Rediger Høyesterett: Rt-1981-1188

Fritekst:

Dommer Hellesylt: Ved beslutning av politimesteren i Follo av 27. februar 1981 ble A, født xx.xx.1946, satt under tiltale til fellelse etter vegtrafikklovens §31, jfr. §6 første ledd og §22 annet ledd. Grunnlaget for tiltalen etter §6 første ledd var - etter endringer foretatt under hovedforhandlingen - at hun «tirsdag 15. juli 1980 ca. kl. 20.00 i - - -, X - - -(hadde) ført personbil med en etter forholdene for stor fart og uten å være tilstrekkelig oppmerksom Side:1189 med den følge at hun kjørte utfor veien og kolliderte med en fjellknaus og fortsatte på en plen, og det oppsto materielle skader på hennes bil». For overtredelse av §22 annet ledd var grunnlaget at hun «tirsdag 15. juli 1980 mellom kl.20.00 og kl.20.30 i sin forretning i - - -, Y, - - -(hadde) nytt alkohol etter at hun til tid og sted som nevnt under post I hadde kjørt den personbil som der er nevnt på den der nevnte måte, idet hun forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen». Ved Ytre Follo herredsretts dom avsagt 11. september 1981 ble hun dømt til en bot på 500 kroner - subsidiært to dagers fengsel - for overtredelse av vegtrafikklovens §6 første ledd. Hun ble frifunnet for overtredelse av vegtrafikklovens §22 annet ledd. Saksforholdet og domfeltes personlige forhold går fram av domsgrunnene. Politimesteren i Follo har anket dommen for så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av vegtrafikklovens §22 annet ledd. Prinsipalt gjelder anken uriktig lovanvendelse, det hevdes at herredsretten har bygd på en uriktig forståelse av uttrykket «må forstå» i §22 annet ledd. Subsidiært ankes over saksbehandlingen. Det anføres at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves. Jeg finner at anken må forkastes. Det trafikkuhell som er beskrevet i herredsrettens domsgrunner, var bagatellmessig. Bilen kom bort i en fjellknaus, den kjørte deretter noen meter med iallfall ett hjul i grøfta før den kom inn på vegen igjen - en blindveg hvor det var fire boliger. Støtet mot fjellknausen bevirket at panseret spratt opp og at bilen fikk en ripe i støtfangeren. Bortsett fra denne ripen, oppstod ingen skade. Det var ingen trafikk på vegen. Jeg finner på bakgrunn av dette at verken hennes kjøring, eller omstendighetene i forbindelse med denne, var slik at hun måtte regne med at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Dette gjelder også i betraktning av at hun er dømt for å ha kjørt noe for fort etter forholdene. Anken over saksbehandlingen kan heller ikke føre fram. Påtalemyndigheten har pekt på at tiltalte, ifølge sin egen politiforklaring, forut for kjøringen inntok et glass sherry og et glass rødvin på - - -stua i Y. Det framgår ikke av domsgrunnene at retten har vurdert betydningen av dette. Jeg skal uttale at det ville ha vært naturlig om retten i domsgrunnene hadde omtalt den forutgående alkoholnytelse, men jeg finner ikke dette forhold avgjørende for lovanvendelsen, slik saken ellers ligger an. Det var intet grunnlag for å anta at noen av dem som eventuelt observerte tiltalte på - - -stua også hadde sett eller var kjent med hennes kjøreuhell. Retten har for øvrig gitt en tilstrekkelig beskrivelse av veien, kjøringen, omstendighetene i forbindelse med denne og av selve uhellet, til at lovanvendelsen kan prøves. Jeg stemmer for denne Side:1190 kjennelse: Anken forkastes. Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Christiansen, Sinding-Larsen og Blom: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Knut Riisa med domsmenn): Retten legger etter bevisføring følgende saksforhold til grunn: Tirsdag 15.07.1981 ca. kl. 19.00 var tiltalte hjemom på bopel i X for å skifte tøy før hun skulle gå på kino sammen med to ferievikarer hun hadde i butikken sin i Y. Hun hadde det travelt og var meget irritert på sin mann. De kranglet likeledes mens hun var hjemom. Hun startet bilen for å kjøre fra boligen, som ligger i enden av en blindvei, og tilbake til Y. Etter ca. 100 meters kjøring har denne blindveien en 90x sving. Tiltalte var fortsatt irritert og oppskjørtet. Hun kjørte noe for fort frem mot svingen, samtidig som hun lette etter sigarettenneren for å få tent en sigarett. Hun kom således for fort inn i svingen og derfor for langt ut til høyre, kjørte borti noe av en fjellknaus, slik at bilen fikk en støt og panseret spratt noe opp. Bilen fortsatte noen meter bortover med iallfall et hjul ute i grøften før den kommer inn på veien igjen. Panseret falt på plass igjen av seg selv. Utforkjøringen påførte ikke bilen noen synlig skade - bortsett fra en ripe i støtfangeren - og annen manns eiendom ble heller ikke påført skade. Tiltalte som hadde det travelt fant utforkjøringen ubetydelig, og hun fortsatte som planlagt tilbake til Y uten å stoppe. Tiltalte ankom sin butikk i Y ca. kl. 20.00 - fortsatt oppskjørtet og irritert - drakk et glass Martini og 4 sterke vodkadrinker. Deretter gikk hun på kino ca. kl. 20.30 sammen med de to ferievikarene. Vitnene B og C satt og så på fjernsyn i et hus ved 90x-svingen hvor tiltalte kjørte ut av veien. De hørte smellet tiltalte forårsaket da hun kjørte borti fjellknausen. De spratt opp og så bilen kjøre bortover i grøftekanten langsved veien. De pratet litt om kjøringen - fant den «merkelig» - og reiste for å anmelde forholdet til politiet ca. kl. 20.30. De fikk da se tiltaltes bil parkert nede i Y og kunne således oppgi registreringsnummeret ved anmeldelsen. Politiet fant straks ut at tiltalte var eier av bilen og var på kino. De fant ikke grunnlag for å pågripe tiltalte midt under kinoforestillingen - med det oppstyr det ville medføre - men avventet og pågrep henne da hun forlot kinoen. Alkotest som ble tatt av tiltalte ga utslag og blodprøve tatt ca. kl. 22.45 viste en middelverdi på 2,08%. alkohol. Retten finner det bevist at tiltalte gjennom den kjøring som er beskrevet ovenfor har holdt for stor fart etter forholdene og ikke hatt fullt herredømme over bilen. Hun blir således å domfelle etter tiltalens post I idet hun har gjort seg skyldig i uaktsom straffbar overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §6, I. ledd. Retten finner det videre bevist - slik tiltalte selv har erkjent - at hun nøt alkohol i relativt store mengder umiddelbart etter kjøringen, idet hun ikke forsto at kjøringen kunne medføre politietterforskning. Tiltaltes kjøreuhell fant sted på en blindvei som bare benyttes av 4 boliger. Det var ingen mennesker i umiddelbar nærhet av stedet og ingen trafikk. Uhellet medførte helt minimale materielle skader på tiltaltes bil og ingen skader på annen manns Side:1191 eiendom. Vegtrafikklovens §22 annet ledd krever i subjektiv henseende at tiltalte «må forstå» at kjøringen kunne medføre politietterforskning. Det kreves således en kvalifisert form for uaktsomhet fra tiltaltes side. Det er ikke tilstrekkelig at hun «burde ha forstått» at kjøringen kunne medføre politietterforskning. Ved vurderingen av om det foreligger kvalifisert uaktsomhet antas bl.a. uhellets omfang og trafikkforholdene på stedet og måtte tillegges vekt jfr. [[Rt-1974-1024]]. I det foreliggende tilfelle er veien minimalt trafikkert og uhellet ubetydelig. Utfra en samlet vurdering av den kjøring tiltalte foretok finner retten det ikke bevist at tiltalte måtte forstå at kjøringen kunne medføre politietterforskning. Tiltalte har således ikke utvist den kvalifiserte form for uaktsomhet som vegtrafikklovens §22 annet ledd krever og hun blir derfor å frifinne for tiltalens post II. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt