Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Langvand: Fru D og D skjøtet 10. januar 1977 hotelleiendommen - - - Bad i X til sine sønner, A, B og C. Overdragelsen er i skjøtet betegnet som forskudd på arv med angitt verdi kr. 1830000,-, som det ble betalt arveavgift av. Ved kontrakt 8 måneder senere, 15. august 1977, solgte brødrene eiendommen til E for kr. 1941000. Spørsmålet i saken er om overdragelsen til sønnene skatterettslig må anses som arv eller som gave. Hvis den anses som gave, vil videresalget utløse beskatning av verdistigningen de siste 10 år før ervervet etter skatteloven §43 tredje ledd. Hvis den anses som arv, vil gevinstbeskatning bare skje på grunnlag av verdistigningen etter at eiendommen ble overtatt. Ligningsnemnda i X avsa 5. juli 1979 kjennelse for gevinstbeskatning med hjemmel i nevnte lovbestemmelse, og beregnet eiendommens verdi 10 år før avhendelsen til kr. 950000. Etter klage fra brødrene avsa overligningsnemnda i X 13. juni 1980 kjennelse hvorved ligningsnemndas avgjørelse ble opprettholdt, dog så at verdien 10 år tilbake ble satt til 1 million kroner. Brødrene reiste deretter søksmål mot X kommune for å prøve lovligheten av ligningen for inntektsåret 1977. Y byrett avsa 15. januar 1982 dom med denne domsslutning: «Likningen av A, B og C stadfestes.» Brødrene A, B og C anket dommen til Agder lagmannsrett, som 7. februar 1983 avsa dom med slik domsslutning: «1. Ligningen av A, B og C for inntektsåret 1977 oppheves og hjemvises til ny behandling. Ved den nye ligning legges det ved gevinstberegningen til grunn at hotelleiendommen anses ervervet ved arv. 2. X kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til A, B og C med kr. 28613,- - tjueåttetusensekshundreogtretten - for byretten og kr. 24840,- - tjuefiretusenåttehundreogførti - for lagmannsretten. Betalingsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg bemerker at både byretten og lagmannsretten uttaler at de har funnet avgjørelsen tvilsom. X kommune har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Y byrett der ankemotpartene og fire vitner har gitt forklaring. Ett vitne er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten, og partenes anførsler er i hovedsak de samme. X kommune har for Høyesterett i det vesentlige anført: Slik Høyesterett har tolket skatteloven, er, som hovedregel, bare det som tilfaller noen etter dødsfall å anse som arv. Det må foreligge «ganske særegne omstendigheter» hvis noe annet skal gjelde, jfr. førstvoterendes uttalelse i plenumsdommen i Idsøe-saken inntatt i [[Rt-1957-1087]] flg. Etter kommunens mening er slike særegne omstendigheter ikke til stede her. Kommunen viser for så vidt til de eksempler som er nevnt i plenumsdommen ved førstvoterendes sammenligning med saksforholdet i dommen i Ustvedt-saken, inntatt i [[Rt-1957-340]]. Verken fru D eller D hadde på det tidspunkt de overdrog - - - Bad til sønnene nådd en alder som i seg selv var en indikasjon på at overdragelsen var ledd i et konsekvent gjennomført skifte. Deres helsetilstand var heller ikke slik at det av den grunn var naturlig å anse transaksjonen som del av et skifte. Det var riktignok så at fru D hadde nedsatt førlighet på grunn av skader hun var blitt påført ved en trafikkulykke, men disse skader var ikke av den art at det var naturlig for henne å tenke på å overføre sine eiendeler til arvingene. D led av angina pectoris, men det kan ikke - hevder kommunen - legges til grunn at sykdommen var livstruende på den tid eiendomsoverdragelsen fra foreldrene til sønnene fant sted. I en legeerklæring av 20. september 1979 fra Z Sentralsykehus er det uttalt at D's anginøse plager vel hadde «progrediert langsomt fra begynnelsen av 70-årene», men sykejournalen fra årene 1974-1977 viser at sykdommen ikke hadde forverret seg, og at det snarere var bedring å spore. Også når det påberopte alkoholproblem tas i betraktning, er de helseproblemer som anføres for D betydelig overdrevet. Opplysningene om fru D og D's alder og helse taler ikke for at det var arve- og skiftemessige forhold som lå bak overenskomsten av 17. juni 1976 mellom foreldrene og sønnene. Andre formål enn ønsket om å skifte med sønnene må ha vært motiverende når overenskomsten bedømmes i lys av de øvrige forhold i saken. Overenskomsten hadde heller ikke den arverettslige betydning den foregav å ha. Den ordning den gjennomførte var i det vesentlige den som ville følge av arveloven regler. Etter kommunens mening er den formulert mer med sikte på offentligheten enn av hensyn til partene. Kommunen hevder at det må ha vært en forutsetning - stilltiende eller uttalt - at leietakeren E skulle få overta - - - Bad dersom han var i stand til å skaffe tilstrekkelige midler. Denne forutsetning må ha vært til stede allerede før fru D og D overdrog - - - Bad til sine sønner, og den må ha vært kjent for og akseptert av sønnene. E hadde tidligere kommet med et tilbud om kjøp. Tilbudet hadde imidlertid ikke ført frem fordi finansieringsgrunnlaget sviktet. Når E på tross av at han bare hadde en ettårig leiekontrakt investerte ca 1 million kroner i hotellet til vedlikehold og påkostninger, taler dette for at han hadde grunn til å regne med å få kjøpe hotellet dersom han greide finansieringen. Så lenge det ikke var andre kjøpere i markedet, var det forståelig at E hadde et stående tilbud. På denne bakgrunn anser kommunen overenskomsten mellom fru D og D og sønnene for motivert av skatterettslige hensyn. Av særlig betydning i denne sammenheng er et brev av 18. november 1975 fra advokat Leira til ligningssjefen i X på vegne av familien D. Brevet som delvis er gjengitt i byrettens dom, viser at D's var innstilt på å selge - - - Bad, og at de skattemessige følger av et slikt salg var drøftet, herunder hvilken betydning