Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Kst. dommer Syvertsen: Lillehammer kommune begjærte den 16. mai 1975 skjønn ved Lillehammer byrett til fastsettelse av erstatninger til grunneiere og rettighetshavere j anledning anlegg av gang- og sykkelbane langs E-6 på strekningen Åretta bru - Utsiktsbakken. Byretten avsa skjønn den 13. oktober 1975. En av de saksøkte under skjønnet var den ankende part Harald Dahlen, som er fester på gnr. 63, bnr. 77. For ham ble det gitt alternative skjønn. Det er alternativ l som er blitt gjennomført. Det gjaldt her avståelse av 200 m2 av en tomt på 898,2 m2. Etter alternativ 1 ble det tilkjent erstatning for grunn med kr 12,- pr. m2, som ble fordelt på fester og eier, og for flytting av gjerde kr. 65 pr. løpende meter. Disse erstatningsfastsettelser er ikke påanket. For ulempe (verdiforringelse) på gjenværende eiendom ble erstatningen satt til kr. 10.000 hvis kommunen satte opp mur, og kr. 20.000,- hvis kommunen ikke gjorde dette. Kommunen har valgt ikke å sette opp mur. Harald Dahlen og 4 andre saksøkte i skjønnet av 13. oktober 1975 påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett. For en av disse, Olaf Pedersen, ble ankesaken hevet, idet partene inngikk forlik. Ved lagmannsrettens dom av 1. oktober 1976 ble skjønnet opphevet for Dahlen og de 3 andre ankende. Retten bestemte at det nye skjønn skulle settes med nye skjønnsmenn, men med samme skjønnsdommer. Byretten avsa nytt skjønn den 7. mai 1977. Under dette skjønn krevde Harald Dahlen at kommunen skulle tilpliktes å innløse hele eiendommen, noe han ikke hadde gjort under det første skjønn. Skjønnsretten gav ham ikke medhold i det. Ulempeerstatningen ble fastsatt som i det første skjønn til kr 20.000,-. Skjønnsslutningen inneholder videre bestemmelser om renter og saksomkostninger. Harald Dahlen og 2 andre av de saksøkte påanket det nye skjønn til Eidsivating lagmannsrett. Ankesaken ble under lagmannsrettsbehandlingen forenet til felles behandling med 2 andre ankesaker over skjønn. Lagmannsretten avsa dom den 10. juni 1978. For Harald Dahlen ble byrettens skjønn stadfestet for så vidt det var påanket. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Lagmannsretten var satt med 4 domsmenn. Dommen ble avsagt under dissens, idet 1 dommer og 2 domsmenn stemte for at skjønnet skulle oppheves. De nærmere omstendigheter ved saksforholdet ville for øvrig fremgå av de 2 lagmannsrettsdommer og de 2 skjønn. Harald Dahlen har påanket lagmannsrettens dom av 10. juni 1978 til Høyesterett. Anken gjelder skjønnsrettens rettsanvendelse og saksbehandling og omfatter såvel skjønnsrettens nektelse av å ta kravet om innløsning til følge, som den utmålte ulempeerstatning. Når det gjelder innløsningskravet, gjør Dahlen gjeldende: Det er feil rettsanvendelse når skjønnet legger til grunn at det at eiendommen brukes som basis for transportforretning, gjør at eiendommen som boligeiendom er redusert. Det er Dahlens situasjon som skal vurderes, og det kan ikke være verdireduserende at han driver transportforretning nettopp der han bor. Det er feil rettsanvendelse at skjønnsretten har vurdert ulempene på hele eiendommen, og ikke bare på resteiendommen. Side:233 Videre er det feil rettsanvendelse at skjønnet ikke tar med ved vurderingen de ulemper som ikke overstiger tålegrensen. Ved avgjørelsen om utvidelse av ekspropriasjonen etter bygningslovens §43 nr. 1, skal alle ulemper telle med. Den ulempe det her dreier seg om, er en særlig ulempe for Dahlens eiendom. Også av denne grunn får tålegrensen ikke anvendelse. Hvis skjønnsrettens premisser skal forstås slik som lagmannsretten, dens flertall, har gjort, er skjønnsgrunnene så uklare og tvetydelige at det foreligger saksbehandlingsfeil. Det er feil rettsanvendelse når skjønnsretten ikke har lagt vekt på at det store areal som blir avstått, fører til at eiendommen mister muligheten for å skjerme seg mot trafikken på riksveien. I hvert fall er det uklart om skjønnsretten har vurdert dette. Det er således også her saksbehandlingsfeil - uklare skjønnsgrunner. Endelig er det en saksbehandlingsfeil at skjønnet ikke har begrunnet forskjellsbehandlingen av Olaf Pedersen, som fikk innløsning, og Dahlen, som ikke fikk det. Når det gjelder ulempeerstatningen, foreligger det saksbehandlingsfeil, uklare og ufullstendige skjønnsgrunner, på følgende punkter: Skjønnsretten har ikke sagt at den bygger sin avgjørelse på differanseprinsippet, til tross for at det uttrykkelig ble prosedert på at ulempeerstatningen måtte fastsettes på dette grunnlag. Skjønnsretten har ikke nevnt om trafikken fra de 3 naboeiendommene er alminnelig ulempe eller særulempe. Den har heller ikke angitt hvor tålegrensen går, hvilken norm man legger seg på. Det fremgår heller ikke av premissene om det er tatt hensyn til ulempene ved gang- og sykkelbanen. Endelig har skjønnet ikke uttalt noe om hvorledes det har vurdert Dahlens transportforretning i forbindelse med ulempeerstatningen. Harald Dahlen har nedlagt slik påstand: «1. Lillehammer byretts skjønn av 7. mai 1977 oppheves for den ankende part og hjemvises til ny behandling med ny administrator og nye skjønnsmenn. 2. Lillehammer kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.» Lillehammer kommune hevder at skjønnsgrunnene er klare og fullstendige, og at det ikke er noen feil ved rettsanvendelsen. Til Dahlens anførsler for Høyesterett gjør kommunen gjeldende: Det er riktig rettsanvendelse at skjønnsretten har tatt i betraktning at en betydelig del av eiendommen brukes i næringsøyemed. Kravet etter bygningslovens §43, nr. 1, må avgjøres etter en objektiv wrdering. Det er ikke Dahlens spesielle situasjon som skal bedømmes. Det er ikke uriktig rettsanvendelse at skjønnsretten har lagt til grunn at ulempene må overskride en naborettslig tålegrense før det kan tas hensyn til ulempene. Dette gjelder så vel ved spørsmål om erstatning, som ved anvendelsen av bygningslovens §43. Under Side:234 enhver omstendighet er ulempene ved naboenes anvendelse av gangog sykkelbanen som adkomstvei til sine eiendommer så ubetydelige at dette ikke alene eller sammen med andre forhold kan føre til at eiendommen mister en vesentlig del av sin verdi. Skjønnsretten har anført at det areal som eksproprieres, ikke danner noen skjerm mot «innkikk». Eiendommen kan derfor ikke miste mulighet for skjerm. Dette er for øvrig en faktisk vurdering. Det ville ikke være feil ved saksbehandlingen om skjønnsretten ikke hadde nevnt Olaf Pedersens eiendom. Skjønnsretten har likevel sagt at forholdene på de 2 eiendommer ikke kan sammenlignes, og begrunnet dette. Skjønnsretten har tatt hensyn til de foreliggende trafikkulemper og bruken av eiendommen som basis for transportforretning. Det kan ikke kreves at den skulle si hvilket moment den la mest vekt på. Skjønnsrettens premisser er ikke tvetydige. Kommunens påstand er: «1. Skjønnet stadfestes for så vidt det er påanket. 2. Harald Dahlen betaler saksomkostninger til Lillehammer kommune for lagmannsrett og Høyesterett.» Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse. Jeg finner det hensiktsmessig å behandle ankegrunnene i samme rekkefølge som de er gjengitt ovenfor. Jeg behandler derfor først anken over at innløsningskravet ikke er tatt til følge. Skjønnsretten innleder sin vurdering vedrørende dette krav med følgende: «De allerede foreliggende trafikkulemper og bruken av eiendommen som basis for transportforretning gjør at verdien som boligeiendom på forhånd er betraktelig redusert.» Jeg forstår skjønnsretten slik at når den bruker uttrykket «bruken av eiendommen som basis for transportforretning», dreier det seg ikke om en mer tilfeldig anvendelse av en boligeiendom, men at retten har lagt til grunn at transportforretningen knytter seg til permanente innretninger, slik som betonggarasjen med en grunnflate på 63 m2, og en opparbeidelse av tomten, og hvor blant annet Dahlen