Rediger Høyesterett: Rt-1984-1491

Fritekst:

I vekselstevning i sak mot Karstein Edvardsen for Midhordland herredsrett la Auto-Alliance a/s ved Helge Elvebakk ned slik påstand: «Karstein Edvardsen dømmes til å betale til Auto-Alliance a/s kr. 12000,- innen tre dager fra dato dommen er forkynt, med 6% årlig rente fra den 11. mai 1984 til betaling skjer, 1/3 prosent provisjon av kr. 12000,- og i protest, porto, saksomkostninger kr. 1775,-.» Elvebakk er styreformann i Auto-Alliance a/s. Midhordland herredsrett avsa 8. juni dom der saksøkte ble dømt til å betale vekselbeløpet med renter samt 40 kroner i provisjon. Saksøkeren ble tilkjent 800 kroner i saksomkostninger. Om saksomkostningsavgjørelsen skrev herredsretten: «Etter regelen i rettg.l. §172 vert saksøkjar tilkjent sakskostnader. Det er ikkje lagt fram oppgåve over kostnadene saksøkjar har hatt i samband med saka. Saksøkjar er sjølvprosederande, og retten fastsett derfor sakskostnadene etter skjønn til kr. 800,-.» Saken gikk etter krav fra saksøkte videre som fortsettelsessak. Saksøker påkjærte herredsrettens saksomkostningsavgjørelse til Gulating lagmannsrett, som 13. september 1984 avsa kjennelse med slik slutning: «1. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes. - - -» Auto-Alliance a/s har ved Helge Elvebakk i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har feiltolket tvistemålsloven §44 annet ledd og §181 annet ledd jfr. §176. Helge Elvebakk må anses som prosessfullmektig for Auto-Alliance a/s. Et aksjeselskap kan i det hele tatt ikke være selvprosederende i forhold til tvistemålsloven §44 annet ledd. Som det går frem av bestemmelsen kan som prosessfullmektig «. . . foruten advokater brukes enhver som er fast ansatt i partens tjeneste, eller som styrer eller tar del i styrelsen av partens anliggender». Lagmannsretten har tatt feil når den synes å ha lagt til grunn at en selvprosederende part ikke har krav på å få saksomkostninger dekket i forhold til bestemmelsen i tvistemålsloven §176. - - - Den kjærende part er enig med lagmannsretten i at en omkostningsavgjørelse kan fastsettes skjønnsmessig. Lagmannsretten har likevel tatt feil når den har uttalt at den ikke kan prøve den skjønnsmessige fastsettelsen. Unntak må gjelde når skjønnsutøvelsen som i dette tilfellet overskrider grensen for det forsvarlige skjønn. Selv om det ikke var lagt frem omkostningsoppgave, ville både herredsretten og lagmannsretten av dokumentene lett kunne finne at saksøker hadde betalt gebyr og omkostninger som beløp seg til i alt 775 kroner. Det er med andre ord tilkjent 25 kroner til dekning av skriving av stevning, reise og rettsmøte. Spørsmålet om herredsrettens skjønn var vilkårlig og om det var tilkjent åpenbart utilstrekkelige saksomkostninger er ikke vurdert i lagmannsrettens kjennelse, jfr. tvistemålsloven §176 der det klart går frem at saksomkostningene skal omfatte alle de omkostninger en part har hatt med saken. Det vises til [[Rt-1970-702]]. - - - Karstein Edvardsen har i tilsvar gjort gjeldende at såvel tvistemålsloven §181 annet ledd som §404 nr. 3 begrenser mulighetene for å overprøve saksomkostningsspørsmålet. Den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves, og dette må føre til at den skjønnsmessige vurdering av hva som bør tilkjennes ikke kan overprøves. For øvrig gjøres det gjeldende at såvel herredsrettens som lagmannsrettens avgjørelse er riktig og bygger på en riktig tolking av loven. - - - Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Den kjærende part gjorde for lagmannsretten gjeldende at det saksomkostningsbeløp som ble tilkjent i byretten, åpenbart var utilstrekkelig. Det fremgår av rettspraksis at kjæremålsinstansen på et grunnlag som det påberopte med hjemmel i tvistemålsloven §181 annet ledd kan oppheve en omkostningsavgjørelse. Man viser til [[Rt-1970-702]] med henvisninger og til Bratholm/Hov «Sivil rettergang» side 576. Lagmannsretten har i sin kjennelse uttalt at den skjønnsmessige vurdering av hva som bør tilkjennes i saksomkostninger ikke kan overprøves. Den har således ikke vært oppmerksom på den lovforståelse som er lagt til grunn i teori og praksis. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Den kjærende part har krevd hjemvisning av saken til lagmannsretten. Påstanden må tas til følge, jfr. tvistemålsloven §403 annet ledd, jfr. §386 annet ledd. Kjæremålet har etter dette fått medhold. Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger for utvalget. For utvalget oppstår i denne forbindelse det spørsmål som forelå for de tidligere instanser og som er avgjort av disse med en henvisning til at den opptredende må anses som selvprosederende. I dette synes å ligge at det ved fastsettelsen av saksomkostningene ikke skal regnes med noen godtgjørelse for det arbeid som er utført med saken. Part er i dette tilfellet et aksjeselskap. For det kan etter tvistemålsloven §44 annet ledd dets styreformann opptre. Loven betegner denne som prosessfullmektig. Man kan da ved omkostningsavgjørelsen ikke gå ut fra at denne personen uten godtgjørelse skal ivareta partens tarv. Utvalget finner at den kjærende part må tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet, og at man må ta hensyn til det arbeid kjæremålet har medført for prosessfullmektigen når man fastsetter beløpet. Saksomkostningsbeløpet finnes passende å kunne settes til 1000 kroner. Kjennelsen er enstemmig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt