Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Elstad: Jæren herredsrett avsa 19. juni 1979 dom som for domfelte nr. 1, A, hadde denne domsslutning: «Tiltalte nr. 1, A, født xx.xx.1929, dømmes for overtredelse av strl. §271 jfr. §270 til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtyve - dager, hvor det i medhold av strl. §52 nr. 1 gis utsettelse med fullbyrdelsen av 90 - nitti - dager av denne straff. Han tilpliktes dessuten i medhold av strl. §52 nr. 4 å betale til statskassen en bot stor kr 30.000,- - trettitusen - subs. 90 - nitti - dagers fengsel. Saksomkostninger idømmes ikke.» Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Likevel gjengir jeg kort hva herredsretten la til grunn som bevist: I årene 1972-75 hadde domfelte som daglig leder av et salgsfirma til i alt bort imot 50 kunder utferdiget flere uriktige salgsdokumenter. Disse var formet som om kundene hadde kjøpt driftsmidler av forskjellig slag, mens det i virkeligheten dreiet seg om varer til privat bruk. Ved dette var kundene skaffet legitimasjon for å foreta uriktige fradrag, i avgiftsoppgavene for inngående merverdiavgift, og i selvangivelsene for kjøp av driftsmidler. Kundenes forhold hadde ført til et samlet avgiftstap for det offentlige på ca. kr 14.500. Avgiftsunndragelsen for de enkelte kunder varierte fra ca. kr 50 til ca. kr 1.000. De hadde også medført uriktige fradrag i selvangivelsene på samlet ca. kr 168.000. De enkelte kunder hadde ved dette oppnådd skattemessige fordeler som varierte fra ca. kr 1.000 opp mot kr 5-6.000 for noen få. Domfelte har anket over lovanvendelsen og straffutmålingen. Angrepet på lovanvendelsen er kort gjengitt begrunnet slik: Domfeltes medvirkning til de skatteunndragelser som har funnet sted, rammes ikke av straffelovens bestemmelser om bedrageri. Etter hevdvunnen oppfatning er det straffelovens §406 som i tilfelle skal anvendes, men da er straffbarheten opphørt som følge av foreldelse. Domfeltes forhold rammes heller ikke av skattelovens §118 nr. 4. Det fyller ikke gjerningsinnholdet i nr. 4 første ledd, annet punktum. Domfeltes medvirkning til unndragelse av merverdiavgift erkjennes å være straffbar etter §72 annet ledd i merverdiavgiftsloven. Men det er feil når herredsretten har subsumert forholdet under straffelovens §271 jfr. §270. Avgjørelsen i [[Rt-1978-1142]] rekker ikke lenger enn at bedrageribestemmelsene kan anvendes når staten er forledet til å foreta uriktige store tilbakebetalinger av avgift. Det har ikke forekommet her - så langt en vet. Avgiftsunndragelser som har formen av for små innbetalinger, kan hevdes å stå i en annen stilling. I alle tilfelle må anvendelse av bedrageribestemmelsene være reservert for de særskilt grove tilfellene. De kan ikke brukes her hvor det er medvirket til at bort imot 50 avgiftspliktige har unndratt avgift til et samlet beløp på ca. kr 14.500. For øvrig reises det tvil om domfeltes forhold kan vurderes som en fortsatt forbrytelse. Jeg finner at anken må tas til følge. Det er hensiktsmessig først å behandle domfeltes medvirkning til Side:187 de skatteunndragelser som har forekommet. Jeg ser slik på det forholdet: Den medvirkning domfelte har ydet, dekkes av gjerningsinnholdet i straffelovens §406 første ledd som lyder slik: «Retsstridige Handlinger, hvorved nogen søger at unddrage sig eller andre offentlige Skatter eller Afgifter, bliver, forsaavidt ikke strengere Straf derfor er bestemt, at straffe med Bøder og i Gjentagelsestilfælde med Bøder eller med Fængsel indtil 4 Maaneder.» Den reservasjon som ligger