Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer <b>Michelsen</b>: Boet etter Dagny Marie Olsen og før avdøde mann Kristoffer Olsen senior ble tatt under offentlig skiftebehandling ved Oslo skifterett i 1970. Ektefellene etterlater seg tre livsarvinger, Kristoffer Olsen jr., Amelia Riis og Monica Riis-Johannessen. Mens hun satt i uskifte, hadde Dagny Marie Olsen overdradd 823 aksjer i skipsaksjeselskapet A/S Luksefjell til sin sønn. Under skiftebehandlingen gjorde Amelia Riis gjeldende at aksjene skulle tilbakeføres til boet, da hun mente at det forelå en dødsdisposisjon fra morens side. Skifteretten gav henne medhold i en dom av 30. mai 1973. Aksjene hadde ved lengstlevendes død en meget høy verdi. Denne er blitt sterkt redusert i løpet av den tid boet har stått under skiftebehandling. I henhold til et testament som foreldrene har etterlatt seg, gjør Kristoffer Olsen krav på å få seg utlagt disse aksjene på skiftet. Det er i denne forbindelse oppstått tvist mellom ham og Amelia Riis om tidspunktet for verdsettelsen av aksjene. Mens Kristoffer Olsen mener at man må legge til grunn den verdi aksjene har på det tidspunkt da skiftetakst avholdes, hevder hans søster at det avgjørende er hva aksjene ville ha utbrakt da arvefallet fant sted, subsidiært på et noe senere tidspunkt under skiftebehandlingen. Etter anmodning fra begge parter overførte Oslo skifterett tvisten til behandling i søksmåls former og avsa den 14. oktober 1977 dom som den betegner som en del-dom. Dommen har slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«1. Verdien av boets aktiver på det tidspunkt taksering finner sted, legges til grunn ved booppgjøret.</span> <span id="rp-innrykk">2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»</span> Amelia Riis påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Saken ble der behandlet med 4 domsmenn, og lagmannsretten avsa den 12. oktober 1979 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«1. Oslo skifteretts dom stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»</span> Dommen er avsagt under dissens. Tre av domsmennene mente at aksjene måtte settes i den verdi de hadde ved arvefallet, og stemte således for å ta Amelia Riis' påstand til følge. Det var innen retten også uenighet om omkostningsavgjørelsen. De 4 domsmenn stemte for det resultat som fremgår av punkt 2 i domsslutningen, mens fagdommerne mente at Amelia Riis etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 burde pålegges å betale motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Side:1269 Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner. Amelia Riis har påanket lagmannsrettens dom. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter. Blant disse nevner jeg særskilt en granskningsrapport av 15. oktober 1980 som er avgitt i forbindelse med at to av aksjeselskapene i Olsen og Ugelstadgruppen har vært underkastet granskning i henhold til bestemmelsene i aksjeloven. Som det går frem av skifterettens dom, ønsket begge parter at skifteretten skulle treffe en særskilt avgjørelse i tvisten om hvilket tidspunkt som skulle legges til grunn ved takseringen av boets aksjer. For Høyesterett har partene gjort gjeldende at betingelsene etter tvistemålslovens §54 er til stede for å avsi fastsettelsesdom om det spørsmål uenigheten gjelder. Det er tale om en rettighet eller et rettsforhold, og begge parter har rettslig interesse. I denne forbindelse fremhever Kristoffer Olsen spesielt at han ønsker å gjøre bruk av den rett foreldrenes testament tillegger ham til å utta aksjene på skifte, og at det er av betydning for ham å få løst særskilt den tvisten som er oppstått. Bare etter en slik avgjørelse kan han treffe beslutning om han kan se seg i stand til å nytte sin rett. <b>Den ankende part</b> har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at man må legge verdien av aksjene på takseringstiden til grunn under behandlingen. I tilknytning til dette har Amelia Riis i det vesentlige anført: Det finnes ingen lovregel som løser det spørsmål tvisten gjelder. Man må da bygge på den verdi aksjene hadde ved lengstlevendes død. Arvefallet er det sentrale tidspunkt ved ethvert arveoppgjør, og det trenger en særskilt begrunnelse om man skal legge til grunn den verdi aktiva måtte ha på et senere tidspunkt under skiftebehandlingen. Man kan ikke - som skifteretten har gjort - trekke slutning fra arveavgiftsloven av 19. juni 1964 nr. 14 §9. Det innføres i denne bestemmelsen en sondring alt ettersom et bo står under offentlig skiftebehandling