det ville ha om eiendommen ble solgt av sønnene etter at de hadde fått den overført til seg som arveforskudd. Endelig anfører kommunen at det har formodningen mot seg at fru D og D ut fra arve- og skiftemessige betraktninger ville overføre til sønnene en så stor del av sine midler at deres egen økonomi ville bli vanskelig. På overføringstidspunktet hadde fru D ikke annen inntekt enn sin beskjedne alderspensjon. D hadde ingen pensjon. Ektefellenes formue bestod etter overføringen av til sammen kr. 84700, hvorav bankinnskudd og aksjer utgjorde kr. 49500. I årene etter salget til E mottok foreldrene betydelige beløp fra sønnene. Kommunen hevder at støtten må ha vært avtalt eller forutsatt. I så fall bestyrker det at overenskomsten av 17. juni 1976 ikke innebar et skifte, men en overføring til sønnene med sikte på videresalg for å oppnå en gunstigere beskatning enn ved et direkte salg fra fru D og D selv. Den transaksjon som foreligger må på denne bakgrunn bedømmes etter skatteloven regler for gaver. X kommune har nedlagt denne påstand: «1. Y byretts dom av 15. januar 1982 stadfestes. 2. X kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett. For de underordnede retter kommer 15% rente regnet fra 2 uker etter dommens forkynnelse henholdsvis 19. januar 1982 og 17. februar 1983.» A, B og C har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig, både i resultatet og i begrunnelsen. Brødrene A, B og C har i det vesentlige anført: Man er enig i at det med utgangspunkt i høyesterettsdommene inntatt i [[Rt-1957-340]] og [[Rt-1957-1087]] må legges til grunn at arveforskudd skatterettslig kan likestilles med arv etter dødsfall når særlige omstendigheter foreligger. De nevnte dommer og underordnede retters senere praksis viser hvilke omstendigheter som blir tillagt vekt ved denne vurderingen. Omstendigheter av betydning er blant annet overdragers alder og helsetilstand, motivene for overdragelsen, om mottakeren har solgt videre og om overdrageren senere har mottatt forstrekninger av betydning fra mottakeren av arveforskuddet. Om alderens betydning kan det ikke sies mer generelt enn at den alene ikke kan være utslagsgivende. At overdragerne i dette tilfelle er noe yngre enn i andre saker hvor overdragelsen i rettspraksis er blitt likestilt med arv, er derfor ikke avgjørende. Når det gjelder overdragernes helse, har brødrene A, B og C anført: Fru D var som følge av en trafikkulykke ikke lenger i stand til å delta i driften av - - - Bad i nevneverdig grad. Selv om hennes uførhet ikke kan likestilles med en livstruende sykdom, var hennes arbeidskapasitet så redusert at denne omstendighet sett i tillegg til at hun nærmet seg 69 år, gjorde det forståelig at hun ønsket at sønnene skulle få på forskudd det som senere ville tilfalle dem som arv. D's helse er det sentrale moment i saken. Han var på overdragelsestidspunktet fysisk og psykisk preget av en livstruende sykdom. Det vises til fremlagte legeerklæringer og til forklaringer gitt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett av overlege Lyngar, av fru D og av brødrene selv. D var selv klar over farene ved sin sykdom og sin livsførsel. Han uttalte således flere ganger til sine nærmeste at han ikke hadde lenge igjen å leve. Hans frykt var nok også forsterket ved at en av hans brødre døde av hjerteinfarkt i 1968 og ved at også hans øvrige brødre hadde hjerteproblemer. På bakgrunn av foreldrenes alder og helse gjøres det gjeldende at formålet med overenskomsten av 17. juni 1976 var å gjennomføre et konsekvent skifte med barna og å unngå fremtidige skiftetvister. Det bestrides at overføringen har hatt en skattemessig motivasjon, selv om de skattemessige konsekvenser naturlig nok har vært vurdert. De tidligere salgsbestrebelser og det senere salg av - - - Bad til E kan ikke da føre til at overføringen fra foreldrene til sønnene bedømmes som gaver i forhold til skattereglene. E's tidligere kjøpstilbud hadde vært helt uakseptabelt, og hans nye og tilfredsstillende tilbud kom helt uventet på fru D og D etter at de hadde tatt opp skiftet med sine barn. Det gir heller ikke grunnlag for en slik forståelse av overenskomsten at familien D i november 1975 gjennom advokat Leira forela diverse skattespørsmål for ligningsmyndighetene i anledning av et eventuelt salg av - - - Bad. Advokat Leiras brev - som byretten har tillagt vesentlig vekt ved sin avgjørelse - inneholder en uriktighet når det sies at salgsoppdrag da var gitt til høyesterettsadvokat Münter Rolfsen. Det var ikke foreldrenes forutsetning at barna straks skulle selge eiendommen. Som opplyst av høyesterettsadvokat Eckhoff i bevisopptaket til bruk for Høyesterett, hadde foreldrene i 1975 nærmest gitt opp tanken på at eiendommen kunne selges ut av familien. Brødrene A, B og C benekter endelig at E's påkostninger indikerer at han hadde et stående tilbud om å få kjøpe hotellet. De viser for så vidt til at E så vel av høyesterettsadvokat Eckhoff som av A ble gjort oppmerksom på at han foretok disse investeringene for egen regning og risiko. Heller ikke den økonomiske støtte fru D og D mottok fra sine sønner etter at - - - Bad var videresolgt til E, kan underbygge kommunens anførsel om at det i realiteten var tale om et salg gjennom sønnene for å spare skatt. Det er sønnene som har tatt initiativet til ytelsene. Subsidiært anføres at det de har mottatt, ikke er mer enn hva de selv kunne ha sittet igjen med etter et gjennomført skifte. En samlet vurdering må etter brødrene A, B og C's mening føre til at overdragelsen av - - - Bad ved overenskomsten av 17. juni 1976 bedømmes som et ledd i et konsekvent gjennomført skifte og derved må bli å likestille med arv i relasjon til skatteloven. De har nedlagt slik påstand: «1. Agder lagmannsretts dom stadfestes dog slik at det til det tilkjente omkostningsbeløp på kr. 53453,- - kronerfemtitretusenfirehundreogfemtitre - tilkjennes 15 - femten - prosent årlig rente fra 3. mars 1983 til betaling skjer. 