i ordene «forsaavidt ikke strengere Straf derfor er bestemt», er i strafferettslig teori tolket slik at det bare tar sikte på straffebestemmelser i spesiallovgivningen, og at det utelukker anvendelse av straffelovens bedrageribestemmelser. Jeg mener at denne tolkingen må være riktig. Den har klar forankring i forarbeidene til straffeloven. Den er også lagt til grunn i lovforarbeider fra senere tid. Jeg viser til innstilling II fra Skattelovutvalget 1947 16 flg., til St.meld. nr. 74 for 1977-78 særskilt side 55 og 58, og til Ot.prp. nr. 29 for 1978-79 om ligningslov og endringer i andre lover, særskilt side 126, 127 og 158. Fra aktors side er anført at den gjengse tolking ikke svarer til tidens oppfatning av behovet for å bekjempe skattesvik. Det kan jeg langt på vei være enig i. Jeg finner imidlertid ikke at det ut fra slike synspunkter er riktig å forkaste den tidligere rettsoppfatning, og derved foregripe det resultat lovgivningsmyndighetene måtte komme til når Ot.prp. nr. 29 for 1978-79 blir behandlet. Etter min mening er således domfeltes medvirkning til skatteunndragelsene ikke straffbar etter bedrageribestemmelsene i straffeloven. Som overtredelse av straffelovens §406 er straffbarheten opphørt på grunn av foreldelse. Det er ikke innen den 2 års fristen som gjelder etter straffelovens §67, foregått noe som kan virke fristavbrytende. Domfelte var subsidiært satt under tiltale for overtredelse av skattelovens §118 nr. 4 første ledd, annet punktum. Etter det resultat herredsretten kom til, trengte den ikke vurdere det forholdet. Men det må gjøres nå. Første punktum i nr. 4 første ledd rammer den som «under utøvelse av næring bistår den skattepliktige med oppstilling av selvangivelse eller regnskap eller med utarbeidelse av opplysninger til ligningsmyndighetene og derunder forsettlig unndrar eller søker å unndra formue eller inntekt fra å bli skattlagt eller medvirker hertil». Etter annet punktum som tiltalen gjelder, kan handlingene også straffes om de er foretatt utenfor næring. Jeg er kommet til at domfeltes handlinger heller ikke rammes av den sist nevnte bestemmelse. Han har ikke medvirket med oppstilling av selvangivelse og regnskap. Man kan ikke uten å tøye ordene oppfatte handlingene som medvirkning til «utarbeidelse av opplysninger til ligningsvesenet». Denne forståelse synes også å ligge til grunn for det lovforslag som er fremsatt i Ot.prp. nr. 29 for 1978-79. Handlinger av den art domfelte har foretatt, er i lovforslaget tatt med under §12-3 med Side:188 overskriften «Vanskeliggjøring av ligningskontroll». Paragrafens nr. 1 b rammer den som «utferdiger eller medvirker til å utferdige uriktig dokument som han forsto eller burde forstått kunne brukes som legitimasjon for å oppnå uberettigede skattemessige fordeler». I proposisjonen side 127 spalte 2 er denne bestemmelse omtalt som ny. Jeg er derfor kommet til at domfelte ikke kan straffes for sin medvirkning til skatteunndragelsene. Deretter går jeg over til å behandle domfeltes medvirkning til at hans kunder har unndratt seg betaling av merverdiavgift. Det er på det rene at domfeltes atferd representerer en overtredelse av loven om merverdiavgift §72 annet ledd, annet punktum. Fra forsvarets side er dette også erkjent. Spørsmålet er om domfeltes handlinger også rammes av bedrageribestemmelsene i straffeloven, og om han skal straffes etter disse bestemmelser i stedet for merverdiavgiftslovens §72 annet ledd. Som nevnt før, er jeg kommet til at bedrageribestemmelsene ikke kan anvendes på domfeltes medvirkning