eller skiftes privat. Det er regelen for offentlige boer skifteretten har støttet seg til. Det vil dog ofte bero på tilfeldigheter om et bo skiftes offentlig eller privat. Og behandles boet av skifteretten, vil det være tilfeldig på hvilket tidspunkt verdiene takseres eller utloddingen finner sted. Arveavgiftslovens regler er teknisk bestemt ut fra det formål loven har. Det har ikke vært hensikten med bestemmelsene å regulere forholdet mellom arvingene. Det er for øvrig av betydning å merke seg at skattelovgivningen på andre områder har lagt utslagsgivende vekt på inngangstidspunktet som er arvefallet. Dette gjelder således ved gevinstbeskatning. Dommen i [[Rt-1974-439]] er ikke avgjørende for denne saken. Den gjaldt et spørsmål om skifte av felleseie mellom ektefeller, og det dreide seg om et lovbestemt krav på å få utlagt boets eiendeler etter takst. Det forelå en takstplikt etter loven, og man stod overfor en del av regelsettet om deling av boet. Det er for øvrig å merke seg at det i saken fra 1974 ikke forelå en så drastisk verdiendring som i denne saken, og at det var tale om verdistigning, ikke om reduksjon. I et dødsboskifte - hevdes det - er det mindre fellesskap mellom Side:1270 loddeierne enn ved et skifte av et fellesbo, og det er i den foreliggende sak et åpent spørsmål om det vil bli holdt takst over disse aksjene. Det gjelder ingen ubetinget regel om at man ved en takst skal legge til grunn verdien på det tidspunkt da den blir holdt. Det avhenger av forutsetningene for taksten hvilket tidspunkt verdsettelsen skal referere seg til, og ved skifte av et dødsbo er det naturlig å bygge på verdiene slik de var ved arvefallet. Den alminnelige regel er i det hele at det man kan kalle inngangsverdien, skal legges til grunn under skiftebehandlingen. I denne forbindelse må det fremheves at Amelia Riis i dette bo reelt har stilling som en legatar, og i alle fall når det gjelder gjenstandlegatarer, er det situasjonen ved arvefallet som er den avgjørende. Man må imidlertid i dette tilfellet subsidiært se hen til de konkrete omstendigheter og spørre hvem av de to arvingene bør ha risikoen for at verdien av aksjene er falt sterkt. Denne risiko bør ligge hos Kristoffer Olsen, og dette medfører at man her må legge til grunn inngangsverdien av aksjene. Det er to forhold som ved denne vurdering bør tillegges vekt. Mens moren satt i uskiftet bo, fant det sted en forfordeling av Amelia Riis når det gjaldt arvemidler. Kristoffer Olsen fikk seg overdradd aksjene i A/S Luksefjell. Som nevnt, ble det ved dom av skifteretten bestemt at de skulle tilbakeføres til boet. Det tok tid før dette spørsmål ble endelig avgjort. Dommen i skifteretten skriver seg fra 1973. Først i 1977 trakk Kristoffer Olsen tilbake den anke til lagmannsretten han hadde erklært over avgjørelsen i skifteretten. Hadde aksjene befunnet seg i boet da det ble åpnet, ville det raskt og ennå mens de hadde en anseelig verdi, ha funnet sted en utlodding. Forfordelingen bar kimen i seg til den langdryge behandling av boet, og under disse omstendigheter bør risikoen for verdireduksjonen ikke ligge hos den arving som ble forfordelt. Det har i boet vært strid om styringsretten i rederivirksomheten. Kristoffer Olsen har villet ha denne retten, har kjempet mot sin søster for å ha den, og har fått beholde den. Han har reelt sett hatt rådigheten over aksjene, og dermed muligheten for å disponere feil. Dette moment bør tillegges vesentlig vekt når det skal avgjøres hos hvem risikoen for verdireduksjonen bør ligge. På dette punkt er saken bedre opplyst enn for de tidligere instanser. Man har fått granskningskommisjonens rapport. Denne har på en rekke punkter rettet kritikk mot Kristoffer Olsen for hans disposisjoner i rederivirksomheten. Han har ikke bare hatt muligheten for feildisposisjoner, men har også disponert feil, og da bør risikoen enn mer ligge hos ham. Den ankende part har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">«1. I Dagny Marie Olsen og før avdøde ektefelle Kristoffer Olsens dødsbo skal skiftetakst over aksjer i A/S Luksefjell baseres på den verdi aksjene hadde prinsipalt ved tidspunktet for arvefallet den 28.5.1970 eller subsidiært i denne rekkefølge ved tidspunktet for:</span> <span id="rp-innrykk2">a. Oslo skifteretts dom av 30.5.1973.</span> <span id="rp-innrykk2">b. Oktoberbrevet av 27.10. 1973.</span> Side:1271 <span id="rp-innrykk2">c. Desemberavtalen av 5.12.1973.</span> <span id="rp-innrykk2">d. Påske-avtalen av 5.4.1974, eller atter subsidiært til det tidspunkt i tidsrommet 28.5.1970-5.4.1974 som retten finner riktig.