesjefen i Buskerud, har opplyst at det var skattemessige hensyn som bevirket at eiendommen ble overført fra faren og deretter solgt. Det hadde vært forhandlinger i gang med Sørbøe og handelen var avtalt før eiendommen ble overført som gave. Jan Bang-Olsen hadde også telefonisk hatt kontakt med Skattedirektørens kontor før overføringen fant sted. Det ble riktignok fra Jan Bang-Olsen side da nevnt at eiendommen var driftsmiddel i næring. I forbindelse med ligningsbehandlingen overveiet ligningskontoret å beskatte foreldrene for overføringen til barna, idet dette visstnok mente at eiendommen kunne ha vært avhendet for kr. 250 000. Imidlertid ble barna beskattet etter byskattelovens (senere kalt «bskl.») §37 tredje ledd for verdistigningen i de siste 10 år før salget og som ble satt til kr. 120 000. Tom og Jan Bang-Olsen påklaget ligningen til ligningsnemnda som i kjennelse uttalte følgende: «Ligningsnemnda antar at Storgt. 144, ikke kan ansees som driftsmiddel i næringsvirksomhet, da eiendommen nå i flere år har vært bortleid, med en årlig leieverdi for 1973 på kr. 12 000. Det samme i 1972. I og med at Storgt. 144 ikke kan ansees som driftsmiddel for selgerne, mener ligningsnemnda at hjemmelen for inntektsbeskatning er bysktl. §37, annet ledd. Salgsgevinsten, etter §37 tredje ledd, finner ligningsnemnda etter ny prøving, å kunne sette til kr. 100 000, som en anser som et forsvarlig og rimelig skjønn ut fra prisnivået i Horten i 1963-64.» Denne kjennelsen ble videre påklaget til overligningsnemnda som i sin slutning fastholdt ligningsnemndas ansettelse og anført i sin kjennelse følgende: «Overligningsnemnda slutter seg til ligningsnemndas kjennelse, som den anser for å være rett. Nemnda har også vurdert den verdivurdering som byggmester Nordahl Raaen har avgitt, og finner at denne neppe kan være i samsvar med forholdene på eiendomsmarkedet i Horten i 1963. Eiendomsprisene i årene 1962-1964 var trykket på grunn av marinens flytting herfra. Ut fra dette og med det kjennskap overligningsnemnda mener å ha til den heller sterke prisstigning i Horten de siste 5-6 år, fram til utgangen av 1974, finner overligningsnemnda at det skjønn ligningsnemnda har avsagt, med en verdistigning på kr. 100 000 på eiendommen «Storgt. 144» i de 10 siste år må ansees som rimelig.» I stevning av 24.6.1975 har advokat Even Wahr-Hansen på vegne av Tom og Jan Bang-Olsen reist sak mot Horten kommune. - - - Retten ser saken slik at for å ta stilling til saksøkernes prinsipale påstand må den først bringe på det rene om Storgt. 144 var å anse som et driftsmiddel i 1973. Herunder må tas stilling til om det ikke er ervervet i næring eller om det er uttatt av næringsvirksomheten. Dernest må retten ta stilling til Side:695 hvorvidt bskl. §36 første ledd, eller bskl. §37 annet ledd, jfr tredje ledd kommer til anvendelse. Dersom retten kommer til at bskl. §37 annet ledd, jfr tredje ledd skal gis anvendelse må retten prøve om skjønnet enten er urimelig eller vilkårlig eller begge deler. Retten skal først konstatere at saksøkerne har opplyst at det skal legges til grunn at overføringen av Storgt. 144 fra foreldrene til sønnene ikke var å anse som et arveoppgjør, men som en gave. Når det så gjelder spørsmålet om eiendommen var et driftsmiddel i næring i 1973 har saksøkerne anført at det skal legges til grunn at det er utelukkende drift av kolonialforretningen som er bakgrunn for denne påstand. Utleien er ikke å anse som næringsvirksomhet. Det skal videre legges til grunn at det utelukkende er kjøpet og bruken frem til 1941, da forretningen ble overført til aksjeselskap, som er grunnlag for påstander. Storgt. 