til skatteunndragelser. Høyesterett har når det gjelder unndragelse av å betale merverdiavgift, kommet til at straffelovens §406 ikke er til hinder for å anvende bedrageribestemmelsene på slike forgåelser. Jeg viser til [[Rt-1978-1142]]. Konkret gjaldt denne saken et tilfelle hvor det var foretatt store tilbakebetalinger av merverdiavgift. Men jeg kan ikke oppfatte avgjørelsen slik at bedrageribestemmelsene bare skal kunne anvendes på tilbakebetalingstilfellene. De må - om vilkårene ellers er til stede - også kunne anvendes på andre former for avgiftsunndragelse. Ved vurderingen av om straff skal idømmes etter bedrageribestemmelsene eller etter loven om merverdiavgift §72 annet ledd, må man, etter mitt skjønn, ha for øye bestemmelsen i §72 tredje ledd. Ifølge den skal straffes etter §72 første og annet ledd «for så vidt overtredelsen ikke rammes av strengere straffebestemmelser». Strafferammen i §72 annet ledd er bøter eller fengsel inntil 3 år eller begge deler. Det er samme strafferamme som i straffelovens §270 - simpelt bedrageri. En strengere straffebestemmelse enn merverdiavgiftslovens §72 annet ledd finner man først ved anvendelse av straffelovens §271 hvor strafferammen er fengsel inntil 6 år, eventuelt med tillegg av bøter. Jeg har da sett bort fra at strafferammene i §270 og §271 øker hvor det foreligger gjentatt forbrytelse, jfr. straffelovens §279. Det er ikke tilfelle her. Av dette trekker jeg den slutning at loven om merverdiavgift §72 annet ledd skal anvendes hvis ikke domfeltes forhold vurderes som så graverende at det kan subsumeres under straffelovens §271, jfr. §270. Spørsmålet blir så om domfeltes medvirkning kan karakteriseres som grovt bedrageri. I denne forbindelse bør man etter min mening ikke utelukkende legge vekt på hvor meget avgiftsunndragelsene samlet beløper seg til. Selv om man som jeg kommer til at forholdet må ses som en sammenhengende forbrytelse i forhold til foreldelsesreglene, bør man i spørsmålet om å subsumere forholdet under straffelovens §271 legge en viss vekt på at de avgiftsunndragelser domfelte har medvirket til, hver for seg er små og fordelt på flere år. Etter mitt skjønn står man i dette tilfelle ikke overfor forgåelser av Side:189 en slik grovhetsgrad at det er rom for anvendelse av straffelovens §271 jfr. §270. Som antydet tidligere mener jeg som herredsretten at domfeltes forhold med rette må oppfattes som en sammenhengende forbrytelse. Det er medvirkning som er ydet i løpet av ca. 3 år i et stort antall tilfelle, etter samme mønster og med samme formål. Det straffbare forhold kan således - vurdert som overtredelse av loven om merverdiavgift §72 annet ledd - ikke for noen del anses foreldet. Straffen mener jeg passende kan settes til en bot til statskassen på kr 15.000, subsidiært fengsel i 20 dager. Selv om det ikke foreligger opplysninger om at domfelte har tatt initiativet til å yte medvirkning, er hans forhold etter mitt skjønn så alvorlig at det i og for seg kunne ha vært på sin plass å reagere strengere. Jeg legger imidlertid stor vekt på at det nå er gått hele 5 år siden den straffbare virksomhet opphørte. Det skyldes ikke domfelte at etterforskningen tok lang tid, og at saken er blitt gammel. Jeg stemmer for denne dom: A, født xx.xx.1929, dømmes for overtredelse av loven om merverdiavgift av 19. juni 1969 §72 annet ledd til å betale en bot til statskassen på 15.000 -femtentusen - kroner, subsidiærtfengsel i 20 - tjue - dager. A frifinnes for så vidt angår tiltalen for medvirkning til skatteunndragelser. Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Skåre og Endresen: Likeså Dommer Bølviken: Jeg mener straffen i et tilfelle som det foreliggende må utmåles strengere enn gjort av førstvoterende, men er ellers enig i de konklusjoner han er kommet til. Når det gjelder avgiftsunndragelsene, finner jeg imidlertid grunn til å utdype mitt syn noe nærmere. Et vesentlig punkt under prosedyren har vært forholdet mellom merverdiavgiftslovens §72 og straffelovens bedrageribestemmelser. Ved Høyesteretts dom i [[Rt-1978-1142]] er avgjort at straffelovens §406 ikke er til hinder for at avgiftsunndragelser som omhandlet i merverdiavgiftslovens §72 annet ledd kan subsumeres under straffelovens bedrageribestemmelser. I hvilke tilfelle bedrageribestemmelsene skal anvendes, kan jeg ikke se er avgjort ved dommen. Noen klar løsning følger heller ikke av merverdiavgiftslovens forarbeider. Jeg viser til det som i dommen gjengis fra disse forarbeider. Herredsretten har oppfattet Høyesteretts dom slik at avgiftsunndragelser som i og for seg fyller vilkårene for bedrageri etter straffeloven, likevel ikke skal straffes som bedrageri med mindre det dreier seg om graverende forgåelser, fortrinnsvis unndragelser av «uriktige store» avgiftsbeløp. Jeg forstår ikke Høyesteretts dom slik. Det som uttales i dommen Side:190 om «uriktige store» avgiftsbeløp, må etter min mening ses i relasjon til de store avgiftsunndragelser som det i saken dreide seg om, og som ble subsumert under straffelovens §271 som grovt bedrageri. I de gjengitte uttalelser fra forarbeidene sies det heller ikke at det bare er de meget store avgiftsunndragelser som skal henføres til bedrageribestemmelsene. Det som her sies, er at den som ved uriktige oppgaver forleder staten til «for stor» tilbakebetaling, kan rammes av straffelovens §270 og §271. Førstvoterende bygger på merverdiavgiftslovens §72 tredje ledd om at bestemmelsene gjelder forsåvidt overtredelsen ikke rammes av strengere bestemmelser og på at §270 i straffeloven ikke er en strengere bestemmelse enn merverdiavgiftslovens §72 annet ledd, idet strafferammen i disse bestemmelser er den samme. Bortsett fra den reservasjon for straffelovens §279 som førstvoterende tar, vil etter denne tolking straffelovens §271 om grovt bedrageri, men ikke §270 om simpelt bedrageri, kunne anvendes på avgiftsunndragelser som omhandlet i merverdiavgiftlovens §72 annet ledd. Jeg finner det tvilsomt om dette har vært meningen med bestemmelsen i §72 tredje ledd. Så vel i lovens forarbeider som i Høyesteretts dom i 1978 synes forutsatt at også straffelovens §270 skal kunne anvendes på avgiftsunndragelser som går inn under merverdiavgiftslovens §72 annet ledd. Slik tredje ledd i §72 er utformet, antar imidlertid også jeg at resultatet må bli at avgiftsunndragelser, selv om de også fyller betingelsene for bedrageri, ikke blir å subsumere under bedrageribestemmelsene med mindre straffelovens §271 om grovt bedrageri er anvendelig. Også for meg blir derfor spørsmålet i saken om domfelte A's forhold rammes av straffelovens §271 om grovt bedrageri. Av betydning for dette spørsmål, og for det foreldelsesspørsmål som saken reiser, vil være om A's medvirkningshandlinger må ses som et fortsatt straffbart forhold. For en del av handlingene vil straffansvaret ellers være foreldet. Og vurdert som en rekke enkeltforgåelser kan karakteristikken grovt bedrageri neppe anvendes. Jeg viser til det herredsretten i den forbindelse uttaler om de enkelte kjøperes - hovedmennenes - handlinger. Jeg har når det gjelder spørsmålet om A's