</span> <span id="rp-innrykk">2. Amelia Riis tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»</span> <b>Ankemotparten</b> har henholdt seg til skifterettens dom og til hva flertallet i lagmannsretten har bygd på, og har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for disse retter. Kristoffer Olsen hevder således at det er verdien av aksjene på takseringstidspunktet eller ved utlodding som skal legges til grunn. Dette er naturlig fordi først ved utlodding går råderetten over de aktiva som utlegges en arving, over til ham. Det følger også av høyesterettsdommen i [[Rt-1974-439]] som må ses som et prejudikat. Bare ved å bygge på de verdier som finnes i boet ved utloddingen, rent praktisk på verdiene ved takseringen, unngår man en skjevdeling mellom livsarvingene som etter loven skal arve likt. Skulle Kristoffer Olsen måtte betale aksjenes verdi ved arvefallet, ville han måtte gi en høy pris for å få seg utlagt aksjer hvis verdi nå nærmest er null. Det ville skje en forfordeling av ham i de øvrige arvingers favør. Det hele ville for øvrig være et slag i luften, fordi ankemotparten ikke ville ta aksjene ut dersom han måtte betale inngangsverdien. Hadde aksjene steget i verdi, mens boet stod under skiftebehandling, ville en verdsettelse etter prisen ved arvefallet innebære en forfordeling av søstrene til brorens fordel. Amelia Riis har en arvings stilling i boet, og det er ikke riktig å sammenligne henne med en legatar. Man kan ikke avgjøre tvistespørsmålet ut fra en rimelighets- eller risiko-betraktning. Det ligger utenfor denne sak å avgjøre om Amelia Riis skulle ha et erstatningskrav mot sin bror for hans disposisjoner. Spørsmålet om Kristoffer Olsen har opptrådt klanderverdig, må henvises til eget erstatningssøksmål. Dette fremgår av avgjørelsen i [[Rt-1974-439]]. Kristoffer Olsen måtte for øvrig ha full rett til å prøve for retten om eiendomsretten til aksjene skulle tilbakeføres til boet. Likeledes måtte han kunne anke skifterettens dom. Til dette kommer at Amelia Riis selv har stor skyld i at skiftebehandlingen har trukket i langdrag. Ankemotparten bestrider videre at det er grunnlag for å rette noen bebreidelser mot ham for hans disposisjoner i rederiet, og fremhever i denne forbindelse at man ikke kan sette likhetstegn mellom forvaltningen av aksjer og driften av rederivirksomheten. Fallet i aksjeverdien skyldes skipsfartskrisen og ikke hans disposisjoner som han for øvrig ikke har vært alene om. I granskningskommisjonens rapport finner man ikke tilstrekkelig materiale til å ta stilling til det spørsmål den ankende part her har trukket inn i saken. Kristoffer Olsen har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">«1. I Dagny Marie Olsens og før avdøde ektefelle Kristoffer Olsens dødsbo skal skiftetakst over aksjer i A/S Luksefjell baseres på den verdi aksjene har når taksten avhjemles.</span> Side:1272 <span id="rp-innrykk">2. Kristoffer Olsen tilkjennes saksomkostninger for Skifterett, Lagmannsrett og Høyesterett.»</span> Det oppstår i denne saken et prosessuelt spørsmål som jeg først må ta stilling til. De påstander som er lagt ned, ikke bare for Høyesterett, men også for de tidligere instanser, gjør det nødvendig å reise spørsmålet om søksmålet i den form det har fått, kan fremmes for domstolene. Skifteretten har betegnet sin avgjørelse som deldom. Etter min oppfatning har man i denne saken ikke å gjøre med det som i henhold til tvistemålslovens §150 med rette kan kalles en deldom. Det kan dog ikke tillegges noen prosessuell betydning at skifteretten har nyttet en uriktig betegnelse på sin avgjørelse. Det som i realiteten foreligger, er en fastsettelsesdom så vel fra skifterettens som fra lagmannsrettens side. Jeg føyer til at det fremgår av skifterettens dom at man har ment å avsi en fastsettelsesdom. Spørsmålet blir da om dette søksmål i henhold til bestemmelsen i tvistemålslovens §54 kan fremmes for domstolene. Da det her dreier seg om en absolutt prosessforutsetning, må Høyesterett av eget tiltak undersøke om betingelsene for å fremme søksmålet til realitetsavgjørelse foreligger, jfr. tvistemålslovens §383, annet ledd. Jeg har funnet dette spørsmål tvilsomt. Det er i et bo som står under offentlig skiftebehandling, og hvor en av arvingene ønsker å få utlagt til seg de aksjer boet eier, krevd dom for at verdsettelsen av disse aktiva skal skje etter verdien på et bestemt tidspunkt. Det kunne da ligge nær å si at man krever dom for en bestemt løsning av et