ifølge skjønnet har en større kranbil stående når den ikke er i bruk. Jeg leser etter dette skjønnet slik at det her foreligger en kombinasjon av en boligeiendom og en basis for transportforretning. Utgangspunktet for vurderingen er etter dette denne eiendoms særlige funksjon som kombinert bolig og basis for utøvelse av næring. Jeg viser til førstvoterende votum i Kløftadommen, [[Rt-1976-1]] på side 20. Hvilken virkning transportforretningen under disse omstendigheter har på verdien av eiendommen som boligeiendom, er et skjønnsspørsmål som Høyesterett ikke kan prøve. Heller ikke kan Høyesterett ta stilling til spørsmålet om hvor stor del av den Side:235 betraktelige reduksjon av verdien, som skjønnet har lagt til grunn, skyldes traffikulemper, og hvor stor del som skyldes transportforretningen. Jeg kan etter dette ikke finne at det foreligger feil rettsanvendelse når skjønnet har ansett at verdien av eiendommen er redusert som boligeiendom som følge av transportforretningen. Den neste ankegrunn er at skjønnet skal ha vurdert ulempene på hele eiendommen, mens det riktige er at de bare skulle vurderes på resteiendommen, altså uten det eksproprierte areal. Jeg er enig i at det er ulempene på resteiendommen som det skal skjønnes over, men jeg finner at det er dette skjønnet har gjort. Skjønnet har uttalt at det areal som går med, allerede på forhånd er lite egnet til fritidsopphold på grunn av den allerede i dag sjenerende trafikk langs E-6, og videre at arealet heller ikke danner noen «skjerm» mot «innkikk» på gjenværende eiendom. Det var etter dette ikke grunn for skjønnet til å gå nærmere inn på om det gjenværende areal dannet noen skjerm for innkikk, eller i det hele tatt hva det kunne anvendes til. Bruken av boligen etter ekspropriasjonen har skjønnet vurdert. Jeg finner det unødvendig for mitt resultat å drøfte og ta stilling til om den «tålegrense» som fremgår av ekspropriasjonserstatningsloven §7 skal anvendes ved avgjørelsen av om det foreligger grunnlag for innløsning etter bygningslovens §43, nr. 1. Betingelsen for at slik innløsning kan kreves er at eiendommen «mister en vesentlig del av sin verdi for eieren eller rettighetshaveren hvis ekspropriasjonen blir satt i verk». På bakgrunn av skjønnsgrunnene lest i sammenheng finner jeg det klart at selv om verdireduksjonen som skyldes trafikken fra de 3 naboeiendommene over gang- og sykkelbanen blir regnet med, vil dette ikke kunne føre til at eiendommen ville miste en vesentlig del av sin verdi. Jeg peker på at skjønnsretten har lagt til grunn at eiendommen etter avståelsen av de 200 m2 kan brukes på samme måte som før, altså som kombinert boligeiendom og basis for transportforretning. Dette må da sammenholdes med den samlede erstatning som skjønnene har fastsatt og skjønnsrettens vurdering, hvoretter trafikken til og fra naboeiendommene vil få et ubetydelig omfang. Det fremgår av det jeg har sagt, at skjønnsgrunnene for det jeg nå har behandlet, ikke er uklare eller tvetydige, slik at det her foreligger noen saksbehandlingsfeil. Skjønnet hadde ingen plikt til å gå inn på en sammenligning mellom Dahlens og Olaf Pedersens eiendom og begrunne nærmere hvorfor disse eiendommer erstatningsmessig er kommet forskjellig ut. Det gjelder her 2 forskjellige skjønn med forskjellige skjønnsmenn. En annen sak er at skjønnet faktisk har forklart hvorfor resultatet ble forskjellig i de 2 skjønn. Jeg viser til følgende passus i skjønnet: «Forholdene ved dette takstnr. (Dahlen) kan ikke sammenliknes med forholdene ved takstnr. 