Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Partene ble separert i 1977. Moren skulle etter avtale ha foreldremyndigheten til partenes datter, og farens samværsrett skulle fastsettes av fylkesmannen. Fylkesmannen fattet vedtak om samværsretten i 1978. Før vedtaket ble fattet, hadde moren fremlagt en uttalelse fra en psykolog. Faren reiste i 1980 sak for domstolene om endring i samværsretten. Som vedlegg til tilsvar i saken fremla moren uttalelsen fra psykologen. Faren protesterte mot fremleggelsen, og herredsretten besluttet å returnere erklæringen under henvisning til tvistemålslovens §197. Moren påkjærte herredsrettens beslutning til Gulating lagmannsrett som i kjennelse av 12. desember 1980 fant at uttalelsen kunne brukes i saken. I et videre kjæremål uttalte kjæremålsutvalget: «Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her gjelder et videre kjæremål hvor det bare er lagmannsrettens tolking av tvistemålslovens §197 som kan prøves, jfr. tvistemålslovens §404. Utvalget er enig med lagmannsretten i at §197 må forstås slik at bestemmelsen bare gjelder utenrettslige erklæringer som er avgitt i anledning av eller med tanke på en verserende rettssak. For så vidt henholder utvalget seg til avgjørelser inntatt i [[Rt-1971-767]] og [[Rt-1972-831]]. Lagmannsretten kan heller ikke ses å ha tolket loven uriktig, når den har funnet at en utenrettslig erklæring avgitt til administrativ myndighet i samværsrettssak faller utenfor forbudet i §197 når det er spørsmål om å bruke erklæringen i en senere rettssak mellom de samme parter. Det denne rettssak gjelder er om det i dag foreligger særlige grunner til å endre det tidligere vedtak, jfr. lov om born i ekteskap 21. desember 1956 nr. 9 §9 annet ledd. Det er ikke rettens oppgave å vurdere om dette vedtak i sin tid var riktig. Når det gjelder endringen av tvistemålslovens §197 i forbindelse med loven av 28. april 1978 nr. 18 om forbrukertvister bemerker utvalget at etter denne lovs §11 jfr. §15 er det en og samme sak som under visse vilkår kan prøves først av forbrukertvistutvalget og deretter av domstolene. Denne lovendring kaster således ikke lys over det tolkingsproblem som foreligger for utvalget i nærværende sak. Kjæremålet kan etter dette ikke føre fram. Hensett til at det Side:682 foreliggende spørsmål ikke i denne form kan ses å ha foreligget for domstolene tidligere, antas saksomkostninger for utvalget ikke å burde tilkjennes. Kjennelsen er enstemmig.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