rettsspørsmål, jfr. [[Rt-1979-572]], særlig side 592. Må man bygge på det jeg her har pekt på, må de avsagte dommer oppheves og søksmålet avvises fra domstolene. Det ligger imidlertid etter min mening nærmere å si at man her står overfor et spørsmål, ikke om en lovforståelse, men om en konkret rettsanvendelse. Og dette spørsmål om rettsanvendelse egner seg til å bli løst særskilt. Jeg viser i denne forbindelse til Augdahl Civilprosess 3. utgave side 67. Man kan da tale om et rettsforhold i den forstand tvistemålslovens §54 nytter dette ord. Lovens krav om at det må være tale om et rettsforhold, kan imidlertid ikke ses isolert, men i sammenheng med at det kreves at det foreligger en rettslig interesse. Jeg viser til Gunnar Aaslands artikkel i Jussens Venner for 1967 181. Dersom det er tvilsomt om det kan sies at tvisten gjelder et rettsforhold, kan det være rimelig å se hen til hvilken rettslig interesse parten har i avgjørelsen. Etter min oppfatning må begge parter i dette tilfellet sies å ha en klar rettslig interesse i at det spørsmål som er reist, blir avgjort særskilt før skiftebehandlingen går videre. Særlig har Kristoffer Olsen en slik interesse. Han gjør i henhold til foreldrenes testament krav på å få aksjene i A/S Luksefjell utlagt til seg. Når han skal avgjøre om han vil gjøre bruk av sin rett, er det av vesentlig betydning for ham å vite hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettelsen da aksjene har sunket sterkt i verdi siden skiftet ble åpnet. Det må antas at det bare er dersom han får medhold i sin Side:1273 påstand i saken at han finner det formålstjenlig for seg å gjøre bruk av den retten han mener seg tillagt. Det er således av stor betydning for hans rettsstilling å få klarlagt det spørsmål som er reist. Man kunne tenke seg å henvise arvingen til å ta spørsmålet opp i tilknytning til en skiftetakst hvor det ville bli prejudisielt avgjort. Dette er dog en utvei som for Kristoffer Olsen ikke kan fremstille seg som hensiktsmessig. Det er en meget vanskelig, omstendelig og kostbar affære å klarlegge hva disse skipsaksjer måtte være verd på de forskjellige tidspunkter som det i denne saken er tale om. Det er av betydning at spørsmålet om tidspunktet klarlegges før man inngir seg på en løsning av selve verdiproblemet som for øvrig også må antas å volde stor uenighet mellom disse parter. Jeg føyer til at det i denne saken overhodet ikke er tenkelig at tvistespørsmålet skulle finne sin løsning i forbindelse med utloddingen i boet. Man må etter dette kunne slå fast at Kristoffer Olsen har en sterk rettslig interesse i at spørsmålet finner sin løsning gjennom en særskilt rettsavgjørelse. Også for den annen parts rettsstilling i boet må dette sies å være av interesse. Det må etter min oppfatning i denne forbindelse legges vekt på at en slik avgjørelse treffes under offentlig skiftebehandling hvor en rekke spørsmål må løses som innbyrdes er avhengig av hverandre. Man står imidlertid etter min oppfatning i denne sak overfor et grensetilfelle. Det utslagsgivende bør da være at det foreligger en rettsuvisshet som det etter en skjønnsmessig vurdering er naturlig og rimelig finner sin løsning gjennom et særskilt fastsettelsessøksmål. Jeg viser til Augdahls Civilprosess 3. utgave side 74, og til Aaslands artikkel side 195. Særlig vekt legger jeg på kjæremålsutvalgets avgjørelser i [[Rt-1968-504]] og [[Rt-1979-468]] som bygger på det samme synspunkt som jeg her har funnet avgjørende. Det foreligger således etter min oppfatning ikke grunnlag for å oppheve de avsagte dommene og avvise søksmålet fra domstolene. Jeg er i realitetsspørsmålet kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsrettens flertall. Jeg føyer til at de påstander som er nedlagt for Høyesterett, atskiller seg fra dem man opererte med for de tidligere instanser. Man knytter nå tidspunktet til skiftetaksten. Man finner ingen lovbestemmelse som regulerer det spørsmål som er reist. I denne forbindelse bemerker jeg at jeg ikke, som skifteretten, finner å kunne legge vekt på bestemmelsen om offentlige skifter i §9 i loven om arveavgift. Etter min oppfatning er dette en spesialbestemmelse som er tillempet det formål denne loven skal tjene. Heller ikke kan jeg, som lagmannsretten har gjort, tillegge det noen betydning at det i testamentet heter at Kristoffer Olsen under en bestemt forutsetning skal «betale boet for de overskytende aksjer efter samme verdi som arveavgiften betales efter». Etter min oppfatning er det, som lagmannsretten har lagt til grunn, naturlig at