144 vil etter dette fremstå i saken som en eiendom med igangværende forretning og 2 leiligheter ervervet i 1934 og drevet forretning i av fru Bang-Olsen frem til 1941. Retten ser det slik at den faste eiendom må være å anse som et driftsmiddel idet den finner det bevist at hensikten med ervervet i 1934 var å drive forretningen. For denne type forretninger må også såvel beliggenheten som beskaffenheten av lokalet være av avgjørende betydning for driften. Forretningslokalet er avhengig av hvor mange mennesker som bor i nærheten eller hvilken trafikk det er på den veg dette ligger til. Dette er faktorer som er av vesentlig betydning for en kjøper. Videre spiller også det moment at det er en opparbeidet forretning en betydelig rolle for det økonomiske resultat av driften. Når retten legger vekt på de ovenfor nevnte momenter er det naturlig å se selve ervervet av leilighetene som sekundært i forhold til forretningen. Når det så gjelder betydningen av formålet i relasjon til at driften av forretningen opphørte i 1941, er det vist til endel rettsavgjørelser. I [[Rt-1920-588]] er det behandlet et salg av en byggekontrakt vedrørende et skip. Det synes her som om retten har lagt vekt på ervervsmotivet idet den anfører at det ikke skal «begrunde en forskjellig indtægtsbeskatning, eftersom salg foregaar, efterat eller førend skipet er bygget færdig eller kommet i drift.» Høyesterett uttaler i en dom inntatt i [[Rt-1924-1166]], forsåvidt gjelder kjøp av en bygård og forretning. «Da kjøpet av eiendommen saaledes maa antages foretat til bruk for forretningen og eiendommen faktisk ogsaa har vært benyttet til forretningens drift, antages den overensstemmende med en række Høiesterettsdomme i de senere aar at maatte betragtes som et driftsmiddel i forretninger, saaledes at fortjeneste ved eiendommens salg rettelig vil bli å beskatte som indtægt i forretningen.......» «Heller ikke antages den omstændighet, at forretningen kun benyttet ca. 1/4 av eiendommen at kunne tillægges avgjørende betydning.....» I en dom avsagt av Bergen byrett inntatt i Utvalget 1970 575 er det behandlet salget av en arvet bygård hvor det tidligere var drevet forretning. Retten uttaler her: «Det er på det rene at det ikke er nødvendig for gevinstbeskatning at virksomheten var i drift da salget fant sted.» I tillegg til dette viser retten til Høyesterettsdom inntatt i [[Rt-1963-466]] hvor det ble behandlet salg av en eiendom som ble benyttet i næring fra 1928 og frem til Side:696 1944 og derefter solgt i 1956. Førstevoterende uttaler her på side 469 følgende: «Etter ordlyden i og formålet med den regel i skatteloven som det her er tale om, kan det som utgangspunkt utvilsomt ikke kreves at skattyterens næringsvirksomhet har vært drevet helt frem til avhendelsestidspunktet. Jeg utelukker ikke at bestemmelsen må tolkes med en viss reservasjon for tilfelle hvor en virksomhet som ved avhendelsen var opphørt for lengre tid siden, hadde liten varighet eller ubetydelig omfang. Men de nærmere vilkår for dette behøver jeg ikke å ta standpunkt til, da det etter min mening iallfall ikke er grunn til å tolke loven innskrenkende i tiffelle som det foreliggende, hvor skattyterens næringsvirksomhet ble drevet helt fra eiendommen ble anskaffet og sammenhengende i ca. 16 år som hennes antagelig viktigste inntektsgrunnlag.» Det skal bemerkes at de overstående 2 avgjørelser refererer seg til bskl. §37. Imidlertid kan ikke retten se noen reelle grunner som taler for å behandle en «ikke bruk» i et kortere eller lengre tidsrom anderledes efter bskl. §36 enn efter bskl. §37. Spørsmålet blir etter dette om bskl. §37, 2. ledd, jfr tredje ledd kommer til anvendelse på fast eiendom som er å anse som driftsmidler. For å gi bestemmelsen