2. A, B og C tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Tvistepunktet i saken er om skatteloven bestemmelse om gevinstbeskatning ved avhendelse av gaver skal anvendes på brødrenes salg til E, jfr. loven §43 tredje ledd, eller om det er skatteloven regler om salg av arvet eiendom som skal legges til grunn. Som fastslått av Høyesterett i plenumsdommen inntatt i [[Rt-1957-1087]], må det antas at ordet «arv» i skatteloven forstand - så langt lovformålet tilsier det - betyr erverv ved dødsfall. Med mindre det foreligger ganske særegne omstendigheter, omfatter ordet «gave» også gaver til barn eller andre som etter et dødsfall vil ha rett til arv. Dette gjelder også for arveforskudd. Som uttalt av førstvoterende i plenumsdommen, vil imidlertid overføringen kunne ha et så «sterkt preg av disposisjon over etterlatt formue at man for å få sammenheng i rettsreglene må likestille den med arv». Dette syn måtte antas å ligge til grunn for Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1957-340]], hvor saken gjaldt en enke med særeie som var gammel og syk og som ønsket å være med på å skifte sine midler «på en rettferdig og likelig måte, slik at det ikke skulle oppstå strid mellom barna etter hennes død». Sitatet er hentet fra [[Rt-1957-1087]] på side 1090. Ved avgjørelsen av om det er til stede særlige omstendigheter som gjør det berettiget skatterettslig å likestille arveforskudd med arv falt etter dødsfall, må det foretas en konkret bedømmelse uten at noe enkelt moment behøver å være utslagsgivende. Ved den samlede vurdering må det videre tas hensyn til faren for omgåelse av det som skal være skatteloven hovedregel. Ved bedømmelsen av det foreliggende tilfellet bygger jeg på følgende forhold: Da overenskomsten om overdragelsen ble inngått 17. juni 1976, var fru D og D henholdsvis 68 og 63 år gamle. Fru D var alderspensjonist. Som følge av yrkesmessig slitasje og på grunn av redusert førlighet etter en trafikkulykke hadde hun i de senere år bare i liten grad deltatt i driften av - - - Bad. Det var imidlertid intet ved hennes helsesituasjon som tilsa at hun ikke fremdeles kunne regne med mange leveår. D hadde fra begynnelsen av 1970-årene vært under legebehandling for angina pectoris. Det er opplyst at han i begynnelsen var ansett som infarkttruet og at hans angina pectoris var langsomt progredierende. Videre er det på det rene at D, iallfall i perioder, misbrukte alkohol og var advart av sine leger mot dette. Slik jeg bedømmer det, gir de fremlagte legeopplysninger ikke tilstrekkelig grunnlag for å slutte at D's sykdom var inne i noen kritisk fase da han sammen med sin kone inngikk overenskomsten om å overdra hotell- og restaurantbedriften til sine sønner. Jeg viser for så vidt til legejournalen fra Z sentralsykehus for tiden fra juli 1972 til februar 1982. Det fremgår av denne at pasientens sykdomsplager i årene frem til overdragelsen ble holdt under medikamentell kontroll og at hans tilstand ble funnet å være tilfredsstillende. Bemerkningene fra mars og november 1976 tyder på at pasienten da følte seg bra og at hans tilstand også var bedre ut fra en medisinsk bedømmelse. På den annen side betviles det ikke at D periodevis kan ha følt at han ikke hadde lenge igjen å leve, slik hans sønn C har forklart ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Jeg tilføyer at D levde til 1982, og at dødsårsaken da var kreft. Når det gjelder fru D og D's planer med - - - Bad, legger jeg til grunn at de alt i slutten av 1960-årene hadde vurdert å selge og at hotellet også ble avertert til salgs. Det meldte seg imidlertid ingen med akseptable tilbud. Sommeren 1975 var situasjonen blitt slik at begge ektefellene ikke lenger maktet å drive virksomheten. Da det fortsatt ikke lot seg gjøre å oppnå et salgstilbud som bygde på forsvarlig finansiering, ble hotellet bortleid til E - som tidligere hadde forsøkt å kjøpe hotellet - på ett års kontrakt med forkjøpsrett for leieren i leietiden. Jeg legger imidlertid etter det opplyste til grunn at fru D og D i det lengste håpet på at bedriften skulle bli i familien ved at sønnene overtok, og at salgsbestrebelsene overfor utenforstående for så vidt var subsidiære. Da overenskomsten med sønnene ble inngått, i juni 1976, må det imidlertid ha vært klart for foreldrene at ingen av barna var interessert i å overta driften. Jeg viser for så vidt til det tidligere omtalte brev fra advokat Leira til X ligningskontor. Det opplyses i brevet at foreldrene var innforstått med at sønnene ikke så seg tjent med å bli sittende med eiendommen dersom de fikk den overdratt. Den opplysning advokaten her gir, må han ha fått fra familien D. At det på dette tidspunkt ikke forelå noe formelt salgsoppdrag for eiendommen, kan jeg ikke se har noen vesentlig vekt. Jeg kan ikke se at det foreligger opplysninger om at brødrene A, B og C så annerledes på salgsspørsmålet i juni 1976. Når man vurderer overenskomsten på denne bakgrunn, er jeg enig med kommunen i at dens reelle innhold når det gjaldt å ordne forholdene og mulige tvister etter foreldrenes død, synes meget begrenset. På den annen side synes det forbausende at fru D og D på dette tidspunkt av sitt liv så seg tjent med nærmest å ribbe seg for verdier. Om D selv oppfattet det slik at han hadde kort tid igjen å leve, var det intet som tilsa at hans kone ikke ville ha mange år igjen av sitt liv. Likevel beholdt ektefellene utenom boretten i sin tidligere bolig bare mindre verdier å leve av i tillegg til fru D's beskjedne alderstrygd. Dette må sammenholdes med at D's tilvante levestandard neppe kan ha vært