verdsettelsen finner sted ved utloddingen. Det er på dette tidspunkt råderetten over aktiva går over til arvingene. Som lagmannsretten føyer jeg til at verdsettelsen av rent praktiske grunner vil finne sted ved en skiftetakstsom foretas noe før boet utloddes. Dette utgangspunkt finner sterk støtte i Høyesteretts dom i Side:1274 [[Rt-1974-439]]. Den saken gjaldt skifte av et fellesbo mellom ektefeller, og man la til grunn at det måtte finnes frem til den reelle salgsverdi på det tidspunkt da verdsettelsen foretas. Etter min oppfatning må det samme synspunkt enn mer kunne legges til grunn i dødsboskifte. Mens formuesfellesskapet mellom ektefeller opphører ved separasjon eller skilsmisse før skifte begjæres, og ektefellene i stor utstrekning fortsatt har rådighet over hva de har innbrakt i boet, også mens skiftebehandlingen foregår, bringes det sameieforholdet som består mellom arvingene i et dødsbo, til opphør ved utlodding, samtidig som de da får fri råderett over aktiva. Jeg legger også i en annen henseende vesentlig vekt på dommen fra 1974. Det fremheves der at man må finne frem til den verdi som muliggjør en likedeling mellom ektefellene. En slik likelig fordeling skal også finne sted mellom livsarvinger i et dødsbo. Dersom man legger inngangsverdien til grunn ved verdsettelsen av aksjer som under bobehandlingen er sunket i verdi, ville det skje en forfordeling av den arvingen som skal ha aksjene utlagt på sin lodd. I dette tilfellet vil det innebære at Kristoffer Olsen må betale den meget høye inngangsverdi mot å få seg utlagt aksjer som i dag har meget liten verdi, om overhodet noen. Dersom aksjene hadde steget i verdi, ville det skje en forfordeling av de øvrige arvinger om man skulle bygge på aksjenes verdi ved arvefallet. Da ville den arving som skulle få aksjene utlagt på sin lodd, betale den lave pris for de høye verdier. Etter dette er jeg kommet til at verdsettelsen skal skje etter verdien ved utloddingen - rent praktisk, som jeg har vært inne på, ved takseringen. Denne løsningen er i overensstemmelse med hva det uttales i høyesterettsdom i [[Rt-1981-513]] hvor spørsmålet riktignok ikke var omtvistet. Jeg har etter dette ikke funnet foranledning til å drøfte om løsningen åpner en arving en spekulasjonsadgang. Som det går frem av det referat jeg har gitt av den ankende parts anførsler, gjør hun gjeldende at det man kan kalle hennes risikosynspunkt, må medføre at man i dette tilfellet må legge åpningsverdien til grunn ved takseringen av boets aksjer. Etter min oppfatning har dog dette synspunkt ikke relevans for spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettelsen. Man må henvise den ankende part til å gjøre et mulig verderlags- eller erstatningskrav gjeldende ved særskilt søksmål mot den annen arving som man mener har opptrådt klanderverdig. Jeg viser til det som ble uttalt om et tilsvarende spørsmål i avgjørelsen i [[Rt-1974-439]]. Jeg er etter dette kommet til at anken ikke kan føre frem. Amelia Riis må da etter min oppfatning dømmes til å betale motparten sakens omkostninger for Høyesterett, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §180, første ledd. Motpartens prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave. Beløpet finnes passende å kunne settes til kr. 35.245,-. Av dette beløp er kr. 245,- til dekning av utlegg. Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Slik skifterettens avgjørelse Side:1275 var begrunnet og etter de uttalelser som den inneholdt, var det grunn for Amelia Riis til å prøve spørsmålet for overordnet instans. Jeg stemmer for denne <span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span> 1. I Dagny Marie Olsens og før avdøde ektefelle Kristoffer Olsens dødsbo skal skiftetakst over aksjer i A/S Luksefjell baseres på den verdi aksjene har når taksten holdes. 2. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Amelia Riis til Kristoffer Olsen 35.245 - trettifem tusen to hundre og førtifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer <b>Holmøy</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dog mener jeg at ankemotparten også bør tilkjennés saksomkostninger for lagmannsretten. Dommer <b>Elstad</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Michelsen. Dommerne <b>Røstad</b> og <b>Bølviken</b>: Likeså. <b>Av skifterettens dom (justitiarius Nils B. Hohle):</b> Når det gjelder de aksjer som omfattes av den foreliggende tvist, har arvelaterne, skipsreder Kristoffer Olsen og hans hustru Dagny Olsen i et gjensidig testament av 29.10.1946 bestemt følgende: «... Når lengstlevende dør, skal vår sønn Kristoffer Olsen ha alle våre aksjer i A/S Luksefjell på sin arvelodd. Hvis aksjenes verdi blir mer enn hans arvelodd tilsier, skal han betale boet for de overskytende aksjer efter samme verdi som arveavgiften betales efter...» Angjeldende aksjer ble imidlertid allerede før lengstlevendes bortgang solgt til Kristoffer Olsen jr. Under en skiftesamling i boet 26. september d.