18 (Olaf Pedersen) hvor gangog sykkelbanen vil gå helt inn til husveggen.» Jeg går over til å behandle spørsmålet om det foreligger uklare eller ufullstendige skjønnsgrunner ved skjønnsrettens behandling av ulempeerstatningen. Ved det første skjønn fikk Dahlen erstatning for det areal som ble Side:236 ekspropriert. Denne avgjørelse er endelig. Ved det siste skjønn har han fått kr 20.000,- som ifølge skjønnet «vil gi full erstatning for verdireduksjonen på gjenværende eiendom». Det er etter dette ikke uklart hvilket rettslig grunnlag skjønnet bygger på, og grunnlaget er riktig. Dahlen får i tillegg til den vanlige trafikk på gang- og sykkelbanen utenfor sin eiendom også adkomsttrafikken, herunder biltraf'ik, til de 3 naboeiendommene. Denne adkomsttrafik har skjønnsretten vurdert slik at tålegrensen etter naboloven ikke overskrides. Om denne trafikk er å si at den for det vesentligste er parallellforskjøvet fra E-6. Ulempene ved trafikken på gang- og sykkelbanen utenfor Dahlens eiendom vil for øvrig skille seg uvesentlig fra de ulemper de andre grunneierne på denne strekning langs E-6 får. Ved spørsmålet om erstatning for Dahlen for ulemper som følge av trafikken på adkomstveiene må det da være riktig å bygge på tålegrensen etter naboloven. Jeg kan etter dette ikke finne at det er noen feil ved skjønnsrettens saksbehandling at det ikke var begrunnet nærmere om det foreligger en alminnelig ulempe eller en særulempe. Det kan gå lengere eller kortere tid mellom hver gang noen skal til og fra nabotomtene, og det kan dreie seg om biler, syklende eller gående. Noen bestemt norm kan man da ikke operere med. Skjønnet har funnet at det ikke er grunn til å anta at støy og støvulempene vil bli større enn før ekspropriasjonen. Jeg mener det fremgår klart nok at de øvrige ulemper ved gang- og sykkelbanen er inkludert i de kr. 20.000,- i ulempeerstatningen. Når det endelig glelder vurderingen av Dahlens transportforretning, finner jeg det tilstrekkelig å vise til det jeg har anført om denne under avsnittet om innløsningskravet. Lagmannsrettens dom blir å stadfeste. Det er ikke grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostninger. Harald Dahlen har anket forgjevs. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt angår takst nr. 17, Harald Dahlen. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Tønseth, Christiansen og Stabel: Likeså. Av byrettens skjønn (sorenskriver Olaf Sirnæs m/skjønnsmenn): - - - I anledning av kravet om innløsning har saksøktes prosessfullmektig anført at man ved vurdering av spørsmålet om gjenværende eiendom mister en vesentlig del av sin verdi for eieren, må ha som utgangspunkt at det gjelder en boligeiendom med 2 leiligheter som krever et større område Side:237 utendørs. Her blir en vesentlig del av fronten på tomten borte. Det er riktig nok så at saksøkte driver kran- og transportforretning og har en større garasje enn vanlig boliggarasje på eiendommen. Det avgjørende er dog at eiendommen mister sin vesentligste bruksverdi som bolig. Saksøkte har søkt kommunen om tomt til drift av transportforretning, men dette har heller ikke lykkes. Betingelsene for innløsning er etter bygningslovens §43 at gjenværende eiendom mister «en vesentlig del av sin verdi for eieren». Dette uttrykk må dog etter saksøktes mening ikke forstås derhen at betingelsen for innløsning er strengere enn innløsningsbetingelsene etter oreigingslovens §8, hvoretter det er tilstrekkelig at gjenværende eiendom mister «mykje av verdet for eigaren». I nærværende tilfelle vil eiendommen miste så meget av sin verdi som boligeiendom at innløsningskravet er berettiget. Det henvises videre til at det forrige skjønn godtok innløsningskravet for naboeiendommen (taksnr. 18). Saksøkerens prosessfullmektig er ikke enig i at betingelsene for innløsning foreligger. Han hevder at gjenværende eiendom fremdeles blir like godt skikket såvel til bolig som til basis for lastebilforretning. Retten skal bemerke: Eiendommens areal utgjør 898,2 m2. Bebyggelsen består av et 2-etages hus med leilighet i hver etasje. Den utvendige grunnflate utgjør 80 m2 (10.8). Videre er det i eiendommens sydøstre hjørne bygget en garasje i betong med grunnflate på 63 m2. Huset som inneholder 2 leiligheter brukes bare av eieren og hans familie. Eieren driver kran- og transportforretning og har bl.a. en større kranbil stående