handlinger må bedømmes som ett fortsatt forbrytersk forhold, vært i atskillig tvil. Det gjelder for ham medvirkningshandlinger, knyttet til hver enkelt kjøpers straffbare handling. For kjøpernes vedkommende foreligger like mange straffbare handlinger som det er kjøpere. Fornærmet i saken er imidlertid i alle tilfelle staten, og i forhold til staten fremtrer domfeltes medvirkning til avgiftsunndragelsene gjennom utstedelse av uriktige fakturaer som ett sammenhengende forbrytersk forhold. De vanlige kriterier for vurdering av handlingene som ett fortsatt forhold, er også til stede. Det dreier seg om heli likeartede handlinger, alle forsettlige og foretatt i en bestemt periode. Selv om det er medvirkning til en rekke handlinger foretatt av andre, har de for domfeltes vedkommende karakter av en sammenhengende virksomhet med ulovlig bistand til kjøpere som ved manipulerte fakturaer tok sikte på å unndra staten blant annet merverdiavgift. På dette grunn- Side:191 lag er også jeg kommet til at det er naturlig å se A's mange utstedelser av uriktige fakturaer i den periode det gjelder som ett fortsatt forbrytersk forhold. Når det gjelder vurderingen av dette fortsatte forhold, har jeg også vært i noen tvil. Men jeg er blitt stående ved at det når A må frifinnes for så vidt angår skatteunndragelsene, alt i alt ikke er tilstrekkelig grunnlag for å anvende straffelovens §271 på hans forhold. Jeg tiltrer det førstvoterende uttaler om dette spørsmål. Jeg er etter dette enig i at det er merverdiavgiftslovens §72 som blir å anvende i den foreliggende sak. Jeg nevner at aktor for Høyesterett har reist spørsmål om A som medvirker kan dømmes etter bedrageribestemmelsene når hovedmennenes - kjøpernes - forhold er subsumert under merverdiavgiftsloven, et spørsmål det etter det resultat jeg er kommet til, ikke blir nødvendig å gå inn på. Det følger av det jeg allerede har uttalt, at jeg er enig med førstvoterende i at det ikke for noen del av A's straffbare forhold foreligger foreldelse. Jeg er også enig i det førstvoterende uttaler om uriktige direkte tilbakebetalinger i forhold til uriktige fradrag i ellers pliktig merverdiavgift. Det dreier seg også i de sistnevnte tilfelle om i realiteten uriktig tilbakebetaling fra statens side. Når det gjelder straffutmålingen, ser jeg noe strengere på A's forhold enn førstvoterende. I tråd med praksis ellers i merverdiavgiftssaker mener jeg at det også for de handlinger A har gjort seg skyldig i, bør anvendes fengselsstraff, men jeg finner at denne hensett til den lange tid som er gått siden det straffbare forhold opphørte, bør kunne gjøres i sin helhet betinget. På dette grunnlag antar jeg at straffen bør settes til fengsel i 45 dager, som gjøres betinget med 2 års prøvetid. I tillegg til den betingede fengselsstraff bør idømmes en ubetinget bot, som jeg antar bør settes til kr 15.000, subsidiært 20 dagers fengsel. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Åsmund Norheim med domsmenn):- - - Når det først gjelder tiltalte nr. 1, A, så er han tiltalt etter strl. §271 jfr. §270. Det skal her bemerkes at forsåvidt gjelder de tiltalte kjøperne, så er retten kommet til det resultat at strl. §270 ikke er anvendelig på de forhold kjøperne er tiltalt for. Imidlertid skal bemerkes at den handling de tiltalte kjøperne er tiltalt for, rent objektivt rammes av gjerningsbeskrivelsen i strl. §270. Retten har ovenfor redegjort for at begrunnelsen for at §270 ikke kan anses anvendelig overfor de tiltalte kjøperne, er at det for kjøpernes vedkommende ikke dreier