å. henstillet høyesterettsadvokatene Engelschiøn og Nergaard til skifteretten å avholde hovedforhandling samme dag over tvisttemaet: Tidspunktet for verdsettelse av de 823 Luksefjellaksjer. Tvisten ble av retten besluttet overført til behandling i søksmåls former og hovedforhandling innledet, jfr. skiftelovens §30. Etterat hovedforhandlingen var avsluttet, fant skifteretten under henvisning til tvistemålslovens §339 å måtte gjenoppta forhandlingene, idet det hadde meldt seg etpar spørsmål under administrators arbeid med utkast til dom i saken. Nytt rettsmøte ble derfor avholdt 10. d.m. hvor skifteretten forela de to parter spørsmål om noen av dem under henvisning til skiftelovens §125 ville kreve aksjene utlagt etter skiftetakst. Dommeren hadde i likelydende brev til prosessfullmektigene gjort dem kjent med spørsmålet. Reiten hellet nærmest til den oppfatning at fastsettelse av tidspunktet for verdsettelsen egentlig hørte hjemme under skiftetaksten. Prosessfullmektigene mente imidlertid at det var av viktighet å få utskilt verdsettelsesspørsmålet til separat avgjørelse forut for avholdelse av en mulig skiftetakst. Nærværende dom vil nærmest bli å anse som en fastsettelsesdom. Partenes prosessfullmektiger har erklært seg enige i rettens forslag om at Side:1276 det i tvisten avsies del-dom i samsvar med tvistemålslovens §98,2.1. jfr. §150, 1.1. 1. pkt. Saksøkerens krav på vederlag/erstatning, blir derfor eventuelt å behandle separat ved en senere anledning. Tilbake til drøftelse gjenstår da kun spørsmålet om valg av tidspunkt for verdsettelse av boets aktiver, nærmere bestemt de 823 Luksefjell-aksjene som er boets betydeligste aktivum. Angjeldende aksjer må antas å ha sunket katastrofalt i verdi - uten at det her kan være riktig, enn si nødvendig å antyde verdifallet. - - - Rettens bemerkninger: Avdøde Dagny Marie Olsen og før avdøde mann skipsreder Kristoffer Olsens fellesbo har som sitt hovedaktivum 823 aksjer i A/5 Luksefjell. I tillegg hertil har boet et bankinnskudd på ca. kr. 600.000,-. Angjeldende aksjer er som før nevnt omtalt i arvelaternes testament av 29.10.1946. Hvorvidt testamentet vil bli påberopt av Kristoffer Olsen jr. og om det isåfall vil bli godtatt av Amelia Riis som basis for booppgjøret vites ikke. Det er imidlertid grunn til å tro at skiftetakst over aksjene vil bli avholdt - ifall Kristoffer Olsen jr. vil henholde seg til testamentet, jfr. skiftelovens §125. Når det gjelder det prinsipielle spørsmål som er forelagt skifteretten, ville dette like gjerne kunne vært avgjort under taksten. Det må imidlertid antas å være anledning til å skille dette spørsmål ut til selvstendig pådømmelse. l det foreliggende tilfelle har bobehandlingen strukket seg over 7 år. I denne periode har det skjedd store forandringer innen shipping hvortil nærværende bos verdier hovedsaklig er knyttet. Fra å ha vært et meget velhavende fellesbo, er verdiene i boet skrumpet betenkelig inn - uten at noe eksakt tall kan angis. Det er dog grunn til å tro at en alternativ skiftetakst, f.eks. med lengstlevendes arvefall i 1970 og utlodningsdag f.eks. i 1977 som basis vil bringe svære differanser. Hvis resultatet tilslutt skulle bli at testamentet av 1946 skulle bringes til anvendelse, og såfremt utlodningstidspunktet skulle legges til grunn ved verdibetegnelsen, ville det være enbetydende med at Kristoffer Olsen jr. ville få et meget «billig kjøp». Hvis han i tillegg hertil også skulle ha krav på boets bankinnskudd, til delvis oppgjør av sitt tilgodehavende på kr. 2.050.000,- i anledning tilbakeføring av Luksefjell-akjser, ville dette innebære en fordeling av bomidlene som vel bør betegnes som meget lite rimelig. Saksøkerens henvisning til teorien Knoph m.fl. løser ikke problemet. Samtlige henvisninger har referanse til beregning av livsarvingers pliktdel og til legatarers krav i h.t. testament. I disse tilfeller er det formuen pr. arvefall som danner utgangsbasis for hva disse interessenter kan gjøre krav på. Likeledes kan nevnes at ved privat skifte, får arvingene straks de har innlevert gjeldsovertagelseserklæring til skifteretten, rådighet