beskjeden, og at deres barn etter egne forklaringer for byretten på overdragelsestidspunktet ikke var i en slik økonomisk situasjon at de ville ha noe særlig til overs til hjelp til foreldrene. Den betydelige støtte som barna senere etter eiendomssalget har ytet sine foreldre - det skal inntil bevisopptaket til bruk for Høyesterett dreie seg om ca 220000 kroner - er etter det opplyste også i sin helhet gått til foreldrenes alminnelige livsførsel og til reiser, bilhold m.v. Ved den samlede vurdering av de disposisjoner saken gjelder, må man videre etter min mening - som gjort av byretten - også legge vekt på forholdet til leietakeren - den senere kjøper - E. Som tidligere nevnt hadde han ved eiendomsoverdragelsen fra foreldrene til barna bare en meget kortvarig leierett på ett år. Han hadde tidligere forsøkt å kjøpe eiendommen, men hadde ikke maktet finansieringen. Da han igjen kom med et kjøpetilbud i mai 1977, hevder brødrene A, B og C at dette kom helt overraskende på dem. E hadde imidlertid i sin leietid investert ca en million kroner i hotellet, verdier som han ved opphør av leiekontrakten for størstedelen ikke kunne ta med seg. D, som selv bodde på stedet, må ha vært fullt klar over de investeringer som fant sted. Det er også dokumentert at han og hans sønner ved enkelte anledninger protesterte mot leietakerens planer, men disse protester avholdt altså ikke leietakeren fra å fortsette å investere betydelige beløp. E har på sin side ifølge sin forklaring for Høyesterett ment at han allerede fra 1975 av hadde fått et muntlig tilsagn om å kjøpe hotellet. Jeg tilføyer at disposisjonene ved det salg som fant sted, også ble basert på taksten fra 1975 med et indekstillegg. Når de foretatte disposisjoner vurderes som et hele, er jeg etter dette i likhet med byretten kommet til at det ikke foreligger et fullstendig skifteoppgjør hvor ervervet kan karakteriseres som arv. Anken har ført frem, men jeg finner at avgjørelsen har reist slik tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Jeg stemmer for denne dom: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter. Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Christiansen, Endresen og Blom: Likeså. Av byrettens dom (byrettsdommer Tor Berge): - - - Nærmere om den faktiske og rettslige vurdering i den foreliggende sak. Det spørsmål retten i det følgende må ta standpunkt til er om det i den foreliggende sak foreligger «så særegne omstendigheter» at reglene for overdragelse ved dødsfall/arv kan nyttes. Hoveddokumentet i saken er overenskomsten av 17. juni 1976 som ble inngått mellom foreldrene: fru D og D på den ene side og barna - deres livsarvinger A, B og C, på den annen side. Om bakgrunnen - motivet - for overenskomsten sies det følgende i pkt. I: «Undertegnede fru D og D ser oss på grunn av vår alder og helsetilstand ikke i stand til i fremtiden å forestå driften av - - - Bad. Vi har derfor efter lengre tids overveielse og efter samtaler med våre barn besluttet at vi vil foreta overføring av de eiendommer og øvrige verdier vi har til dem. Dette har vi besluttet ut fra den tanke at vi ved å foreta disse overføringer mens vi er i live, kan innrette forholdene slik vi ønsker det og få istand ordninger som vi mener vil være fordelaktige for våre barn.» (sitat slutt) Det som skjer er at foreldrene overdrar - - - Bad, gnr. 139 bnr. 62, som er en kjent restaurant- og hotelleiendom beliggende ved sjøen i Y-distriktet. Overdragelsen skulle skje så snart spørsmålet vedrørende arveavgift, overtagelse av arv og gjeld m.v. er avklart og den skjedde ved skjøte av 10. januar 1979. Overdragelsen er i skjøtet betegnet som forskudd på arv og arveavgiftsberegnet etter en angitt verdi på kr. 1830000,-. På tidspunktet for den inngåtte overenskomsten og også på tidspunktet for skjøtets utstedelse, var hele forretningseiendommen utleid. I denne forbindelse fastlegger overenskomstens pkt. 2 at barna med virkning fra overenskomstens underskrift og til formell overtagelse finner sted skal overta alt ansvar som er forbundet med leieavtalen med E, herunder oppfølgning av de forpliktelser som avtalen pålegger utleieren og de gjøremål og den kontrollvirksomhet som leieforholdet nødvendiggjør. Eiendommen/forretningen var utleid fra 18. juni 1975 til 18. juni 1976 og fru D og D skulle i leieperioden inntil overtakelse fant sted ha utbetalt de nettoinntekter som leieforholdet innbragte. Overenskomsten inneholder bestemmelse om hvordan beslutninger treffes og gir - dersom et av barna ønsker å overta driften av eiendommen på selvstendig grunnlag - mulighet for dette mot å overta de samme forpliktelser som leietager har, dog slik at leien da reduseres med 1/3. Dersom flere av barna ønsker å overta gir overenskomstens pkt. 4 C fortrinnsrett. Videre er det fastlagt at vedkommende som måtte overta driften, skal ha rett til å utløse de øvrige etter at han har forestått driften i 5 år. Utløsning skal foretas på grunnlag av eiendommens omsetningsverdi. Overenskomsten fastlegger som et vilkår for salg av eiendommen at der er enighet om dette mellom eierne. Hvis eiendommen selges, er det foreldrenes ønske at det avsettes en vesentlig del av salgssummen til dekning av utgifter til vedlikehold m.v. av privatboligen «- - -». Det er ellers et ønske fra foreldrenes side at det som et eventuelt salg av eiendommen innbringer blir benyttet slik at barna og barnebarna sikres gode boligforhold. I overenskomstens del III er det videre bestemt at så snart - - - Bad er overført og det praktisk er mulig, skal boligeiendommen «- - -», gnr. 139, bnr. 278 med inventar og innbo overføres til A, B og C. Det er foreldrenes ønske at boligeiendommen «- - -» etter deres død skal benyttes som felles samlingssted for barna og deres etterkommere. Barna skal ha felles ansvar for vedlikehold av eiendommen. Når det gjelder bruk av eiendommen skal det ved nærmere avtale oppsettes en turnusordning. Denne eiendommen skal ikke selges ut av familien. Samtidig med at «- - -» overføres til barna, foretas overføring til disse av de bortfestede tomter gnr. 139, bnr. 233 og 234. Dette skjedde p.g.a. problemer av teknisk art først ved skjøte av 21. desember 1979. Vedrørende «- - -», gnr. 139, bnr. 278, ble det i skjøtet av foreldrene tatt forbehold om bruksrett så lenge de måtte ønske det. Videre har barna forpliktet seg til å opprette samt sørge for vedlikehold og stell av gravsted for foreldrene. Ut fra det som er opplyst er det åpenbart og retten legger dette til grunn at foreldrene i lengre tid hadde arbeidet med salg av - - - Bad, som de sammen hadde drevet helt siden 1948. De hadde tidligere, helt fra før siste verdenskrig, drevet i samme bransje og det kom klart frem under hovedforhandlingen at dette er et svært krevende yrke og at de begge etterhvert følte seg ganske nedslitt. Selv om de begge var ansvarlige for den daglige driften, hadde de en arbeidsdeling hvoretter D særlig sto for det forretningsmessige, mens fru D ledet driften av kjøkkenet. Det er under hovedforhandlingen kommet klart frem at det særlig var 2 forhold som påskyndet ønsket om å avhende - - - Bad. For det første ble fru D skadet i en bilulykke i 1965 og hun ble erklært 30% invalid. Dette betød at hennes engasjement i hotell- og restaurantdriften ble sterkt redusert i forhold til tidligere. Videre ble D rammet av angina pectoris i 1972. Det var 5 brødre i farens familie. Den yngste døde av hjerteinfarkt i 1970, en annen i 1975 og den tredje i 1978. Også den fjerde broren har helsemessige problemer. Det er under sønnenes og morens forklaringer kommet klart frem at farens helsemessige tilstand forverret seg betydelig i tiden fra 1972 til 1976. Ett særlig problem ble etterhvert også farens konsum av alkohol, spesielt den uheldige kombinasjon med alkohol og bruk av piller p.g.a. angina pectoris, gjorde at faren plutselig og ofte kunne besvime. Sønnene karakteriserte situasjonen etter hvert som «desperat». Og moren sa i sin forklaring at det etterhvert og tilslutt utviklet seg til et «enten-eller» og «at det gikk på livet løs» dersom det ikke ble foretatt noe. D forklarte blant annet at han «var helt på felgen - nedkjørt» omkring 1975 og ut fra hans situasjon begynte han også «å tenke på døden». Han hadde også tidligere hatt tanken om å ordne opp alt mens han levde for å sikre at det ikke p.g.a. arvefordelingsspørsmål skulle oppstå dårlig forhold mellom barna. Både hans kone og han selv hadde dårlige erfaringer i så henseende fra sine respektive familier. Retten har for sin del ingen grunn til å tvile på og legger til grunn at D i særdeleshet, men også fru D som følge av kollisjonen, hadde betydelige helseproblemer i ovennevnte tidsperioder, men at disse for D's vedkommende var særlig tyngende i midten av 1970-årene. Det var imidlertid ikke i midten av 70-årene at spørsmålet om å selge eiendommen og forretningen - - - Bad oppsto. I følge saksøker A's forklaring forsøkte hans foreldre allerede i 1967-68 salg p.g.a. helsetilstandene. Også i årene frem til omkring 1975 ble det flere ganger forsøkt salg, men det viste seg vanskelig for mulige kjøpere å finansiere et kjøp mer eller mindre kontant. Dette fremgår blant annet av advokat Bjørn Eckhoffs vitneforklaring og brev av 6. oktober 1975, samt advokat Oddvar Leiras brev av 18. november 1975, begge adressert til X likningskontor, jfr. bilag 2 og 3 til tilsvaret, dok. 5. Av det sistnevnte brev går det også frem at ekteparet D i noen utstrekning har kviet seg for «å selge på avdragsbasis med den derav følgende risiko for selv å måtte ta eiendommen tilbake i tilfelle av mislighold fra kjøpers side. Det har heller ikke fremmet salgsiveren hos ekteparet D at de - ihvertfall inntil det aller siste - ikke har sett bort fra at noen av barna kunne være interessert i å drive eiendommen og virksomheten videre. En av ekteparets 3 sønner har valgt å gå inn i hotell- og restaurantbransjen, og en drift basert på bortleie ville også kunne tenkes å bli aktuelt.» Videre sies det i advokat Leiras brev blant annet: «Ønsket om definitivt å bli kvitt byrdene og ansvaret ved formelt å stå som eiere av virksomheten er imidlertid i det siste blitt uttalte, og foreldrene ønsker nå å overdra virksomheten til sine 3 barn. De er innforstått med at barna på det nåværende tidspunkt ikke ser seg tjent med å bli sittende med eiendommen, og det er ikke utenkelig at anstrengelsene for å selge eiendommen ut av familien nå samtidig vil bli intensivert. Salgsoppdrag er gitt til Høyesterettsadvokat Wilh. Münter Rolfsens Eiendomsavdeling A/S, Oslo. Undertegnede er blitt konsultert med sikte på de spørsmål av skatte- og arveavgiftmessig art som måtte dukke opp for familien under gjennomføringen av deler av eller hele den plan som er skissert i det foregående. Jeg har anbefalt foreldrene straks å foreta en vederlagsfri overdragelse av virksomheten til sine barn. De vil dermed straks oppnå det som for dem i øyeblikket står som det primære - å bli kvitt eieransvaret for virksomheten. Barna er oppmerksomme på at en slik overdragelse vil utløse plikt for dem til å svare arveavgift, basert på virksomhetens omsetningsverdi pr. overføringsdagen. De er også av meg blitt gjort oppmerksom på at de må regne med å måtte betale inntektsskatt av verdistigningen på virksomheten, regnet fra overtagelsesdagen frem til det tidspunkt da de selv senere måtte selge. Det eneste usikkerhetsmoment som i denne sammenheng kan tenkes å oppstå, er hvordan inngangsverdien av virksomheten skal fastlegges på barnas hånd.» Retten kan etter dette konstatere at samtidig med