seg om omfattende bruk av fiktive fakturaer, og at det heller ikke er tale om store unndragelser av offentlige skatter og avgifter. Før retten nærmere vurderer hvorvidt tiltalte nr. 1, A, kan straffes for medvirkning til overtredelse av strl. §271 jfr. §270, finner retten grunn til å peke på at de handlinger som tiltalte A er tiltalt for i tiltalebeslutningen, må bli å betrakte som en fortsatt forbrytelse. Dette fordi tiltalebeslutningen Side:192 dreier seg om en rekke handlinger begått i tiden 1972-75. Disse handlinger består i at det er utstedt en rekke fiktive fakturaer ved kjøp i firmaet - - -, og det foreligger slik kontinuitet og nærhet mellom disse handlinger at retten anser dem som en fortsatt forbrytelse. Tiltalebeslutningen omhandler det forhold at tiltalte ved å utstede en rekke fiktive fakturaer til sine kunder har påført det offentlige tap av merverdiavgift og inntektsskatt ved at kundene har benyttet disse fakturaer i sine regnskaper. Spørsmålet må således bli hvorvidt tiltalte ved denne virksomhet har medvirket til bedrageri ved å forlede skatte- og avgiftsmyndighetene til tap av avgifter og iligning av for lav skatt. Med utgangspunkt i uttalelser i Høyesterettsdom inntatt i [[Rt-1978-1142]], finner retten at A's forhold kan subsumeres under bedrageribestemmelsen i straffeloven. Det heter i nevnte dom 1144: «Det har således tydelig vært lovgiverens hensikt å åpne adgang for anvendelse av strl. §270 på den som rettsstridig forleder staten til uriktige store tilbakebetalinger av merverdiavgift.» Denne uttalelse i nevnte Høyesterettsdom bygger igjen på uttalelser i forarbeidene til merverdiavgiftsloven. Ved vurdering av om det i tiltalen omhandlede forhold kan subsumeres under bedrageribestemmelsen, tillegger retten det vesentlig vekt om det er store beløp eller ikke som er unndratt det offentlige. Retten mener at det følger av ovennevnte Høyesterettsdom at dette må tillegges vesentlig vekt ved vurderingen. Tiltalte har ved sitt forhold medvirket til at det offentlige er påført et avgiftstap på ca. kr 14.500,-, samt at han har medvirket til at det uriktig er ført til fradrag i skattepliktig inntekt tilsammen ca. kr 168.000,-, som igjen har ført til ilikning av for lav inntektsskatt. Dette må etter rettens skjønn anses som store beløp i denne sammenheng. Videre finner retten ved vurderingen av om tiltaltes forhold kan subsumeres under bedrageribestemmelsen, grunn til å peke på det forhold at tiltaltes virksomhet har foregått over et lengre tidsrom, nemlig i tiden fra 1972-1975. Han har utstedt en rekke fiktive fakturaer, nemlig til samtlige av dem som er omhandlet i tiltalebeslutningen mot ham, bortsett fra tiltalte nr. 46, B, og denne virksomhet har således også foregått med forholdsvis stor hyppighet. Tiltalte er ansvarlig leder i firmaet, men har selv opptrådt som ekspeditør for firmaet og således utstedt en rekke fiktive fakturaer. Etter rettens oppfatning har tiltalte vært en meget sentral faktor i den virksomhet som har foregått med utstedelse av uriktige fakturaer, og hele denne virksomhet må tiltalte etter rettens oppfatning bære hovedansvaret for. Under henvisning til det ovenfor anførte, finner retten det riktig å subsumere tiltalte A's forhold under strl. §271 jfr. §270 som grovt bedrageri. Nå skal imidlertid bemerkes at den ovenfor nevnte Høyesterettsdom, hvor strl. §271 jfr. §270 ble anvendt, bare gjaldt et forhold hvor det var tale om unndragelse av merverdiavgift. Dessuten kan anføres at man i merverdiavgiftsloven og forarbeidene til denne har uttalelser