over bomidlene. Rådigheten ansees etablert pr. arvefallet. Noe helt annet er det ved boer som skiftes offentlig. Her utskytes rådighetservervet til utlodningen. I mellomtiden - fra arvefallet og til det endelige booppgjør, har arvingene ikke selv råderett over bomidlene. Riktignok er det arvingene som via skifteretten, gjennom vedtak i skiftesamling har innflytelse og skal avgjøre hvorledes det skal forholdes med boets aktiver. Men det definitive eierskifte skjer ikke før ved utlodningen. I lov om arveavgift av 19.6.1964 har man tatt konsekvensen av dette, slik at det er verdien av boets midler pr. utlodningen som danner grunnlag for arveavgiftsberegningen i de boer som skiftes offentlig. Ved privat skifte regnes avgiften av verdien pr. arvefallet, selvom det er skjedd fluktuasjoner innen avgiften betales. Side:1277 Retten er av den oppfatning at det prinsipp som arveavgiftsloven knesetter, bør få avgjørende betydning også når man skal avveie hvorvidt «inngangs - eller utgangsverdien» skal legges til grunn. Man vil ved å ha sammenfallende regler få en logisk og rasjonell ordning av dødsboer som skiftes offentlig. Tidsmomentet, den omstendighet at behandling av nærværende bo har pågått mere enn 7 år, har vært trukket frem under prosedyren. Det samme point ble berørt også i H. R. D. i [[Rt-1974-439]] hvor det var antydet at den ene part hadde trenert bobehandlingen. Når det gjelder Olsen-boet, kan det ikke sies å foreligge noen bevisst trenering fra noe hold. Noe spekulativt aspekt kan således ikke påvises. At bobehandlingen har tatt såvidt lang tid, skyldes dyptgående, vedvarende misstemning mellom arvingene. Retten er tilbøylig til å anta at H. R. D. i [[Rt-1974-439]] må legges til grunn også her, selv om det er et dødsbo som her skal gjøres opp. Uansett om anvendelsen av det prinsipp som høyesterettsdommen fastslår fører til et støtende resultat, synes skifteretten ikke å ha anledning til å basere sin avgjørelse på rimelighetsbetraktningen. Retten må antas å være bundet også av det prinsipp som det ovenfor er redegjort for i relasjon til arveavgiftsberegning, et prinsipp som også bør følges når det gjelder fordeling av bomidler og verdiansettelsen i den forbindelse. Etter det utslag retten er kommet til, blir saksøktes påstand å ta til følge. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Saken har frembudt tvil. Det spørsmål som har vært forelagt retten var av prinsipiell interesse, og også av denne grunn unnlater retten å ilegge saksomkostninger. - - - <b>Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Jørgensen. Jørgen Wilberg og ekstraord. lagdommer. Reidar Friis Bull):</b> Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Jørgensen, Wilberg og Bull og domsmann konsulent Skjellaug, er kommet til samme resultat som skifteretten og skal bemerke: Som fremholdt av skifteretten er det først ved utlodningen at rådigheten over en ting eller gjenstand - her aksjer - går over på arvingen. Det er derfor også det naturlige tidspunkt for verdsettelsen. Av praktiske grunner må verdsettelsen skje noe før. Ved Høyesteretts dom i [[Rt-1974-439]] ble slått fast at taksttidspunktets verdi skulle legges til grunn ved felleseieskifte mellom separerte ektefeller. Begrunnelsen var den at partene har krav på likedeling. Tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende med like stor styrke ved skifte av dødsboer. Partene skal dele boet, uten at andre ulikheter skal oppstå enn de som følger av loven eller gyldig testament. Den omstendighet at en eller flere kan ha krav på å få utloddet realaktiva, skal ikke forrykke dette. Retten til å få utlagt realaktiva er ikke ment å innebære en særskilt økonomisk fordel. Ordinært vil en arving som har rett til å kreve utlagt realaktiva på skifte, kunne vente med å bestemme seg for om han vil benytte seg av retten til skiftetaksten foreligger. Først da vet han hva han i tilfelle må betale for tingene. Behandlingen av et dødsbo kan ta lang tid. Verdien av aktiva kan ha endret seg vesentlig fra arvefallet til takstdagen. En regel som går ut på at aktiva skal takseres til verdien ved arvefallet, kan derfor åpne for en spekulasjonsadgang som er uheldig. Den alminnelige regel for skiftetakster i dødsboer som skiftes offentlig, antas derfor å være den at man legger til grunn tingens verdi på den tid da Side:1278 taksten avholdes. Flertallet finner ikke at det foreligger særlige forhold som medfører en annen løsning i dette tilfelle. Testamentet av 29. oktober 1946 sees ikke å være noe argument for den ankende