anvendelse taler som anført av saksøkte ordlyden i §37 annet ledd, jfr tredje ledd. Bestemmelsen i tredje ledd kom inn i loven - dog ikke i den aktuelle form - i 1921. Det er i Ot. prp. nr. 38 (1920) på 63 inntatt et brev fra ligningssjefen i Bergen hvor denne uttaler bl.a.: «Som loven nu er, aapner den adgang til, at f.eks. en mand kan bortskjænke betydelige aktiva, som, hvis han hadde solgt dem selv, vilde ha aapnet adgang til en betydelig indtægtsbeskatning (f.eks. tomtearealer, forretningseiendomme, aktier o.l.), en indtægtsbeskatning som imidlertid savner lovhjemmel, hvis han bortgir disse aktiva, idet han da ikke har avhændet eller solgt nogen formuesgjenstand.» Departementet erklærte seg: «idet vesentlige enig i hvad der er anført i den foran gjengitte skrivelse.» Den av saksøkte påberopte Høyesterettsdom inntatt i [[Rt-1948-312]] omhandler salg av leiegård som var solgt av entreprenøren etter utløpet av den daværende 5 års frist i lskl. §43: Det er av førstevoterende uttalt følgende: «Landsskattelovens alminnelige inntektsbegrep er beskrevet i dens §42. Imidlertid inneholder §43 annet ledd utførlige spesialregler for salgsgevinster, og disse regler må etter vanlige lovfortolkningsprinsipper bli å anvende så langt de rekker. Innenfor det spesielt regulerte område kan det ikke bli spørsmål om at det alminnelige næringssynspunkt, jfr. §42, kan «slå igjennom». Når den alminnelige regel i §42 har vært anvendt i visse tilfelle ved aksjesalg, så har grunnen vært at man har befunnet seg utenfor det område som spesialregelen for verdipapirer i §43 annet ledd etter sin ordlyd og sitt formål regulerer. Det fremgår av §43 annet ledd at salgsgevinster som knytter seg til «leiegårder, som vesentlig er bestemt til beboelse», bare er gjenstand for beskatning når eiendommen selges innen 5 år (nå 10 år, jfr. lov 14. desember 1946 nr. 4) fra ervervelsen, eller når den må antas ervervet for å anvendes med fordel. Jeg vil først bemerke at vi etter min mening i nærværende sak har å gjøre med leiegårder av den nevnte kategori. At de er «vesentlig bestemt til beboelse» er helt på det rene. Og det må i relasjon til Side:697 denne lovbestemmelse være likegyldig at det her dreier seg om et boligkompleks av usedvanlige dimensjoner.» Retten kan imidlertid ikke se av denne dom hvor langt lskl. §43, 2. ledd, jfr. bskl. §37 annet ledd rekker. Det er ikke her uttalt at lskl. §43 annet ledd skal omfatte driftsmidler. Tvertimot er det i dommen klart uttalt at salg av det omhandlede byggekompleks ikke var å anse som et ledd i næring eller forretningsforetagende. Det syn retten her legger til grunn er i overensstemmelse med det syn Høyesterett la til grunn i avgjørelse inntatt i Rt-1918-II 226, hvor det fra førstvoterende uttales: «En nærings driftsmidler anskaffes regelmæssig i bedriftens øiemed for at drive den virksomhet, som bedriften tar sigte paa. Det følger, saavidt skjønnes herav, at den gevinst, som flyter av driftsmidlernes anskaffelse, eller det tap, som bevirkes herved, regelmæssig maa betragtes som en del av den næringsvirksomhet, vedkommende driver. Konsekvensen herav maa da være, at gevinst, der erholdes ved salg av driftsmidler i næring, i almindelighet maa betragtes om indtægt, ligesom tap, der opstaar ved saadant salg, maa komme til fradrag i indtægten.» Det er av saksøkerne vist til en uttalelse i Utvalget for 1953 284 fra Finansdepartementet hvor det ble antatt at avhendelse av aksjer ikke falt inn under bskl. §37 tredje ledd, uten at retten finner at denne uttalelse kan tillegges noen avgjørende betydning. Aksjer er positivt unntatt i bskl. §37 annet ledd. Videre er det vist til Utvalget 1954 279 hvor det er gitt uttalelse fra ligningsutvalget. Retten vil heller ikke tillegge denne uttalelse avgjørende betydning idet forholdet ikke ble ansett som gave. Spørsmålet om beskatning av driftsmidler som ble gitt bort som gave og deretter avhendet ble behandlet av Skattelovutvalget av 1947 i dettes innstilling nr. III. Fra dette hitsettes av flertallets forslag, side 107. «- - - Gjengitt i Høyesteretts dom. Forarbeidene til omhandlede lovregel - som ble utformet av Stortingets finanskomité (jfr. innst. O.XIII A, for 1920 16) - gir ikke noe bidrag til forståelsen av loven på dette punkt. Spørsmålet har ikke vært forelagt domstolene.» Videre anføres det, på samme side, av flertallet: «På bakgrunn av de regler som utvalget bringer i forslag om en viss adgang til friere og hurtigere skattemessige avskrivninger på driftsmidler, er det ut fra alminnelige rettferdshensyn viktig at skattelovene ikke gir muligheter for å misbruke denne utvidede avskrivningsrett. En slik mulighet foreligger når driftsmidler kan overdras vederlagsfritt fra f.eks. far til sønn eller fra mann til hustru, og av sønnen eller hustruen umiddelbart deretter selges videre uten at det overhodet kan foretas noen skattlegging av gevinsten. Slik er ordningen nå etter Riksskattestyrets fortolkning av §43 (37) tredje ledd, og dette har sin fulle gyldighet selv om giveren har avskrevet hele driftsmidlets kostende med fradrag i sin inntekt.» og på samme side: «Og i betraktning av at skatteplikten for gevinst ved salg av driftsmidler ikke er knyttet til noen 10-års frist, bør skatteplikten omfatte hele den realiserte verdistigning i tidsrommet mellom giverens ervervelse og mottakerens salg av driftsmidlet.» Side:698 Mindretallet har også kommet med en uttalelse som man finner det riktig å hitsette. Uttalelsen er tatt inn på side 110: «Når det gjelder driftsmidler som ikke er gjenstand for forringelse - nødvendige tomter og rettigheter tilhørende en bedrift - kan det muligens være grunn til å behandle disse som fast eiendom ellers.» Utvalgets forslag ble ikke av departementet tatt opp til behandling, idet dette fant at det var flere spørsmål vedrørende avgrensninger mellom arveavgiftsberegning og inntektsbeskatning som samtidig burde tas opp til overveielse. Ut fra det ovenstående antar retten at det må foreligge en praksis for at driftsmidler skal unntas fra beskatning etter bskl. §37 annet ledd. At dette også refererer seg til fast eiendom som driftsmiddel viser det brev fra Skattedirektøren som ble sendt Bodø ligningskontor den 18.12.1970 og som det er henvist til i Thomles kommentarutgave nr. 17 til lskl. 347-348. Brevet er dokumentert under saken og fra dette hitsettes: «Når det gjelder ligningen av Arne Henrik Hunstad legger en følgende forhold til grunn: Peder Hunstad er 73 år gammel. Etter utdelingene til sønnene sitter han og hustruen igjen med formue på tilsammen kr. 165 832, fordelt slik: >Hus kr. 71 000 >Hytte » 5 000 >Maskin » 1 000 >Bankinnskudd » 88 832 Før utdelingene synes formuen å ha vært på ca. kr. 1 164 800. Sønnene John og Per fikk allerede i 1964 kr. 231 000 hver som aksjer i A/S Trevarefabrikken, mens Arne Henrik først i 1968 ble tildelt en halvpart av forretningseiendommen Storgt. 19 i Bodø. Bruttoinntekten av halvparten av eiendommen er for inntektsåret 1968 oppgitt til kr. 42 761. Det er videre opplyst at eiendommen har vært gjenstand for avskrivninger, idet en har betraktet den som driftsmiddel i utleienæring. Etter den foreliggende praksis, jfr. høyesterettsdommer i utv. 1957 237 og utv. 1959 154, antar skattedirektøren at tildelingen av halvparten av forretningseiendommen mer bærer preg av en gavetransaksjon enn som et ledd i et skiftelignende arveoppgjør fra foreldrenes side, og at det således må være reglene om gaver som kommer til anvendelse i det forelagte tilfellet. En antar at det for Arne Henrik Hunstad oppstår skatteplikt etter bysktl. §37, annet ledd ved overdragelsen av eiendommen til A/S Trevarefabrikken. Ved beregningen av den skattepliktige gevinst har en, under henvisning til en tidligere uttalelse av skattedirektøren, referert i note 11 til §43 i 16. kommentarutgave til lsktl., forelagt for Finansdepartementet spørsmålet om gaveregelen i bysktl. §37, tredje ledd bør komme til anvendelse i et tilfelle som det forelagte, hvor et driftsmiddel gis bort til nære slektninger som umiddelbart foretar videre salg med gevinst. Konsekvensen av den tidligere praksis vil ellers måtte bli at gevinstberegningen på vanlig måte må skje på grunnlag av differansen mellom salgsverdien og verdien på gavetidspunktet, jfr. bysktl. §36, annet ledd. Når så salget skjer kort tid etter mottagelsen av gaven, vil gevinsten i alminnelighet måtte settes til 0. Departementet har i svar av 26. november d.å. uttalt: «Departementet er for sitt vedkommende enig i skattedirektørens tidligere uttalelse om at bestemmelsen i landskattelovens §43 tredje ledd ikke Side:699 kan få anvendelse på driftsmidler. Denne oppfatning er også lagt til grunn i praksis. Man viser bl.a. til Innstilling III fra Skattelovutvalget 1947 (s. 105, 107 og 115) og Innstilling fra Skattelovutvalget for arv- og inntektsbeskatning (s. 18 og 23). Departementet viser videre til at sistenevnte utvalg har foreslått nye regler bl.a. om beskatning av gevinst ved avhendelse av gjenstander ervervet ved arv eller gave. Utvalget foreslår bl.a. en ny bestemmelse om at overdragelse ved gave av enkelt formuesgjenstand knyttet til giverens næring eller virksomhet skal regnes likt med uttak til privat bruk (jfr. utvalgets lovutkast til ny §42a, tredje ledd). Departementet finner etter dette at skattedirektørens nevnte tidligere uttalelse inntil videre bør opprettholdes og at spørsmålet om den skattemessige behandling av gevinst ved avhendelse av driftsmiddel som er ervervet ved gave, bør tas opp til nærmere overveielse i forbindelse med innstillingen fra Skattelovutvalget for arv- og inntektsbeskatning.» En finner etter dette ikke å kunne anbefale at gevinstberegningen skjer etter bysktl. §37, tredje ledd, men eventuelt i overensstemmelse med det som er nevnt ovenfor, d.v.s. til differansen mellom verdien på gavetidspunktet og salgsverdien.» Denne uttalelse synes ikke å korrespondere med uttalelse avgitt overfor Skien ligningskontor den 24.7.1972, men retten finner ikke å ville legge vekt på den siste uttalelse. Skien ligningskontor er etter den påtegning som fremkommer på den dokumenterte kopi av brevet gjort oppmerksom på den tvilsomme verdi denne uttalelse har. Når det så gjelder betydningen av denne praksis som retten legger til grunn viser man til uttalelser fra førstevoterende i Høyesterettsdom inntatt i [[Rt-1973-679]]. Det er etter dette klart at en festnet praksis må tillegges relevans. Etter rettens mening ville det motsatte standpunkt føre til uholdbare tilstander for skatteyterne. Sådanne betraktninger må også være relevant i nærværende sak, selv om den ene av saksøkerne på bakgrunn av sin stilling muligens synes å få en fordel fremfor andre skatteytere. Ligningen for Tom og Jan Bang-Olsen for inntektsåret 1973 må etter dette bli å oppheve, idet ligningskontoret forutsettes å foreta ny ligning hvorunder salget av Storgt. 144 ikke er gjenstand for beskatning. Etter resultatet og under henvisning til Høyesterettsdom inntatt i [[Rt-1964-492]] (særlig side 495) finner retten at saksøkte må betale saksomkostninger, hvilket etter innsendt oppgave settes til kr. 9 896,50. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Rolf Schreiner, Svein Omholt og Guri Sunde): - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Byretten har først drøftet om Storgaten 144 kan anses som et driftsmiddel og - etter å ha besvart dette bekreftende - kommet til at byskatteloven §37 tredje ledd ikke får anvendelse på driftsmidler. Begrunnelsen for det siste er såvidt skjønnes at gevinst ved salg av driftsmidler er inntekt i næring hvor beskatningen er hjemlet i §36 første ledd, mens §37 annet ledd og dermed også tredje ledd bare gjelder avhendelse av formuesgjenstander som ikke er driftsmidler i næring. Lagmannsretten finner det naturlig å ta spørsmålene i samme rekkefølge som byretten til tross for at det er det siste spørsmål som Side:700 den vesentligste del av prosedyren under ankeforhandlingen har dreiet seg om. Partene har ikke gått nærmere inn på om Storgaten 144 ved Sigurd Bang Olsens kjøp i 1934 og den samtidige overtakelse og fortsatte drift av den kolonialforretning som la beslag på en del av første etasje, kan anses som noe driftsmiddel for denne virksomhet. Tom og Jan Bang-Olsen mener riktignok at dette følger av selve ervervsøyemedet. Forholdet er imidlertid at så lenge Ebba Bang Olsen drev kolonialforretningen som personlig firma, d.v.s. frem til 1941, var det ikke bare boligleilighet i annen etasje, men også en mindre leilighet i første etasje. Det areal som forretningen la beslag på var da antakelig ikke større enn boligarealet, og eiendommen hadde formentlig den gang mere preg av boligeiendom enn forretningseiendom - også når hensyn tas til den karakter strøket hadde på denne tid. Selv om det legges til grunn at Storgaten 144 var et driftsmiddel for kolonialforretningen frem til 1941 - noe kommunen etter prosedyren synes å ha akseptert - er ikke dermed avgjort at eiendommen fortsatt er å anse som et driftsmiddel i 1973. I så måte kan det heller ikke være avgjørende om hovedhensikten ved kjøpet i 1934 var å overta en kolonialforretning og de lokaler den holdt til i, eller om det var dette å sikre en bolig for familien som var det primære. Noe egentlig bevis for hva som først og fremst var formålet er ikke ført, men Tom og Jan Bang-Olsen har hevdet at eiendommen ble «anskaffet i anledning av næring eller forretningsforetagende». Kommunen har ikke direkte bestridt dette, men pekt på at det ene kan være like sannsynlig som det annet og at familiens vesentlige inntektskilde var Sigurd Bang Olsens inntekt som sjømann - dengang telegrafist. Etter at kolonialforretningen ble omdannet til aksjeselskap i 1941 har eiendommen - og det er partene enige om - bare vært gjenstand for vanlig uteleie. I den første tid både til næringsvirksomhet og beboelse, fra 1958 av bare til næringsvirksomhet og da med Helly J. Hansen A/S som eneste leietager. Det er videre enighet mellom partene om at denne utleie ikke har vært av et slikt omfang og en slik art at den kan anses som næring i seg selv og eiendommen som driftsmiddel i slik næring. Dette må etter foreliggende doms- og ligningspraksis være utvilsomt. Lagmannsretten kan imidlertid ikke godta som riktig Tom og Jan Bang- Olsens anførsel om at når eiendommen en gang har vært driftsmiddel i næring, vil den fortsatt være det uansett hvor lenge det er siden eiendommen ble brukt i næringsvirksomheten. Når det skal avgjøres om Storgaten 144 i 1973 og i den relasjon som her er aktuell, kan anses som et driftsmiddel - et begrep som ikke skatteloven eksakt definerer - må det etter lagmannsrettens oppfatning skje på grunnlag av en konkret vurdering av eiendommens art og bruk i 1973 og i den nærmeste tid