som klart gir uttrykk for at strl. §271 jfr. §270 kan anvendes. Noen Høyesterettsdom vedrørende tilsvarende forhold til skatteloven, har man ikke. Dessuten har man ikke noen lovbestemmelse eller lovmotiver som uttaler at unndragelse av skatt kan subsumeres som bedrageri. Imidlertid finner retten ikke dette avgjørende, idet det er en og samme handling som har ført til at det offentlige er blitt unndratt større beløp i merverdiavgift og inntektsskatt. Retten har ovenfor anført av tiltaltes virksomhet må betraktes som en fortsatt forbrytelse. Side:193 Retten mener således at det eneste riktige når man først har funnet strl. §271 jfr. §270 anvendelig på forholdet vedrørende merverdiavgift, må være å anvende denne bestemmelse på hele det tap som tiltalte ved sin virksomhet har påført det offentlige, nemlig både tap av merverdiavgift og inntektsskatt. Når det så gjelder de subjektive vilkår for domfellelse forsåvidt gjelder tiltaltes forhold, finner retten at han var klar over hvorfor de respektive kjøpere i firmaet var interessert i å motta uriktige fakturaer. Tiltalte har hele tiden forstått at kjøperne derved oppnådde så vel skattemessige som avgiftsmessige fordeler, og at de benyttet disse uriktige fakturaene i egen vinnings hensikt. Retten finner således at så vel de objektive som subjektive vilkår for domfellelse overensstemmende med strl. §271 jfr. §270 er tilstede, og tiltalte vil bli domfelt for overtredelse av denne bestemmelse. Når det gjelder straffutmålingen skal bemerkes at den virksomhet tiltalte har gjort seg skyldig i ved å utstede uriktige fakturaer til en rekke kunder, må sies å være gjort også med tanke på egen vinning. Riktignok er det i første omgang kjøperne som har hatt den direkte fordelen av disse uriktige fakturaer ved at de har benyttet disse i sine regnskaper. Men retten finner det åpenbart at tiltalte A har foretatt denne virksomhet også med tanke på å fremme salget og kundeforbindelsen i firmaet. Retten finner videre grunn til å peke på den sentrale posisjon tiltalte har hatt i firmaet som daglig leder og viser i den anledning til det som er anført om dette ovenfor. Likeledes peker retten på at den virksomhet tiltalte har foretatt ved å utstede en rekke uriktige fakturaer, har hatt et ganske omfattende omfang, og har foregått over et lenger tidsrom fra 1972 og helt til 1975. Utstedelsen av alle disse uriktige fakturaer har ført til at det offentlige er påført tap av avgift og skatt som omfatter store beløp, jfr. det som ovenfor er anført vedrørende dette. Retten vil således bemerke at ikke minst almenpreventive hensyn krever en streng reaksjon overfor slik omfattende virksomhet. Det har fra den oppnevnte forsvarers side vært hevdet at det bør tillegges vekt at det var A selv som i 1974 ga beskjed i bedriften om at all bruk av fiktive fakturaer straks skulle opphøre. Imidlertid har A selv for retten erkjent at han i begynnelsen av 1975 nok har utstedt noen fiktive fakturaer. Retten kan således ikke se det som noen formildende omstendighet at A i 1974 ga ordre om at all bruk av uriktige fakturaer skulle opphøre, når han selv ikke har vært i stand til å etterleve denne ordre. Etter en samlet vurdering finner retten å sette straffen for tiltalte A til fengsel i 120 dager, hvor det i medhold av strl. §52 nr. 1 gis utsettelse med fullbyrdelsen av 90 dager av denne straff. Dessuten tilpliktes han i medhold av strl. §52 nr. 4 å betale til statskassen en bot stor kr 30.000,-, subs. 90 dagers fengsel. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