på tomten når den ikke er i bruk. De allerede foreliggende trafikkulemper og bruken av eiendommen som basis for transportforretning gjør at verdien som boligeiendom på forhånd er betraktelig redusert. Selvom det avstås 200 m2 og avstanden fra huset til toppen av skråningen mot gang og sykkelbanen på det smaleste blir 6 m, er det ikke grunn til å anta at støy- og støvulempene vil bli større enn de allerede er idag. Som tidligere nevnt kommer ikke vegbanen for E-6 nærmere enn tidligere. Det er riktig nok så at gang- og sykkelbanen skal tjene som adkomstveg for 3 naboeiendommer (Takstnr. 14, 15 og 16). Dette er 3 boligeiendommer og trafikken frem og tilbake blir ikke tungtrafikk og må antas å få så ubetydelig omfang at den ikke kan medføre at tålegrensen etter naboloven overskrides. Gjenværende eiendom vil etter avståelsen av de 200 m2 kunne brukes på samme måte som før (som kombinert boligeiendom og forretningstomt). Det er da etter rettens skjønn ikke grunnlag for å anta at gjenværende eiendom vil miste «en vesentlig del av sin verdi» eller miste «mykje av verdet for eigaren». Forholdene ved dette takstnr. kan ikke sammenliknes med forholdene ved takstnr. 18 hvor gang- og sykkebanen vil gå helt inn til husveggen. Kravet om innløsning tas derfor ikke tilfølge. Inngrepet medfører dog en så sterk beskjæring av området foran huset at gjenværende eiendom vil bli verdiforringet, idet salgsverdien må antas å bli redusert. Eiendommen blir hårdest rammet i sammenlikning med de andre. Det må her - som ved de foregående eiendommer tas i betraktning at det areal som går med allerede på forhånd er lite egnet til fritidsopphold på grunn av den allerede i dag generende trafikk langs E-6. Arealet danner heller ikke noen «skjerm» mot «innkikk» på gjenværende eiendom. Retten finner slik som det tidligere skjønn at kr. 20.000,- i erstatning vil gi full Side:238 erstatning for verdireduksjonen på gjenværende eiendom. De øvrige erstatningsfastsettelser ved det tidligere skjønn er ikke påanket og blir fortsatt stående. Disse er: 1. For grunn kr. 12,- pr. m2 fordeles med kr. 5,30 til Arne Breiseth og kr. 6,70 til festeren. 2. for flytting av gjerde kr. 65,- pr. l.m. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Brøymer, Trygve Lange-Nielsen og tilkalt dommer, byrettsdommer Haakon Faanes): For takstnr. 17, Harald Dahlens eiendom hitsettes fra skjønnsrettens bemerkninger: - - - Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - dommerne Brøymer og Faanes og domsmennene Sandbu og Mohn - finner at anken ikke kan føre frem. Når skjønnsretten henviser til at boligverdien er betraktelig redusert, antas trafikkulempene å ha vært det utslagsgivende og ikke henvisningen til at det drives transportforretning på eiendommen. Skjønnsretten må også ha ment at trafikken fra de 3 boligeiendommer blir så ubetydelig at den er uten økonomisk betydning. Det kan heller ikke ses å være grunnlag for å oppheve skjønnet for ulempeserstatningens vedkommende. Mindretallet - dommer Lange-Nielsen og domsmennene Skar og Kaurstad - finner at skjønnet må bli å oppheve også for Dahlens vedkommende. Han må gis medhold i at det ved vurderingen av innløsningskravet ikke skal tas hensyn til den aktuelle bruk av eiendommen som basis for transportforretning. Han må også gis medhold i at den tilleggsulempe som trafikken på tilførselsveien medfører tas i betraktning, hvilket skjønnsretten ikke har gjort. Skjønnsretten synes også å ha sett bort fra den betydning for salgsverdien det har at eiendommen ved inngrepet mister muligheten for å skjerme seg mot trafikken på riksveien. Ved det nye skjønn må eventuelt spørsmålet om ulempeserstatning også vurderes og de forannevnte bemerkninger vil også delvis få betydning i den forbindelse. Den samlede rett finner at den omstendighet at Pedersens eiendom ble innløst ikke kan gi grunnlag for å oppheve skjønnet for Dahlens vedkommende. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