forut. Hvor og hvorledes grensen skal trekkes for hvilken ikke-bruk i næring som kan aksepteres uten at et driftsmiddel mister karakteren av driftsmiddel, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på. En slik grense må i dette tiffelle være klart overskredet. Her er jo forholdet at eiendommen ikke har vært i bruk i egen næring siden 1941, d.v.s. at den i ca. 32 år rent faktisk og bortsett fra bruk av annen etasje til egen bolig frem til 1958, har vært gjenstand for vanlig utleie som ikke representerer selvstendig næringsvirksomhet. Den ble «tatt ut av næring» i 1941 og har siden ikke vært nyttet i egen næring. Selv om eiendommen i sin tid må anses for å ha vært Side:701 ervervet i næringsøyemed, vil denne endrede og langvarige bruk til andre formål være avgjørende for at Storgaten 144 i 1973 ikke lenger har karakter av driftsmiddel i skattelovens forstand. Det opprinnelig ervervs-motiv kan ikke slå igjennom, hva det heller ikke gjør når en formuesgjenstand som opprinnelig var anskaffet for private formål, senere blir tatt i bruk som driftsmiddel i næring. Eiendommen må i 1973 skatterettslig bedømmes som en mindre forretningseiendom gjenstand for en utleie som ikke er næringsvirksomhet i seg selv. De dommer som er påberopt til støtte for det syn at det opprinnelige ervervsmotiv slår igjennom, gjelder alle spørsmålet om hvor langt byskatteloven §37 (landsskatteloven §43) annet ledd rekker når den næringsvirksomhet en eiendom ble anskaffet i anledning av eller benyttet til, er opphørt kortere eller lengere tid før eiendommen selges. Lagmannsretten kan ikke innse at disse dommer har noen relevans til spørsmålet om når en eiendom er å anse som driftsmiddel i egen næring. Under henvisning til foran stående må lagmannsretten konkludere med at Storgaten 144 i 1973 ikke er noe driftsmiddel verken på giveren eller gavemottakernes hånd. Den er ved salget å anse som en mindre forretningseiendom med avskrivbar bebyggelse som er ervervet «i anledning av næring eller forretningsforetagende eller er benyttet dertil.» Såvidt skjønnes er det enighet mellom partene om at den foretatte ligning av Tom og Jan Bang-Olsen da er hjemlet i byskatteloven §37 tredje ledd, jfr. annet ledd, annet punktum og fjerde ledd, siste punktum. For ordens skyld tilføyes at Jan Bang-Olsen, ved den tidligere omtalte henvendelse til Skattedirektørens kontor, opplyste at Storgaten 144 var et driftsmiddel. Vedkommende tjenestemann uttalte seg derfor ikke om dette spørsmål. Det blir etter dette ikke nødvendig for retten å avgjøre om byskatteloven §37 tredje ledd er anvendelig på driftsmidler, noe byretten har besvart benektende. Med den bredde dette spørsmål har fått under prosedyren vil lagmannsretten likevel, uten å ta noe definitivt standpunkt, reservere seg mot riktigheten av den lovforståelse byretten har gitt uttrykk for. Det skal kort nevnes at man etter lagmannsrettens oppfatning iallfall ikke kan begrunne byrettens resultat ut fra den systematiske oppbygging av byskatteloven §36 og §37 . Spørsmålet kan heller ikke anses avgjort ved «Vard-dommen»i Rt-1918-II 226. Man kan heller ikke se at konsekvensen av å la driftsmidler omfattes av §37 tredje ledd nødvendigvis må bli tapsfradrag etter §39 første ledd, når de bortgitte driftsmidler har vært gjenstand for verdiforringelse på giverens hånd. De øvrige momenter i partenes omfattende argumentasjon lar man ligge. Tilbake står da spørsmålet om ligningsmyndighetenes skjønnsmessige ansettelse av verdistigningen på Storgaten 144 til kr. 100 000 fra slutten av 1963 til slutten av 1973, må oppheves fordi skjønnet er vilkårlig eller åpenbart urimelig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