parts standpunkt. Testamentet bestemmer at dersom Kristoffer Olsen skal betale boet noe for de aksjer han overtar, skal han betale «efter samme verdi som arveavgiften betales efter». Det trekker mest i retning av at man skal legge til grunn verdien på taksttiden. Flertallet finner ikke grunn til å ta noe standpunkt til om Amelia Riis' stilling kan sammenlignes med en legatars, som påberopt. Uansett hvordan det måtte forholde seg hermed, sees det ikke å kunne få noen betydning. Det synes på det rene at Kristoffer Olsen på Olsen-siden i rederiet Olsen & Ugelstad har vært med på å treffe flere vesentlige beslutninger vedrørende rederiet, og for så vidt boformuen, mens boet har stått i skifteretten. Slike beslutninger er truffet utenom skifteretten. Flertallet finner ikke grunn til å ta standpunkt til om Kristoffer Olsen har opptrådt egenmektig og uberettiget. eller om han har opptrådt innenfor grensene for sin kompetanse. Han har den hele tid vært enestyre og forretningsfører på Olsen-siden i rederiet. Han var, i alle fall formelt, eier av de 823 Luksefjell-aksjer, som innebærer kontroll av Olsen-siden i rederiet. Det er omtvistet i hvilken utstrekning han fortsatt er det. Det er heller ikke grunn til å ta standpunkt til om han har trenert bobehandlingen. Uansett hvordan hans disposisjoner best kan karakteriseres, kan disposisjonene ikke sees å få noen betydning for løsningen av tvisten i saken. I motsatt fall ville en part kunne lukrere på egne uberettigede handlinger. Dersom verdien av Luksefjell-aksjene hadde steget under bobehandlingen, ville Kristoffer Olsen ha vært tjent med at verdien ved arvefallet ble lagt til grunn ved en skiftetakst. Det er ikke påstått at Kristoffer Olsens disposisjoner gir den ankende part rett til å velge hvilken verdi som skal legges til grunn, enten verdien ved arvefallet, eller verdien på noe senere tidspunkt. Det sees heller ikke å være noe grunnlag for en slik valgadgang. For fullstendighets skyld bemerkes at det er ikke påberopt at Kristoffer Olsen som arving har mottatt aksjene under bobehandlingen, og at han av den grunn må tåle at taksering av aksjene tar sitt utgangspunkt i et annet tidspunkt enn takseringstidens. En slik anførsel synes også å måtte stride mot det som faktisk har funnet sted i boet. Skifteretten har krevet å få utøve aksjonærrettigheter etter dommen av 1973 og har gjort det. Skifteretten har for så vidt handlet i overensstemmelse med krav fra Amelia Riis. Flertallet finner ikke at de forsøk på avtaleinngåelser og de avtaler som er inngått, får noen betydning for tvistespørsmålet. Uansett om den såkalte «Juleavtale» av desember 1973 i sin tid var bindende, gjøres det ikke en gang gjeldende at det nå foreligger noen slik bindende avtale. «Påskeavtalen» er opphevet ved voldgiftsdommen av 5. april 1974. Stadfestelse av skifterettens kjennelse vil i og for seg medføre at Amelia Riis ikke får den økonomiske fordel av dommen av 1973 som hun synes å ha forventet. Dette forhold sees ikke å kunne få noen betydning i saken. Flertallet kan ikke se at det leder til noe støtende resultat å stadfeste skifterettens kjennelse. Saken er ikke tilstrekkelig opplyst til å ta standpunkt til om Amelia Riis alt i alt har lidd urett ved bobehandlingen eller ved Kristoffer Olsens disposisjoner. Den ankende parts prosessfullmektig har sterkt henstilt til retten ikke å henvise Amelia Riis til å fremme erstatningssak for å få prøvet dette, men i stedet prøve spørsmålet i nærværende sak. Flertallet finner at man Side:1279 er henvist til å prøve den sak som er innanket for retten. Den omstendighet at et annet saksanlegg og en annen anke kunne ha åpnet adgang til å prøve andre tvistigheter mellom partene, er i den forbindelse uten betydning. Mindretallet, domsmennene førstesekretær Nanna Bliksrud, bokbinder Tove Østby og bokholder Olav Skaare, er kommet til at verdien av aksjene ved arvefallet må legges til grunn ved en eventuell skiftetakst og skal bemerke: Mindretallet finner at det ikke foreligger noen lov som regulerer det omtvistede forhold og heller ingen rettsavgjørelse som bindende fastlegger rettstilstanden. Det vil da være adgang til å se hen til hvilket resultat som gir en rettferdig løsning i saken. En samlet vurdering av de to parters handlinger i saken tilsier at dersom Kristoffer Olsen skal få utlagt de 823 Luksefjellaksjer på skifte i boet etter foreldrene, må de bli å utlegge ham etter en skiftetakst som baserer seg på aksjenes verdi ved arvefallet. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