at planene om overføring av - - - Bad tar form og nærmest står foran realisering, blir det gitt salgsoppdrag på eiendommen, idet det allerede på det daværende tidspunkt synes klart at ingen av barna verken ønsker eller ser seg på det daværende tidspunkt tjent med å bli sittende med eiendommen og begge foreldrene er ifølge advokat Leiras brev innforstått med dette. På dette tidspunkt er imidlertid - - - Bad bortleid, men det er en uvanlig kort leietid, 1 år, som løper fra 18. juni 1975 til 18. juni 1976. Når retten her karakteriserer leietiden som uvanlig kort er det ikke bare ut fra vanlig leieforhold i tilsvarende virksomheter ellers, men også i særdeleshet på bakgrunn av de opplysninger som kom frem under hovedforhandlingen om at leietageren til tross for den korte leietid, hadde investert for flere hundre tusen kroner. Det ble imidlertid fra både saksøkerne og D presisert at disse investeringer foregikk for leietagerens egen regning og risiko og at det var vareleverandørinteresser som sto bak. Det ble imidlertid laget en tilleggsavtale, datert desember 1976, hvoretter leieforholdet skulle forlenges, men opphøre uten forutgående oppsigelse den 1. mai 1977. Forhandlinger med saksøkerne om kjøp av - - - Bad ble etter initiativ av leietageren, E, tatt opp i mai 1977, kjøpekontrakt inngått 17. august 1977, og han fikk skjøte på eiendommen den 30. desember 1978. Allerede før E inngikk avtale om leie, hadde han også forsøkt å kjøpe. Således begjærte hans advokat som var i forhandlinger med D's advokat Knut Eckhoff, verditakst, som ble holdt den 9. januar 1975. E hadde imidlertid ikke akseptable finansieringsmuligheter og derfor ble det ikke noe av kjøpet i 1975 første gang. Saksøkerne og D har under hovedforhandlingen fastholdt at det ikke forelå noen forhåndsavtale - bortsett fra forkjøpsrett inntatt i leiekontrakten - om salg til E. Disse hadde heller ingen tro på at denne ville kunne klare å skaffe en tilfredsstillende finansiering, men de var klar over at han svært gjerne ville kjøpe. Det kom således som en overraskelse på saksøkerne i følge disses forklaringer at E så kort tid etter at saksøkerne hadde overtatt eiendommen meddelte at han hadde fått finansieringstilsagn fra sin bankforbindelse og derfor på ny var interessert i kjøpet. Det går etter rettens oppfatning som en «rød tråd» gjennom hele saken at bakgrunnen for hele overdragelsen var at fru D og D p.g.a. slitasje og helsemessige problemer i lengre tid hadde arbeidet med salg for å bli kvitt ansvaret og driften av - - - Bad. Dette resulterer i stedet i utleie av hotellet. Retten er av som saksøkte av den oppfatning at dermed har eierne i realiteten oppnådd det som var det vesentligste, nemlig å slippe ansvaret og den arbeidskrevende drift og samtidig være sikret en god inntektskilde. Det synes også at det måtte være langt lettere og enklere for D som bodde på stedet og var sakkyndig, å føre tilsyn med eiendommen og følge opp leieforholdet med E enn det ville være for sønnene som alle var bosatt annet steds og derved i praksis måtte ha vansker med å ivareta dette. Tilsynet og forvaltningen for øvrig burde heller ikke være særlig byrdefull for D som i 1976 var 63 år og som i alle år inntil bortleien hadde forestått hele den omfattende næringsdrift. Retten kan for sin del ikke se at ektefellenes helsetilstand skulle være til hinder for en så beskjeden innsats som en oppfølgning av et leieforhold selv innenfor hotellbransjen må forutsette å være. Retten finner derfor ikke å kunne akseptere saksøkernes anførsel om at utleieordningen forutsatte så aktiv oppfølging og fortsatt ansvar for eiendommen at dette ikke lot seg forene med deres helsetilstand. Retten har på denne bakgrunn stor forståelse for følgende anførsel fra Likningsnemnda og som Overlikningsnemnda sluttet seg til: «Det synes under disse omstendigheter å fremtre som en lite naturlig og hensiktsmessig ordning, hvis salg ut av familien ikke var forestående, å overføre eiendommen med en påheftet leiekontrakt og hele leieinntekten til sønnene, det være seg i form av et skifte eller på annen måte, og helt gi fra seg en sikker og varig inntektskilde, og dermed stille seg og ektefellen på bar bakke i ikke mer fremskreden alder enn det her gjelder. Ligningsnemnda må etter dette se overdragelsen som en transaksjon i sammenheng med planlagt salg av eiendommen og hovedsakelig motivert av skattemessige hensyn. Overføringen til barna og deres videresalg må ses i sammenheng som et hele. Ligningsnemnda vil likevel ikke tilsidesette den foretatte disposisjon ved ligningen, men vil legge til grunn overføringen som arveforskudd - gave - og anvende skatteloven §43 tredje ledd med inntektsbeskatning av verdiøkningen de siste 10 år før avhendelsen. Det vil likevel ved transaksjonen være oppnådd at nær halvparten av den virkelige salgsgevinst på giverens hånd vil gå fri for beskatning.» Nå sier imidlertid saksøkernes advokat Eckhoff at «De skattemessige hensyn var ikke motiverende for overdragelsen av eiendommen til barna - men de skattemessige forhold ved et eventuelt fremtidig videresalg var et av de mange forhold som man efter min oppfatning burde klargjøre før overdragelse til barna ble foretatt. Som familien D's juridiske rådgiver anbefalte jeg derfor at det ble foretatt en henvendelse til X Ligningskontor om saken.» Det er etter rettens oppfatning klart at det ikke alene kan legges avgjørende vekt på hvorvidt hensikten med transaksjonen er på legalt vis å unngå gevinstbeskatning, men man må vurdere overdragelsen og barnas videresalg som et hele og dersom de skattemessige hensyn synes å stå i forgrunnen kan man ikke i henhold til Høyesteretts avgjørelse i Idsøe-dommen ( [[Rt-1957-1087]]) føre overdragelsen fra kategorien gave i §43 tredje ledd, til kategorien arv i §43 annet ledd. Retten er for sin del - dog under tvil - blitt stående ved at de skattemessige hensyn i den foreliggende sak synes å ha vært et dominerende trekk ved hele transaksjonen. Retten kan vanskelig - ut fra den redegjørelse som er gitt foran og ut fra en samlet vurdering av det som er kommet frem under hovedforhandlingen - annet enn å se overføringen av eiendommen fra foreldrene til barna i sammenheng og som et hele. Retten viser spesielt til at advokat Leiras brev til likningsmyndighetene gjengitt foran. Videre viser retten til at overføringen blir foretatt på et tidspunkt hvor hele hotellet er bortleid og foreldrene må forutsettes å ha fått den tilsiktede avlastning. Endelig legger også retten vekt på at det her dreide seg om et uvanlig kort leieforhold som peker i retning av at det var salg og avvikling av eiendommen/virksomheten som først og fremst i den foreliggende situasjon kunne motivere dette. I tillegg kommer også andre forhold som mer eller mindre trekker i retning av ikke å sette overføringen av - - - Bad i samme kategori som arv. Tilsynelatende og isolert vurdert vil man etter rettens oppfatning kunne si at den overenskomst som ble opprettet i sin form og innhold synes å tilfredsstille de krav man bør kunne sette for at transaksjonen skal ha preg av et gjennomført og konsekvent skifte. Ekteparet D overdrar praktisk talt alt de eier i levende live til sine barn, som etter forholdene også fordelingsmessig blir behandlet på en stort sett naturlig og akseptert måte. Retten har ikke grunn til å tvile på at foreldrene gjerne ville ha klarert alle forhold med tanke på å hindre eventuell tvist mellom barna etter sin død. Men som det har fremgått av tidligere redegjørelse - spesielt lovmotivene - kan ikke en arvelater i Norge selv velge tidspunktet for når arvefallet oppstår slik en giver kan det for overføring av en gave eller arveforskudd. Ett vesentlig forhold i denne forbindelse er arvelaternes alder og i denne sammenheng også deres helse. Retten har tidligere lagt til grunn at foreldrene hadde betydelige helseproblemer. Men deres alder var relativt lav idet D på overdragelsestidspunktet bare var 63 år og fru D 69 år. Dette er etter rettens oppfatning såvidt lav alder at det må foreligge særdeles store helseproblemer hvis man skal kunne på dette grunnlag si at arvereglene må komme til anvendelse. Retten finner det for sin del ikke tilstrekkelig at en person har angina pectoris selv om alderen er 63 år, vurdert ut fra den behandlingsmulighet som i vår tid foreligger. I så fall ville formentlig bestemmelsene i skatteloven §43 tredje ledd, for så vidt lett kunne bli illusoriske. Retten har imidlertid ikke kompetanse til selv uten sakkyndig bistand å vurdere nærmere konsekvenser av alkoholmisbruk kombinert med angina pectoris. Ut fra den beskrivelse saksøkerne og fru D og D har gitt av tilstanden til sistnevnte, vil retten ikke se bort fra at det for hans vedkommende ville fortone seg som naturlig å foreta et endelig skifte. Retten legger for så vidt til grunn at D - som under hovedforhandlingen fremsto som en tilsynelatende frisk og livsglad mann - har fått en vesentlig bedre helse etter at han ble ferdig med - - - Bad. Retten er derimot i større tvil om det for ekteparet vurdert under ett var naturlig å foreta et totalt og konsekvent skifte. Fru D hadde ikke de samme store problemer, selv om hun var blitt 30% invalid. Under enhver omstendighet måtte dog ekteparet - når de fikk nødvendig avlastning - hotellet var jo utleid - kunne ha et berettiget håp om å kunne leve i lang tid. Under disse omstendigheter finner retten at det i alle fall må sies å være en uvanlig disposisjon som ekteparet har foretatt ved å overdra praktisk talt alt uten å sørge for å ha et fremtidig utkomme som sto i forhold til den standard som ekteparet må forutsettes å ha hatt i en årrekke. Derved er retten inne på et annet vesentlig forhold, nemlig om det alt vesentligste av aktiva er endelig overført og at det således ikke foreligger noen avtale eller forutsetninger om tilbakeføring av disse. Retten har etter det opplyste ikke noe vesentlig å bemerke til den måte overføringen av aktiva er foretatt på. Det er gitt en tilfredsstillende forklaring på hvorfor overdragelsen av deler av aktiva formelt først kunne skjøtes over senere. Rettspraksis viser at aktiva som brukes til arvelaternes underhold - kontanter - kår - borett - godtas lettere enn om man holder tilbake f.eks. tomtearealer og selger unna etterhvert for underhold. I det foreliggende tilfelle har imidlertid ekteparet D gjort seg så «rene» som det vel er mulig. Boretten er riktignok først kommet uttrykkelig tilkjenne ved utstedelse av skjøte på boligeiendommen «- - -» først i 1979, men retten er for så vidt enig med saksøkerne i at denne må anses forutsatt allerede ved den formulering som er brukt i Overenskomsten av 17. juni 1976 III pkt. 2. Retten anser denne derfor som både reell og selvfølgelig fra tidspunktet for overføringene i 1976. Retten har heller ikke noe å bemerke til at foreldrene beholdt en personbil til kr. 28000,-, bankinnskudd og aksjer for kr. 49500,- og en arvet tomt, verdt kr. 7200,-, på - - - hvor det var sameie og hvor overføring var vanskelig å gjennomføre p.g.a. teknisk og andre forhold. Disse aktiva utgjorde tilsammen kr. 84700,- og var en ubetydelig del i forhold til det hele bo. Saksøkte har uttrykt forbauselse over - og retten har forståelse for det - at foreldrene ikke fant grunn til å sikre seg noe bedre og derved en viss minstestandard ved å holde tilbake eller på annen måte ordne seg slik at det ville være mulig å se alderdommen rolig i møte. Under hovedforhandlingen ble dette spørsmål viet stor oppmerksomhet, idet saksøkte hevder at det her er foretatt «tilbakebetalinger» som fratar disposisjonen karakteren av et konsekvent gjennomført skifte. Saksøkerne har i denne forbindelse under hovedforhandlingen fastholdt at det ikke forelå noen avtale om «tilbakebetaling» til foreldrene og det var heller ikke forutsatt i 1976. Utenom de foran nevnte aktiva hadde foreldrene kun fru D's pensjon (grunnpensjon) å leve av som sikker og fast inntekt. Denne utgjorde i henhold til selvangivelsen for 1977-1979 henholdvis kr. 17384,-, kr. 20392,- og kr. 21792,-. I tillegg kom avkastning av bankinnskudd/aksjer. Fra 1980 har også D pensjon og da utgjør ektefellenes pensjon tilsammen ca kr. 43600,- pr. år. Under hovedforhandlingen ble det forklart av A at foreldrene i årene 1977-1979 av barna har fått ca kr. 30000,- pr. år i kontanter. I tillegg fikk de i 1977 en ny bil, d.v.s. differansen mellom innbytteverdien av den gamle bil kr. 28000,- og den nye bil verdt kr. 51800,-, d.v.s. nettogave kr. 23800,-. Videre har de i 1979 og 1980 fått ca kr. 15000,- pr. år til utenlandsreiser, men i 1980 ofte utbetalt kontanter utover nevnte beløp. Videre har barna holdt foreldrene med fritt hus, men bilholdet har de måttet dekke selv. I 1981 har foreldrene fått ca 10.-20000 kroner i følge D. Alt i alt legger retten på grunnlag av de gitte opplysninger til grunn at barna i tiden 1977-1981 har gitt sine foreldre tilsammen ca kr. 190000,-. (Retten har da anslått gratis hus, brensel etc. til kr. 6000,- pr år eller tilsammen kr. 30000,- for 5 års-perioden.) Som det går frem varierer beløpene stort og mest er det gitt i de første årene etter overdragelsen, i gjennomsnitt representerer beløpet omtrent kr. 38000,- pr. år. Foreldrene har forklart at de ikke var bekymret eller opptatt av ikke å få noe å leve for. Fru D sa at de tenkte ikke så langt at de var redde for å få for lite å leve av. Hun understreket at det var et godt familieforhold, hun hadde minstepensjon og de hadde det håp at de skulle få det de trengte. Hun sa også at før hennes mann hadde blitt pensjonist, fikk de fast kr. 30000,- pr. år, men hun visste ikke sikkert når det ble avtalt angående de kr. 30000,- pr. år. Hennes mann D sa i sin forklaring at det ikke forelå noen avtale eller tanker om økonomisk støtte - han tenkte utelukkende på at han ville ordne opp. Det er sa han: «barna som har spurt om de (foreldrene) trenger noe.» Saksøkerne har forklart at deres økonomiske situasjon på overdragelsestidspunktet var p.g.a. studielån, boliglån og familieforpliktelser o.l. - slik at de ikke ville kunne ha noe særlig til overs for økonomisk støtte til foreldrene. Det var først og fremst det raske salget som gjorde dem i stand til den gaveoverføring av midler som er foretatt. De nevnte for øvrig at det ville med nøkternt forbruk vært mulig å eksistere noenlunde brukbart selv om disse overføringer ikke var skjedd, - særlig på bakgrunn av at de hadde fri bolig. Saksøkerne har også pekt på at det ville vært mulig for D - ut fra hans helsetilstand - å bli uføretrygdet. Retten vil ikke utelukke at dette ville vært mulig, men retten er enig med saksøkte i at det er vanskelig å ta med en slik eventuell mulighet ved vurderingen. Retten er også på dette punkt i tvil, men er alle forhold tatt i betraktning, kommet til at den faktiske understøttelse som har skjedd er av en slik dimensjon at den må sees i sammenheng med arvetransaksjonen og for såvidt fratar disposisjonen karakter av et konsekvent gjennomført skifte. Selv om det har vært noe avvikende forklaringer mellom de impliserte, finner retten at den ikke har tilstrekkelig grunnlag for å si og bygger heller ikke på at en slik understøttelse er uttrykkelig avtalt. Retten er imidlertid - særlig på bakgrunn av foreldrenes alder og deres relativt beskjedne inntektsmuligheter - tilbøyelig til å se det som faktisk har skjedd som en rimelig stilltiende forutsetning. Foreldrene visste jo at barna i første omgang overtok en god leieinntekt og dessuten at barna ville forsøke å selge og derved i annen omgang ville de ved et salg få betydelige midler, som de måtte kunne ha berettigede forventninger om å bli delaktige i. Den faktiske overføring av midler som har funnet sted fra barna til foreldrene i løpet av bare 5 år bekrefter at en ikke ubetydelig del av midlene allerede er ført tilbake. I dette ligger at saksøkerne heller ikke gis medhold i sin subsidiære anførsel, nemlig at om foreldrene hadde tatt forbehold i økonomisk støtte så er beløpene de har fått ikke større enn de kunne beholdt for likevel å kunne si at det er en arvesituasjon. Retten er enig i at det er et svært skjønnsmessig og ikke i rettspraksis avklart spørsmål hvor stort beløp man kan holde tilbake, eventuelt tilbakeføre. Det må være gjenstand for konkret vurdering og avgjøres ut fra totalsituasjonen i det enkelte tilfelle. Retten er imidlertid enig med saksøkerne i at det i denne forbindelse er vanskelig som saksøkte hevder, å trekke inn hvilket beløp som foreldrene vil motta i fremtiden. Men selv om dette ikke tas i betraktning har retten som foran nevnt kommet frem til at den tilbakeføring som har funnet sted i det foreliggende tilfelle er tilstrekkelig til å frata hele disponeringen den nødvendige karakter av å være et totalt og gjennomført skifte. Det har også fra saksøkerne vært hevdet at fordi D ikke søkte om uføretrygd - noe han etter saksøkernes oppfatning ville ha fått - og fordi saksøkerne selv ga årlig økonomisk støtte, er myndighetene spart for betydelige utgifter, som i denne forbindelse bør veie i positiv retning for saksøkerne. Retten kan for sin del - selv om man har stor sympati for en innstilling som går på så vidt mulig å klare seg selv - ikke se at dette moment har rettslig relevans i det foreliggende tilfelle. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
